Om å mestre tårer og takle sorg

[Gjest en annen datter]

En nær slektning er alvorlig syk.

Det er vondt. Når vi er sammen sliter jeg veldig med klumpen i halsen, tårene. Jeg klarer rett og slett ikke å snakke. Tårene bare kommer.

Jeg vil helst ikke vise det. Selv har han jo håp (?), vi snakker om sommeren om tida som kommer. Men jeg tenker bare på at det sannsynligvis blir uten ham. Også klarer jeg ikke å si noe.

Har noen forslag til "teknikker" for å mestre sorge, mestre tårene. Mentale teknikker, pusteteknikker - eller andre tips for å la være å gråte i sånne situasjoner?

[Flows]

Det er ikke noe galt i å vise følelser. Selvsagt kan det bli litt vanskelig og skjule disse også.

Slik jeg leser innlegget ditt har vedkommende du skriver om et urealistisk syn på egen helse, eller så har vedkommende bestemt seg for å "leve" den tiden som er igjen.

Følelser er ikke en ting som man kan skrue av og på. Kanskje kan dere gjøre ting sammen, aktivitet opptar tankene. Prøv og se mennesket som det er og har vært bak sykdommen.

Trim/ mosjoner. Svett og damp, det hjelper på det meste :-)

Husk at du trenger kreftene til tiden etterpå.

mvh

[Gjest det er vanskelig]

Husker da min tante lå på slutten av kreft .... jeg var SÅ nervøs da vi skulle på besøk, livredd for at jeg skulle gråte og gråte ..... spesielt da vi skulle dra, for da VISSTE jeg at det ville bli siste gang jeg så henne.

Men det gikk overraskende bra, klarte å holde meg helt til jeg kom ut fra rommet. Vet ikke, godt mulig det hjalp på at hun hadde fått morfin, og var nok litt "småfull" )

Tror det har mye å si hvordan den syke er ..... du kan jo forklare ditt problem for h*n, at du lett tar til tårene osv osv, hvis du får gråti skikkelig ut sammen med den syke, kan det hende at det hjelper også.

[Gjest Pricilla]

Jeg hadde det som deg da bestefar lå for døden.. jeg fikk "hiksteanfall" og måtte gå ut av rommet.. På gangen fikk jeg summa meg igjen, men så fort ejg titta inn på rommet kom det igjen.

Jeg måtte prøve så godt ejg kunne å konsentrere meg om han og at han var der NÅ, og at han ikke var død ennå.. Måtte tenke over at ejg heller ville bruke de siste stundene våre sammen med å prate sammen, ikke sitte å grine. : ) Det er tøft...

Jeg klarte det etter noen sykebesøk å ta meg sammen, men det kom igjen senere på jobben som et stort brak som bare falt ned i huet på meg.. Så ikke trykk følsene dine ned i skoene... Men husk på at du bruker tiden dere har igjen sammen til å prate, ikke sørge over han som om han allerede er død.. Men så klart må du få vise at du synes det er tungt.

Ønsker deg lykke til... Og ikke skyv alle følelser bort.. Det kommer tilbake midt i fleisen på deg når du aller minst venter det.

[Gjest papirtiger]

Her er et tips fra selveste Brundtland, ta med en liten knappenål el, og hver gang du kjenner at du må gråte, så stikker du deg litt, til du klarer å holde deg.

Ellers er jeg veldig enig med deg, det er ikke særlig oppløftende for den syke at alle gråter rundt han.

[nynne]

Kanskje tårene ikke renner så lenge om du tør å si i fra som det er. Det kan virke brutalt ærlig, men etter det jeg har erfaring med mennesker som ligger for døden, så vet de det ofte selv, og _de_ tør å prate om det. Jeg har opplevd at det bare rant ut av meg at: Jeg syns det er så fælt at du skal dø, jeg kommer til å savne deg så innmari og jeg syns det er urettferdig at jeg skal leve videre og ikke du. Det var mye som løsnet på de få sekundene, og vi fikk pratet ut om hva vi hadde betydd for hverandre og fikk tatt farvel på en så ok måte som er mulig å få til når man vet det er siste gang....

Det er hardt, og grusomt. Men ikke alltid en grunn til at tårer skal være så fælt.

Hva gjelder barn, har jeg opplevd at når noe er så fælt at mamma og/eller pappa ikke kan snakke om det, _da_ er det fælt da, og det kan oppleves skumlere enn at voksne tar en prat om livet og døden i rolige omgivelser. Fantasien er ofte verre en virkeligheten.

Dette er mine erfaringer med døden.