hva er en spiseforstyrrelse, egentlig

[Gjest isirkel]

Hei. Jeg lurer litt på hva en spiseforstyrrelse egentlig er - vet om anorexi og bulimi, men jeg passer ikke inn i noen av kategoriene, samtidig som jeg til tider har vært nærmest handlingslammet pga forholdet mitt til mat. Det er bedre nå - på ett vis - er blitt voksen, 36 år,og det hjelper litt. Men grunnen til at jeg skriver, er at jeg på så mange områder synes jeg har likhetstrekk med anorexi-og bulimi-jentene, men i stedet for å slanke meg dødssyk og/eller kaste opp, har jeg "bare" blitt grusomt tykk (162/95). Mamma sa jeg var tykk som 6-åring - da fikk jeg min første premie for å slanke meg - og pappa var alkoholiker. Hadde ikke noen harmonisk oppvekst, akkurat. Jeg er mye plaget av angst , og har alltid vært livredd for å gjøre noe feil/dumme meg ut. Kan absolutt ikke leke. Har alltid gjort det bra på skolen - unntatt i "gym" - og var svært aktiv i ungdomstida - masse venner, heldigvis, selv om jeg skjulte hvordan jeg virkelig hadde det så godt jeg bare kunne. Når jeg ser på bilder av meg selv som 6-åring og som tenåring, ser jeg at jeg var ganske normal - men selvbildet mitt var helt forferdelig. Jeg gikk virkelig rundt og trodde at jeg var kjempetykk og stygg, men spiste mer og mer etterhvert som jeg fikk det dårligere og dåreligere med meg selv. Da jeg flyttet hjemmefra skar alt seg. Jeg trodde det skulle bli bedre da jeg flyttet fra fordeldrene og problemene hjemme. Gikk inn i dype depresjoner (skjønte det ikke da), selvmordstanker, ble asosial og uten evner til å ta kontakt med mennesker på nytt hjemsted, og jeg spiste og spiste og spiste. Ble roilg av det. en vanlig kveld kunne jeg for eksempel spise en liter is, en pizza, en pose potetgull, en pose M (filmsjokoladen....) og drikke tre liter brus. Metthetsfølelse eksisterte ikke, og når det var tomt for mat, var tomhetsfølelesen uutholdelig og skyldfølelsen uendelig. Men jeg kastet ikke opp. Prøvde noen ganger, men fikk det ikke til, samtidig som jeg brukte "fornuften" og sa til meg selv at dersom jeg begynte med det, var jeg VIRKELIG "ute og kjøre".... Heldigvis - jeg er så glad jeg slapp anorexi/buimi- helvete !!! Mitt helvete var ille nok ! etter 8 år i terapi ble ting bedre - jeg henger i alle fall ikke selvbildet mitt bare på kropp lenger, og jeg turde til slutt å bli elsket. Nå er jeg gift og mamma til verdens nydeligste ! Men jeg klarer ikke løse vektproblemet mitt - det er ett eller annet i hjernen min som klikker når det gjelder mat. Jeg har ikke metthetsfølelse, bare sult, og spiser fremdeles for å fylle behov, tror jeg. Jeg klarer ikke finne ut hvilke. Jeg har det jo så godt - det mener jeg virkelig ! Til tross for angst som bare ble verre da barnet mitt ble født - klaustrofobi, flyskrekk, og en vannvittig angst for at noe skal skje mine kjære eller meg selv. Jeg slanket meg ned for noen år siden - gikk på Grete Roede - kurs - men begynte å gå opp igjen straks kurset var ferdig. Hadde nogenlunde kontroll ei stund, men nå veier jeg 10 kilo mer enn jeg gjorde da jeg begynte på kurs sist. Det er som om kroppen min skriker etter mat hele tiden . Tenker på det dag og natt - spiser i smug - planlegger hva jeg skal spise når, og spiser mens jeg planlegger. Jeg skammer meg for at jeg har så liten selvdisiplin, men har etterhvert begynt å tvile på at det er hele sannheten. Har virkelig alle de som har et normalt forhold til mat (hvis de finnes, da ?)dette grusomme suget ? Går de også hele dagen og kjemper for å ikke spise ? Jeg ønsker så sårt å leve sunt - både med tanke på mat og trening. Jeg vet at det ikke er noe sykelig ved det ønsket - jeg vil sykle, danse, gå på ski og skøyter og leke med barnet mitt, og det er vanskelig og slitsomt med den kroppen jeg har nå. Jeg vil leve lenge for og med de menneskene jeg elsker, og vet vekten min utgjør en stor helserisiko. Og jeg har lyst til å bli gravid igjen, men har mistet mensen - antagelig pga av vekten. Det positive jeg kan si om Grete Roede, er at det føltes godt å spise så sunt og jeg likte absolutt den ekstra energien jeg hadde da. Jeg vil ha det sånn, men jeg får det ikke til, og jeg vet ikke hvor jeg skal få hjelp ! Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg tar meg til rette på sider som gjelder de som virkelig sliter med bulimi og anorexi, men jeg føler meg hjelpesløs. Legen min sier at det ikke er noen "instans" som kan hjelpe meg fordi "overvekt er et problem med så mange forskjellige årsaker". Hun er egentlig hyggelig, og er i alle fall ikke fordømmende i forhold til overvekten min slik som andre leger har vært, men hjelp kan hun ikke bidra med. Enden på visa har blitt at jeg har meldt meg på et nytt Grete Roede - kurs. Vet jeg vil klare å bli kvitt noen kilo, men jeg trenger jo å få et naturlig forhold til mat og kosthold og livet mitt. Jeg er ikke sikker på at å veie hvert gram jeg spiser og telle kalorier med ja - nei og littmat bidrar til det. Ikke det å måle suksess i antall tapte kilo, heller. Det føles som feil fokus, men jeg vet ikke annen råd. Jeg trenger noe mer ! Det er et eller annet som er koblet feil i hjernen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å rette det opp..... ! Jeg synes at overvekt er forsømt i helsevesenet generelt, og kanskje også av de som jobber med spiseforstyrrelser. tar jeg helt feil, og har dere noen råd ?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære isirkel! Vi sier som regel at dersom tanker, adferd, følelser i forhold til mat, vekt, kropp og utseende begynner å begrense livsutfoldelsen og også forringe livskvaliteten så har du en SF. Nå er det slik at en SF diagnostiseres under psykiske lidelser innen medisinen og visse kriterier må oppfylles for å få diagnosene anorexia nevrosa, bulimia nevrosa eller tvangsspising- overspising. Det er veldig mange som selv opplever at de er i grenseland- svinger mellom de forskjellige , man kan selvsagt være såkalt spiseforstyrret likevel. I ditt tilfelle ser jeg ditt problem som ganske sammensatt- kanskje du spiser for å fylle behov, som du selv gir uttrykk for. Du sliter med angst og depresjon og har kanskje hatt en vanskelig og uttrygg oppvekst- med alkoholisert far. Kan det være at din terapi ble avsluttet for tidlig, eller at du kanskje bør gjennoppta terapien? du fikk hjelp til en del ting den gang sier du- kanskje du kan få mer hjelp til å forstå deg selv bedre og etterhvert også i forhold til mat og vekt. Mange har også hatt glede og nytte av å snakke med ernæringsfysiolog som kan sette oppen diett/kostplan tilpasset akkurat deg og ditt behov, lykke til!

[kanskje]

Nei, du kan ikke ha det enkelt.

Kanskje en ernærlingsfysiolog eller noe kunne ha hjulpet??

Man da trenger du kanskje en henvisning(?!!!)

Jeg mener iallefall det er verdt å prøve alt som er mulig.

Din barndom kan heller ikke vert helt enkel.

Det som er sikkert er iallefall at det din mor sa da du var 6år ikke var rett.

Passer seg ikke å si sånn til en 6åring.

Håper du finner ut av det!!!

Ønsker deg LYKKETIL!!!!!

Klem fra