rollespill

[Gjest trillian]

midt på natten og jeg er lys våken. alle nyttårsforsetter ble brutt allerede. to stemmer krangler høylytt i tankene mine, stemmen som sier: du er stygg! Slutt å spise! og stemmen som sier: skjerp deg, det her kan du ikke gjøre mot foreldrene dine, og det løser jo ingen problemer. samtidig flommer hodet over av tanker, om alt mulig. for rastløs til å sove.

har lyst til å krølle meg sammen til en ball, legge meg under dyna, og bli der. forsvinne litt. hvis jeg blir mindre, blir det mindre plass til alle tankene? hvis jeg blir mindre, får jeg ro da?

får den rare følelsen, rent fysisk, av at kroppen trekker seg sammen. en rar følelse i brystet. uro.

å leve er en kunst. egentlig syns jeg jeg klarer det ganske bra mesteparten av tiden. jeg er god på å spille rollespill, og perfeksjonisten driver meg. og perfeksjonisten fanger meg. perfeksjonisten sier: gjør alt riktig, kun det beste er godt nok, vær et godt menneske. perfeksjonisten kan ikke være så egoistisk, selvopptatt og svak til faktisk å ha problemer. derfor kan jeg ikke si noe.

jeg spiller skuespill så effektivt at jeg nesten lurer meg selv. men det jeg egentlig gjør er å flykte, løpe fra ting til ting, fra hendelse til hendelse, fra opplevelse til opplevelse, for å slippe å ta oppgjør med de vonde følelsene som alltid ligger der, dog de ikke alltid er like tydelige.

er jeg lykkelig?

lever jeg godt sammen med perfeksjonisten, som hersker over meg? som sliter meg ut med å sette høye mål jeg aldri kan nå. men hvem er jeg uten den?

tryggheten, den eier jeg bare når jeg spiller roller jeg mestrer, roller jeg har lært. Å ta studier seriøst. Å være flink. Å være snill. Å være "vellykket". Å oppfylle andres forventinger. Det er det alt sammen dreier seg om, å ikke skuffe noen. Være den foreldrene mine vil jeg skal være. Være den vennene mine vil jeg skal være. Være den lærere vil jeg skal være. Hvem jeg vil være selv vet jeg ikke, hvem jeg er selv bakenfor rollene vet jeg ikke. det egentlig meg har ikke levd på en stund. en lang stund.

kjennes ut som om hele meg, hele den personen jeg er, er bygd på en struktur som er altfor svak. på en konstruksjon som vakler i selv den minste motvind.

jeg kan også spille rollen Lykkelig.

men hele tiden tenker jeg:

hva er vitsen?

hvorfor er det så slitsomt å leve?

Jo, jeg liker livet, det er givende, spennende, men allikevel så vanskelig. er det verdt det?

men, det kommer til å gå greit med meg, selv om jeg kanskje høres rar ut og føler meg rar akkurat nå. har så mange motstridende følelser og tanker at de samtidig holder meg i en slags balanse. Som nevnt i innledningen om de to stemmene som sier totalt forskjellige ting om samme sak. kommer nok aldri til å oppleve det ekstreme vekttapet. kommer aldri til å gi opp. kommer nok aldri til å bli ordentlig og dypt deprimert (?).

er bare redd for at jeg aldri kommer til å bli ordentlig glad heller ...?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære trillan! Du klarer å sette ord på mange av de kjente ambivalente tankene og følelsene som du og mange andre som sliter med en SF kjemper mot/for. Du er tydelig på vei til en forandring,- det kan se ut som om det for deg kan være til nytte å få satt ord (skrive ned) alle de ambivalente, motstridende tankene du har. Ved å fortsette å skrive i dagboken, formulere deg slik du har gjort i innlegget her tror jeg du etterhvert også klarer å jobbe mer bevisst med det å søke hjelp hos psykiater eller psykolog. Jeg ønsker deg lykke til med tanken på å søke hjelp til forandring, få mot, kraft, vilje til forandring!

[Ingrid24]

Kjære trillian !

Takk for et fint og beskrivende innlegg. Håper flere kommer til å lese det.