hvor mange blir dårligere av terapi?

[Gjest Vartio]

Fins det noen forskning som viser hvor ofte folk blir dårligere av å gå i terapi? Det vil jeg nemlig tro skjer temmelig ofte, men det er det vel ingen som interesserer seg for å forske på.

[Gjest Jonas P.]

Interessant!!

[Gjest hold ut]

Du vet hva de sier; Det blir verre før det blir bedre!

I terapien kommer all faenskapen til overflaten, og det kan nok være temmelig smertefullt. Men tanken er jo at sånn må det være for at man skal få bearbeidet det man går og bærer på. Eller noe sånt

[sterksvak]

det er gjort ganske mye forskning på det området ja.

studier viser at ca 5 % blir dårligere av terapi, men at det ofte skyldes at terapeuten har problemer av en eller annen sort... bare ca tall dette. men du finner sikker masse om det hvis du leter på nettet. feks. via psystuff.htm via "treatment of psychological disorder" elno sånn

[hershel1365380410]

Se for deg at du skal klemme ut en stor og feit kvise som har ligget og ulmet lenge. Det gjør jævlig vondt til å begynne med, all gørra kommer ut og det er bare så vidt du holder ut. Men så, når det har kommer ut, blir ting litt bedre. Såret/krateret begynner å gro, og etterhvert føler du deg bedre. Arr vil man kanskje ha, ihvertfall hvis det var en stor kvise, men det gjorde godt å få den ut.

Tja, kanskje ikke det beste bildet å ha i hodet, men det er slik jeg føler det noen ganger. Og jeg har tro på at folk blir bedre bare man finner den riktige terapauten!

[Gjest alternativer]

Det er veldig vanlig å bli dårligere i starten av en terapi, så vidt jeg vet.

Når man begynner med fysisk trening, er det også vanlig å bli støl, samt å føle seg veldig klønete/udyktig.

Ved fysisk trening må man spørre: er dette normal stølhet, eller er det treneren som har lagt det feil opp i forhold til mine forutsetninger?

Hvis man selv er uerfaren, og ikke kjenner noen som har peiling, må man rett og slett lytte til kroppen.

Tror mye av dette er overførbart til psykoterapi. Hvis man er i tvil, kan det være en god ide å bytte behandler.

Å forske på hvor mange som har netto negativt utbytte av terapi, må være vanskelig, nettopp fordi det er vanskelig å si om pasienten fikk nybegynnerstølhet eller ble mer plaget.

[Gjest Vartio]

Jeg mener terapi ofte gjør folk verre, ikke bare på kort sikt. an lager problemer av ting som ikke behøver å være det og vaser seg inn i ord, uten å komme noen vei. Man grubler og kaster bort livet på det. Jeg har begynt å avbestille timene hos psykologen og jeg skal si at jeg vil avslutte neste gang.

[Joe's]

Min erfaring med terapi er at det stort sett er bortkastet tid. Men det skyldes kanskje en terapeuten?

I over ett år (!!!??) har terapeuten mast om en "skremselstanke som fyker fort forbi i hodet mitt" rett før jeg får angst anfall. Jeg har prøvd å forklare at hvis det er noe jeg er redd for, så må det være angsten i seg selv.

Det er vel unødvendig å si at jeg har kuttet ut terapi timene. Kanskje jeg ga for lett opp, men....... ærlig talt :-)

[Bugge1365380662]

Interessant!!

Jeg har selv gått i terapi i flere år, og det har vært tøft.Nå spørs det selvsagt hva man skal gå i terapi for, og hvor dyptliggende problemene er, men selv tenker jeg på det første året som et slags innledningsår. Hadde jeg sluttet med terapi da hadde jeg vært blant dem som ikke hadde hatt noen særlig stor tro på terapi. Men jeg sluttet ikke, og nå har jeg gått i en 4 til 5 år regelmessig. Og det er de siste årene prosessem virkelig er kommet i gang. For det første må en gå så lenge at prosessen virkelig kommer i gang,og for det andre må en ikke slutte når det begynner å bli tøft. Det er klart at det kan være skadelig å slutte en terapi midt i en smertefull fase når ting brytes ned, og traumer gjenoppleves. Og dessverre tror jeg en del slutter da. De føler de blir dårligere av terapien.Jeg er helt overbevist om at terapi ikke er skadelig, men det finnes selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det.

I perioder tar terapien all energi,gjør meg midlertidig syk. Symptomer flytter på seg, og det er en forunderlig verden. Men så sier mannen min at etter alle disse årene så ser han at terapien gjør noe med meg. Sakte men sikkert skjer det en dyptgripende forandring. Men det tar lang tid.

Men på mange måter føler jeg meg litt priviligert som får oppleve dette også. Jeg har hatt stor respekt for begge mine psykiatere, og det er ganske spennende å ha deres klokskap til bare min disposisjon.Håper det er flere enn jeg som opplever det sånn!

[Gjest papirtiger]

Ca 10%

[Gjest uten signatur]

Jeg har iallefall blitt VELDIG klar over alle mine dårlige og svake sider! Dessverre.

Det er jo det det ofte fokuseres på. De områdene hvor de ikke fungerer. Tror en skulle snakket litt mer om sine små suksesser her i livet jeg, samme hvor små de var.

[Gjest uten signatur]

Jeg har iallefall blitt VELDIG klar over alle mine dårlige og svake sider! Dessverre.

Det er jo det det ofte fokuseres på. De områdene hvor de ikke fungerer. Tror en skulle snakket litt mer om sine små suksesser her i livet jeg, samme hvor små de var.

Tillegg:

Jeg har sluttet nå, nettopp for å slippe å fokusere på mine problemer hver bidige uke, og har fått det mye bedre. Bedre for meg å være sammen med folk som løfter meg opp enn å sitte å snakke om mine alle begredelige problemer.

Men så var kanskje ikke mine problemer tunge nok?

[Gjest dårlig av terapi]

Jeg er et eksempel på at jeg ble dårlig at terapi. Men føler at det er vanskelig å klage på behandling, da det er vanskelig å si om jeg ville blitt dårlig i alle tilfelle. Skulle gjerne hatt erstatning for tapt livsfungering/livskvalitet, men føler meg maktesløs her.

[Gjest tod]

Jeg har selv gått i terapi i flere år, og det har vært tøft.Nå spørs det selvsagt hva man skal gå i terapi for, og hvor dyptliggende problemene er, men selv tenker jeg på det første året som et slags innledningsår. Hadde jeg sluttet med terapi da hadde jeg vært blant dem som ikke hadde hatt noen særlig stor tro på terapi. Men jeg sluttet ikke, og nå har jeg gått i en 4 til 5 år regelmessig. Og det er de siste årene prosessem virkelig er kommet i gang. For det første må en gå så lenge at prosessen virkelig kommer i gang,og for det andre må en ikke slutte når det begynner å bli tøft. Det er klart at det kan være skadelig å slutte en terapi midt i en smertefull fase når ting brytes ned, og traumer gjenoppleves. Og dessverre tror jeg en del slutter da. De føler de blir dårligere av terapien.Jeg er helt overbevist om at terapi ikke er skadelig, men det finnes selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det.

I perioder tar terapien all energi,gjør meg midlertidig syk. Symptomer flytter på seg, og det er en forunderlig verden. Men så sier mannen min at etter alle disse årene så ser han at terapien gjør noe med meg. Sakte men sikkert skjer det en dyptgripende forandring. Men det tar lang tid.

Men på mange måter føler jeg meg litt priviligert som får oppleve dette også. Jeg har hatt stor respekt for begge mine psykiatere, og det er ganske spennende å ha deres klokskap til bare min disposisjon.Håper det er flere enn jeg som opplever det sånn!

Du er nok en av de meget få heldige som får dyptgående psykoanalytisk/psyodynamisk terapi. I realiteten er dette forbeholdt mennesker som går til privatpraktiserende behandlere i Oslo. Få behnaldere er sofistikerte nok til å gi denne typen terpi i dag, så man skal prise seg lykkelig om man finner noen som gjør det.

[Bugge1365380662]

Du er nok en av de meget få heldige som får dyptgående psykoanalytisk/psyodynamisk terapi. I realiteten er dette forbeholdt mennesker som går til privatpraktiserende behandlere i Oslo. Få behnaldere er sofistikerte nok til å gi denne typen terpi i dag, så man skal prise seg lykkelig om man finner noen som gjør det.

Ja du har rett i at jeg er en av de heldige,men det tok veldig mange år før jeg kom meg til disse behandlerne,(har gått til 2) og jeg har vært innom flere psykologer og sågar sosionomer tidligere hvor det ikke fungerte så bra. Så selv om det ikke har fungert før kan det være verdt å ikke gi opp håpet om en god terapi,særlig når man vet at man trenger det.

Det triste er at for å komme til disse behandlerne måtte jeg bli nærmest invalid over lengre tid. Jeg fikk ikke hjelp før jeg ble så dårlig fysisk at jeg ikke kunne kle meg selv.Da kom jeg meg endelig til en psykiater. (Primærlegen visste ikke hva hun skulle gjøre med meg.) Det er synd at det er så tøft å få hjelp i en storby som Oslo.Jeg bor i en ganske stor by selv, men kanskje er det lettere her.Selv om jeg vet at psykiateren min har ca. 2års venteliste.

Håper du får den hjelpen du trenger, uten å måtte ruinere deg på privatpraktiserende behandlere.Det er jo ikke så mange av oss som har råd til det.

[MMar]

Jeg har iallefall blitt VELDIG klar over alle mine dårlige og svake sider! Dessverre.

Det er jo det det ofte fokuseres på. De områdene hvor de ikke fungerer. Tror en skulle snakket litt mer om sine små suksesser her i livet jeg, samme hvor små de var.

det er synd at du har opplevd terapi som de kun fokuserer på detnegative - det er jo direkte destruktivt. Jeg er selv student og klient hos HumaNova psykosyntese institutt og der er filosofien å søke det friske i mennesket og bygge videre på det...jeg har hatt stor glede av å finne løsninger på gamle mønstre på denne måten........

Men terapi er jo heller ikke en kvikk-fiks - det kan ta tid - ikke nødvendigvis med alt men noe - og da kommer det jo an på motivasjonen selvfølgelig. Hvis du er interessert, så finner du mer info på www.humanova.com

[MMar]

Jeg mener terapi ofte gjør folk verre, ikke bare på kort sikt. an lager problemer av ting som ikke behøver å være det og vaser seg inn i ord, uten å komme noen vei. Man grubler og kaster bort livet på det. Jeg har begynt å avbestille timene hos psykologen og jeg skal si at jeg vil avslutte neste gang.

Jeg er selv student og klient hos HumaNova psykosyntese institutt og der er filosofien å søke det friske i mennesket og bygge videre på det...jeg har hatt stor glede av å finne løsninger på gamle mønstre på denne måten........

Hvis du er interessert, så finner du mer info på www.humanova.com

[Gjest uten signatur]

Jeg har selv gått i terapi i flere år, og det har vært tøft.Nå spørs det selvsagt hva man skal gå i terapi for, og hvor dyptliggende problemene er, men selv tenker jeg på det første året som et slags innledningsår. Hadde jeg sluttet med terapi da hadde jeg vært blant dem som ikke hadde hatt noen særlig stor tro på terapi. Men jeg sluttet ikke, og nå har jeg gått i en 4 til 5 år regelmessig. Og det er de siste årene prosessem virkelig er kommet i gang. For det første må en gå så lenge at prosessen virkelig kommer i gang,og for det andre må en ikke slutte når det begynner å bli tøft. Det er klart at det kan være skadelig å slutte en terapi midt i en smertefull fase når ting brytes ned, og traumer gjenoppleves. Og dessverre tror jeg en del slutter da. De føler de blir dårligere av terapien.Jeg er helt overbevist om at terapi ikke er skadelig, men det finnes selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det.

I perioder tar terapien all energi,gjør meg midlertidig syk. Symptomer flytter på seg, og det er en forunderlig verden. Men så sier mannen min at etter alle disse årene så ser han at terapien gjør noe med meg. Sakte men sikkert skjer det en dyptgripende forandring. Men det tar lang tid.

Men på mange måter føler jeg meg litt priviligert som får oppleve dette også. Jeg har hatt stor respekt for begge mine psykiatere, og det er ganske spennende å ha deres klokskap til bare min disposisjon.Håper det er flere enn jeg som opplever det sånn!

Du har vel vært heldig med psykiaterne du da! Ikke alle er det vet du. Noen møter personer som selv har problemer, og som ikke takler spesielle pasienttyper. Han jeg hadde var kjent for å ikke takle, og dermed havne i konflikt med, ressurssterke pasienter som torde å være uenig og si ifra. Men DET visste jo ikke jeg før etterpå. Jeg trodde jeg var i en situasjon hvor jeg kunen tømme meg helt og være helt ærlig, men det ble en uutholdelig situasjon, som endte med brått brudd i terapien. Det har gitt meg et stort sår. Jeg var så uforberedt på at slikt kunne skje. Nå tør jeg ikke lenger si ifra når det blir begått feil, og det er jo ille at det er psykiatrien som har forårsaket det. Jeg får også tårer i øynene (har dt nå) bare jet tenker på denne psykiateren. Men det er jo umulig å få gjort noe med slike fagfolk. Det er jo legen min som fortalte at jeg ikke var alene om å ha opplevd slik med denne mannen, så da må jo fagmiljøet være informert. Så jeg lurere påHVA som skal til før noen tør å konfrontere en kollega.

Egentlig lurere jeg på om ikke legen din,h vis du forteller han at en kollega har behandlet deg utenfor alle regler og god etikk, faktisk ikke har plikt til å hjelpe deg ved å ta opp saken?

[Bugge1365380662]

Jeg har selv gått i terapi i flere år, og det har vært tøft.Nå spørs det selvsagt hva man skal gå i terapi for, og hvor dyptliggende problemene er, men selv tenker jeg på det første året som et slags innledningsår. Hadde jeg sluttet med terapi da hadde jeg vært blant dem som ikke hadde hatt noen særlig stor tro på terapi. Men jeg sluttet ikke, og nå har jeg gått i en 4 til 5 år regelmessig. Og det er de siste årene prosessem virkelig er kommet i gang. For det første må en gå så lenge at prosessen virkelig kommer i gang,og for det andre må en ikke slutte når det begynner å bli tøft. Det er klart at det kan være skadelig å slutte en terapi midt i en smertefull fase når ting brytes ned, og traumer gjenoppleves. Og dessverre tror jeg en del slutter da. De føler de blir dårligere av terapien.Jeg er helt overbevist om at terapi ikke er skadelig, men det finnes selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det.

I perioder tar terapien all energi,gjør meg midlertidig syk. Symptomer flytter på seg, og det er en forunderlig verden. Men så sier mannen min at etter alle disse årene så ser han at terapien gjør noe med meg. Sakte men sikkert skjer det en dyptgripende forandring. Men det tar lang tid.

Men på mange måter føler jeg meg litt priviligert som får oppleve dette også. Jeg har hatt stor respekt for begge mine psykiatere, og det er ganske spennende å ha deres klokskap til bare min disposisjon.Håper det er flere enn jeg som opplever det sånn!

Hei! Trist å lese at terapiprosessen din ble ødelagt av en terapeut som ikke kunne møte deg på en riktig måte,pga egne uoppgjorte konflikter.Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært heldig med de to jeg har gått til,og at det ikke er slik for alle. Som jeg skriver i innlegget mitt finnes det selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det. Så hos en slik terapeut kom dessverre du.

Og da er det skadelig.

Men noen mennesker tror at selve prosessen i seg selv er skadelig,uansett hvor god terapeuten er. Det har jeg vanskelig for å tro er riktig for de fleste,selv om det sikkert finnes tilfeller. Noen blir redd når de i perioder føler de blir dårligere av terapien,og tenker at dette kan ikke være bra for meg. Så slutter de og får aldri vite hvordan det kunne blitt på sikt.Og sitter igjen med en følelse av at terapien gjorde mer vondt enn godt.Og det gjorde den kanskje også. Avbrutte prosesser er som du smertelig har erfart ting som kan lage store sår og mange problemer.

Så for å oppsummere; jeg tror på terapiprosessen i seg selv,men slett ikke på alle terapeutene som driver den.Håper at du kunne kommet deg til en annen terapeut med tiden,som kunne møtt deg og samtidig hjulpet deg til å bearbeide det du har opplevd hos den første.Finn Skårderud skriver så bra i boken Uro om hans møte i terapirommet med et sterkt og intelligent menneske.Og hans opplevelser i forhold til det.( Men han taklet det jo.) Anbefales hvis du ikke allerede har lest den. Med vennlig hilsen bugge.

[Bugge1365380662]

Du har vel vært heldig med psykiaterne du da! Ikke alle er det vet du. Noen møter personer som selv har problemer, og som ikke takler spesielle pasienttyper. Han jeg hadde var kjent for å ikke takle, og dermed havne i konflikt med, ressurssterke pasienter som torde å være uenig og si ifra. Men DET visste jo ikke jeg før etterpå. Jeg trodde jeg var i en situasjon hvor jeg kunen tømme meg helt og være helt ærlig, men det ble en uutholdelig situasjon, som endte med brått brudd i terapien. Det har gitt meg et stort sår. Jeg var så uforberedt på at slikt kunne skje. Nå tør jeg ikke lenger si ifra når det blir begått feil, og det er jo ille at det er psykiatrien som har forårsaket det. Jeg får også tårer i øynene (har dt nå) bare jet tenker på denne psykiateren. Men det er jo umulig å få gjort noe med slike fagfolk. Det er jo legen min som fortalte at jeg ikke var alene om å ha opplevd slik med denne mannen, så da må jo fagmiljøet være informert. Så jeg lurere påHVA som skal til før noen tør å konfrontere en kollega.

Egentlig lurere jeg på om ikke legen din,h vis du forteller han at en kollega har behandlet deg utenfor alle regler og god etikk, faktisk ikke har plikt til å hjelpe deg ved å ta opp saken?

hei du! Jeg har skrevet svar til deg ,men det kom litt feil(er nybegynner og skikkelig kløne) Du finner det i den opprinnelige tråden.