Psykisk syk lillesøster

[storesøster'n]

Jeg er storesøster til ei jente på 18 år. Det er 5,5 års aldersforskjell på oss.

Hun er ei nydelig jente med mange gode egenskaper og fine evner, men sliter dessverre med depresjon, til tider spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Hun har et helt forvrengt, negavtivt bilde av både seg selv og omgivelsene, og har flere ganger prøvd å ta livet av seg. Hun har også hatt perioder med selvskading. Hun har gått til psykolog i drøye 2 år nå, men dette har ikke hjulpet. Heller ikke lykkepiller hjelper noe særlig. Spesialskole er også inne i bildet, men hit går hun sjelden.

Hun er konstant opptatt av utseendet sitt, og mener selv at hun er stygg som et troll. Det hjelper ikke hva vi sier uansett, alt tolkes negativt og feil. Dagene tilbringes som oftest foran TV'en eller i senga. Hun takler ikke den minste utfordring, vil at foreldrene våre og jeg skal støtte henne, forstå henne og trøste henne, noe vi gjør så godt vi kan (jeg bor et stykke unna i forbindelse med studier. Hun bor fortsatt hjemme) Men det virker som at hun ikke oppfatter dette. Vi sier at vi er glade i henne, og at vi er der for henne, men dette går ikke inn. Istedet legger hun skylden for situasjonen hun befinner seg i, på oss, samtidig som at hun sier at det er hennes egen feil, fordi hun ikke vil at vi skal få dårlig samvittighet. Hun har aldri snakket spesielt åpent med foreldrene våre, i motsetning til meg selv. Jeg føler at vi alltid har hatt et normalt og godt familieforhold, med en god oppvekst. Og selvfølgelig med søskenkrangler, men det er vel normalt i alle familier. Det har dessuten alltid handlet om bagateller.

Jeg vet hun har hatt problemer med venner både på barneskolen og ungdomsskolen, men siden hun aldri har vært særlig åpen, har vi aldri fått inntrykk av alvorlighets- graden. Og det mangler ikke på hverken spørsmål eller støtte fra vår side. Den dag i dag har hun ikke mange mennesker hun omgås med. Mest fordi folk skremmes av oppførselen hennes, tror jeg. (Hun er ganske åpen om situasjonen- for å få oppmerksomhet mon tro?)

Idag sier psykologen at vi ikke kan la henne herse med oss eller la sykdommen hennes gå innpå oss. Derimot må vi stille krav til at hun deltar i hverdagen slik som alle andre. I tillegg har vi fått beskjed om å at våre egne liv ikke må stoppe opp selv om hennes ikke går videre. Dette er imidlertid vanskelig når jenta ligger og gråter i senga si kveld etter kveld, og bare ønsker å dø. Hun føler fort at vi bare ignorerer henne og prioriterer alt annet foran henne.

Siden jeg bor såpass langt unna, og derfor ikke ser familien min jevnlig, synes jeg det er ekstra vanskelig å takle det hele. På en måte klarer jeg å glemme at lillesøsteren min ikke er frisk. Samtidig gjør det utrolig vondt å snakke med henne på telefon de gangene hun faktisk vil snakke. Da snakker hun for det meste om hvor vondt hun har det, hvor lite alle støtter henne, og hvor mye hun ønsker å dø slik at vi kan slippe å ha henne i nærheten. Og det hjelper ikke hva jeg sier.

Jeg synes det også er fælt å se på foreldrene våre som må gå gjennom dette. De fortjener absolutt ikke å få skylden for søsteren min sin situasjon uansett hvor mye skyld hun legger på oss. De lider mye og er enda mer frustrerte enn jeg. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle situasjonen eller søsteren min når vi snakker sammen. Vet bare ikke hva jeg skal si eller gjøre. For samme hva, så er det galt! Er det noe jeg kan gjøre for at hun skal komme på rett spor igjen? Evt. hva? Jeg har nemlig troen på at hun er den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, og at hun kan hvis hun faktisk vil. Selvfølgelig er hun ikke enig i dette. Det hender at jeg faktisk ønsker at hun kunne få slippe, hvis hun synes verden er så ille at det ikke er verdt å leve. Men det er vel ikke riktig å ha sånne tanker heller...Jeg er så glad i henne, og vil henne alt vel. Og jeg håper hun en gang kan bli frisk, slik at hun kan nyte livet slik som jeg.

Dette er bare litt av historien, og det jeg lurer på, er om det finnes noen andre som har vært eller er i samme situasjon. Eventuelt om det finnes noen gode råd for hvordan man skal oppføre seg overfor en person som er psykisk syk slik som lillesøsteren min.

[Gjest iks.no]

http://www.iks.no/sf_fam.htm

Skjønner dilemmaet. Det er jo ikke bare "glemme" henne som sliter, men dere må også ta hensyn til dere selv. For hun gjør det ikke lett når hun klager om alt som er vondt til dere osv. En behandler burde ta tak i den måten hun lemper alt på dere når hun først vil snakke.

Er det en mulighet at foreldrene og lillesøsteren din kunne evt prøvd familieterapi?

[Gjest kjenner lusa på gangen]

http://www.iks.no/sf_fam.htm

Skjønner dilemmaet. Det er jo ikke bare "glemme" henne som sliter, men dere må også ta hensyn til dere selv. For hun gjør det ikke lett når hun klager om alt som er vondt til dere osv. En behandler burde ta tak i den måten hun lemper alt på dere når hun først vil snakke.

Er det en mulighet at foreldrene og lillesøsteren din kunne evt prøvd familieterapi?

Mennesker som starter opp en "psykisk karriere" i så ung alder ender ofte opp som noen gedigne sutrekopper og egoister. Ikke la henne få viljen sin gjennom denne oppførselen. Det vil bare gjøre vondt verre; både dere og henne.

[Gjest iks.no]

Mennesker som starter opp en "psykisk karriere" i så ung alder ender ofte opp som noen gedigne sutrekopper og egoister. Ikke la henne få viljen sin gjennom denne oppførselen. Det vil bare gjøre vondt verre; både dere og henne.

Tror ikke hun gjør dette for moroskyld. Så blir feil å si at hun driver med en "psykisk karriere". INGEN velger å bli syk.

Hun sliter tydeligvis mye, men å legge skylden på manglende støtte er helt klart feil, siden hun har en kjempegrei familie.

[storesøster'n]

http://www.iks.no/sf_fam.htm

Skjønner dilemmaet. Det er jo ikke bare "glemme" henne som sliter, men dere må også ta hensyn til dere selv. For hun gjør det ikke lett når hun klager om alt som er vondt til dere osv. En behandler burde ta tak i den måten hun lemper alt på dere når hun først vil snakke.

Er det en mulighet at foreldrene og lillesøsteren din kunne evt prøvd familieterapi?

Takk for raskt svar.

De har allerede vært innkalt til samtaler hos psykologen, og holdt på med dette i lengre tid. T.o.m barnevernet har vært involvert uten at de kunne finne noen forhold som tilsier at jenta skal ha det vondt. Skulle bare mangle egentlig.

Men så lenge søsteren min har bestemt seg for hverken å snakke med psykologen eller mine foreldre, kommer man liksom ingen vei. Vi foreslår ting vi kan gjøre sammen rett som det er, men hun sier at hun ikke finner glede ved noen ting og at det ikke er noen vits. Alt er tydeligvis mye grønnere på den andre siden når hun sier at alt hadde blitt så mye bedre hvis vi bare støttet henne og trøstet henne. Selv føler vi at vi ikke gjør annet, mens hun påstår at vi ikke bryr oss. Hun sier dessuten at psykologen kjeder henne, og at hun ikke vel gå dit lenger.

Skal sies at lillesøsteren min ofte har fått viljen sin opp gjennom årene, og det skårter ikke på oppfølging fra mamma og pappas side.

Det verste er som sagt å se hvordan dette går inn på foreldrene mine. Mamma blir syk, mens pappa prøver febrilsk å holde maska. Søsteren min forventer tydeligvis at vi skal være der for henne konstant, og at ikke noe annet enn at vi forandrer oss som kan hjelpe henne til et bedre og friskt liv. Men vi prøver å si at den eneste som kan gjøre noe for virkelig sette igang denne endringen, er henne selv. Det er et valg hun må ta. Hun må bestemme seg for å bli frisk, og bli med på ting. Hun klager over at hun ikke har noen venner, men ingen kan vite at hun sitter der hjemme alene. Hun må jo ut for å skaffe seg venner. Dessuten må hun forstå at det ikke finnnes noen som ønsker å sitte inne og synes synd med henne. Det er bare sånn verden er, er det ikke? Hun innser ikke at det handler om å gi og ta, ikke bare ta. Og dersom det stilles noe som helst krav til henne, blir hun helt satt ut og føler at hele verden er imot henne og at hun like gjerne kan dø. Hun gir også uttrykk for at hun ønsker å bli innlagt, for da tror hun at hun blir frisk. Samtidig sier hun at psykologen ikke er der for å støtte henne, men blir betalt for å prate med henne, noe som gjør henne enda mindre verdt.

Psyken hennes er så svart at det påvirker hele familiens hverdag og humør. Noen ganger er det så hardt at vi andre flyr i tottene på hverandre fremfor å støtte hverandre. Det er jo aldri lett å vite hva vi skal si til denne jenta, som egentlig er ei utrolig smart, oppegående, oppmerksom, snill og flott jente. Men nå er hun bare et lite barn i hodet sitt, og må nesten behandles deretter.

Jeg gruer meg som oftest til å reise hjem i feriene, fordi jeg vet at miljøet hjemme er forsuret. Hun har alltid vært veldig sjalu på meg, og så lenge jeg er i nærheten blir hun bare verre. Hun prøver også å sno meg rundt lillefingeren ved å spille på sykdommen, og det virker jo selvfølgelig.

Man prøver å tenke tilbake på alt det man har gjort siden hun var liten, og kanskje finne frem til noe som har vært utløsende for hele greia. Men det er ikke lett.

[Gjest ebba81]

Tror ikke hun gjør dette for moroskyld. Så blir feil å si at hun driver med en "psykisk karriere". INGEN velger å bli syk.

Hun sliter tydeligvis mye, men å legge skylden på manglende støtte er helt klart feil, siden hun har en kjempegrei familie.

jeg fikk ikke psykiske problemer så tidlig som søstern din, og jeg har hele tiden hatt traumer som har gjort at det er logiske forklaringer på hvorfor jeg har slitt. sånn sett er ikke situasjonen lik. men likevel kjenner jeg meg igjen i søstern din. Og forholdene du beskriver tror jeg kan være veldig typiske for en familie der en er psykisk syk. Jeg er lillesøstern som har vært psyk. jeg kan tenke meg at storesøstern min føler noe av det samme som deg. Og jeg skjønner at det er vanskelig for dere å forstå. og vanskelig når du føler alt du gjør blir galt. men det er så mye som kan gjøres annerledes. for min del ble det faktisk en stor belastning at søstern min tenkte mer på hvordan det var så synd på pappa som måtte ta seg av meg, og det var så synd på henne for hun fikk ikke levd sitt "lykkelige" liv fordi jeg var der å "forsuret" livet deres. selvom hun aldri har sagt det, så har jeg følt det på meg hele tiden, akkurat som du skriver nå. jeg følte jeg ble et skår i "gleden" deres og da føler man fort at man heller vil dø enn å være til bry. det er så slitsomt at alle skal si hva som er best for deg.

at dere må fortsette å leve deres liv det skjønner jeg. men det gjelder kanskje mest deg, for foreldrene dine vil alltid være bekymret for yngstedattern, og deres liv er jo dere barna!det blir helt feil å bli irritert fordi dere ikke lenger er en "lykkelig" familie. og du bor tross alt borte, så du kan flykte litt fra det hele. når du kommer hjem må du kanskje bare takle det som det er. men jeg forstår selvfølgelig den vanskelige pårørende-rollen. Jeg følte at hver gang søstern min kom hjem så skulle hun late som alt var bra, og være overglad og tulle og jeg ble bare enda mer irritert, og da ga jeg henne ihvertfall den kalde skulderen. dessuten var det vondt hver gang hun kom hjem, og begynte å klage på at hun kjedet seg hjemme og at vi måtte finne på noe hele tiden. det føltes som et hån mot meg, der gikk jeg dag ut og dag inn uten å orke å gjøre noen ting, og så klarer ikke hun være hjemme noen dager og bare slappe av uten å klage!

Du snakker som om dette er noe hun kan noe for, og det er det absolutt ikke, hun gjør jo ikke noe av dette med vilje! Hadde hun hatt kreft hadde dere hatt utrolig medlidenhet for henne, men pga det er psykisk så er det så lett å legge skyld på den psyke. hvis hun vil legges inn, kan ikke noe gjøres for å prøve å få dette til?

dette var bare noen tanker fra en annen lillesøster.

[Gjest labamba]

Kanskje hun har bipolar lidelse? Kanskje litium eller lamictal hadde vært bedre å prøve siden lykkepiller ikke har vunnët frem?

[Gjest iks.no]

jeg fikk ikke psykiske problemer så tidlig som søstern din, og jeg har hele tiden hatt traumer som har gjort at det er logiske forklaringer på hvorfor jeg har slitt. sånn sett er ikke situasjonen lik. men likevel kjenner jeg meg igjen i søstern din. Og forholdene du beskriver tror jeg kan være veldig typiske for en familie der en er psykisk syk. Jeg er lillesøstern som har vært psyk. jeg kan tenke meg at storesøstern min føler noe av det samme som deg. Og jeg skjønner at det er vanskelig for dere å forstå. og vanskelig når du føler alt du gjør blir galt. men det er så mye som kan gjøres annerledes. for min del ble det faktisk en stor belastning at søstern min tenkte mer på hvordan det var så synd på pappa som måtte ta seg av meg, og det var så synd på henne for hun fikk ikke levd sitt "lykkelige" liv fordi jeg var der å "forsuret" livet deres. selvom hun aldri har sagt det, så har jeg følt det på meg hele tiden, akkurat som du skriver nå. jeg følte jeg ble et skår i "gleden" deres og da føler man fort at man heller vil dø enn å være til bry. det er så slitsomt at alle skal si hva som er best for deg.

at dere må fortsette å leve deres liv det skjønner jeg. men det gjelder kanskje mest deg, for foreldrene dine vil alltid være bekymret for yngstedattern, og deres liv er jo dere barna!det blir helt feil å bli irritert fordi dere ikke lenger er en "lykkelig" familie. og du bor tross alt borte, så du kan flykte litt fra det hele. når du kommer hjem må du kanskje bare takle det som det er. men jeg forstår selvfølgelig den vanskelige pårørende-rollen. Jeg følte at hver gang søstern min kom hjem så skulle hun late som alt var bra, og være overglad og tulle og jeg ble bare enda mer irritert, og da ga jeg henne ihvertfall den kalde skulderen. dessuten var det vondt hver gang hun kom hjem, og begynte å klage på at hun kjedet seg hjemme og at vi måtte finne på noe hele tiden. det føltes som et hån mot meg, der gikk jeg dag ut og dag inn uten å orke å gjøre noen ting, og så klarer ikke hun være hjemme noen dager og bare slappe av uten å klage!

Du snakker som om dette er noe hun kan noe for, og det er det absolutt ikke, hun gjør jo ikke noe av dette med vilje! Hadde hun hatt kreft hadde dere hatt utrolig medlidenhet for henne, men pga det er psykisk så er det så lett å legge skyld på den psyke. hvis hun vil legges inn, kan ikke noe gjøres for å prøve å få dette til?

dette var bare noen tanker fra en annen lillesøster.

Du mente kanskje svare til storesøstera(jeg får den opp som svar til meg)?.

For at hun skal få svaret til seg på du svare på hennes innlegg, ikke til meg.

[Gjest brutalt men sånn er det]

Takk for raskt svar.

De har allerede vært innkalt til samtaler hos psykologen, og holdt på med dette i lengre tid. T.o.m barnevernet har vært involvert uten at de kunne finne noen forhold som tilsier at jenta skal ha det vondt. Skulle bare mangle egentlig.

Men så lenge søsteren min har bestemt seg for hverken å snakke med psykologen eller mine foreldre, kommer man liksom ingen vei. Vi foreslår ting vi kan gjøre sammen rett som det er, men hun sier at hun ikke finner glede ved noen ting og at det ikke er noen vits. Alt er tydeligvis mye grønnere på den andre siden når hun sier at alt hadde blitt så mye bedre hvis vi bare støttet henne og trøstet henne. Selv føler vi at vi ikke gjør annet, mens hun påstår at vi ikke bryr oss. Hun sier dessuten at psykologen kjeder henne, og at hun ikke vel gå dit lenger.

Skal sies at lillesøsteren min ofte har fått viljen sin opp gjennom årene, og det skårter ikke på oppfølging fra mamma og pappas side.

Det verste er som sagt å se hvordan dette går inn på foreldrene mine. Mamma blir syk, mens pappa prøver febrilsk å holde maska. Søsteren min forventer tydeligvis at vi skal være der for henne konstant, og at ikke noe annet enn at vi forandrer oss som kan hjelpe henne til et bedre og friskt liv. Men vi prøver å si at den eneste som kan gjøre noe for virkelig sette igang denne endringen, er henne selv. Det er et valg hun må ta. Hun må bestemme seg for å bli frisk, og bli med på ting. Hun klager over at hun ikke har noen venner, men ingen kan vite at hun sitter der hjemme alene. Hun må jo ut for å skaffe seg venner. Dessuten må hun forstå at det ikke finnnes noen som ønsker å sitte inne og synes synd med henne. Det er bare sånn verden er, er det ikke? Hun innser ikke at det handler om å gi og ta, ikke bare ta. Og dersom det stilles noe som helst krav til henne, blir hun helt satt ut og føler at hele verden er imot henne og at hun like gjerne kan dø. Hun gir også uttrykk for at hun ønsker å bli innlagt, for da tror hun at hun blir frisk. Samtidig sier hun at psykologen ikke er der for å støtte henne, men blir betalt for å prate med henne, noe som gjør henne enda mindre verdt.

Psyken hennes er så svart at det påvirker hele familiens hverdag og humør. Noen ganger er det så hardt at vi andre flyr i tottene på hverandre fremfor å støtte hverandre. Det er jo aldri lett å vite hva vi skal si til denne jenta, som egentlig er ei utrolig smart, oppegående, oppmerksom, snill og flott jente. Men nå er hun bare et lite barn i hodet sitt, og må nesten behandles deretter.

Jeg gruer meg som oftest til å reise hjem i feriene, fordi jeg vet at miljøet hjemme er forsuret. Hun har alltid vært veldig sjalu på meg, og så lenge jeg er i nærheten blir hun bare verre. Hun prøver også å sno meg rundt lillefingeren ved å spille på sykdommen, og det virker jo selvfølgelig.

Man prøver å tenke tilbake på alt det man har gjort siden hun var liten, og kanskje finne frem til noe som har vært utløsende for hele greia. Men det er ikke lett.

Brutalt sagt, denne søstern din burde få seg en tupp i ræva og blitt satt litt på plass. Det må settes grenser for henne. Vel er hun mentalt syk,men det betyr ikke at hun kan herse og manipulere med alle rundt seg på denne måten. Du ser vel at det er det hun gjør? Og hun får det som hun vil så lenge dere gir etter. Hun vil heller ikke bli frisk før denne usunne sirkelen brytes og det er foreldrene dine (og du) som må bryte den.

[storesøster'n]

Brutalt sagt, denne søstern din burde få seg en tupp i ræva og blitt satt litt på plass. Det må settes grenser for henne. Vel er hun mentalt syk,men det betyr ikke at hun kan herse og manipulere med alle rundt seg på denne måten. Du ser vel at det er det hun gjør? Og hun får det som hun vil så lenge dere gir etter. Hun vil heller ikke bli frisk før denne usunne sirkelen brytes og det er foreldrene dine (og du) som må bryte den.

Jeg vet at vi ikke kan aksptere oppførselen hennes slik den er i dag. Men faren er at hun, hvis vi setter for strenge grenser eller stiller for høye krav, vil forsøke å ta livet av seg selv. Dette er en trussel vi lever med i det daglige, men selvfølgelig er vi klar over at mye bare er spill. Men siden hun har vært innlagt på sykehus X ant ganger for pumping eller annen behandling, føles det likevel ikke som at vi bare kan gi F. For i det ene øyeblikket kan hun gi svar som vi ønsker å høre, i det andre får kjeft så ørene flagrer. Hun vil ha trøst og støtte, og har gitt uttrykk for at hun savner å få en klem i ny og ne, og at noen sier de er glad i henne. Sannheten er at vi gjør dette hele tiden, men at hun på en eller annen måte ikke får det med seg. Både mamma og pappa kna prøve å gi henne en klem, men hun bare skyver dem unna seg, og sier gå vekk, jeg vil ikke. I tillegg blir vi kjeppjagd ut av rommet hennes dersom hun er i ett av sine mange hjørner akkurat da.

Vi har ikke fått noen diagnose på tilstanden hennes. Vet ikke om det er mulig å stille noen diagnose på henne heller, for den saks skyld. Men så lenge den lillesøsteren jeg bryr meg så om, og er så glad i, ikke har det bra hverken med seg selv eller omgivelsene, er det absolutt ikke lett å være brutal. Jeg vet ikke hva som er galt, eller om hun i det hele tatt er psykisk syk. Derfor er det ekstra vanskelig å vite hva man til enhver tid kan, skal eller bør si og gjøre. Man vil jo ikke gjøre personen verre, og jeg vet med meg selv at hvis det var meg som var i den situasjonen at verden hadde ramlet sammen, ville jeg mye heller ha satt pris på støtte og hjelp til å komme meg ut av det, enn at følelsene mine ble ignorert og tilsidesatt. Men det er meg, lillesøsteren min ser ikke ut til å ville ha den hjelp vi eller samfunnet tilbyr. For henne er alt så mye grønnere på den andre siden, hvor enn det måtte være....

Hun får ikke alltid like mye oppmerksomhet rundt problemet, heller, fordi, som andre også har rådet oss til, vi fortsetter å leve våre egne liv. Jeg går på skole og ser familien kun i feriene, foreldrene våre jobber og forsøker så godt de kan å ivareta sitt sosiale og aktive liv. Men det tærer likevel grusomt, og jeg er av og til redd for at det også skal gå ut over forholdet til foreldrene våre. Det kan umulig være lett for dem, selv om de forsøker å holde maska utad. Jeg bare håper at hun en dag vil klare å komme seg ut av grøfta, og bli min søte og flinke lillesøster igjen.

[storesøster'n]

jeg fikk ikke psykiske problemer så tidlig som søstern din, og jeg har hele tiden hatt traumer som har gjort at det er logiske forklaringer på hvorfor jeg har slitt. sånn sett er ikke situasjonen lik. men likevel kjenner jeg meg igjen i søstern din. Og forholdene du beskriver tror jeg kan være veldig typiske for en familie der en er psykisk syk. Jeg er lillesøstern som har vært psyk. jeg kan tenke meg at storesøstern min føler noe av det samme som deg. Og jeg skjønner at det er vanskelig for dere å forstå. og vanskelig når du føler alt du gjør blir galt. men det er så mye som kan gjøres annerledes. for min del ble det faktisk en stor belastning at søstern min tenkte mer på hvordan det var så synd på pappa som måtte ta seg av meg, og det var så synd på henne for hun fikk ikke levd sitt "lykkelige" liv fordi jeg var der å "forsuret" livet deres. selvom hun aldri har sagt det, så har jeg følt det på meg hele tiden, akkurat som du skriver nå. jeg følte jeg ble et skår i "gleden" deres og da føler man fort at man heller vil dø enn å være til bry. det er så slitsomt at alle skal si hva som er best for deg.

at dere må fortsette å leve deres liv det skjønner jeg. men det gjelder kanskje mest deg, for foreldrene dine vil alltid være bekymret for yngstedattern, og deres liv er jo dere barna!det blir helt feil å bli irritert fordi dere ikke lenger er en "lykkelig" familie. og du bor tross alt borte, så du kan flykte litt fra det hele. når du kommer hjem må du kanskje bare takle det som det er. men jeg forstår selvfølgelig den vanskelige pårørende-rollen. Jeg følte at hver gang søstern min kom hjem så skulle hun late som alt var bra, og være overglad og tulle og jeg ble bare enda mer irritert, og da ga jeg henne ihvertfall den kalde skulderen. dessuten var det vondt hver gang hun kom hjem, og begynte å klage på at hun kjedet seg hjemme og at vi måtte finne på noe hele tiden. det føltes som et hån mot meg, der gikk jeg dag ut og dag inn uten å orke å gjøre noen ting, og så klarer ikke hun være hjemme noen dager og bare slappe av uten å klage!

Du snakker som om dette er noe hun kan noe for, og det er det absolutt ikke, hun gjør jo ikke noe av dette med vilje! Hadde hun hatt kreft hadde dere hatt utrolig medlidenhet for henne, men pga det er psykisk så er det så lett å legge skyld på den psyke. hvis hun vil legges inn, kan ikke noe gjøres for å prøve å få dette til?

dette var bare noen tanker fra en annen lillesøster.

Tro meg rett, jeg har full forståelse for den situasjonen lillesøsteren min er i. Jeg hadde en periode der verden ramlet sammen jeg også, men jeg klarte å komme meg ut av det. Og det vet jeg hun også kan klare, hvis hun bare vil. Hun må bare bestemme seg for å ville. Selvfølgelig er dette en vanskelig og lang prosess som krever mye slit. Det er selvsagt mye lettere sagt enn gjort. Det er selvtilliten hennes det skårter på. Hun har alltid vært sjalu på meg, alltid trodd at mamma og pappa er mer glad i meg enn i henne. Men det stemmer overhodet ikke. Foreldrene våre er kjærlige og snille foreldre som har stilt opp og støttet oss uansett hva, også søsteren min. Men hun har alltid gjort ting motsatt av hva man har rådet henne til, og alltid gått den tunge veien.

Hver gang jeg kommer hjem på ferie føler jeg at jeg trenger meg på, fordi jeg vet at søsteren min trenger min del av oppmerksomheten som deles ut. Hun blir alltid verre når jeg er hjemme, akkurat slik som du gav søsteren din en kald skulder. Og jeg forstår hvorfor. Hun har alltid sett opp til meg, jeg har alltid fått mye skryt av besteforeldre og andre. Hun har, siden hun var liten, bare trukket seg unna og gått og gjemt seg hvis noen gav henne oppmerksomhet.

Jeg ønsker ikke å ta noens side, slik jeg har inntrykk av at du tror. Men dessverre er det det hun tror, lillesøsteren min også. Jeg kan ikke være partisk i en sak som involverer parter der jeg bryr meg om begge sider. Men jeg ønsker på best mulig måte å stille opp for henne, slik at hun kan bli frisk og få glede av verden og livet igjen. Jeg mener aldri å overføre fokus fra henne til meg, det er for dumt. Men hun trekker seg alltid unna når jeg er i nærheten. Hadde hun vært mer delaktig i det vi finner på som familie, kunne hun kanskje opplevd verden litt mer givende. Istedet sier hun bare at hun ikke finner noe som helst glede ved å være sammen med oss.

Hvis hun bare kunne få satt ord på akkurat det hun føler...Hva kan jeg gjøre for at ting skal endre seg? Hun har bare blitt verre og verre de siste 5 årene.

Har du blitt bedre? Hvordan er forholdet til søsteren din idag?

[Gjest sorimori]

Hei storesøster'n.

Det høres ut som dere har havnet i en veldig vanskelig situasjon i familien din. Din søsters sykdom infiltrerer hele familien din og påvirker samspillet.

Jeg har ingen personlig erfaring med det du beskriver verken som pårørende eller opplevd noe selv. Men jeg har ei venninne som igjen har ei venninne som vi snakker mye om. Ikke for å baksnakke henne, men fordi min venninne sliter veldig med dette og har store kvaler i forhold til hva hun bør og ikke bør gjøre i forhold til denne jenta.

Jeg ser mange likhetstrekk i de to historiene. To søstre, sjalusi, dårlig selvbilde, foreldre som virkelig gjør sitt beste osv. Men ingenting hjelper og jenta blir sykere og sykere.

Uten å gå inn i detaljer i denna jentas liv, så er det et kjennetegn at "sykdommen" har blitt livet hennes. Hun ER "sykdommen". Og alt handler om den. Den er ALLTID samtaleevne. Og når den slutter å være det, endrer jentas situasjon seg, det kommer inn et nyhetsmoment og dermed er "sykdommen" samtaleevne igjen. Dette kan være at hun tar av seg (ytterlige) noen kilo, bestemmer seg for å legges inn, få bahandling evnt hopper av behandlig eller skriver seg ut når innleggelse har mistet nyhetens interesse.

Min venninne og jeg har snakket mye om dette, og det hun har gjort nå er å si rett ut til jenta at slik er det jeg ser din situasjon. Du har blitt "sykdommen". Jeg vil bli kjent med venninna mi igjen. Derfor må vi slutte å snakke om sykdommen. Jeg vil gjerne høre hvordan du har det, men sykdommen skal ikke være et gjennomgående samtaleevne.

Venninna mi forklarte også dette med at å "hjelpe" jenta med å prate om sykdommen (hun er ekstremt åpen om den) er å gjøre henne en bjørnetjeneste.

Jenta tok dette veldig bra. De hadde den første tida veldig lite å snakke om, og ble derfor "tvunget" til å få noen felles opplevelser som de senere kunne prate om.

Jeg vet ikke om dette kan være noen hjelp til deg. Poenget var å vise deg litt hva min venninne tenker rundt det. Tanker jeg er enig i. "Sykdommen" handler om oppmerksomhet. Og hvordan snu det. Vi er ikke fagpersoner og å prøve å "kvele" sykdommen på denne måten er kanskje ikke noen god løsning det heller. Men for venninna mi funker det bra. Hun sliter seg ikke lenger like mye ut, og har energi til å være sammen med jenta på en sunnere måte.

Hvis noen leser dette og har noen reflekterte innspill på "metoden" mottas det gjerne med stor takk.

[Gjest bare et tips]

Jeg vet at vi ikke kan aksptere oppførselen hennes slik den er i dag. Men faren er at hun, hvis vi setter for strenge grenser eller stiller for høye krav, vil forsøke å ta livet av seg selv. Dette er en trussel vi lever med i det daglige, men selvfølgelig er vi klar over at mye bare er spill. Men siden hun har vært innlagt på sykehus X ant ganger for pumping eller annen behandling, føles det likevel ikke som at vi bare kan gi F. For i det ene øyeblikket kan hun gi svar som vi ønsker å høre, i det andre får kjeft så ørene flagrer. Hun vil ha trøst og støtte, og har gitt uttrykk for at hun savner å få en klem i ny og ne, og at noen sier de er glad i henne. Sannheten er at vi gjør dette hele tiden, men at hun på en eller annen måte ikke får det med seg. Både mamma og pappa kna prøve å gi henne en klem, men hun bare skyver dem unna seg, og sier gå vekk, jeg vil ikke. I tillegg blir vi kjeppjagd ut av rommet hennes dersom hun er i ett av sine mange hjørner akkurat da.

Vi har ikke fått noen diagnose på tilstanden hennes. Vet ikke om det er mulig å stille noen diagnose på henne heller, for den saks skyld. Men så lenge den lillesøsteren jeg bryr meg så om, og er så glad i, ikke har det bra hverken med seg selv eller omgivelsene, er det absolutt ikke lett å være brutal. Jeg vet ikke hva som er galt, eller om hun i det hele tatt er psykisk syk. Derfor er det ekstra vanskelig å vite hva man til enhver tid kan, skal eller bør si og gjøre. Man vil jo ikke gjøre personen verre, og jeg vet med meg selv at hvis det var meg som var i den situasjonen at verden hadde ramlet sammen, ville jeg mye heller ha satt pris på støtte og hjelp til å komme meg ut av det, enn at følelsene mine ble ignorert og tilsidesatt. Men det er meg, lillesøsteren min ser ikke ut til å ville ha den hjelp vi eller samfunnet tilbyr. For henne er alt så mye grønnere på den andre siden, hvor enn det måtte være....

Hun får ikke alltid like mye oppmerksomhet rundt problemet, heller, fordi, som andre også har rådet oss til, vi fortsetter å leve våre egne liv. Jeg går på skole og ser familien kun i feriene, foreldrene våre jobber og forsøker så godt de kan å ivareta sitt sosiale og aktive liv. Men det tærer likevel grusomt, og jeg er av og til redd for at det også skal gå ut over forholdet til foreldrene våre. Det kan umulig være lett for dem, selv om de forsøker å holde maska utad. Jeg bare håper at hun en dag vil klare å komme seg ut av grøfta, og bli min søte og flinke lillesøster igjen.

For meg så kan det virke som om søsteren din sliter med en alvorlig personlighetsforstyrrelse i tillegg til spiseforstyrrelsen og depresjonene. Jeg har selv en sånn diagnose, og kjenner igjen endel ting. Kan du ikke søke på dette her på siden, eller på nettet, og se om du kjenner igjen symtomene til din søster. De sier at samtaleterapi over lang tid (3-5 år) er den beste behandlingen for slike lidelser, pluss at man kan forsøke medisiner.

[Gjest ebba81]

Tro meg rett, jeg har full forståelse for den situasjonen lillesøsteren min er i. Jeg hadde en periode der verden ramlet sammen jeg også, men jeg klarte å komme meg ut av det. Og det vet jeg hun også kan klare, hvis hun bare vil. Hun må bare bestemme seg for å ville. Selvfølgelig er dette en vanskelig og lang prosess som krever mye slit. Det er selvsagt mye lettere sagt enn gjort. Det er selvtilliten hennes det skårter på. Hun har alltid vært sjalu på meg, alltid trodd at mamma og pappa er mer glad i meg enn i henne. Men det stemmer overhodet ikke. Foreldrene våre er kjærlige og snille foreldre som har stilt opp og støttet oss uansett hva, også søsteren min. Men hun har alltid gjort ting motsatt av hva man har rådet henne til, og alltid gått den tunge veien.

Hver gang jeg kommer hjem på ferie føler jeg at jeg trenger meg på, fordi jeg vet at søsteren min trenger min del av oppmerksomheten som deles ut. Hun blir alltid verre når jeg er hjemme, akkurat slik som du gav søsteren din en kald skulder. Og jeg forstår hvorfor. Hun har alltid sett opp til meg, jeg har alltid fått mye skryt av besteforeldre og andre. Hun har, siden hun var liten, bare trukket seg unna og gått og gjemt seg hvis noen gav henne oppmerksomhet.

Jeg ønsker ikke å ta noens side, slik jeg har inntrykk av at du tror. Men dessverre er det det hun tror, lillesøsteren min også. Jeg kan ikke være partisk i en sak som involverer parter der jeg bryr meg om begge sider. Men jeg ønsker på best mulig måte å stille opp for henne, slik at hun kan bli frisk og få glede av verden og livet igjen. Jeg mener aldri å overføre fokus fra henne til meg, det er for dumt. Men hun trekker seg alltid unna når jeg er i nærheten. Hadde hun vært mer delaktig i det vi finner på som familie, kunne hun kanskje opplevd verden litt mer givende. Istedet sier hun bare at hun ikke finner noe som helst glede ved å være sammen med oss.

Hvis hun bare kunne få satt ord på akkurat det hun føler...Hva kan jeg gjøre for at ting skal endre seg? Hun har bare blitt verre og verre de siste 5 årene.

Har du blitt bedre? Hvordan er forholdet til søsteren din idag?

jeg skjønner at du blir satt i et "dilemma" for du blir satt mellom foreldrene dine og søstern din. og det blir litt sånn "hvem holder du med". det sier søstern min at hun har følt også. Problemene mine toppet seg da mamma døde, så jeg har bare pappa. men jeg har hele tiden følt at verken pappa eller søstern min forstår en dritt, og da blir man ekstra irritert. og jeg har følt at de har "rottet" seg sammen (litt feil uttrykk men) og gjort helt feil i forhold til sykdommen min. ja, det ble også verre for meg hver gang søstern min kom hjem, ikke fordi jeg krevde oppmerksomhet som hun tok, men fordi jeg følte jeg måtte være glad og ta meg sammen, og da ble jeg bare irritert på henne. jeg klarer ikke ha noe godt forhold til henne fordi jeg føler hun ikke forstår. og jeg føler hun ikke takler noen ting. hvis jeg ringer til henne og er lei meg, så blir hun så lei seg på mine vegne at det heller føles som det tilslutt er hun som begynner å gråte og er lei seg. og hun er så opptatt av at vi måå ha et godt forhold, det er det hun tenker mest på. og da blir jeg også irritert, fordi når man er psyk så orker man ikke tenke på at man må ringe søstern sin så hun skal bli glad. jeg er mye bedre nå, kommet ut av det verste, tar litt antidepr. og da er søstern min og pappa så glad at dessverre blir jeg nesten kvalm av det. de har oppført seg dritt under hele sykdomsperioden min. mast på meg i det uendelige, gjort meg mer psyk, sier psykologen. så det blir nesten sånn at jeg ikke vil "glede" dem med å bli bedre. høres helt teit ut, men er faktisk sånn.

Jeg skjønner at du vil gjøre familieting og prøve å få søstern din på andre tanker når du er hjemme. men det er jo nettopp det man ikke orker når man er deprimert! noe annet må gjøres for henne. hun blir ikke bedre av det ihvertfall. jeg kan tenke meg at hun føler det som et press og mas om å gjøre ting sammen, og prøve å være "glad".