NHD -alvorlig depr/manglende livslyst.+ Frosken

[Gjest Sier ikke]

Hei

Har lovet frosken at jeg skulle skrive innlegg her.

Det som er problemet er at jeg har vært depressiv siden 98. Det er Sukket som er undertegnede. Jeg lider sansynligvis av endogen melankoli. Siden problemet er hukommelsessvikt og konsentrasjonsvansker. for det meste. Men kluet mitt er at jeg ikke ønsker å leve lenger, og det blir jo litt feil.

Jeg har b12 verdier i nedre grense av normalen. Sertralin 200 mg hjalp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre NHD, det blir jo litt feil å legge seg ned å dø. Frosken kan du supplere meg? Ting faller bare ut av hukommelsen min. Og selv om jeg ikke ønsker å leve, kan jeg jo forsøke å jobbe og slite litt, men det er vanskelig med den hjernen som ikke fungerer kognitivt.

NHD, du kjenner meg, hvis du tenker deg om.. Men jeg signerer ikke med eget nick.

Hvis ting hadde fungert oppe i hodet mitt, skulle jeg gjerne ha blitt til noe, og fullført pliktløpet mitt her på planeten, men jeg greier liksom ikke å fungere optimalt med hukommelsesvikten min.

Leser litt i Merck manual om B12 men i flg den kan jeg ikke skylde alt på B12.

Hva ville du gjort med sånne som meg NHD.

Har ingen bipolare i slekta.

Er det sykt å ikke ville leve lenger?

Bør jeg bli oppfulgt av lege? Psykolog ? Har seponert alle.

Jeg er redd jeg aldri kommer meg opp på det nivået jeg var før jeg ble syk og det irriterer meg. Men jeg finner meg ikke i det. For jeg VIL bli bra, jeg hater denne sykdommen. Jeg skriver ikke fordi jeg vil ha sympati, jeg truer ikke med selvmord for å få oppmerksomhet, men det er denne manglende livslysten som tar knekken på meg. Det at det er helt ok for meg å dø nå.

Er det bare jeg som er sånn NHD ?

får ikke tid til å skrive mer

[firebird1365380441]

Jeg må faktisk si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om hvordan du har det. Jeg har det veldig på den måten jeg også.Det er vanvittig slitsomt.I tillegg føler jeg meg så inn i hampen verdiløs og nedfor.

Er innlagt på akutt avdeling for tiden, men føler ikke at det hjelper, derfor vurderer jeg å skrive meg ut derfra nå til uka.

Går til en kjempe ok psykolog på poliklinikken og har et ørlite håp om at det skal hjelpe til syvende og sist.Men overbevist er jeg ikke.

Jeg krysser fingrene for oss begge.Du er i hvert fall ikke alene....

Vennlig hilsen

[frosken]

Det du ikke skriver noe om er hvordan du har kjempet deg gjennom hverdagen i mange år - uten å gi opp å oppfylle de krav som hverdagen stiller til deg. Du gjennomførte utdannelsen din, og jobber nå i full stilling til tross for din manglende livslyst. Du fikk jo en del hjelp fra blant annet poliklinikken under utdannelsen, men de siste to årene har du ikke hatt noen form for oppfølgning.

Jeg er bekymret for deg fordi du ikke ser ut til å få mer livsglede - snarere tvert i mot. Jeg opplever deg aldri som manipulerende eller oppmerksomhetssøkende - bare som "innandvent fortvilet". Du oppfyller dine plikter i forhold til andre - men tar kanskje ikke godt nok vare på deg selv.

Og så tror du ikke at det nytter å oppsøke behandlingsapparatet. Du tror ikke at det er mulig å få det annerledes og du regner med at "alle andre" trenger hjelp mer enn deg. Du forteller at du håper at noe skal skje deg slik at du slipper å leve (men er nøye med å presisere at du ikke skal ta livet av deg), men føler deg ikke "verdig" til å få hjelp.

Jeg kunne ønske at du hadde en kompetent lege som fulgte deg opp over tid.