Er det virkelig angst jeg har?

[Gjest Timari]

har begynt å undre meg over begrepet angst. Vet at det kan ha mange former. Men er det riktig å kalle det angst dersom ingenting har fremprovosert det? La oss si at man har det helt fint en dag. Neste dag våkner man og føler at man kaldsvetter og får problemer med pusten. Jeg kan kjenne meg urolig gjennom hele dagen. ikke for at noenting skal skje med meg, men hele kroppen er i ulage. jeg er svimmel og hjertet banker. Nå kan man jo argumentere med at jeg kanskje har følelser inne i meg som jeg ikke er bevisst og derfor føler jeg meg urolig i kroppen men holder det? På meg føles det som om jeg har fått i meg medisiner som jeg ikke har tålt, en slags kjemisk reaksjon. Noen som kjenner seg igjen i de symptomene jeg beskriver. vil dere si at det er en form for angst?

Det er ikke det at jeg ikke vil akseptere at jeg har angst men jeg prøver å forstå den og det gjør jeg ikke nå

[petriks]

Ingen (?) kan vel svare på hvorfor en får angst uten grunn. Jeg har hatt angst i perioder, og jeg vet ikke hvorfor. (Hadde en dyp depresjon med angst for mange år siden, men da visste jeg hvorfor). Hadde en visst det, hadde det jo vært veldig greit :-) Legen min sa at jeg manglet et stoff i hjernen, serotonin, og det siste året har jeg fått "påfylling" og er nå medisinfri og føler meg frisk, enn så lenge...Kanskje han hadde rett i dette med manko på serotonin, jeg vet ikke. Dette var vel ingen vitenskapelig utredning, men....:-)

Mvh

[Bugge1365380662]

Ja ,selv om ingenting tilsynelatende har provosert det, mener jeg det er riktig å kalle det angst.Og jeg synes dine beskrivelser etter mitt skjønn høres ut som angst.I mitt liv har angsten virkelig tatt mange veier.Men i en periode i livet mitt definerte jeg bort angsten, siden jeg ikke fikk panikkanfall.Så gikk årene og jeg så den i nye former.Vet ikke om det var noe spesielt godt svar men.. Hilsen bugge.

[Gjest Timari]

Ja ,selv om ingenting tilsynelatende har provosert det, mener jeg det er riktig å kalle det angst.Og jeg synes dine beskrivelser etter mitt skjønn høres ut som angst.I mitt liv har angsten virkelig tatt mange veier.Men i en periode i livet mitt definerte jeg bort angsten, siden jeg ikke fikk panikkanfall.Så gikk årene og jeg så den i nye former.Vet ikke om det var noe spesielt godt svar men.. Hilsen bugge.

er glad for svar uannsett jeg. Men har virkelig en hard nøtt å knekke her

[Bugge1365380662]

Kan jo si litt til da.Psykiateren min sier at bak angst ligger det svært ofte konflikter på et eller annet plan.Disse konfliktene kan man være mer eller mindre klar over, og noen ganger klare å knytte dem opp mot angsten.Andre ganger trenger en ikke ane hva som er konfliktstoffet.Noen ganger er det tydelig for oss hva som utløser angsten, mens andre ganger kanskje det er noe som utløser den, men vi er ikke i stand til å kjenne eller forstå hva det var.Som oftest vet ikke jeg hva som utløser angsten min.Har en anelse om konfliktstoffet som ligger bak, men alt er likevel veldig uklart.Ofte kan jeg ha det bra,men så siger angsten på,eller jeg våkner opp med angst.

[Gjest Timari]

Kan jo si litt til da.Psykiateren min sier at bak angst ligger det svært ofte konflikter på et eller annet plan.Disse konfliktene kan man være mer eller mindre klar over, og noen ganger klare å knytte dem opp mot angsten.Andre ganger trenger en ikke ane hva som er konfliktstoffet.Noen ganger er det tydelig for oss hva som utløser angsten, mens andre ganger kanskje det er noe som utløser den, men vi er ikke i stand til å kjenne eller forstå hva det var.Som oftest vet ikke jeg hva som utløser angsten min.Har en anelse om konfliktstoffet som ligger bak, men alt er likevel veldig uklart.Ofte kan jeg ha det bra,men så siger angsten på,eller jeg våkner opp med angst.

jo da har ikke noen problemer med å være enig i tankerekken din. Men så får jeg tanker som : hva om dette skyldes en medikamentell reaksjon? en sterk påvirkning av PMS eller annet. Hvis det virkelig er angst betyr det at problemene kan løses uten medikamenter ? Er jeg lite utholdende hvis jeg må stappe i meg noe beroligende? Bør jeg plage meg igjennom dagen uten å ta noe medikamenter for å unngå å havne i bakken? dette er spørsmål som plager meg.

[merve]

hei på deg! jeg må fortelle at jeg har det sånn ofte selv. det dukker opp plutselig og du vet ikke riktig hva det er. jeg kan ha det bra den ene dagen og føle meg veldig urolig den neste dagen. jeg synes det er litt slitsomt å ha det sånn, men jeg har lært å leve med det.

[merve]

Ingen (?) kan vel svare på hvorfor en får angst uten grunn. Jeg har hatt angst i perioder, og jeg vet ikke hvorfor. (Hadde en dyp depresjon med angst for mange år siden, men da visste jeg hvorfor). Hadde en visst det, hadde det jo vært veldig greit :-) Legen min sa at jeg manglet et stoff i hjernen, serotonin, og det siste året har jeg fått "påfylling" og er nå medisinfri og føler meg frisk, enn så lenge...Kanskje han hadde rett i dette med manko på serotonin, jeg vet ikke. Dette var vel ingen vitenskapelig utredning, men....:-)

Mvh

jeg må si det at det er veldig godt å vite at man kan dele tankene rundt det med angst. å dele erfaringene med andre. jeg har opplevd mye i livet som jeg vet utløste angst hos meg. det jeg synes er verst er panikk angst.det føles som om du har fått en døds dom. det er egentlig helt teit, livet er helt greit. jeg har hatt angst i flere år , det er vanskelig men vi som har det må lære å leve med det på en eller annen måte. jeg har funnet ut at det hjelper å le seg litt gjennom angsten se litt av humoren i det. fokusere på noe helt annet når den kommer smygende. ringe til noen som forstår hva du gjennomgår eller har det på samme måte.

[Gjest Lotus-Or.]

Sånn føles ofte angsten for meg også. Det er ofte tanker/følelser jeg ikke har hatt bevisst (noen ganger drømmer jeg har glemt) som har fremkalt angstanfallene. Så vidt jeg har forstått er det nettopp det at det ikke er en objektiv/kjent grunn til å bli redd som gjør at det er angst (som psykiatrisk diagnose). Hvis du derimot hadde hatt en god grunn til å bli redd, f.eks. hvis du satt i en bil og bremsene sluttet å virke, ville det ikke være angst (som trenger behandling), men en helt naturlig frykt.

Det er også mulig å bli bedre kjent med angsten sin, forsøke å finne ut hva som forårsaker den. Sett deg ned, i ro og fred. Skriv ned, punkt for punkt *hvor var du *hvem var der *hva gjorde du *hva tenkte du *hva gjorde andre *hva trodde du ville skje *hva gjorde angsten verre *hva gjorde at du ble roligere etc.

Skjematisk gjennomgang av denne typen har jeg hatt stor nytte av.

[Gjest Lotus-Or.]

jo da har ikke noen problemer med å være enig i tankerekken din. Men så får jeg tanker som : hva om dette skyldes en medikamentell reaksjon? en sterk påvirkning av PMS eller annet. Hvis det virkelig er angst betyr det at problemene kan løses uten medikamenter ? Er jeg lite utholdende hvis jeg må stappe i meg noe beroligende? Bør jeg plage meg igjennom dagen uten å ta noe medikamenter for å unngå å havne i bakken? dette er spørsmål som plager meg.

Du må kanskje ta noe beroligende innimellom for å unngå å knekke helt sammen. Selvfølgelig samtidig med annen behandling (medisiner og samtaler f. eks.) som hjelper på litt lenger sikt.

Det vil også komme bedre dager. Nyt dem.