Fysisk barneoppdragelse 2

[Gjest bebba]

Til orientering: Jeg siterer en annen signatur.

Jeg forsto det, men svarte på den kommentaren utefra siteringen og ditt svar til den.

[amber sun]

Joda, de kan gi gode råd, men jeg ser på Dr. Phil og mener han er på grensen til å trakassere gjestene sine med sin perfeksjonisme og der synes jeg det blir litt feil.

"men jeg ser på Dr. Phil og mener han er på grensen til å trakassere gjestene sine med sin perfeksjonisme og der synes jeg det blir litt feil. "

Jeg har også sett på Dr.Phil, og syns han sier mye fornuftig. De gjestene han har hatt i studio i flere program om oppdragelse o.a., har trengt å få høre sannheten. De var ikke typer til å bli jattet med, og da er det ikke riktig å bruke dille-dalle-metoder når man snakker. Det de trengte var en _forandring_ i samspillet i familien, og da måtte de jo se _hvor_ de gjorde ting helt feil. Og ikke minst, hvordan dette innvirket på barnet/barna!

Det som du her mener er perfeksjonisme ser jeg på gode og meningsfyllte råd; verktøy de kan bruke for å få det bedre sammen i familien. Gudene skal vite at jeg fikk hakeslepp mange ganger når jeg så hvordan de snakket til hverandre i noen familier, og hvordan de "løste" konflikter! Når det er kommet så langt, trenger de noen til å røske opp det dårlige grunnlaget de lever på med "perfeksjonisme" om du vil, eller fruktbare råd, øyeåpnere og gode verktøy til hvordan løse dette her på en bedre måte.

[Lurveline]

Vedr.: "men jeg ser på Dr. Phil og mener han er på grensen til å trakassere gjestene sine med sin perfeksjonisme og der synes jeg det blir litt feil.".

Har det noe med at han er skilt?

Jeg har forøvrig ikke sett ett eneste program med han, og vet ikke noe om rådene han gir.

Jeg har forresten ikke vist til Dr. Phil - det var du som mente at de to mennene ikke kunne gi råd pga de var skilt. Spør igjen - hva hadde det med saken at de er skilt?

Du skrev: "Det er jo nokså rart da at to skilte menn som har feilet selv, skal gi oss andre råd om dette, eller hva??"

Spør igjen: Hvorfor kan ikke folk som har feilet gi andre råd?

De hadde vel ikke skikk på kona, og derfor ikke på ungene heller;o)

[Gjest Visste ikke jeg...]

Joda, de kan gi gode råd, men jeg ser på Dr. Phil og mener han er på grensen til å trakassere gjestene sine med sin perfeksjonisme og der synes jeg det blir litt feil.

Er dr.Phil skilt?

Sitter ikke kona i salen lengre?

[amber sun]

Er dr.Phil skilt?

Sitter ikke kona i salen lengre?

Han har sittet i salen i alle programmene jeg har sett, ihvertfall.

Og sønnen hans har vært med innimellom, også.

[Gjest alive&kicking]

Er dr.Phil skilt?

Sitter ikke kona i salen lengre?

kone nr. 2 sitter i salen.

[Gjest alive&kicking]

En ting jeg ikke skjønner. Her i huset har vi brukt rommet som time out og noen ganger gangen. Jeg skjønner ikke hva som er så mye bedre med å bruke gangen. De sies at sengen ikke skal assosieres med noe negativt, men hva med gangen da? Hver gang vi får besøk eller besøket drar så hyler eldstemann og tørr ikke gå ut i gangen en gang....Han skaper seg tullete hver gang han må gjennom gangen (og det er uansett hvilken gang det er - om det er hjemme eller andre steder), så jeg vet nå ikke hvordan man kan forsvare at gangen er bedre "timeout"-sted. Han er ikke i nærheten av å ha samme reaksjon når han er på rommet.

[flisa]

Det var ikke snakk om å gå på rommet, det var snakk om bruk av senga som avstraffelse. Det er helt forkastelig.

Just for the record: Banepsykologer er ikke pedagoger.

Vi har senger på barnerommene vi...

[Gjest '!-o-!']

En ting jeg ikke skjønner. Her i huset har vi brukt rommet som time out og noen ganger gangen. Jeg skjønner ikke hva som er så mye bedre med å bruke gangen. De sies at sengen ikke skal assosieres med noe negativt, men hva med gangen da? Hver gang vi får besøk eller besøket drar så hyler eldstemann og tørr ikke gå ut i gangen en gang....Han skaper seg tullete hver gang han må gjennom gangen (og det er uansett hvilken gang det er - om det er hjemme eller andre steder), så jeg vet nå ikke hvordan man kan forsvare at gangen er bedre "timeout"-sted. Han er ikke i nærheten av å ha samme reaksjon når han er på rommet.

Han har vel sett Monstebedriften .. >:-|

[Gjest alive&kicking]

Han har vel sett Monstebedriften .. >:-|

Den har ikke jeg sett, så jeg vet ikke helt???

[molli]

Vedr.: "Det har funket på generasjoner av barn, og INGEN, jeg gjentar INGEN, har noengang tatt skade av eller mislikt rommet eller sengen sin av den grunn.".

Da kan du kanskje dokumentere påstanden din, siden du er så skråsikker. Uten det så hjelper det ikke å gjenta meningen sin - man har ikke nødvendigvis mer rett for det.

Vanedis, man trenger ikke dokumentere noe som er allmenn kunnskap. Kan DU dokumentere det motsatte da? At unger har fått varige mèn og traumer av det?

Som sagt, jeg har aldri hørt eller lest om et eneste tilfelle der et voksent menneske sitter igjen med "skader" etter å ha blitt sendt på barnerommet sitt som straff. Og jeg snakker ikke om en mørk, fuktig og rottebefengt kjeller hvor en stor, tung jerndør blir dundret igjen bak dem....

Og NOE må man bare gjøre når en "straffbar" handling skal få en negativ konsekvens for barnet - om du skjønner hva jeg mener med "straffbar". Jeg mener for eksempel gjentatte ugagnsstreker i løpet av en formiddag, som blir avrundet med for eksempel: Småen tok plutselig løpefart, hoppet opp på kjøkkenbordet (!) og derfra strakte han seg frem og feide vegguret ned fra veggen. Det knuste selvsagt.

Da ble han sendt på rommet for å tenke over sine handlinger, ja.

Men du har kanskje en annen, pedagogisk løsning som glitrer av fortreffelighet og som VIRKER for å få en slutt på slike handlinger?

[molli]

'Det med at man ikke skal forvise et barn til rommet eller sengen, må jeg ærlig talt si er noe pedagogisk mambojambo. Det har funket på generasjoner av barn, og INGEN, jeg gjentar INGEN, har noengang tatt skade av eller mislikt rommet eller sengen sin av den grunn.'

Hvordan vet du dette?

Menneskekunnskap av den allmenne sorten.

Du spør hvordan jeg vet det. Hvordan vet du det motsatte? Hvordan vet vi egentlig noen ting?

Sier du at det er vanlig at unger får varige mèn og traumer av å bli sendt på rommet sitt i blant, som en konsekvens av en "slem" handling de har begått? (Jadda, jadda, det er vel feil å si at en unge gjør "slemme" ting også)

De som får varige mèn av det,måtte være dersom det kombineres med en real omgang med brødfjøla over baken, lyspæra skrudd ut og døren låst samtidig, men jeg snakker ikke om det.

Jeg snakker om det som eneste egentlige straff et barn får. Når man ikke tyr til fysisk avstraffelse, så mener jeg at det å sende et barn på rommet til de kommer på bedre tanker og får roet seg ned, er et temmelig harmløst alternativ.

[favn]

Menneskekunnskap av den allmenne sorten.

Du spør hvordan jeg vet det. Hvordan vet du det motsatte? Hvordan vet vi egentlig noen ting?

Sier du at det er vanlig at unger får varige mèn og traumer av å bli sendt på rommet sitt i blant, som en konsekvens av en "slem" handling de har begått? (Jadda, jadda, det er vel feil å si at en unge gjør "slemme" ting også)

De som får varige mèn av det,måtte være dersom det kombineres med en real omgang med brødfjøla over baken, lyspæra skrudd ut og døren låst samtidig, men jeg snakker ikke om det.

Jeg snakker om det som eneste egentlige straff et barn får. Når man ikke tyr til fysisk avstraffelse, så mener jeg at det å sende et barn på rommet til de kommer på bedre tanker og får roet seg ned, er et temmelig harmløst alternativ.

'Menneskekunnskap av den allmenne sorten.'

Jeg tviler sterkt på at temaet 'barn tar ikke skade av...osv...' sorterer under menneskekunnskap av den allmenne sorten.

'Du spør hvordan jeg vet det. Hvordan vet du det motsatte?'

Det har jeg da overhodet ikke sagt. Jeg spurte kort og godt hvordan du vet det du påstår.

'Hvordan vet vi egentlig noen ting?'

Veldig interessant og et kardinalspørsmål som har plaget vestens filosofer i (minst) 2500 år. Vi kan godt ta en lengre diskusjon ved høve.

'Sier du at det er vanlig at unger får varige mèn og traumer av å bli sendt på rommet sitt i blant, som en konsekvens av en "slem" handling de har begått? (Jadda, jadda, det er vel feil å si at en unge gjør "slemme" ting også)'

Jøss, har du lest alt det der ut av 'Hvordan vet du dette?'

[Vanedis]

Vanedis, man trenger ikke dokumentere noe som er allmenn kunnskap. Kan DU dokumentere det motsatte da? At unger har fått varige mèn og traumer av det?

Som sagt, jeg har aldri hørt eller lest om et eneste tilfelle der et voksent menneske sitter igjen med "skader" etter å ha blitt sendt på barnerommet sitt som straff. Og jeg snakker ikke om en mørk, fuktig og rottebefengt kjeller hvor en stor, tung jerndør blir dundret igjen bak dem....

Og NOE må man bare gjøre når en "straffbar" handling skal få en negativ konsekvens for barnet - om du skjønner hva jeg mener med "straffbar". Jeg mener for eksempel gjentatte ugagnsstreker i løpet av en formiddag, som blir avrundet med for eksempel: Småen tok plutselig løpefart, hoppet opp på kjøkkenbordet (!) og derfra strakte han seg frem og feide vegguret ned fra veggen. Det knuste selvsagt.

Da ble han sendt på rommet for å tenke over sine handlinger, ja.

Men du har kanskje en annen, pedagogisk løsning som glitrer av fortreffelighet og som VIRKER for å få en slutt på slike handlinger?

Sen med å svare, men er sjelden innom.

molli, hvem har skrevet noe om _varige mèn og traumer? Det var vel ikke det jeg etterlyste dokumentasjon på?

Jeg kjenner flere som sitter med negative erfaringer etter en slik oppdragermetode. Dermed er det for min del ikke tilfelle eller allmenn kunnskap det du påstår.

Vedr.: "Da ble han sendt på rommet for å tenke over sine handlinger, ja.".

Siden du tar opp denne episoden, så sitter jeg med mange spørsmål i forhold til hvorfor vanlig veiledning ikke hjalp tidligere på dagen, slik at du/dere til slutt måtte sende han på rommet? Var han så stor at han på forhånd kunne/burde forstå resultatet av handlingen sin?

Når det gjelder "fortreffelige" løsninger, for hvordan møte barn og få til et godt samspill, så kan man starte med å tenke over hvordan man selv ønsker å bli møtt for at det skal virke.

For meg er da respekt og likeverd viktig. Og det er noe alle ønsker å bli møtt med - både voksne og barn.

Vanlig måte å miste andre sin respekt på er bl.a. å behandle dem på en måte som de opplever som nedlatende. Jeg hadde synes det var veldig nedlatende om mannen min sendte meg på rommet, for at jeg skulle tenke over noe dumt jeg hadde gjort. Hvis han istedenfor hadde snakket ordentlig og forklart på en skikkelig måte, så hadde jeg tatt til meg mye mer lærdom av det, samtidig som jeg hadde bevart respekten for ham.

Hvis noen behandler meg nedlatende, så mister jeg respekten for det mennesket. Barn er lojale, og gir foreldre flere sjanser enn det som er normalt. Siden barn er avhengig av foreldrene, så har de makt i forhold til barna, og for min del er makt også ansvar, og det igjen vil jeg prøve å aldri misbruke. Derfor velger jeg andre måter å møte barna mine på, enn å bruke/misbruke denne makten ved å straffe dem e.l.

Hvis andre møter man nedlatende, så er det lettere å gi blanke i dem, og fortsette med den negative handlingen. Har man derimot respekt for andre, så vil man lettere innrette seg i forhold til hva de mener er "rett/galt". Når foreldre og barn først har en dialog og godt samspill, så vil det påvirke barnas ønske om å ta hensyn.

Et godt samspill med respekt og likeverd er derfor for min del den riktige tilnærmingen - ikke straff.

[molli]

Sen med å svare, men er sjelden innom.

molli, hvem har skrevet noe om _varige mèn og traumer? Det var vel ikke det jeg etterlyste dokumentasjon på?

Jeg kjenner flere som sitter med negative erfaringer etter en slik oppdragermetode. Dermed er det for min del ikke tilfelle eller allmenn kunnskap det du påstår.

Vedr.: "Da ble han sendt på rommet for å tenke over sine handlinger, ja.".

Siden du tar opp denne episoden, så sitter jeg med mange spørsmål i forhold til hvorfor vanlig veiledning ikke hjalp tidligere på dagen, slik at du/dere til slutt måtte sende han på rommet? Var han så stor at han på forhånd kunne/burde forstå resultatet av handlingen sin?

Når det gjelder "fortreffelige" løsninger, for hvordan møte barn og få til et godt samspill, så kan man starte med å tenke over hvordan man selv ønsker å bli møtt for at det skal virke.

For meg er da respekt og likeverd viktig. Og det er noe alle ønsker å bli møtt med - både voksne og barn.

Vanlig måte å miste andre sin respekt på er bl.a. å behandle dem på en måte som de opplever som nedlatende. Jeg hadde synes det var veldig nedlatende om mannen min sendte meg på rommet, for at jeg skulle tenke over noe dumt jeg hadde gjort. Hvis han istedenfor hadde snakket ordentlig og forklart på en skikkelig måte, så hadde jeg tatt til meg mye mer lærdom av det, samtidig som jeg hadde bevart respekten for ham.

Hvis noen behandler meg nedlatende, så mister jeg respekten for det mennesket. Barn er lojale, og gir foreldre flere sjanser enn det som er normalt. Siden barn er avhengig av foreldrene, så har de makt i forhold til barna, og for min del er makt også ansvar, og det igjen vil jeg prøve å aldri misbruke. Derfor velger jeg andre måter å møte barna mine på, enn å bruke/misbruke denne makten ved å straffe dem e.l.

Hvis andre møter man nedlatende, så er det lettere å gi blanke i dem, og fortsette med den negative handlingen. Har man derimot respekt for andre, så vil man lettere innrette seg i forhold til hva de mener er "rett/galt". Når foreldre og barn først har en dialog og godt samspill, så vil det påvirke barnas ønske om å ta hensyn.

Et godt samspill med respekt og likeverd er derfor for min del den riktige tilnærmingen - ikke straff.

Dette er noe vi her i huset har snakket, snakket og atter snakket om. Både med småen, og oss foreldre i mellom, uten småens påhør. Vi sliter ærlig talt med å få småen til "å oppføre seg som folk", som det heter.

For hva skal vi egentlig gjøre? Det ser ut til at ingenting nytter, hverken godsnakk eller å appellere til hans gode sider, og hensyn til andre. Hvis jeg ikke setter pris på å bli slått på nesen med en leke, så sier jeg "Au,nei, ikke gjør det, jeg får vondt!" Jeg vrir meg unna. Når han da bare svarer med å følge etter meg og kakke en gang til, og en gang til, så stiger stemmevolumet mitt for hver gang jeg må si i fra. Til slutt så gidder jeg ikke mer. Han behandler meg på en slik måte, vil ikke stoppe til tross for at jeg ber om det i normalt stemmeleie flere ganger. Noen ganger lurer jeg på om sønnen vår er komplett rensket for det som heter empati og medfølelse. Han fylte fire år i april. Når er det normalt at man kan forvente at barn SKJØNNER at de gjør andre vondt ved visse handlinger? Sønnen vår kan finne på å uten forvarsel bare smelle en stor lekebil av metall i hodet på faren sin som sitter intetanende og ser på tv e.l.!

Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.

Den godeste Jesper Juul skriver da også i sin bok at det er helt naturlig, og også sunt, for barn å se at også mamma og pappa kan bli sinte. Ikke i hytt og pine og til stadighet, men en real utblåsning en sjelden gang når man virkelig har fått nok.

Jeg kunne virkelig snakke om dette i timesvis, for det er noe som virkelig ligger meg på hjertet. Jeg er fortvilt, og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre i blant. Fire-åringen veksler mellom englebass og hjerteløs bølle fra dag til dag.

Snakking går ganske enkelt ikke INN hos han. Har han satt seg noe i hodet, VIL han være bølle, så er han det, inntil noen stopper han ved fysisk å flytte han vekk. Å bli sendt på rommet er noe som skjer veldig sjelden, jeg kan faktisk ikke huske sist. Antagelig kan man telle på to hender de gangene det har skjedd i hans liv. Det er ikke slik at han blir sendt dit i hytt og pine for alt mulig. Det skal virkelig noe til for at det skal skje.

Det er den eneste straffen jeg orker å gi et barn, og heldigvis, en viss effekt har det hatt de gangene med hensyn til å få slutt på den uønskede adferden.

[soleil]

Nå har ikke jeg unger, men jeg syns ikke noe om at man sier om barnets atferd at barnet er snilt eller slemt.

Syns ikke en skal gi barnet dårlig selvfølelse fordi det ikke oppfører seg slik foreldrene vil. Det er mer greit å si at handlingen er uønsket enn at barnet er slemt. Kanskje ikke så lett å finne de rette orda, alltid men sånn i teorien så syns jeg det virker mest riktig.

[Gjest dagmamma]

Dette er noe vi her i huset har snakket, snakket og atter snakket om. Både med småen, og oss foreldre i mellom, uten småens påhør. Vi sliter ærlig talt med å få småen til "å oppføre seg som folk", som det heter.

For hva skal vi egentlig gjøre? Det ser ut til at ingenting nytter, hverken godsnakk eller å appellere til hans gode sider, og hensyn til andre. Hvis jeg ikke setter pris på å bli slått på nesen med en leke, så sier jeg "Au,nei, ikke gjør det, jeg får vondt!" Jeg vrir meg unna. Når han da bare svarer med å følge etter meg og kakke en gang til, og en gang til, så stiger stemmevolumet mitt for hver gang jeg må si i fra. Til slutt så gidder jeg ikke mer. Han behandler meg på en slik måte, vil ikke stoppe til tross for at jeg ber om det i normalt stemmeleie flere ganger. Noen ganger lurer jeg på om sønnen vår er komplett rensket for det som heter empati og medfølelse. Han fylte fire år i april. Når er det normalt at man kan forvente at barn SKJØNNER at de gjør andre vondt ved visse handlinger? Sønnen vår kan finne på å uten forvarsel bare smelle en stor lekebil av metall i hodet på faren sin som sitter intetanende og ser på tv e.l.!

Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.

Den godeste Jesper Juul skriver da også i sin bok at det er helt naturlig, og også sunt, for barn å se at også mamma og pappa kan bli sinte. Ikke i hytt og pine og til stadighet, men en real utblåsning en sjelden gang når man virkelig har fått nok.

Jeg kunne virkelig snakke om dette i timesvis, for det er noe som virkelig ligger meg på hjertet. Jeg er fortvilt, og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre i blant. Fire-åringen veksler mellom englebass og hjerteløs bølle fra dag til dag.

Snakking går ganske enkelt ikke INN hos han. Har han satt seg noe i hodet, VIL han være bølle, så er han det, inntil noen stopper han ved fysisk å flytte han vekk. Å bli sendt på rommet er noe som skjer veldig sjelden, jeg kan faktisk ikke huske sist. Antagelig kan man telle på to hender de gangene det har skjedd i hans liv. Det er ikke slik at han blir sendt dit i hytt og pine for alt mulig. Det skal virkelig noe til for at det skal skje.

Det er den eneste straffen jeg orker å gi et barn, og heldigvis, en viss effekt har det hatt de gangene med hensyn til å få slutt på den uønskede adferden.

"Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper."

Det finnes jo en mellomting også da.Man sier _bestemt_ til barnet at sånt ikke aksepteres.I ord som barnet forstår selvfølgelig.

Når barn skjønner at andre får vondt? Jeg har tre egne barn + at jeg er dagmamma til to.De minste er èn på 2 og to på 2,5 år.DE skjønner det i allefall.

[molli]

"Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper."

Det finnes jo en mellomting også da.Man sier _bestemt_ til barnet at sånt ikke aksepteres.I ord som barnet forstår selvfølgelig.

Når barn skjønner at andre får vondt? Jeg har tre egne barn + at jeg er dagmamma til to.De minste er èn på 2 og to på 2,5 år.DE skjønner det i allefall.

Jeg tror ikke du helt skjønner tegningen. Det vi snakker om her, er en fire-åring som det er full rulle med HELE tiden.

Tror du han har rumpa på stolen mer enn noen få sekunder ved matbordet? Niks! Han spretter opp,kravler i vei og velter alt i sin vei over bordet for å rekke noe eller bare grafse i ting. Istedenfor å f-eks spørre som vanlige folk gjør og som vi har prøvd og prøvd å lære han:"Kan du være så snill og sende meg ketchupflasken?" (for eksempel) Og han pleier å stikke hele hånden nedi vannglasset sitt, slipper mat oppi det, tømmer hele muggen i vannglasset sitt så det renner over, fordi han synes det er kult...

Jeg var og hentet han i ettermiddag, han hadde vært to timer i bursdagskalas hos en jevngammel gutt. Da jeg kom og hentet han, slo jeg av en prat med moren, spurte henne om alt hadde gått bra og han hadde vært snill. Vet du hva hun svarte? (Jeg har bare hilst på henne før, aldri slått av en prat). "Joda, han har vært snill, men det må være fryktelig slitsomt for dere? Dere må jo passe på han hvert øyeblikk, så aktiv som han er?"

Som du skjønner, det er ikke bare jeg og faren hans som lurer på om det er noe "spesielt" med gutten vår. Andre merker rimelig fort at han må "tøyles" og holdes øye med konstant, dagen lang. Ellers skjer det noe, han finner på noe og ødelegger eller velter noe. Hva som helst.

*sukk*

Jeg er sliten etter en helg, jeg. Da har vi gått med øyne i nakken i to dager. Det er nesten som "ferie" å komme tilbake på jobben på mandager....

Føler meg som en slem mamma.

[Gjest dagmamma]

Jeg tror ikke du helt skjønner tegningen. Det vi snakker om her, er en fire-åring som det er full rulle med HELE tiden.

Tror du han har rumpa på stolen mer enn noen få sekunder ved matbordet? Niks! Han spretter opp,kravler i vei og velter alt i sin vei over bordet for å rekke noe eller bare grafse i ting. Istedenfor å f-eks spørre som vanlige folk gjør og som vi har prøvd og prøvd å lære han:"Kan du være så snill og sende meg ketchupflasken?" (for eksempel) Og han pleier å stikke hele hånden nedi vannglasset sitt, slipper mat oppi det, tømmer hele muggen i vannglasset sitt så det renner over, fordi han synes det er kult...

Jeg var og hentet han i ettermiddag, han hadde vært to timer i bursdagskalas hos en jevngammel gutt. Da jeg kom og hentet han, slo jeg av en prat med moren, spurte henne om alt hadde gått bra og han hadde vært snill. Vet du hva hun svarte? (Jeg har bare hilst på henne før, aldri slått av en prat). "Joda, han har vært snill, men det må være fryktelig slitsomt for dere? Dere må jo passe på han hvert øyeblikk, så aktiv som han er?"

Som du skjønner, det er ikke bare jeg og faren hans som lurer på om det er noe "spesielt" med gutten vår. Andre merker rimelig fort at han må "tøyles" og holdes øye med konstant, dagen lang. Ellers skjer det noe, han finner på noe og ødelegger eller velter noe. Hva som helst.

*sukk*

Jeg er sliten etter en helg, jeg. Da har vi gått med øyne i nakken i to dager. Det er nesten som "ferie" å komme tilbake på jobben på mandager....

Føler meg som en slem mamma.

"Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper."

Etter som du skrev det sånn,så virket det som at du ikke hadde prøvd ut noen mellomting.

Ingen av de to metodene du nevner,fungerer særlig bra.

Jeg skjønner godt at du blir sliten når ditt barn er så aktivt.Har du snakket med lege/ppt om problemene?

[Vanedis]

Dette er noe vi her i huset har snakket, snakket og atter snakket om. Både med småen, og oss foreldre i mellom, uten småens påhør. Vi sliter ærlig talt med å få småen til "å oppføre seg som folk", som det heter.

For hva skal vi egentlig gjøre? Det ser ut til at ingenting nytter, hverken godsnakk eller å appellere til hans gode sider, og hensyn til andre. Hvis jeg ikke setter pris på å bli slått på nesen med en leke, så sier jeg "Au,nei, ikke gjør det, jeg får vondt!" Jeg vrir meg unna. Når han da bare svarer med å følge etter meg og kakke en gang til, og en gang til, så stiger stemmevolumet mitt for hver gang jeg må si i fra. Til slutt så gidder jeg ikke mer. Han behandler meg på en slik måte, vil ikke stoppe til tross for at jeg ber om det i normalt stemmeleie flere ganger. Noen ganger lurer jeg på om sønnen vår er komplett rensket for det som heter empati og medfølelse. Han fylte fire år i april. Når er det normalt at man kan forvente at barn SKJØNNER at de gjør andre vondt ved visse handlinger? Sønnen vår kan finne på å uten forvarsel bare smelle en stor lekebil av metall i hodet på faren sin som sitter intetanende og ser på tv e.l.!

Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.

Den godeste Jesper Juul skriver da også i sin bok at det er helt naturlig, og også sunt, for barn å se at også mamma og pappa kan bli sinte. Ikke i hytt og pine og til stadighet, men en real utblåsning en sjelden gang når man virkelig har fått nok.

Jeg kunne virkelig snakke om dette i timesvis, for det er noe som virkelig ligger meg på hjertet. Jeg er fortvilt, og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre i blant. Fire-åringen veksler mellom englebass og hjerteløs bølle fra dag til dag.

Snakking går ganske enkelt ikke INN hos han. Har han satt seg noe i hodet, VIL han være bølle, så er han det, inntil noen stopper han ved fysisk å flytte han vekk. Å bli sendt på rommet er noe som skjer veldig sjelden, jeg kan faktisk ikke huske sist. Antagelig kan man telle på to hender de gangene det har skjedd i hans liv. Det er ikke slik at han blir sendt dit i hytt og pine for alt mulig. Det skal virkelig noe til for at det skal skje.

Det er den eneste straffen jeg orker å gi et barn, og heldigvis, en viss effekt har det hatt de gangene med hensyn til å få slutt på den uønskede adferden.

Vedr.: "Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.".

Jeg setter selvfølgelig grenser for hva jeg aksepterer, men gjør det på andre måter enn å sende barna på rommet, eller rope sint til dem. Å snakke til andre med "pusestemme" eller andre unaturlige stemmer, synes jeg ikke noe om.

Da guttene var små skjedde det at de gjorde meg vondt. Jeg reagert ulikt - alt etter hva som hadde skjedd, hvor vondt det var og om jeg var "uforberedt". Det kunne skje at jeg hylte av smerte, men ropte ikke med sint stemme etterpå. Det skjedde også at jeg ikke kom med noen utbrudd, men "ynket meg". Jeg forklarte at det var vondt, og at det ikke er lov å slå e.l. Vanligvis eier jeg ikke tolmodighet, men ovenfor guttene har jeg greidd å bevare roen.

Hvis dere sliter med oppdragelsen/få gutten til "å oppføre seg som folk" og dere har prøvd "alt", så synes jeg det hadde vært en god ide å kontakte PPT. Jeg hadde iallefall vurdert det, hvis ikke noen av mine måter å møte barna på nyttet, og jeg følte meg maktesløs.