Fysisk barneoppdragelse 2

[Vanedis]

Vedr.: "Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.".

Jeg setter selvfølgelig grenser for hva jeg aksepterer, men gjør det på andre måter enn å sende barna på rommet, eller rope sint til dem. Å snakke til andre med "pusestemme" eller andre unaturlige stemmer, synes jeg ikke noe om.

Da guttene var små skjedde det at de gjorde meg vondt. Jeg reagert ulikt - alt etter hva som hadde skjedd, hvor vondt det var og om jeg var "uforberedt". Det kunne skje at jeg hylte av smerte, men ropte ikke med sint stemme etterpå. Det skjedde også at jeg ikke kom med noen utbrudd, men "ynket meg". Jeg forklarte at det var vondt, og at det ikke er lov å slå e.l. Vanligvis eier jeg ikke tolmodighet, men ovenfor guttene har jeg greidd å bevare roen.

Hvis dere sliter med oppdragelsen/få gutten til "å oppføre seg som folk" og dere har prøvd "alt", så synes jeg det hadde vært en god ide å kontakte PPT. Jeg hadde iallefall vurdert det, hvis ikke noen av mine måter å møte barna på nyttet, og jeg følte meg maktesløs.

Vedr.: "Hvis jeg ikke setter pris på å bli slått på nesen med en leke, så sier jeg "Au,nei, ikke gjør det, jeg får vondt!" Jeg vrir meg unna. Når han da bare svarer med å følge etter meg og kakke en gang til, og en gang til, så stiger stemmevolumet mitt for hver gang jeg må si i fra. Til slutt så gidder jeg ikke mer.".

Bruker dette eksempelet, for å vise hvordan jeg hadde møtt situasjonen:

Først hadde jeg vurdert enten å ta leken ut av hånden, eller vært forberedt på å avverge evt. nye slag. Deretter satt barnet på fanget. Hvis det hadde vært behov, roet han ned. Deretter snakket og forklart osv.

[molli]

Vedr.: "Hva ville du gjort om et av barna dine gjorde det? Reist deg opp og smilt, sagt med puse-stemme at "barnet mitt, nå må vi snakke litt sammen, kjære deg"....?

Normale folk spretter opp, sinte over å bli angrepet slik og over smerten, og man roper.

Så, hva gjør du, Vanedis? Jeg har så utrolig vanskelig for å tro at du aldri mister beherskelsen og rett og slett får nok av negativ adferd. Enten har du englebarn, ellers så har du en engels tålmodighet.".

Jeg setter selvfølgelig grenser for hva jeg aksepterer, men gjør det på andre måter enn å sende barna på rommet, eller rope sint til dem. Å snakke til andre med "pusestemme" eller andre unaturlige stemmer, synes jeg ikke noe om.

Da guttene var små skjedde det at de gjorde meg vondt. Jeg reagert ulikt - alt etter hva som hadde skjedd, hvor vondt det var og om jeg var "uforberedt". Det kunne skje at jeg hylte av smerte, men ropte ikke med sint stemme etterpå. Det skjedde også at jeg ikke kom med noen utbrudd, men "ynket meg". Jeg forklarte at det var vondt, og at det ikke er lov å slå e.l. Vanligvis eier jeg ikke tolmodighet, men ovenfor guttene har jeg greidd å bevare roen.

Hvis dere sliter med oppdragelsen/få gutten til "å oppføre seg som folk" og dere har prøvd "alt", så synes jeg det hadde vært en god ide å kontakte PPT. Jeg hadde iallefall vurdert det, hvis ikke noen av mine måter å møte barna på nyttet, og jeg følte meg maktesløs.

Pussig hvor forskjellige svar man får her på DOL, og hva man får "i den virkelige verden". Ulikehetene er påfallende.

Der ute i virkeligheten, møter vi foreldre med feil og mangler, mennesker som bare orker "så" mye, og som det brister for i blant. Våre metoder virker faktisk ganske "bløthjertede" i forhold til hva jeg ser ellers. Sønnen vår får sjelden straff, det ser jeg i fht mange andre. Enkelte unger blir sendt på rommet omtrent daglig. Det holder at foreldrene peker i den retningen, så går de dit, fordi de er så vant til det.

Selv den "største mamma-perfeksjonisten" jeg kjenner, en pedagogisk leder i en barnehage (som er personlig venninne av meg i tillegg, og ikke i MIN sønns barnehage) sprekker en gang i blant og hever stemmen overfor sin egen sønn. Og dette er en mor som ikke engang våget å gi sønnen sin barnemat på glass med kjøtt i, fordi han kunne få kugalskap....

Nei, jeg tror jeg forholder meg til min egen magefølelse og hva som er rett og riktig. Den stoler jeg på.

Jeg synes du har svært, svært gode og kloke synspunkter på det meste, Vanedis. Det må jeg si. Men slik du beskriver det, så virker ikke oppdragelsesmetodene særlig realistiske for den vanlige mann i gata. Du må være helt, helt spesiell.

Jeg kjenner foreldre av et vidt spekter av personligheter og typer, med ulikt antall unger. Jeg tror jeg har et visst grunnlag for å si som jeg gjør, at vår barneoppdragelse er temmelig alminnelig og normal. Vi bruker aldri noen form for fysisk avstraffelse, ikke engang denne "knipsingen" som enkelte benytter for å holde ettåringens fingre unna ting i stuen. Prinsipp!

Og når du spør, så ja; ppt er koblet inn og vi skal til første møte om kort tid.

[Vanedis]

Pussig hvor forskjellige svar man får her på DOL, og hva man får "i den virkelige verden". Ulikehetene er påfallende.

Der ute i virkeligheten, møter vi foreldre med feil og mangler, mennesker som bare orker "så" mye, og som det brister for i blant. Våre metoder virker faktisk ganske "bløthjertede" i forhold til hva jeg ser ellers. Sønnen vår får sjelden straff, det ser jeg i fht mange andre. Enkelte unger blir sendt på rommet omtrent daglig. Det holder at foreldrene peker i den retningen, så går de dit, fordi de er så vant til det.

Selv den "største mamma-perfeksjonisten" jeg kjenner, en pedagogisk leder i en barnehage (som er personlig venninne av meg i tillegg, og ikke i MIN sønns barnehage) sprekker en gang i blant og hever stemmen overfor sin egen sønn. Og dette er en mor som ikke engang våget å gi sønnen sin barnemat på glass med kjøtt i, fordi han kunne få kugalskap....

Nei, jeg tror jeg forholder meg til min egen magefølelse og hva som er rett og riktig. Den stoler jeg på.

Jeg synes du har svært, svært gode og kloke synspunkter på det meste, Vanedis. Det må jeg si. Men slik du beskriver det, så virker ikke oppdragelsesmetodene særlig realistiske for den vanlige mann i gata. Du må være helt, helt spesiell.

Jeg kjenner foreldre av et vidt spekter av personligheter og typer, med ulikt antall unger. Jeg tror jeg har et visst grunnlag for å si som jeg gjør, at vår barneoppdragelse er temmelig alminnelig og normal. Vi bruker aldri noen form for fysisk avstraffelse, ikke engang denne "knipsingen" som enkelte benytter for å holde ettåringens fingre unna ting i stuen. Prinsipp!

Og når du spør, så ja; ppt er koblet inn og vi skal til første møte om kort tid.

Alle kan gjøre feil. Jeg har også gjort feil, og har mine mangler, men har hele tiden jobbet mot mine idealer.

Idealer synes jeg er viktig å ha. Heller strekke seg etter de, enn å sammenligne seg med de som feiler, og/eller som behandler barn med lite/manglende respekt.

Å leve opp til idealer har for min del handlet mye om å bevisstgjøring - tenke over hvorfor man møter barna på den ene eller den andre måten. Og dermed ikke gjøre ting, bare fordi "naboen gjør det".

Jeg har ikke synes det har vært vanskelig å være tolmodig, siden jeg har lagt opp til hverdager som gjør at både vi voksne og barna er mest mulig opplagte - er man uopplagt, så får man ofte lavere frustrasjonsterskel. Jeg har imidlertid forståelse for at de som ikke er så heldig å kan legge opp livet sitt slik, kan ha lettere for å rope/skrike til barna. Selv om det ikke blir mer rett for det.

For min del hadde hverdagen vært travlere, hvis vi ikke hadde et godt samspill. Godt samspill forenkler dagene for min del. Jeg hadde ikke orket å kommet inn i en negativ spiral, der samspillet var overvekt av kjefting, roping, straffemetoder osv.

Flott at dere har fått et møte med PPT. Ønsker dere lykke til!

[molli]

Alle kan gjøre feil. Jeg har også gjort feil, og har mine mangler, men har hele tiden jobbet mot mine idealer.

Idealer synes jeg er viktig å ha. Heller strekke seg etter de, enn å sammenligne seg med de som feiler, og/eller som behandler barn med lite/manglende respekt.

Å leve opp til idealer har for min del handlet mye om å bevisstgjøring - tenke over hvorfor man møter barna på den ene eller den andre måten. Og dermed ikke gjøre ting, bare fordi "naboen gjør det".

Jeg har ikke synes det har vært vanskelig å være tolmodig, siden jeg har lagt opp til hverdager som gjør at både vi voksne og barna er mest mulig opplagte - er man uopplagt, så får man ofte lavere frustrasjonsterskel. Jeg har imidlertid forståelse for at de som ikke er så heldig å kan legge opp livet sitt slik, kan ha lettere for å rope/skrike til barna. Selv om det ikke blir mer rett for det.

For min del hadde hverdagen vært travlere, hvis vi ikke hadde et godt samspill. Godt samspill forenkler dagene for min del. Jeg hadde ikke orket å kommet inn i en negativ spiral, der samspillet var overvekt av kjefting, roping, straffemetoder osv.

Flott at dere har fått et møte med PPT. Ønsker dere lykke til!

"Jeg har også gjort feil, og har mine mangler, men har hele tiden jobbet mot mine idealer."

?? Sier du at jeg/vi ikke har gjort det samme ????

Det høres nesten ut som om du mener det; "...men JEG har hele tiden jobbet mot mine idealer".

Det har da sannelig jeg også! Og det går på å behandle han (barnet) som et individ, bare i mindre størrelse, med både følelser og behov for respekt og å bli sett som oss. Jeg tenker stadig "`Hvordan ville JEG likt å bli møtt i den og den forbindelsen?" "Hvordan ville JEG foretrukket at noen sa det eller det til meg?"

Både mannen min og jeg har brukt uendelig av tid på å snakke, snakke og snakke med sønnen vår. Forklarer, forteller, resonnerer, uttrykker våre følelser, spør etter hans. Ja, på alt og i alle sammenhenger.

Og dette har vi faktisk fått bemerket av to ulike barnehager. "Dere må bruke utrolig mye tid på å snakke med sønnen deres" har de sagt flere ganger, og forklart at det er så merkbart. Både fordi han har (siden han var ca 1 år og 8 mnd) hatt et utrolig rikt ordforråd, men også utifra det han har sagt og sier.

"Jeg er mektig imponert" sa en av de pedagogiske lederne i hans nåværende barnehage.

Jeg tror ikke det skorter på vår bestreben etter å få et godt samspill med sønnen vår. Det du har fått høre i tidligere innlegg i denne tråden, er selvsagt de negative ytterpunktene.

[Vanedis]

"Jeg har også gjort feil, og har mine mangler, men har hele tiden jobbet mot mine idealer."

?? Sier du at jeg/vi ikke har gjort det samme ????

Det høres nesten ut som om du mener det; "...men JEG har hele tiden jobbet mot mine idealer".

Det har da sannelig jeg også! Og det går på å behandle han (barnet) som et individ, bare i mindre størrelse, med både følelser og behov for respekt og å bli sett som oss. Jeg tenker stadig "`Hvordan ville JEG likt å bli møtt i den og den forbindelsen?" "Hvordan ville JEG foretrukket at noen sa det eller det til meg?"

Både mannen min og jeg har brukt uendelig av tid på å snakke, snakke og snakke med sønnen vår. Forklarer, forteller, resonnerer, uttrykker våre følelser, spør etter hans. Ja, på alt og i alle sammenhenger.

Og dette har vi faktisk fått bemerket av to ulike barnehager. "Dere må bruke utrolig mye tid på å snakke med sønnen deres" har de sagt flere ganger, og forklart at det er så merkbart. Både fordi han har (siden han var ca 1 år og 8 mnd) hatt et utrolig rikt ordforråd, men også utifra det han har sagt og sier.

"Jeg er mektig imponert" sa en av de pedagogiske lederne i hans nåværende barnehage.

Jeg tror ikke det skorter på vår bestreben etter å få et godt samspill med sønnen vår. Det du har fått høre i tidligere innlegg i denne tråden, er selvsagt de negative ytterpunktene.

Vedr: "?? Sier du at jeg/vi ikke har gjort det samme ????".

Svaret mitt gjaldt din tilbakemelding om at min tankegang er urealistisk, og at jeg må være veldig spesiell.

Jeg svarte derfor at jeg er ikke spesiell, men jobber mot det jeg tror på.

I dette tilfellet at mitt ideal er å unngå å sende barn på rommet, eller skrike/rope til dem. Dette fordi jeg mener at godt samspill kan man oppnå gjennom å vise barnet respekt/likeverd, gi overvekt av ros fremfor straff/forbud, vise positive følelser, justere seg i forhold til barnet og dets utspill, sette grenser på en positiv måte osv.(jfr. hvordan møte et barn som slår: Istedenfor å rope/skrike, ta fra leke, sette på fanget, veilede osv.).

Vedr.: "Det høres nesten ut som om du mener det; "...men JEG har hele tiden jobbet mot mine idealer".

Det har da sannelig jeg også! Og det går på å behandle han (barnet) som et individ, bare i mindre størrelse, med både følelser og behov for respekt og å bli sett som oss. Jeg tenker stadig "`Hvordan ville JEG likt å bli møtt i den og den forbindelsen?" "Hvordan ville JEG foretrukket at noen sa det eller det til meg?"".

Jeg vet ikke hvilke idealer du har før du selv skriver de - som du nå gjorde.

Jeg bruker også å spørre meg selv om hvordan jeg hadde likt å blitt møtt, f.eks. i denne sammenhengen: Hvordan hadde jeg likt at noen sendte meg på rommet med beskjed om å komme tilbake når jeg blir "snill"? Jeg hadde mildt sagt mislikt det. Når jeg tenker slik, så er det for min del en selvfølge at barna mine ikke skal bli sendt på rommene sine.