Hva er din mening med livet?

[Gjest over the hill]

Godt over midten av livet lurer jeg på dette.

[Dorthe]

Meningen for meg er å oppdra ungene mine bra slik at de blir selvstendige, står for sine meninger og forhåpentligvis blir gode samfunnsborgere.

Og så vil jeg gjerne ha det litt moro sjøl også )

[Gjest GreenIguana]

Meningen for meg er å oppdra ungene mine bra slik at de blir selvstendige, står for sine meninger og forhåpentligvis blir gode samfunnsborgere.

Og så vil jeg gjerne ha det litt moro sjøl også )

Å leve livet med kjærlighet, å gi kjærlighet, å være der for dem som trenger meg, og være meg selv.:-)

[Gjest sorimori]

Meningen med livet er å hele tiden være i utvikling, på vei mot å bli et stadig bedre menneske og gjøre mitt for at mennesker jeg er glad i og andre skal ha det bra.

[Soria]

Å ha det så bra som mulig. Ha noe meningsfylt å ta seg til.

Det er vanskelig å sette ord på det

[musikeren]

Merkelig. Svarte akkurat på et innlegg om dette igår, og så ser jeg dette nå. Tillater meg å klippe og lime litt: "Dette har jeg fundert masse over. Antageligvis mer enn hva godt er. Men jeg trur jeg nærmer meg et svar: For meg er det meningsfylt å omgås mennesker på en sånn måte at vi prøver å få det beste ut av hverandre. Være til inspirasjon og glede for hverandre. Bygge opp, istedet for å bryte ned. Jeg opplever det veldig meningsfylt når jeg klarer å bringe noe positivt inn i livet til andre."

Ikke at dette er lett å leve opp til, men det er noe å strekke seg mot. Litt kjipt hvis du er den eneste i verden som tenker sånn, men det gir faktisk mening da og. Jeg skjønner mer og mer de som bruker livet sitt for en god sak, det gir mening.

Hvordan var det diktet som pleide å stå i barnehagen til ungene...

Tenk positive tanker,

si positive ord.

Gjør positive handlinger,

og det positive gror.

Sånn var det:-)

Men det kan faktisk være en positiv handling å be noen kjøsse seg i ræva, bare så det er sagt.

[Gjest stolpe]

Man må skille mellom mening MED livet, og meningen I livet.

Meningen med livet, er å bli født, bli kjønnsmoden, forplante seg, og deretter dø.

Meningen i livet, er å gjøre det mest interessant og behagelig. Trives.

[Gjest Ikke religiøs nei.]

Dette er meningen I livet:

De ti bud:

1) Du skal ikke ha andre guder enn meg.

2) Du skal ikke misbruke Guds navn.

3) Du skal holde hviledagen hellig.

4) Du skal ære din far og din mor.

5) Du skal ikke slå i hjel.

6) Du skal ikke bryte ekteskapet.

7) Du skal ikke stjele.

8) Du skal ikke tale usant om din neste.

9) Du skal ikke begjære din nestes eiendom.

10) Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Da har ALLE det bra.

[Rubia]

Min mening med livet er å ha det trygt og godt på hjemmebane.

Ser for meg det perfekte liv som noe ganske i nærheten av det en lever om dagen...

Varmt vær, sol, glade barn, greit hus, grillmat, dukkert i bassenget, mat i skapene, regningene betalt.

[favn]

Barn, kjærlighet, kunnskap, lek, bli et større og bedre menneske.

[Goliath]

Man må skille mellom mening MED livet, og meningen I livet.

Meningen med livet, er å bli født, bli kjønnsmoden, forplante seg, og deretter dø.

Meningen i livet, er å gjøre det mest interessant og behagelig. Trives.

Ikke så dumt svart det der nei:-)

[Tinúviel]

Hva vil DU meningen med livet skal være?

[Filosofen1365380610]

Livet har ingen mening uten at det kommer en tilværelse etter døden. Uten en slik ny tilværelse har man intet mål og da kan livet heller ikke ha mening.

Dersom det kommer

(A) en tilværelse etter døden og

( det en eller annen gang kommer en grense for ondskapens eksistens, og

© våre handlinger tar hendsyn til dette,

blir det også mening i livet.

Om man lever samvittighetsfullt og det ikke er slik mening i livet, har man levd bra, men ikke tapt noe ! Derfor er det best å innrette seg som om både (A),( og © var tilfelle.

Ateistene sier at det ikke er noen mening med livet. Da må man altså gå i stikk motsatt retning for å finne svaret.

:-)

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

Livet har ingen mening uten at det kommer en tilværelse etter døden. Uten en slik ny tilværelse har man intet mål og da kan livet heller ikke ha mening.

Dersom det kommer

(A) en tilværelse etter døden og

( det en eller annen gang kommer en grense for ondskapens eksistens, og

© våre handlinger tar hendsyn til dette,

blir det også mening i livet.

Om man lever samvittighetsfullt og det ikke er slik mening i livet, har man levd bra, men ikke tapt noe ! Derfor er det best å innrette seg som om både (A),( og © var tilfelle.

Ateistene sier at det ikke er noen mening med livet. Da må man altså gå i stikk motsatt retning for å finne svaret.

:-)

dette kunne kanskje vært interessant. Har du utdypet det noe annet sted på DOL?

(jeg er jo engel, og derved ikke bare jordisk....)

[Filosofen1365380610]

dette kunne kanskje vært interessant. Har du utdypet det noe annet sted på DOL?

(jeg er jo engel, og derved ikke bare jordisk....)

"dette kunne kanskje vært interessant. Har du utdypet det noe annet sted på DOL?"

Ja, men det er fragmentert over mange innlegg (og med andre nick). Gir deg i det følgene resymé.

Tenk på ulike livssyn hvordan de forklarer universets tilblivelse. Det kan bare ha blitt til som forklart ved

1. en variant av Big Bang og evolusjonsteori (ikke skapt) eller som

2. forklart i naturreligioner (uten personlig(e) guddom(mer) ) eller

3. skapt av en eller flere personlig(e) guddom(mer).

Kommentarer til ovenstående:

1. Dersom universet ikke er skapt, kan livet ikke ha noen mening (bl.a. fordi det da ikke kan finnes eksistens etter døden).

2. Menneskene blir uten tydlige etiske idealer og intet håp om endelig oppgjør med ondskapen i verden. Det gir ingen mening med livet.

Dersom reinkarnasjon var tilfelle, var menneskesjelen evig. Da kan sjelen ikke ha vært skapt og det utelukker eksistens av en eller flere personlig(e) guddom(mer). (Så både reinkarnasjon og (3) samtidig er umulig.)

Et prinsipp ved reinkarnasjon er at onde mennesker blir reinkarnert til dyr (og kanskje også planter) og gode mennesker blir reinkarnert til enda bedre mennesker. Da måtte man forvente at ondskapen i verden skulle avta. Jeg tror de fleste ville påstå det motsatte var tilfelle, i hvertfall om man skal tro på nyhetene og krimminalstatistikk. Derfor kan ikke reinkarnasjon være

troverdig, dermed heller ikke de livssyn som reinkarnasjon er en del av.

3. Dersom universet er skapt, må det være gjort av en eller flere personlig(e) guddom(mer).

Dersom universet var skapt får livet ingen mening om skaperen var ond, fordi da ville det aldri komme et oppgjør en gang for alle med ondskap. Og dessuten ville skaperverket forringes på grunn av ondskap.

Dersom universet var skapt, måtte man også forvente at mennesker i det minste ikke blir overlatt til seg selv av en skaper, men får instrukser/"bruksanvisning" til Jorden og samfunnet med hverandre for at skaperverket ikke skulle forringes. Alle de store religionene (jødedom, kristendom, islam osv.) har profeter/religionsstiftere som har gitt slike

instrukser eller "bruksanvisninger".

- - - - - - -

Hvem av dem er troverdig ? Av en religions viktigste profeten måtte man forvente at det ble "brukt" en person som levde etisk høyverdig, ikke en løgnhals og sviker.

Var det Buddha ? Han forlot sin nyfødte sønn og kone sovende på natta sånn uten videre og kom _aldri_ tilbake. Neppe en etisk aktverdig handlig som gjorde ham mer troverdig enn andre religionsstiftere.

Var det Muhammed ? Han hadde ei mindreårig jente som kone, kom med pålegg om handlinger som smavittighetsfulle mennesker vil få problem med å gjennomføre, som drap på ikke-troende. En del eksempler på dette finnes i Koranen i kapitlene 5, 6, 8 og 9. Og da er det ikke snakk om selvforsvar. Så Muhammed kan vi derfor se bort fra.

Slik kan vi fortsette med alle andre religionsstiftere også.

Var det Jesus ? Ingenting i Bibelen kan gi grunn til å klandre ham for uetiske handlinger eller ord.

Hva da med Det ondes problem ? (Hvordan eksistensen av det fysisk og moralske onde i verden forenes med troen på den allmektige gode Gud.)

Kritikk mot Bibelen forutsetter at Gud er beskrevet som ubegrenset allmektig og ubegrenset allvitende. Men det finnes ikke grunnlag for. Han kan ikke være ubegrenset allmektig, kan ikke gjøre alt. Han kan f.eks. ikke lyve og da kan Han heller ikke være ubegrenset allmektig. Han kan ikke være ubegrenset allvitende, for det står at han angret i 1 Mos 6,6: "Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i Sitt hjerte." At Gud angrer noe, betyr ikke at Han gjør noe etisk uakseptabelt.

Dersom det finnes en god gud som beskrevet i Bibelen, hvorfor tillater Gud da alt det ondskap som skjer i verden med kriminalitet,

sykdom, naturkatastrofer og andre plager ?

Tilstedeværelsen av ondskap tvinger mennesker til å velge mellom godt og ondt, og det er nettopp meningen med livet: Gud vil dra et skille mellom godt og ondt, la mennesker av fri vilje velge mellom godt og ondt, før han feller en dom over ondskapen og fjerner den.

Gud tillater "Satans kraftige virksomhet" med all forførelse og villfarelse:

2. Tes 2, 9-12: "Den lovløses komme er etter Satans virksomhet med all kraft, tegn, og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blandt dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst. Og av denne grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt."

Da kan alle de tre punktene i forrige innlegg oppflylles:

(A) en tilværelse etter døden og

( det en eller annen gang kommer en grense for ondskapens eksistens, og

© våre handlinger tar hendsyn til dette.

Hittil er ikke det første alternativet med Big Bang og evolusjonsteori eliminert full ut. Det kan f.eks. skje slik (flere andre argumenter finnes også):

Hvilket livssyn er rett? Det følgende eliminerer temmelig mange livssyn. Det er kausalitet - at alt MÅ ha en årsak (som ikke trenger å være kjent for oss). Og da kan det ikke finnes hendelser uten årsak i det hele tatt.

Vi benevner gjerne noen hendelser med tilfeldigheter. Årsak er ukjent da. (Men utfallet kan variere, eksempelvis i terningkast, hvorfor får vi 3 på terningen noen ganger og 5 andre ganger.) Det er ikke vanskelig å tenke seg at man kan lage en fysisk modell av hvordan terningen lå i utgangspunktet, farten og vinkelen til bordet osv. som bestemmer utfallet. Tilfeldigheter har altså årsak de også og er IKKE brudd på forutsetningen om universell kausalitet for alle hendelser.

Så mer mot poenget. Alt levende liv på Jorden må ha sitt opphav, en årsak. Også planeter, stjerner og gasståker osv. må ha forklaring til sitt opphav. Da kommer vi til Big Bang. Lenger bakover i tid kommer ikke naturvitenskapen. Anta at naturvitenskapen i det minste har rett i hovedprinsippet i Big Bang. Hva var årsaken til Big Bang ? Så langt naturvitenskapen er kommet nå, avvises teorien om et oscillerende univers.

Med andre ord finnes det bare en begynnelse. I følge Einstein er tiden relativ og knyttet til hastighet. Noen naturvitskapsfolk mener at tiden har sin start i Big Bang og at alt "før" det er udefinert pga. knyttingen mot hastighet.

Da har de et stort forklaringsproblem til hvorfor Big Bang oppstod i det hele tatt ! De avviser altså hele problemstillingen og sier det vet ikke hvorfor og at det ikke er mulig å finne ut av. Jeg påstår ikke at Einstein tok feil, men at tidsaspektet ikke kan motsi at også Big Bang må ha en årsak.

Andre naturvitenskapsfolk mener at det bare kan forklares med en utenforstående makt som er i stand til å få det hele i gang og drive frem et resultat med ØKENDE kompleksitet i naturen. (Big Bang er egentlig en eksplosjon. Alle eksplosjoner er normalt destruktive og fører til MINKENDE kompleksitet siden alt brytes ned.) Det siste synes jeg virker mest fornuftig. Hvilken makt kan være bak dette da ? Naturens ekstreme kompleksitet må i så fall forklares med en ekstremt intelligent makt som har fått dette til, altså en personlig makt.

Dette argumentet utelukker ateisme, agnostisisme, alle livssyn uten personlig gud ! (Skriver gud med liten g når det ikke henviser til en bestemt, bruker stor G når det henviser til personnavnet.) Det er naturlig å tenke seg at den som har laget noe også har omtanke for det som lages. Ellers blir det meningsløst, altså ikke utvise ondskap men omtanke for det skapte. Da må også den som har fått i stand universet og livet på Jorden forventes å gjøre noe i forhold til menneskers ytterste lengsler.

Av de livssyn som gjenstår da, er det bare ett igjen som kan vise til mye mer enn andre: Ondskapens natur forklares mer fornuftig enn i andre livssyn. Der settes nødvendige og gode etiske grenser. Vi blir gitt en naturlig forklaring til vårt opphav, mange av naturens rariteter, løfte om grundig oppgjør med ondskap. Vi blir gitt et helt feilfritt forbilde. Vi slipper permanent lidelse der vi ikke strekker til. Den naturlige skyld vi egentlig skulle vært lastet for men ikke greier å gjøre noe med, tar han på seg i bytte mot lojalitet fra oss. Hvem det er vet du - Jesus.