Min "venninne" fyller 30

[Zelig]

Jeg har fått innbydelse til 30-årslag til en venninne. Jeg har kjent henne i mange år, helt siden vi var tenåringer. Det har vært litt til og fra med dette vennskapet, da vi er svært forskjellige. I enkelte perioder har vi vært ganske nære, vil jeg si.

Problemet nå er at jeg er så irritert på henne at jeg egentlig har lagt hele henne bak meg, for å si det sånn. Det har bygget seg opp i lang tid, og spesielt etter et par episoder i fjor sommer og da jeg fikk barn før jul. Jeg skal ikke forklare det nærmere enn at jeg ble dypt såret av hennes gjentatte tankeløshet og selvopptatthet. Nok om det. Jeg har bare ikke overskudd nok til å ha venner som suger til seg det jeg har uten å gi det minste tilbake.

Jeg har ikke tatt kontakt med henne, men nå må jeg jo svare på denne innbydelsen jeg ikke skal gå i. Når man bryter av et vennskap, bør man fortelle vedkommende hvorfor eller bør jeg bare late som ingenting å gå videre med meg og mitt? Jeg er så i tvil, jeg synes begge deler blir litt feil. Håper noen har gode råd!

[mil1365380270]

Jeg har en sånn :-)

Endte med at jeg skrev et personlig brev til henne, der jeg ramset opp alt det morsomme som har hendt oss, og alt det dumme. Sa ikke at jeg var lei av henne, det var et forsøk på å klarne luften, for jeg gadd ikke late som lenger.

Gikk ut fra at det kunne bli tatt skikkelig ille opp, og at hun kanskje aldri ville snakke med meg mer. Men det var jo greit ;-)

I alle fall, hun ble rørt over ærligheten, og vi er venner i dag. Ses ikke ofte, men har det ordentlig hyggelig når vi gjør det.

Bedre for begge to å rense luften, tror jeg :-)

[Zelig]

Jeg har en sånn :-)

Endte med at jeg skrev et personlig brev til henne, der jeg ramset opp alt det morsomme som har hendt oss, og alt det dumme. Sa ikke at jeg var lei av henne, det var et forsøk på å klarne luften, for jeg gadd ikke late som lenger.

Gikk ut fra at det kunne bli tatt skikkelig ille opp, og at hun kanskje aldri ville snakke med meg mer. Men det var jo greit ;-)

I alle fall, hun ble rørt over ærligheten, og vi er venner i dag. Ses ikke ofte, men har det ordentlig hyggelig når vi gjør det.

Bedre for begge to å rense luften, tror jeg :-)

Takk for svar. Det hørtes fornuftig ut det du gjorde. Jeg tror at jeg ikke kommer til å ønske kontakt med henne uansett, så derfor er det antakelig dumt av meg å skrive eller si noe om alt det dumme jeg synes hun har gjort. Jeg har vel ikke gjort alt riktig jeg heller, men livet går videre og vi er på vidt forskjellig sted og kommuniserer på en veldig dårlig måte. Jeg tror jeg lar det hele ligge. Hvis jeg ikke ønsker kontakt og hun får et brev, så er jo det en slags oppfordring til kontakt. Eller en barnslig utblåsning til ingen nytte. Så jeg tror det beste i dette tilfellet er å sette strek.

Takk igjen for svar, det var faktisk avklarende for meg

[mil1365380270]

Takk for svar. Det hørtes fornuftig ut det du gjorde. Jeg tror at jeg ikke kommer til å ønske kontakt med henne uansett, så derfor er det antakelig dumt av meg å skrive eller si noe om alt det dumme jeg synes hun har gjort. Jeg har vel ikke gjort alt riktig jeg heller, men livet går videre og vi er på vidt forskjellig sted og kommuniserer på en veldig dårlig måte. Jeg tror jeg lar det hele ligge. Hvis jeg ikke ønsker kontakt og hun får et brev, så er jo det en slags oppfordring til kontakt. Eller en barnslig utblåsning til ingen nytte. Så jeg tror det beste i dette tilfellet er å sette strek.

Takk igjen for svar, det var faktisk avklarende for meg

Ja, det kan godt ende med at dere blir venner, så er det et helt utelukket scenario for deg, er det nok lurt å la være :-)

Jeg var leverte brevet og var der da hun leste det, så jeg la opp til en dialog, ikke nødvendigvis en avslutning.

Ikke plag deg selv med at du takker nei, det er en ærlig sak. Ærligere enn å dra dit og "late som".

[Zelig]

Ja, det kan godt ende med at dere blir venner, så er det et helt utelukket scenario for deg, er det nok lurt å la være :-)

Jeg var leverte brevet og var der da hun leste det, så jeg la opp til en dialog, ikke nødvendigvis en avslutning.

Ikke plag deg selv med at du takker nei, det er en ærlig sak. Ærligere enn å dra dit og "late som".

Altså, vi er ikke direkte uvenner, men jeg er en helt annen type enn henne, og vi forstår hverandre antakelig ikke. Derfor vil nok denne situasjonen dukke opp igjen og igjen. Jeg orker ikke investere så mye tankekapasitet i henne. Men samtidig får jeg dårlig samvittighet da hun har endel problemer. Men men, jeg tror jeg har gjort mitt nå..

[musikeren]

Vanskelig... Hva med å fortelle henne at du har blitt djupt såra og lei deg over måten hu har oppført seg på, og at du derfor føler det litt vanskelig å komme i 30-årslag til henne, akkurat som om alt var bra? Så vil jo også reaksjonen hennes på det fortelle en hel del.

Gode venner skal ikke bare tenke på seg sjøl, det må være toveis. Og i et vennskap er respekt og omtanke viktige faktorer. Hvis du føler at det skorter på forskjellige punkter, så synes jeg ikke det er feil å si fra, bare en sier fra på en ordentlig måte. Vi trenger alle å bli korrigert, og er det godt venninnemateriale i "venninna" di, så tåler hu å høre det.

[favn]

Jeg er ikke så frontete som de andre som svarer her, og ville takket alminnelig nei - og da antagelig med en en-eller-annen begrunnelse som har med barn å gjøre...

I det videre ville jeg rett og slett bare latt være å ta kontakt, latt forholde avgått med en stille død.

Alt må ikke for enhver pris avdekkes og forklares. Mener jeg.

Fortsatt god sommer til dere, forresten

[Gjest den som intet våger]

Hvis du ønsker å gi henne en sjans til å lære noe (til videre relasjoner) så bør du skrive et brev til henne om hvorfor. Jeg selv liker mye bedre å høre hva det er folk reagerer på, enn at man bare trekker seg vekk. Derfor er jeg selv også ærlig tilbake overfor mennesker i mitt liv.

[Gjest uten signatur]

Jeg har en akkurat maken venninne! Eller som deg håper jeg at det forblir mest mulig eksvenninne. JEG har fortalt henne at jeg reagerer på at hun bare vil prate om seg selv og ikke viser interesse for mine gleder og sorger. Men det sank ikke inn! Hun ble ikke fornærmet, det bedret seg litt en kort periode, og så ble det like ille. Jeg prøver rett og slett å ha minst mulig med henne å gjøre. Men klarer ikke å gjøre det helt 'slutt' siden vi har felles bekjente og derfor vil jeg alltid treffe på henne av og til.

[Gjest uten signatur]

Altså, vi er ikke direkte uvenner, men jeg er en helt annen type enn henne, og vi forstår hverandre antakelig ikke. Derfor vil nok denne situasjonen dukke opp igjen og igjen. Jeg orker ikke investere så mye tankekapasitet i henne. Men samtidig får jeg dårlig samvittighet da hun har endel problemer. Men men, jeg tror jeg har gjort mitt nå..

Ville bare si, at i livet endrer dere begge dere underveis etter hva som skjer. En dag, om noen år, passer dere kanskje (om det høres umulig ut nå) sammen igjen. Og kan ha glede av hverandre. Så ikke gjør noe drastisk nå som kutter alle bånd. La det skli ut i sanden.

Om en har glede av ei venninne noen år, så har en jo hatt de åra da. På samme måte som en har hatt en kjæreste.Alt er ikke evig. Jeg har en venninne fra barndommen som bare skled fra meg. Eller jeg fra henne. Etter mange år traff vi hverandre pga sammenfallende livssituasjoner. Og hadde stor glede av hverandre noen år igjen. Nå er vi på vei vekk fra hverandre igjen. Alt er i endring hele tiden.Ta det som byr seg og skyv det som ikke passer nå vekk. That's life!

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

Hvis du ønsker å gi henne en sjans til å lære noe (til videre relasjoner) så bør du skrive et brev til henne om hvorfor. Jeg selv liker mye bedre å høre hva det er folk reagerer på, enn at man bare trekker seg vekk. Derfor er jeg selv også ærlig tilbake overfor mennesker i mitt liv.

tja... et brev -sort på hvitt - er for sterk kost for mange. En samtale er bedre. Men i dete tilfellet er det kanskje greit å la det fad'e gradvis ut. Selv om jeg egetnlig er tilhenger av å klarere ting, vet jeg at det ikke passer for alle.

[Gjest ikke sign]

Har en slik venninne.. hun avlyser besøk i tide og utide, og nå har ikke jeg tatt kontakt på en stund. Så ringte hun, og de ble invitert i bursdag. Det passet ikke den dagen, så de skulle komme dagen etter. Det passet plutselig heller ikke.. ungene våre ble selvsagt leie seg. De kommer hit om vi treffes, og det er alltid jeg som må gi..

[Zelig]

Jeg er ikke så frontete som de andre som svarer her, og ville takket alminnelig nei - og da antagelig med en en-eller-annen begrunnelse som har med barn å gjøre...

I det videre ville jeg rett og slett bare latt være å ta kontakt, latt forholde avgått med en stille død.

Alt må ikke for enhver pris avdekkes og forklares. Mener jeg.

Fortsatt god sommer til dere, forresten

Hei du, god sommer til deg og! Her er alt bra - vi har hatt en herlig avslappende sommer

Nei, jeg orker ingen konfrontasjon, så jeg bare takket nei med en kort forklaring. Så får vi se etterhvert hvordan det går.