Forelsket? Rar? Naiv?

[Gjest JMR1980]

Nå skjønner jeg ikke hva som går av meg. Begynte som sagt på en ny skole (de fleste kjenner vel igjen nicket mitt). I starten var det litt vanskelig men det har blitt mye bedre. Alt er på plass og jeg har rutinen jeg hadde før. MEN:

Jeg har begynt å få rare følelser inni meg. Det er en jente i klassen som jeg ble kjent med på en klassefest og henne er jeg betatt av. Hun er en rolig og snill jente og jeg liker henne etter bare 2 uker! Igår på vei hjem skulle jeg sykle. Jeg låste opp sykkelen og fiklet med mp3-spilleren min. Langt der borte så jeg en som skulle mot busholdeplassen men jeg kunne ikke se hvem det var. Jeg drev og rotet med mp3-spilleren min da denne skikkelsen kom fram og det var HENNE! Jeg ble litt forvirret og trodde at hu må jo ha trodd at jeg ventet på henne med vilje. Vel, turen hjem snakket vi om alt mulig men hu etterlot seg noe som jeg ikke kan forklare.

Jeg har prøvd å si til meg selv at dette er dumt av meg. Hun er kun en venninne og jeg skal ikke drite meg ut igjen som jeg gjorde for noen år tilbake. Jeg prøver å fortrenge disse følelsene men makter det ikke. Jeg vil ikke ha slike følelser men de er der, enten jeg vil det eller ei. Hvorfor kan jeg ikke bare være som en robot? Følelsesløs.

Selv om jeg har selvtillit så har jeg ikke nok for å stå imot eventuelt et avslag. Hvorfor kan dette ikke bare forsvinne?

Jeg var også forelsket i en jente på den skolen jeg gikk i før men da var selvtilliten min på bunnen. Nå tenker jeg bedre om meg selv og liker meg slik jeg er.

Men hva kan man gjøre med dette?

Hvorfor er jeg så naiv og tror at hu også liker meg? Det har gått så mange år (faktisk 20) at jeg ikke tror på dette.

Er det noen der ute som kan forklare eller råde meg om dette?

[Gjest LucySky]

Du sier du har "dummet deg ut" før.

Jøsses, JMR, hadde jeg bare hatt tall på alle de gangene jeg har dummet meg ut med hensyn til slike ting i mitt etterhvert lange liv!

Men også alle de gangene jeg IKKE dummet meg ut, for det var kjærlighet.

Besvart kjærlighet, mener jeg.

Så sett i gang, du. Det er ikke døden å ta feil, og prøver man ikke, vet man ikke om det er rett og riktig og flott.

Ikke vær så redd for å være dum. Det er ikke dumheter. det er livet.

Rett og slett.

[Gjest JMR1980]

Du sier du har "dummet deg ut" før.

Jøsses, JMR, hadde jeg bare hatt tall på alle de gangene jeg har dummet meg ut med hensyn til slike ting i mitt etterhvert lange liv!

Men også alle de gangene jeg IKKE dummet meg ut, for det var kjærlighet.

Besvart kjærlighet, mener jeg.

Så sett i gang, du. Det er ikke døden å ta feil, og prøver man ikke, vet man ikke om det er rett og riktig og flott.

Ikke vær så redd for å være dum. Det er ikke dumheter. det er livet.

Rett og slett.

Javel, det du sier har jo en mening.

Men hvorfor får jeg slike følelser hele tiden? Dette er jeg litt ukjent med. Jeg har alltid fortrengt slikt pga. dårlig selvtillit i mange år. Det gikk så langt som at jeg ikke kunne fungere sosialt blant folk. Dette tok jeg konsekvensen av og tok kontakt med en psykolog. Ting ble bedre men jeg skjønbte at skulle jeg få 100% vekst i dette så måtte jeg få et miljøskifte. Det begynner å hjelpe litt nå, jeg begynner å bli mer selvsikker på enkelte saker men dette med kjærligheten er noe totalt ukjent for meg. HVorfor må jeg få slike følelser nå som jeg er i en periode der jeg trenger mye medgang? For jeg har erfart at dette gjør vondt, tiudligere erfaringer skulle tilsi at dette ikke går bra.

Føler meg så rar nå. Hvorfor er sspørsmålet jeg sitter igjen med? Jeg som har klart med så mange år uten dette, plutselig såm kommer det tilbake? Jeg vil ikke ha dette men det kommer igjen.

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ

[Gjest JMR1980]

Du sier du har "dummet deg ut" før.

Jøsses, JMR, hadde jeg bare hatt tall på alle de gangene jeg har dummet meg ut med hensyn til slike ting i mitt etterhvert lange liv!

Men også alle de gangene jeg IKKE dummet meg ut, for det var kjærlighet.

Besvart kjærlighet, mener jeg.

Så sett i gang, du. Det er ikke døden å ta feil, og prøver man ikke, vet man ikke om det er rett og riktig og flott.

Ikke vær så redd for å være dum. Det er ikke dumheter. det er livet.

Rett og slett.

Jaha. Idag på skolen så jeg henne. Hu satt visst noen rader foran meg. Møtte henne i gangen og begge hilste på hverandre. Før hu skulle hjem smilte jeg til henne og hun til meg.

Dumme jeg!!!! Trodde på noe umulig. At det går an!