40 års-krisa

[Gjest Libulubbu]

Hva mener man egentlig med 40 års-krisa. Hva er det som er så krise?

[laban]

Litt av dette:

Man er ca. midtveis i livet (noen er atskillig over midtveis, men det vet man jo heldigvis ikke), og det går opp for en at man ikke betraktes som ung lenger. Mye av det man drømte om å gjøre, ser det ut til å være for sent å gjøre. Man ser på det man har blitt / oppnådd, og sammenlikner det med hva man drømte om, og ser at det spriker - og at det vil kreve store omveltninger å få forandret på dette.

For de som startet relativt tidlig, er dette også tidspunktet da barna er nesten voksne, og mange (kanskje særlig mødre?) føler at ingen har bruk for dem lenger, så de må selv fylle livet med innhold i større grad enn før.

En del forhold ryker når barna er på vei ut, f.eks. fordi man oppdager at det ikke er noe igjen av det man hadde som kjærester, eller fordi en av partene har et sterkt behov for å kjenne at man fremdeles har draget, og finner seg en annen.

Føler man mye av disse tingene på en gang, kan misnøye og rastløshet bli resultatet. Hvis noen av drømmene kan oppfylles ved hjelp av penger, er det mange som kan realisere dem - derav en del trauste familiefedre som f.eks. plutselig bruker feriepengene på en tung motorsykkel i stedet for den planlagte oppussingen. Var målene mer av typen "redde verden" eller "bli en berømt.....", blir det vanskeligere.

Selv er jeg midt i 40-årene og

har ingen krise å vise til. Den er vel ikke mer absolutt sannhet enn trassalderen, ungdomsopprør, 7-årskrisen i samlivsforhold osv. - alle rammes ikke likt og til samme tidspunkt.

Det er heller ikke alle som kaller slike situasjoner for en "krise" - man gjør heller noe aktivt med det man er misfornøyd med, uten for mye føleri, og FØR det rekker å bli en krise.

[skorpionfisken]

Det er ikke alltid at den som har "40-års-krisa" synes at det er en krise i det hele tatt.

De våkner opp av hverdagsdvalen. Begynner å trene, jåle seg og gjøre ting de alltid har drømt om men aldri har hatt tid til eller råd til før. Nå når barna er større og mer selvstendig har de både tid og råd til å slå seg løs og gjøre drømmene til virkelighet.

Det er bare det at mange ektepar opplever dette som noe ensidig. Den ene parten i forholdet får denne "krisen" mens den andre er fornøyd med livet som det var.

Hos oss fikk min mann "40-års-krisen" men det var da vitterlig jeg som opplevde krisen verst. Han levde livet som han ønsket det og storkoste seg, trente masse, ble flott å se på og fikk seg ny kjæreste.

I ettertid ser jeg jo at det var det beste, både for ham og meg. En liten bieffekt av den krisa hans var jo at jeg måtte røske opp i mitt liv og gjøre ting på andre måter. Det fulgte en flott mann med på kjøpet til meg også:-).

Jeg forsikret meg imidlertid om at min nye samboer var over sin "40-års-krise" for lenge siden. Den var det hans ekskone som fikk oppleve, lenge før jeg kjente ham....