sosial angst

[malice_i_eventyrland]

Hei...

Jeg er en jente på 19 år som lider av noe jeg til nå har trodd var ekstrem sjenanse. Jeg har lest litt på nett om sosial angst, og finner at det meste som skrivest om det stemmer med min situasjon.

Jeg er livredd for øyekontakt dersom jeg ikke kjenner personen meget godt, jeg tørr ikke å snakke med noen som jeg ikke kjenner, spesielt ille er det når det er det motsatte kjønn (dette gjelder også når jeg er sammen med noen jeg kjenner meg trygg på).

Jeg sliter også med tanker om at jeg har dummet meg ut, eller at hva folk synest om meg etter at jeg har vært gjennom om sosial situasjon. Noen ganger kan jeg ikke en gang sette fingeren på hva det er som plager meg, jeg bare føler meg dårlig etterpå (kvalme feks.)

eg har tenkt mye på dette, og lurt på hvorfor jeg ikke takkler sosiale situasjoner, når jeg ikke har så stort problem med å snakke forann forsamlinger (så lenge jeg er meget godt forberedt og vet akkurat hva jeg skal si, er det ikke så stort problem, da kan jeg takkle det med rimelig sukksess...). Det er de "intime" sosiale stundene jeg har problemer med.Jeg unngår folk jeg ikke kjenner, kan ikke spise forann noen jeg ikkje kjenner eller folk av motsatt kjønn.

Tror du dette kan skyldes at jeg har sosial angst?

Jeg sliter også til tider med å snakke i telefonen med noen jeg ikke kjenner eller noen jeg kjenner som jeg føler vil på en måte dømme meg.

Det rare er at jeg vet jeg har ett problem, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Følelsene kommer selv om jeg sier til meg selv at de ikke skal det, at jeg skal greie det. Derfor, og fordi jeg nå har flyttet til ett nytt sted igjen, og ikke orker tanken på å gå igjennom det samme som forrige gang jeg kom til ett nytt sted (nemlig det å å gå ensom rundt til noen forbarmer seg over meg og bestemmer seg for å bli kjent med meg) skriver jeg nå inn her for å spør om det er mulig å få hjelp noe sted, og om det er håp for å bli bedre, og en gang ha ett normalt sosialt liv uten reddsler for det motsatte kjønn og ukjente generelt.

Takk på forhånd

MVH Marte

[Gjest Eos]

Det høres ut som sosial angst, og det går an å få terapi for. Hvis du er student så finnes det kanskje sosial helsetjeneste på studiestedet. Eller snakk med fastlege og be om henvisning til psykolog.

[Gjest ggim]

Hei!

Tenkte bare jeg skulle fortelle deg at det kunne ha vært meg som hadde skrevet innlegget ditt. Og at du ikke er alene med å ha det slik. problemet er at slike som oss ikke møtes - nettopp pga problemet vårt. Jeg vet hvordan det føles å aldri passe helt inn og føle at jeg ikke vet hva jeg skal si (small talk kalles det vel for?) i de "intime" sosiale sammenhengene. Og i lang tid etter en sosial situasjon gå rundt å tenke og gruble på hvordan andre oppfattet meg og rett og slett være fysisk dårlig. Jeg har ennå ikke funnet en løsning, men vurderer psykolog. Jeg lurer på hva det kan skyldes og hvordan jeg kan bli bedre.

Det verste er at det virker som andre ikke er interessert i å bli kjent med meg heller - nesten alltid når jeg er sammen med noen og det kommer noen flere til, blir jeg bare oversett. Hvis jeg prøver å si noe, virker det ikke som om jeg blir hørt. Det er forferdelig å ha det sånn og jeg burde virkelig gjøre noe med det. Jeg har et barn også, og jeg er skikkelig bekymra for at hun skal ta skade av dette på en eller annen måte - manglende sosiale ferdigheter, eller noe.

Mitt råd til både deg og meg selv, er å søke hjelp. Jeg tror ikke dette kommer til å ordne seg av seg selv.

Klem

[ott]

Høres omtrent ut som meg, bortsett fra at jeg er gutt da. Ikke at jeg har oppsøkt noen for å få diagnostisert sosial angst, men jeg har i grunnen konkludert med det samme som deg.

Kyndig hjelp kan du få hos psykolog slik som andre foreslår. Selv forsøker jeg å unngå den veien, og heller "reparere" meg selv på egen hånd så langt det går. Foreløpig har det fungert relativt bra, men det har vel sine begrensinger.

Det en psykolog kan tilby er ulike former for terapi, muligens kombinert med medisiner hvis han/hun syns det har noe for seg. Terapien foregår stort sett i form av samtaler og øvelser, slik jeg har forstått det. Noen som faktisk har gått til psykolog kan nok forklare det bedre. Det er vel hovedsaklig to former, kognitiv terapi og eksponering. Kognitiv terapi går ut på å identifisere og endre de underbevisste tankene som får en til å reagere slik i sosiale situasjoner. Eksponering går ut på å utsette seg for og bli vant til de situasjonene en er redd for på en gradvis og kontrollert måte, og det er dette jeg prøver på egen hånd.

Trikset er å begynne forsiktig og ambisjonsløst, for eksempel situasjoner man vet man blir utilpass i, men som ikke krever så mye samhandling med folkene rundt. Alt som kan bedre selvtilliten er positivt. For min del begynte jeg med noe så banalt som joggeturer, og det hjalp mer enn en skulle tro. En annen "øvelse" er å forsøke å oppnå øyekontakt med tilfeldig forbipasserende (pene jenter i mitt tilfelle, de jeg aldri ville turt å snakke med) i et sekund eller to. Etter hvert blir en mer og mer vant til det, slik at blikket ikke går rett i bakken eller flakker rundt like mye når en faktisk skal snakke med noen. For øyeblikket prøver jeg å manne meg opp til å gå på helsestudio (har meldt meg inn) og å bli med på et par andre fritidsaktiviteter, selv om terskelen for det siste fremdeles er litt høy. Det å ringe til fremmede er også litt opp og fram.

Nøyaktig hva som fungerer for hvem er sikkert svært forskjellig, det er jo ikke nødvendigvis de samme situasjonene en har problemer med. Jeg mister for eksempel all blodtilførsel til hodet (føles iallfall sånn) hvis jeg skal snakke foran noen slags forsamling, uansett størrelse. Spise sammen med ukjente i kantina og lignende er derimot ikke noe problem.

Å tvinge seg selv til å møte situasjonene på denne måten er riktignok ikke gøy, og det krever en del. Det gjør jo faktisk til dels fysisk vondt til tider, spesielt det å gå å gru seg til noe. Derfor kan det nok absolutt være å anbefale å oppsøke en psykolog eller lignende som kan hjelpe med motivasjonen og ordne tankene, hvis en aner det kan bli vanskelig på egen hånd.

Som en annen nevnte, hvis du er student (som jeg er) har vanligvis samskipnadene en slags psykologtjeneste som i det minste tilbyr en registreringssamtale. Det kan være en start, hvis du ønsker å prøve profesjonell hjelp.

Du får ha lykke til, jeg tror du har gode sjanser bare du finner tak i selvtilliten. Det er den som er nøkkelen.