trenger noen ærlige synspungter.

[Gjest Wita]

"Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?"

Nå er ikke jeg helt sikker på at dette er tilfellet her. De fleste par har problemer med å kommunisere på enkelte områder. Det er et stykke derfra til ikke å greie å kommunisere i det hele tatt.

Men jeg synes ikke det er greit å adoptere hvis foreldrene overhode ikke greier å kommunisere med hverandre på noen vettuge plan. De ville sansynligvis uansett ikke bli godkjente som adoptivforeldre. Godkjenningsprosessen er for grundig.

Men jeg synes fortsatt det er helt greit å t_e_n_k_e, om man skulle ønske det. Tanken er fri!

mvh

He he.

ja, heldigvis.

[PieLill]

Nå er du virkelig helt på jordet.

Ingen dømmer denne moren til å være en dårlig mor. Nå sporer du fullstendig av.

Men vi ser at omstendighetene for å adoptere ikke er til stede. Og at det ikke er noe å tenke på en gang. Ihvertfall ikke nå.

Hun har det ikke godt med seg selv og i parforholdet.

Det må da virkelig være bedre å prøve å få et forhold til å fungere igjen. Da vil jeg tro hun også får det bedre med seg selv. Slike ting henger gjerne sammen.

Deretter synes jeg de kan tenke på å få barn igjen.

Først på "normalmåten" da det er det hun har gitt inntrykk av hun ønsker.

"Å adoptere er ikke mer mystisk enn å lage barn selv"

Det er der jeg tror vi er mest uenige. Et adoptert barn kommer fra et fremmed land til fremmede mennesker når det er over spebarnsalderen.

Det kan oppleves veldig traumatisk tror jeg til å begynne med og krever mer av foreldrene.

(Jeg kjenner også par som har adoptert)

Og alt er ikke bare solskinn.

Jeg tør ikke tenke på hvordan det vil bli for barnet, som kanskje ikke har hatt det bra fra før av å komme hit til "fremmede" mennesker som ikke greier kommunisere og ikke en gang orker tanken på sex med faren.

Vi er uenige Pielill. Bare mer og mer ser det ut til.

Når du sier at moren ikke en gang er kvalifisert til å tenke tanken på framtidig adopsjon, har du dømt henne temmelig langt nord og ned.

Du har kanskje ennå ikke lagt merke til det ennå, men jeg har ikke sagt at hun bør adoptere. Bare foreslått at det kunne være noe å vurdere for framtidig bruk.

Å legge ut om hennes mange diskvalifikkasjoner som adoptivmor i den sammenhengen er å lage en storm i et vannglass.

mvh

[frosken]

Du glemmer det aller viktigste.

Vedkommende som skrev innlegget, nevnte en rekke ting, blandt annet problemer hun har i forholdet.

Ville hun ha gjort det hvis hun selv ikke følte at dette var noe som talte i mot?

Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?

Jeg har ikke sagt at det er greit å adoptere; det er ikke det denne tråden etterhvert dreier seg om for min del. Etterhvert dreier den seg mer og mer om det å vise respekt for et annet mennske og være forsiktig med å trekke for sterke slutninger på et spinkelt grunnlag.

[Gjest Wita]

Når du sier at moren ikke en gang er kvalifisert til å tenke tanken på framtidig adopsjon, har du dømt henne temmelig langt nord og ned.

Du har kanskje ennå ikke lagt merke til det ennå, men jeg har ikke sagt at hun bør adoptere. Bare foreslått at det kunne være noe å vurdere for framtidig bruk.

Å legge ut om hennes mange diskvalifikkasjoner som adoptivmor i den sammenhengen er å lage en storm i et vannglass.

mvh

Hvor har jeg sagt at moren ikke er kvalifisert til å tenke på adopsjon i fremtiden?

jeg tar for meg situasjonen hun er i nå.

Jeg tror vi uenige i disse tingene:

-Hvor vidt det er viktig å jobbe med de tingene man har.

-Hvor ødeleggende det kan være å ha for mye å tenke på.

-Hvor vidt et godt sexliv er viktig for at man skal ha et bra forhold ellers også.

Jeg er mer for å ta en ting av gangen.

Synes du bagataliserer viktigheten av et godt forhold og betydningen av det.

[Gjest Wita]

Jeg har ikke sagt at det er greit å adoptere; det er ikke det denne tråden etterhvert dreier seg om for min del. Etterhvert dreier den seg mer og mer om det å vise respekt for et annet mennske og være forsiktig med å trekke for sterke slutninger på et spinkelt grunnlag.

Det er nettopp i respekt for henne og forholdet, det barnet de har sammen, og et eventuelt nytt barn, at jeg svarer som jeg gjør.

Synd at du ikke har forstått det.

Og jeg synes det er frekt å tillegge andre manglende respekt. Noe det overhodet ikke er grunnlag for.

Nå skal vi ut, og jeg legger denne debatten død for min del.

[PieLill]

Hvor har jeg sagt at moren ikke er kvalifisert til å tenke på adopsjon i fremtiden?

jeg tar for meg situasjonen hun er i nå.

Jeg tror vi uenige i disse tingene:

-Hvor vidt det er viktig å jobbe med de tingene man har.

-Hvor ødeleggende det kan være å ha for mye å tenke på.

-Hvor vidt et godt sexliv er viktig for at man skal ha et bra forhold ellers også.

Jeg er mer for å ta en ting av gangen.

Synes du bagataliserer viktigheten av et godt forhold og betydningen av det.

Jeg bagatelliserer det ikke.

Jeg bare tror at den som skrev hovedinnlegget er bedre skikket til å bedømme sin egen kapasitet og når og hva hun vil ta tak i, enn deg og meg til sammen.

Jeg kjenner ofte mer for å komme med innspill enn å forsøke å bestemme hva som er best for andre.

Du har kommet med kraftig skyts for å fortelle hvor horibelt mitt forslag om å t_e_n_k_e på adopsjon er. Du har også gått langt i å karakterisere en annen person til dels nedlatende på et heller spinkelt grunnlag. Da får du regne med å få litt motbør.

mvh

[Gjest ikke helt meg.]

Jeg har fundert en del over denne tråden. Motsetningene har vært relativt sterke - og ulike argumenter har vært fremført med større kraft enn vi ofte ser på dette forumet.

På dette forumet har det tidligere etter min mening nærmest vært en tendens til å undervurderes foreldres psykiske helses betydning for barns oppvekst. Men i denne tråden synes jeg enkelte går fullstendig til motsatt ytterpunkt. En kvinne forteller om usedvanlig sterke reaksjoner i etterkant av et svangerskap og en fødsel. Hun forteller samtidig at hun har jobbet seg ut av størstedelen av sine vansker, er i jobb, gleder seg over å være mor til sin 4 år gamle datter, har et mer komplekst forhold til sin mann - eller kanskje snarere til sin egen seksualitet - men ønsker å fortsette parforholdet. Problemstillingen hun reiser her er at hun ønsker et søsken for sin datter, men at hun ikke orker tanken på å gjenoppleve reaksjonene på forrige fødsel og heller ikke orker tanken på å måtte ha sex. Hun forteller også at hun relativt nylig er blitt diagnostisert med angst og depresjon.

Hva slags reaksjoner får hun? Etter min mening er det overraskende mange som er helt klare på at barn må hun ikke tenke på - for et barn fortjener en mer velfungerende mor. PieLill bringer inn muligheten for adopsjon som kanskje en mer skånsom måte for henne å få barn på (for å ikke ta sjansen på en tilsvarende nedtur som etter forrige svangerskap), og dette vekker også sterke reaksjoner. Da blir det for noen enda viktigere å betone hvor egnet man bør være som foreldre før adopsjon er et tema man kan ta opp til vurdering...

Grunnen til at jeg satte overskriften "dobbeltmoral?" på dette innlegget, er for det første at den vanligste reaksjonen fra andre brukere til foreldre med psykiske problemer som lurer på om de påfører sine barn skader, er at "det skal de ikke tenke på for de er sikkert kjempegode foreldre", Jeg har av og til syntes at denne type støtte blir noe unyansert, men i denne tråden har det vært påfallende lite støtte fra samme kanten.

Forfatteren av innlegget forteller at hun er i jobb og har kommet langt i forhold til de problemer som oppsto etter fødselen. Allikevel har flere sterkt fremhevet at det ville være helt feil om hun på det nåværende tidspunktet er opptatt av vurdere hvorvidt hun skal få et barn til eller ikke. Hvor langt må man da være kommet før dette er legitimt å vurdere?

Nhd gikk tydelig ut og hevdet at "ingen bør få barn så lenge de ikke har det bra med seg selv". Dette var det ingen som protesterte direkte på, selv om det da må være enormt mange mennesker på dol som faller i kategorien "ikke har det bra med seg selv". Det er i hvertfall mitt inntrykk etter å ha lest innlegg både på forum for foreldre, samliv og psykiatri.

Var det innskriverens ærlige utsagn om sitt forhold til seksualitet som fikk så mange til nærmest å nedvurdere henne?

Og hvorfor begynte "adopsjonsfolket" å reagere negativt. Var det fordi adopsjonsforeldre i hvert fall ikke vil identifiseres med de ikke helt "vellykkede" ?

Og hvorfor i all verden var det ikke flere som følte et behov for å kommentere på at vedkommende til tross for sine problemer faktisk ser ut til å mestre sitt liv ganske bra - og i hvertfall er utholdende nok til å være i jobb, ta ansvar for sin datter, tiltross for at hun fortsatt bare er 25 år?

(For ordens skyld; i forhold til den opprinnelige problemstillingen som ble reist i tråden så mente jeg at det ville være lurt å kanskje forsøke med familierådgivning eller lignende før bestemmelsen om et nytt barn eller ikke ble hovedfokus.)

Undrende hilsen

Utrolig hvor godt de ordene varmet. det var ikke adopsjon og sex jeg egentlig tenkte på når jeg skreiv, jeg tenkte mer på å få ett barn til... og jeg skjønner at jeg kanskje ikke skal det nå. MEN jeg fikk hakeslipp av at NHD og de andre begynte å hakke på meg som mor og oppegående menneske.

jeg følte meg litt dum til tider, i allefall siden jeg vet at jeg faktisk er en god mor for min datter.

ett eksempet på det er at hun har selv utpekt meg som sin bestevenn. sa det i barnehagen. og det er kjempe deilig.

jeg trur denne diskusjonen er avsluttet. og jeg er nok ikke noe klokere her jeg sitter, men ordene dine, frosken, var veldig fornuftige i den hele store samenhengen her inne på DOL. ikke bare for mitt innlegg, men på fremtidige innlegg som man kanskje svarer på med en helt annen tone.

takk for denne gang.

[Gjest ikke helt meg]

"Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?"

Nå er ikke jeg helt sikker på at dette er tilfellet her. De fleste par har problemer med å kommunisere på enkelte områder. Det er et stykke derfra til ikke å greie å kommunisere i det hele tatt.

Men jeg synes ikke det er greit å adoptere hvis foreldrene overhode ikke greier å kommunisere med hverandre på noen vettuge plan. De ville sansynligvis uansett ikke bli godkjente som adoptivforeldre. Godkjenningsprosessen er for grundig.

Men jeg synes fortsatt det er helt greit å t_e_n_k_e, om man skulle ønske det. Tanken er fri!

mvh

det trur jeg da vi kunne blitt. han har god jobb, jeg har god jobb, han er utrolig flink med handy ting, han er tålmodig og snill og rolig. vi har ett stort støtteapparat med familie, eier egent hus, og har en datter som er veldig flink og fornøyd. trur ikke mitt sexliv og min selvtillit hadde hatt så mye med den saken å gjøre. jeg ser på oss som "normale"vi drikker ikke og røyker ikke. og vi krangler ikke mye. er bare forholdet som har gått i stå.

JEG VIL IKKE ADOPTERE: det trenger dere ikke være redd for. siden jeg "antagelig ikke blir godkjent likevel".

dere andre her inne på forumet, som heter prykiatri, har vel dager dere ikke er helt på topp dere også. men det gjør dere ikke til dårlige mennesker i mine øyne, og jeg kan ikke si ut fra det dere skriver om dere blir godkjent for adopsjon eller ikke. det er en grunn til at vi er på psykiatri sidene.. eller???

arve juritzen fikk som single homofil adoptere ett barn.

[fei1365380229]

det trur jeg da vi kunne blitt. han har god jobb, jeg har god jobb, han er utrolig flink med handy ting, han er tålmodig og snill og rolig. vi har ett stort støtteapparat med familie, eier egent hus, og har en datter som er veldig flink og fornøyd. trur ikke mitt sexliv og min selvtillit hadde hatt så mye med den saken å gjøre. jeg ser på oss som "normale"vi drikker ikke og røyker ikke. og vi krangler ikke mye. er bare forholdet som har gått i stå.

JEG VIL IKKE ADOPTERE: det trenger dere ikke være redd for. siden jeg "antagelig ikke blir godkjent likevel".

dere andre her inne på forumet, som heter prykiatri, har vel dager dere ikke er helt på topp dere også. men det gjør dere ikke til dårlige mennesker i mine øyne, og jeg kan ikke si ut fra det dere skriver om dere blir godkjent for adopsjon eller ikke. det er en grunn til at vi er på psykiatri sidene.. eller???

arve juritzen fikk som single homofil adoptere ett barn.

Nei det fikk han ikke altså. Han er barnets biologiske far og det er her snakk om eggdonasjon som ikke er lov i Norge.

[Gjest Faktafeil]

det trur jeg da vi kunne blitt. han har god jobb, jeg har god jobb, han er utrolig flink med handy ting, han er tålmodig og snill og rolig. vi har ett stort støtteapparat med familie, eier egent hus, og har en datter som er veldig flink og fornøyd. trur ikke mitt sexliv og min selvtillit hadde hatt så mye med den saken å gjøre. jeg ser på oss som "normale"vi drikker ikke og røyker ikke. og vi krangler ikke mye. er bare forholdet som har gått i stå.

JEG VIL IKKE ADOPTERE: det trenger dere ikke være redd for. siden jeg "antagelig ikke blir godkjent likevel".

dere andre her inne på forumet, som heter prykiatri, har vel dager dere ikke er helt på topp dere også. men det gjør dere ikke til dårlige mennesker i mine øyne, og jeg kan ikke si ut fra det dere skriver om dere blir godkjent for adopsjon eller ikke. det er en grunn til at vi er på psykiatri sidene.. eller???

arve juritzen fikk som single homofil adoptere ett barn.

Arve Huritzen har ikke adoptert, verken som det ene eller det andre.

Han er enslig far til sin biologiske datter.

Det er noe helt annet! ;-)

[Gjest ikke helt meg]

Jeg bagatelliserer det ikke.

Jeg bare tror at den som skrev hovedinnlegget er bedre skikket til å bedømme sin egen kapasitet og når og hva hun vil ta tak i, enn deg og meg til sammen.

Jeg kjenner ofte mer for å komme med innspill enn å forsøke å bestemme hva som er best for andre.

Du har kommet med kraftig skyts for å fortelle hvor horibelt mitt forslag om å t_e_n_k_e på adopsjon er. Du har også gått langt i å karakterisere en annen person til dels nedlatende på et heller spinkelt grunnlag. Da får du regne med å få litt motbør.

mvh

det der med at jeg ikke har det godt med meg selv er noe jeg henger meg litt opp i.

jeg fikk diagnosen angs og depresjoner etter en rekke panikkangst episoder. det vil si fysisk vondt som jeg ikke visste hvorfor kom.

jeg hadde lave tanker OM MEG SELV. og min mann er en trugghet for meg i hverdagen. han og min datter er liksom det jeg trenger og de styrker meg. SELV OM VI IKKE HAR SEX; og selv om forelskelsen er over etter 8 år som kjærester.

dere mistet litt tråden i dette spørsmålet. jeg blir sett på som en halvgal person, med store problemer. både med meg selv og i par forhorholdet.

vi lever som samboere, vi er ikke utro mot hverandre, og jeg ønsker ikke ett nytt barn for å redde forholdet. jeg ønsker ett nytt barn, fra min egen mage, fordi jeg ønsker meg to barn. jeg ønsker ikke for stort hopp på de to barna, og jeg ser at min mann er super til å ta seg av oss alle.

wita var nesten sterkt deprimert med tredje mann på veg. vet ikke om det er bedre. jeg er ikke sterkt deprimert. jeg har dårlig selvtillit og redd for å ikke å gjøre mennesker til lags.

pie lill: du er nok den personen her som vet best hva en adopsjon innebærer. du har vært i mellom det selv. tusen takk for at du hadde en så god erfaring med det at du kunne anbefale det til andre.

jeg kommer ikke til å adoptere, jeg har vært inne på TANKEN. men det er nok ikke noe for meg.

IKKE en eneste av oss her inne er perfekte. ikke meg og ikke dere, men ikke si at jeg har store problemer med meg selv. å få ansvaret for ett lite vesen har styrket meg masse, jeg har overvunnet mye for hennnes del....

[Gjest ikke helt meg]

Nei det fikk han ikke altså. Han er barnets biologiske far og det er her snakk om eggdonasjon som ikke er lov i Norge.

stemmer.. dere har rett. jeg var for kjapp der. jeg vil bare frem til at vi sikkert er like gode vi. vi jobber sikkert ikke så mye, og vi er i det minste to.

[Gjest Wita]

Jeg bagatelliserer det ikke.

Jeg bare tror at den som skrev hovedinnlegget er bedre skikket til å bedømme sin egen kapasitet og når og hva hun vil ta tak i, enn deg og meg til sammen.

Jeg kjenner ofte mer for å komme med innspill enn å forsøke å bestemme hva som er best for andre.

Du har kommet med kraftig skyts for å fortelle hvor horibelt mitt forslag om å t_e_n_k_e på adopsjon er. Du har også gått langt i å karakterisere en annen person til dels nedlatende på et heller spinkelt grunnlag. Da får du regne med å få litt motbør.

mvh

Du trekker det ganske langt når du sier vi prøver å bestemme, hva hun skal gjøre.

Vi ytrer våre meninger, og det var det hun ville også.

At det hele skulle utvikle seg til å handle om å beskylde hverandre for å være respektløs er synd.

Det ødelegger en ellers saklig debatt.

At jeg også retter kraftig skyts får stå for egen regning.

Jeg har for mange innlegg siden bedt henne om unnskyldning, hvis det er slik hun oppfattet meg.

Likevel forsetter dere å "messe" på det samme.Så jeg vet ikke hvem som er mest respektløs her.

Det må gå an å være saklig,og la være å hisse seg opp.

Og godt er det at det er henne selv som til syvende og sist skal bestemme fremtiden sin.

[frosken]

Kanskje bør vi være flinkere til å presisere at vi "synser" på spinkelt grunnlag dersom vi uttaler oss konkret om andre mennesker. Det kan være ok å fortelle veldig direkte hvilke tanker man får når man leser et innlegg, men kanskje at man skal holde fast ved at det er ens egne tanker og delvis "fantasier" og ikke nødvendigvis treffende for den reelle situasjonen. Enkelte ganger sier slike reaksjoner mest om oss selv - andre ganger kan det gi svært verdifulle innspill til leseren nettopp fordi man har vært så ærlig.

Jeg reagerte som sagt på din kommentar Wita, men synes du har gitt et bra svar tilbake - og jeg har ikke inntrykk av at du har ment å såre noen:-)

Forøvrig er jeg også av de som "står litt på barrikadene" og påpeker barns behov for velfungerende foreldre. Jeg er også blant de som er i mot å benekte at foreldres psykiske vansker kan ha en svært negativ virkning på et barns oppvekstvilkår. Men hvem er egentlig de velfungerende? Og hvem er kompetent foreta slike vurderinger?På dol er det av og til slik at det viktigste kriterium for å være en god foreldre at du sikrer barnet på korrekt måte under bilkjøring...*s*

Hei Wita:-)

Kanskje skulle vi ha stoppet debatten omtrent her før kommentarene ble tilspisset. Jeg synes det er synd at du føler deg angrepet, det var ikke meningen fra min side. Jeg ønsket bare å være helt tydelig på hva det var i innlegget ditt jeg reagerte på.

Vi har hatt gode diskusjoner før - og jeg håper vi kan ha det også i fremtiden. Det er bare noen dager siden vi hadde bursdagsfeiringsdebatten, og da var det vi som var mest enige tror jeg..*s* Som jeg skrev et annet sted i tråden, så var jeg mest opptatt av å ivareta hun som skrev hovedinnlegget, men jeg beklager dersom jeg i forsøket på dette har såret deg. Kanskje jeg kunne klart å formidle det jeg mente på en bedre måte.

[fei1365380229]

stemmer.. dere har rett. jeg var for kjapp der. jeg vil bare frem til at vi sikkert er like gode vi. vi jobber sikkert ikke så mye, og vi er i det minste to.

Tror faktisk han er en utmerket far jeg. Han har jobbet mye, men jeg tror faktisk han er hjemme i pappapermisjon nå.

Han trenger jo ikke jobbe noe særlig mer han, penger har han nok av

Men dere er sikkert flotte foreldre dere også

[Gjest Wita]

Utrolig hvor godt de ordene varmet. det var ikke adopsjon og sex jeg egentlig tenkte på når jeg skreiv, jeg tenkte mer på å få ett barn til... og jeg skjønner at jeg kanskje ikke skal det nå. MEN jeg fikk hakeslipp av at NHD og de andre begynte å hakke på meg som mor og oppegående menneske.

jeg følte meg litt dum til tider, i allefall siden jeg vet at jeg faktisk er en god mor for min datter.

ett eksempet på det er at hun har selv utpekt meg som sin bestevenn. sa det i barnehagen. og det er kjempe deilig.

jeg trur denne diskusjonen er avsluttet. og jeg er nok ikke noe klokere her jeg sitter, men ordene dine, frosken, var veldig fornuftige i den hele store samenhengen her inne på DOL. ikke bare for mitt innlegg, men på fremtidige innlegg som man kanskje svarer på med en helt annen tone.

takk for denne gang.

"Men jeg fikk hakeslepp av at NHD og andre begynte å hakke på meg som mor"

Kjære deg! Les alle innleggene en gang til.

Der blir det gjentatt flere ganger at du ikke er en dårlig mor.

Jeg har bedt deg om unnskyldning også, hvis du har oppfattet meg slik.

Dette ble en litt heftigere diskusjon en det hadde behøvd å bli.

For meg så handlet dette ikke hvorvidt du er en dårlig mor

( Jeg gjentar det gjerne igjen og igjen og igjen)

Jeg kan love deg at det er ganske sårende for meg også og bli så misoppfattet.

Kanskje er jeg ikke en god nok skribent? Eller så er det kanskje manglende vilje?

Selv om jeg føler selv at jeg er klar og tydelig, så kan jeg visst ikke være det.

Les godt hva jeg har skrevet, så forstår du kanskje hva jeg vil frem til.

Nemlig å bruke tid på deg selv og familien.

Lykke til, det er dere som til sist bestemmer.

[Gjest Wita]

det der med at jeg ikke har det godt med meg selv er noe jeg henger meg litt opp i.

jeg fikk diagnosen angs og depresjoner etter en rekke panikkangst episoder. det vil si fysisk vondt som jeg ikke visste hvorfor kom.

jeg hadde lave tanker OM MEG SELV. og min mann er en trugghet for meg i hverdagen. han og min datter er liksom det jeg trenger og de styrker meg. SELV OM VI IKKE HAR SEX; og selv om forelskelsen er over etter 8 år som kjærester.

dere mistet litt tråden i dette spørsmålet. jeg blir sett på som en halvgal person, med store problemer. både med meg selv og i par forhorholdet.

vi lever som samboere, vi er ikke utro mot hverandre, og jeg ønsker ikke ett nytt barn for å redde forholdet. jeg ønsker ett nytt barn, fra min egen mage, fordi jeg ønsker meg to barn. jeg ønsker ikke for stort hopp på de to barna, og jeg ser at min mann er super til å ta seg av oss alle.

wita var nesten sterkt deprimert med tredje mann på veg. vet ikke om det er bedre. jeg er ikke sterkt deprimert. jeg har dårlig selvtillit og redd for å ikke å gjøre mennesker til lags.

pie lill: du er nok den personen her som vet best hva en adopsjon innebærer. du har vært i mellom det selv. tusen takk for at du hadde en så god erfaring med det at du kunne anbefale det til andre.

jeg kommer ikke til å adoptere, jeg har vært inne på TANKEN. men det er nok ikke noe for meg.

IKKE en eneste av oss her inne er perfekte. ikke meg og ikke dere, men ikke si at jeg har store problemer med meg selv. å få ansvaret for ett lite vesen har styrket meg masse, jeg har overvunnet mye for hennnes del....

"Jeg blir sett på som en halvgal person"

Huff og huff. ( blir lei meg jeg nå)

Det er nok som du sier at det er selvtilliten din du plages med.

Jeg blir litt sjokkert når du sier at du føler det slik, men også en liten lærepenge til meg.

Vil jeg diskutere, så holder jeg meg unna dette forumet.

For jeg har virkelig vært langt unna å se på deg som en halvgal person.

Jeg har nok også svart deg på helt feile premisser.

De tingene du nevnte i hovedinnlegget, gjelder de ikke lenger?

Uansett du er helt sikkert en super mor(nok en gang)

Det var dere som par jeg tenkte på.

Var redd dere skulle slite dere ut.

[Gjest Wita]

Hei Wita:-)

Kanskje skulle vi ha stoppet debatten omtrent her før kommentarene ble tilspisset. Jeg synes det er synd at du føler deg angrepet, det var ikke meningen fra min side. Jeg ønsket bare å være helt tydelig på hva det var i innlegget ditt jeg reagerte på.

Vi har hatt gode diskusjoner før - og jeg håper vi kan ha det også i fremtiden. Det er bare noen dager siden vi hadde bursdagsfeiringsdebatten, og da var det vi som var mest enige tror jeg..*s* Som jeg skrev et annet sted i tråden, så var jeg mest opptatt av å ivareta hun som skrev hovedinnlegget, men jeg beklager dersom jeg i forsøket på dette har såret deg. Kanskje jeg kunne klart å formidle det jeg mente på en bedre måte.

Du har nok rett i det.

Ser også på reaksjon fra "ikke helt meg" at hun har reagert.

Da må det være et eller annet med at jeg ikke er "fintfølende" nok når jeg skriver.

Jeg mener jo ikke å såre noen,

men blir tydeligvis oppfattet slik, og da må det være noe med måten jeg uttrykker meg på.

For det er virkelig leit å bli oppfattet på den måten.

[mariex]

"Jeg blir sett på som en halvgal person"

Huff og huff. ( blir lei meg jeg nå)

Det er nok som du sier at det er selvtilliten din du plages med.

Jeg blir litt sjokkert når du sier at du føler det slik, men også en liten lærepenge til meg.

Vil jeg diskutere, så holder jeg meg unna dette forumet.

For jeg har virkelig vært langt unna å se på deg som en halvgal person.

Jeg har nok også svart deg på helt feile premisser.

De tingene du nevnte i hovedinnlegget, gjelder de ikke lenger?

Uansett du er helt sikkert en super mor(nok en gang)

Det var dere som par jeg tenkte på.

Var redd dere skulle slite dere ut.

Håper ikke du holder deg unna dette forumet. Du kommer med saklige og kloke argumenter syns jeg.Alle som har svart her har jo gjort det ut i fra det første innlegget fra "ikke helt meg"

Må bare si at jeg er enig med deg i dette tilfellet, og syns det er synd at andre tillegger deg meninger du ikke har gjort utrykk for.

mvh

[Gjest Wita]

Håper ikke du holder deg unna dette forumet. Du kommer med saklige og kloke argumenter syns jeg.Alle som har svart her har jo gjort det ut i fra det første innlegget fra "ikke helt meg"

Må bare si at jeg er enig med deg i dette tilfellet, og syns det er synd at andre tillegger deg meninger du ikke har gjort utrykk for.

mvh

Tusen takk mariex!

Dette gjorde godt å høre.