Bilateral direct inguinal herniae...

[nick]

... som han sa, legen. Dobbelsidig lyskebrokk for dere som ikke skjønner bæret. Et brokk er simpelten noe som kommer gjennom en åpning som ikke skal være der. Dette er det bare èn løsning på, og det er operasjon. Så fort som mulig, siden lønna mi reduseres ved lengre sykefravær.

To dager senere står jeg utenfor bygningen vår og venter på forhåndsbestillt taxi. Den kommer ikke.

-"Where is it?"

-"We have no order for taxi, Sir."

-"You're fxcking kidding me, I have an operation in 25 minutes, and you have screwed up my reservation?"

Jeg får et alternativt nummer og det ordner seg til slutt. Er på klinikken 3 minutter før tiden.

Bagasjen opp på deluxerommet, og ei lidderlig stygg kjerring viser meg veien ned til preoperativ avdelig. En liten luring drar meg inn på et lagerrom, jeg får på sykehusklær (sånn skjortel med rumpa bar), blir lagt på ei seng og blir (tørr)raket fra navelen til midtveis ned på lårene. Han er litt for ivrig i jobben for min smak, men what to do? Kan ikke akkurat gi han en på kjeften, hvem vet hvilke oppgaver han har under operasjonen senere?

Tilbake på det "riktige" preop rommet, det tas blodtrykk og EKG. Blir bedt om å signere "Consent form" der det fremgår at jeg har blitt briefet på både dette og hint. Det har jeg selvfølgelig ikke og nekter å underskrive. Stor ståhei. Legen, en feit liten inder, blir tilkalt, briefer behørig, og jeg setter bumerket mitt på papiret. Rett skal være rett.

Han har i utgangspunktet tenkt å bruke kirurgisk netting på det mest alvorlige brokket (høyre), og bare sy igjen på venstre siden der brokket ikke har utviklet seg noe særlig. Me har juksa litt, og snakket litt med en kirurg på et (ordentlig) sykehus, og ber om netting på begge sider. Det går han med på. Hah!

Jeg må på dritern. "Out, and on the right." Det er ingenting som gir bedre tillit til institusjonen der operasjonen skal forgå, enn et halvmøkkete toalett uten toalettring. Toalettpapir? Selvfølgelig ikke. Jeg drar ut 5 meter tørkepapir, låser døra og legger en liten nervøsitetskabel. Dett var dett og fy faen. I det minste har de såpe til håndvasken.

Ca. en time etter at jeg ankom, blir jeg leid inn på operasjonsalen. Får sprøyte i høyrearmen, i venstre settes det ei ca. 30 cm lang nål (sånn virker det i hvert fall) som brukes til beroligende midler. Jeg får epiduralbedøvelse. Piece of cake. Armene spennes løselig fast i 90 grader ut fra kroppen. Jeg føler meg som nick på korset, og det er ikke påske en gang.

Vi er i gang! "Do you want to sleep?" Jeg har det ganske bra, så nei takk. Drifter litt inn og ut av bevisstløsheten. Hører på hjerterytmen min. På venstre pekefinger sitter det ei klype som måler pulsen. Når jeg spreller med fingrene greier den ikke å måle noen ting. Da høres det ut som om hjertet har stoppet. Det samme skjer når jeg trekker pusten dypt og puster ut igjen. Da hopper det over et slag eller to. Jeg har alltid hatt litt ujevn hjerterytme. Ingen av personalet stresser av den grunn.

Teamet skravler og ler. Døra til operasjonssalen står på vid gap. Telefonen ringer så ofte at det virker som om sentralen er satt over hit. Airconditioningen går for fullt og jeg ligger faktisk naken med bare noen tynne lakener over meg. Armene verker. Jeg fryser etterhvert så jeg hakker tenner. Det durer og går med hindi musikk.

-"You like the music?"

-"Not my taste."

-"Hahaha."

Anestesi(legen?) barmhjertiger seg og gir meg ei dose så jeg sovner.

Takkogtakkogtakk!

-"How are you? We are all done, everything went just fine."

Jeg titter på klokka, 13:30, det er gode 3 1/2 time siden operasjonen startet. Jøye meg. Gutta stikker og damene får oppgaven med å løfte meg over på båre. Det er underlig å se beina sine uten å være i stand til å føle et fnugg. Trilles inn på postop. Over i seng, kobles til hjerte og blodtrykksmåler. Sovner.

Våkner av smertene. Ligger på recovery room, no visitors allowed. I nabosenga ligger det en med knekt arm og minst 8 besøkende. De er mere opptatt av å titte rundt forhenget enn av den knekte armen. Rasende festlig.

-"Nurse, can I have something for the pain, please?"

-"Oh no, you are only in a little bit of pain, not in excruciating pain."

Kom litt nærmere, og jeg skal gi deg excruciating pain! Fitte!

Jeg må pisse og får utlevert flaske. Greier ikke. Det gjør så vondt at det er ikke mulig. Og dess større blæra blir, dess større blir presset på operasjonsstedet, og dess sterkere blir smertene. En, bokstavelig talt, vond sirkel. Alt dette til stor fornøyelse for de som mer eller mindre har parkert ved sengenden og følger med på dramaet. Døra til gangen står også på vidt gap, så de som føler for å stikke hodet inn og glane litt har full anledning til det. Det er det en del som benytter seg av.

Sheila kommer. Hun ser hvordan ståa er, tar sykepleiersken etter skjegget og skriker PAIN KILLER!

Da kommer de. Epiduralslangen sitter i ryggen enda, og de sprøyter smertestillende rett inn. Nesten øyeblikkelig slipper smertene, jeg pisser og halleluja! Jeg er i himmelriket!

Jeg drifter av igjen. Våkner når naboen blir skiftet ut med en neseoperert. Han har bare fem besøkende med seg. Hold kjeft, forbanna pakk! Nei, jeg sier det ikke høyt.

Sånn går no dagan. Eller timan. Ved åttetiden blir jeg spurt om jeg vil opp på rommet. Yes, please, please!

Ei stygg kjerring, samme som før, kommer med rullestol. Jeg blir trillet gjennom korridorer, ut på baksiden av klinikken, mellom parkerte biler, inn igjen, opp heisen, og voila, der er rom 101, mitt eget private lille tilfluktsrom.

Opp i senga, den reguleres til sittestilling. Senga har fjernkontroll, den legges på bordet bak meg der jeg ikke kan få tak i den. Vannet settes på bordet bak meg der jeg ikke kan få tak i det. Bøkene mine legges på bordet bak meg der jeg ikke kan få tak i de. Der legger de også alarmboksen og pisseflaska. Det er så profesjonellt at det er til å grine over.

Jeg får fjernkontrollen til TV'n. Den virker ikke. Jeg får en ny. Den virker, men det gjør ikke TV'n. Eller, det vil si, CNN er nesten mulig å se. Alt det andre er bare sus.

Jeg sovner. Sittende.

Noen er inne og skur av lyset og TV'n.

Noen er inne og sjekker blodtrykk og puls.

Noen er inne og gir smertestillende.

Noen er inne og skifter søppelpose.

Noen er inne og vasker badet.

Noen er inne og skifter søppelpose. Igjen.

Noen er inne og sjekker blodtrykk og puls.

Ingen banker på døra. Lyset går av og på hele natta.

Noen er jævlig forbanna!

Det topper seg når det kommer en type for å skifte sengetøy klokka 08:00. Han får enkelt og greit beskjed om å skru av lyset og komme seg til helsike ut fra rommet.

Sheila kommer med mat. Noe kjøkken finnes ikke, så man er avhengig av hjelp utenfra. Jeg prøver å gå litt, men det gjør for vondt. Hun vasker meg. Vi ber om ren skjortel. Det får vi. Etter 1 1/2 time.

Legen stikker innom. Jeg sier akkurat hva jeg mener om den ustoppelige trafikken hele natten i gjennom. Han blir sur, men det blir gitt beskjed til personalet. Styggekjerringa blir voldsomt opprørt og prøver å drepe meg med blikket når hun vasker rommet.

Kl 22:30 sparker hun opp døra, marsjerer inn, bytter en tom søppelpose med en tom søppelpose, marsjerer ut igjen.

Så er det stille til 05:10, da blir det samme ritualet gjennomført av ei anna kjerring. Herregud!

Styggekjerringa kommer klokka 08:00 for å vaske rommet. Hun riktig holder seg for nesa for å demonstrere hvor ille jeg lukter. Jeg er likeglad, det er bare noen timer til jeg skal sjekke ut.

Kl 09:00 kommer ei av de søte pleierskene innom.

-"You want to take a bath? I wipe your body?" Stort smil.

Voldsomt fristende, men all den stund jeg er såpass oppgående at jeg faktisk kan gå for egen maskin inn på badet og vaske meg selv med hånddusjen, så takker jeg motvillig nei. Jeg tror nesten hun blir litt skuffet.

Legen sjekker alt OK, ny bandasje, styggekjerringa triller meg ut i rullestol. Sheila henter meg i taxi.

Her er jeg nå, snart 4 dager senere. Knasker smertestillende og antibiotika. Stingene er tatt. Alt er bra bortsett fra tre dager med diarè. Også har alt der nede hovnet kraftig opp. Alt. Det er så jeg skvetter hver gang jeg går og pisser.

Det vil ikke vare, sier legen. :oD

[Rubia]

All den tid jeg har skikkelig medlidenhet med deg må jeg si at det var en hærlig historie.

Strøkent skrevet.

God bedring.

[nick]

All den tid jeg har skikkelig medlidenhet med deg må jeg si at det var en hærlig historie.

Strøkent skrevet.

God bedring.

Takker og bukker!

Nå lurer jeg bare på om jeg kan reise med fly. Jeg er sykemeldt frem til 3. november og noe må vi finne på.

[Rubia]

Takker og bukker!

Nå lurer jeg bare på om jeg kan reise med fly. Jeg er sykemeldt frem til 3. november og noe må vi finne på.

Er vel ikke noe i vegen for det vel? Om formen er god vel å merke...

Finn på noe koselig, det kan se ut til at du fortjener det

Og du...om du kjeder deg så vurder å skrive bok/historier...

[nick]

Er vel ikke noe i vegen for det vel? Om formen er god vel å merke...

Finn på noe koselig, det kan se ut til at du fortjener det

Og du...om du kjeder deg så vurder å skrive bok/historier...

Det kan jeg ikke. Om jeg ikke opplever det selv, og om det ikke gir ganske kraftig inntrykk, så er helt umulig. Sist det skjedde var da jeg tok røntgen av tarmsystemet.

For noen år siden kjørte vi Europa rundt på motorsykkel. 5 uker. Da skulle jeg hatt diktafon i hjelmen. Det vet jeg ville blitt bra. Det er utrolig mye rart som går gjennom hodet på en sånn tur. En uke etterpå er det for sent. Da blir det bare rør.

[Rubia]

Det kan jeg ikke. Om jeg ikke opplever det selv, og om det ikke gir ganske kraftig inntrykk, så er helt umulig. Sist det skjedde var da jeg tok røntgen av tarmsystemet.

For noen år siden kjørte vi Europa rundt på motorsykkel. 5 uker. Da skulle jeg hatt diktafon i hjelmen. Det vet jeg ville blitt bra. Det er utrolig mye rart som går gjennom hodet på en sånn tur. En uke etterpå er det for sent. Da blir det bare rør.

Da bør du spandere på deg en diktafon

Synes du har mye humor og en lett måte å skrive på.

Ta vare på denne historien og send den inn til egnet blad/sted.

[angelica2]

Høres ut som en tøff opplevelse du har hatt, men beskrivelsene dine er bare helt ubetalelige... Du bør vurdere forfatteryrket !

Riktig god bedring:-)

[Lillemus]

Au da! *Stoooor klem* Og god bedring!

[nick]

Au da! *Stoooor klem* Og god bedring!

Nei så koselig! Dette hadde jeg aldri ventet meg. Tusen takk!

[nick]

Høres ut som en tøff opplevelse du har hatt, men beskrivelsene dine er bare helt ubetalelige... Du bør vurdere forfatteryrket !

Riktig god bedring:-)

Takk, men nei takk. Har alt for dårlig fantasi.

[Gjest malun]

Gud hjelpe, dette er noe av det mest underholdende jeg har lest på lenge!

Hatten av for skriveferdighetene.

God bedring, forresten.

;o)

[nick]

Gud hjelpe, dette er noe av det mest underholdende jeg har lest på lenge!

Hatten av for skriveferdighetene.

God bedring, forresten.

;o)

Det er jeg som skal hatte av. Tusen takk, malun!

[Dorthe]

LOL

En riktig god bedring og takk for en morsom historie.

[Lillemus]

Nei så koselig! Dette hadde jeg aldri ventet meg. Tusen takk!

*Ler så jeg rister*

[nick]

LOL

En riktig god bedring og takk for en morsom historie.

Takk! Nå er jeg ferdig med antibiotikakuren også. Skål!

[Dorthe]

Takk! Nå er jeg ferdig med antibiotikakuren også. Skål!

som Rubis sier, skaff deg en diktafon )

Vi leser gjerne flere historier.

[Gjest dimi]

*hyler av latter*

God bedring! Hvor i verden skjedde dette?

[MsSophie]

Ha ha ha.....:-)

Når en ser hva du kan få ut av et brokk, så er det nesten synd for oss at du ikke kan føde (men sikkert godt for deg da) - for tenk hvilken historie det kunne blitt:-)

God bedring!

[nick]

*hyler av latter*

God bedring! Hvor i verden skjedde dette?

I utlandet. Du vil ikke tro alt det som foregår her.

Takk!

[nick]

Ha ha ha.....:-)

Når en ser hva du kan få ut av et brokk, så er det nesten synd for oss at du ikke kan føde (men sikkert godt for deg da) - for tenk hvilken historie det kunne blitt:-)

God bedring!

Dobbelt brokk, om jeg må be. Hvordan du kan sammeligne en nær døden opplevelse med noe så triviellt som en fødsel, det fatter jeg bare ikke.

Bortsett fra det, tusen takk!