Kjærlighetssorg

[Gjest fornuft og følelser]

Jeg er deprimert og sykemeldt noen dager, bl.a. fordi jeg slo opp med kjæresten for noen dager. Grunnen at jeg elsker han oppriktig, men han kommer bare innom av og til for kjapp sex og så går han og har ikke tid. De siste ukene har han kommet sjeldnere enn en gang i uka. Han ble sjalu fordi jeg fortalte han at en bekjent av meg var blitt begeistret for meg. Jeg frydet meg over å merke reaksjonene hans, han ville ikke innrømme sjalusi, men det var han selvom jeg ikke hadde gjort noe annet enn å snakke litt med en bekjent som ville noe mer. De to siste dagene snakket vi en del på tlf. og sendte meldinger. Han ba meg hilse han jeg kjenner, og sa at siden jeg ga han tlf.nr mitt så måtte jeg ha hans. Siste meldingen i går var at han var enig med meg i at han var en drittsekk og det var riktig å slå opp. Da jeg svarte at jeg aldri hadde sagt at han var drittsekk sa han at han måtte bli enig med meg om noe siden jeg ikke trodde på alle forklaringene hans (jeg har lurt på om han er gift og bruker meg som elskerinne), og presiserte at han er skilt. I går kveld skrev jeg lang mail til han og forklarte han bl.a. at på grunn av at jeg elsker han så kunne jeg ikke leve sånn. Han må ha lest mailen i dag, og jeg vet at han kan godt ta dager eller uker og så plutselig ta kontakt igjen. Jeg elsker han og synes tanken er vanskelig å slippe han helt. Jeg skvetter hver gang tlf. ringer eller det piper om en melding. Skuffelsen er like stor hver gang når det er noen andre. Jeg luller meg inn i et rosenrødt sky hvor han kommer og sier at han elsker meg og vil ha meg som den jeg er. I mellomtiden klarer jeg knapt nok å spise og sove.