utenomlandsstudier

[Gjest born in africa]

er det noen der ute som har erfaring med utenlandsstudier?

enten australia eller usa.

ville dere reist fra det trygge samfunnet hjemme, der du har familie, venner og kjæreste (som du egentlig ikke er så forelska i, men er mer en elsker).

jeg vet jo egentlig svaret selv, men trenger bare andres synspunkter..

har du erfaring, så kom med den, takk..

[Gjest bebba]

Ja for all del, reis med engang siden du vet svaret. Hør på dine indre stemmer. Jeg satte meg på fly til USA på 41-årsdagen min, og har aldri angret en dag på det. Dro fra mann (som i dag er min eksmann) og to barn og rett ut i usikkerheten. Fikk tatt mastergrad på rekordtid, og realisert gamle drømmer. Det er mye bedre å realisere drømmene mens du er ung, og skaffe deg nye etterpå.

[Gjest born in africa]

Ja for all del, reis med engang siden du vet svaret. Hør på dine indre stemmer. Jeg satte meg på fly til USA på 41-årsdagen min, og har aldri angret en dag på det. Dro fra mann (som i dag er min eksmann) og to barn og rett ut i usikkerheten. Fikk tatt mastergrad på rekordtid, og realisert gamle drømmer. Det er mye bedre å realisere drømmene mens du er ung, og skaffe deg nye etterpå.

ja det er det jeg tenker, men jeg er så redd for at alt går forbi liksom. nesten alle av mine venner er enten gift har barn, eller er i langvarige forhold. Jeg er bare så redd for at jeg tiden går, så plutselig er jeg "voksen", og står der alene, mens alle jeg kjenner er etablerte osv. Jeg er 24 nå, blir 25 så jeg vil være 27 når jeg kommer hjem. Jeg vet det ikke er så gammelt?!, men likevel...

jeg er bare så livende redd for å bli sittende der liksom, helt alene...

[Gjest bebba]

ja det er det jeg tenker, men jeg er så redd for at alt går forbi liksom. nesten alle av mine venner er enten gift har barn, eller er i langvarige forhold. Jeg er bare så redd for at jeg tiden går, så plutselig er jeg "voksen", og står der alene, mens alle jeg kjenner er etablerte osv. Jeg er 24 nå, blir 25 så jeg vil være 27 når jeg kommer hjem. Jeg vet det ikke er så gammelt?!, men likevel...

jeg er bare så livende redd for å bli sittende der liksom, helt alene...

Uansett hvor gammel du blir så kan du bli redd for å bli alene. Til syvende og sist så er mennesket alene. Det siste vi gjør, dvs. å dø, så er vi i hvert fall alene om det. Det er ingen som dør sammen med oss. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå tankene dine, jeg hadde rikelig av dem selv. Gjør dette nå, tro meg når jeg sier at du kommer ikke til å angre. Du får nye venner og de dagene som er vanskelige i begynnelsen smiler du av etterhvert. Det blir ikke 3 år i ensomhet, det kan jeg i hvert fall (nesten) garantere eller love deg.

[Gjest born in africa]

Uansett hvor gammel du blir så kan du bli redd for å bli alene. Til syvende og sist så er mennesket alene. Det siste vi gjør, dvs. å dø, så er vi i hvert fall alene om det. Det er ingen som dør sammen med oss. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå tankene dine, jeg hadde rikelig av dem selv. Gjør dette nå, tro meg når jeg sier at du kommer ikke til å angre. Du får nye venner og de dagene som er vanskelige i begynnelsen smiler du av etterhvert. Det blir ikke 3 år i ensomhet, det kan jeg i hvert fall (nesten) garantere eller love deg.

det er så godt å høre slike ord.

men det er det med den frykten.. kanskje jeg kan be legen min forskrive noe beroligende til meg, neida... men det er bare det at jeg er så redd for å feile, og for at det deretter skal være forsent.

men tusen takk for svar, det trengs!

[Gjest bebba]

det er så godt å høre slike ord.

men det er det med den frykten.. kanskje jeg kan be legen min forskrive noe beroligende til meg, neida... men det er bare det at jeg er så redd for å feile, og for at det deretter skal være forsent.

men tusen takk for svar, det trengs!

Du kan godt ta med deg sovepiller og beroligende for første dagene, så lenge du ikke skal ta det hele tiden. Du kan også gjerne kjøpe konjak eller noe lignende på flyet og drikke de første kveldene. Eller fylle kjøleskapet med øl den første dagen. Jeg fikk det rådet før jeg dro at jeg skulle ta valium, sovepille og drikke en øl første kvelden. Jeg var så trøtt pga. tidsforskjell at jeg sovnet midt på dagen. Etterhvert trengte jeg sovepillene og de små konjakkflaskene.

[Gjest born in africa]

Du kan godt ta med deg sovepiller og beroligende for første dagene, så lenge du ikke skal ta det hele tiden. Du kan også gjerne kjøpe konjak eller noe lignende på flyet og drikke de første kveldene. Eller fylle kjøleskapet med øl den første dagen. Jeg fikk det rådet før jeg dro at jeg skulle ta valium, sovepille og drikke en øl første kvelden. Jeg var så trøtt pga. tidsforskjell at jeg sovnet midt på dagen. Etterhvert trengte jeg sovepillene og de små konjakkflaskene.

det hørtes ikke ut som en god kombinasjon med valium, sovepiller og alkohol.... men så lenge det virker er det okey!!

jeg reiste til canada i 1 mnd på språkskole, og da drakk jeg alkohol på flyet ( det er jo gratis, og jeg er jo for faen NORSK.....), men det hjalp endel. Du får liksom en mer positis oppfatning, så glemmer (undertrykker kanskje?) du svanet etter dine nærmeste..

[Gjest Timari]

hvis det er noen trøst i det så tenker jeg også på å studere i utlandet, enten Australia eller USA for å ta en master. jeg er også bekymret for det å miste venner. Noen kjæreste har jeg ikke for tiden så det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Men hva vet i egentlig om fremtiden? Vet vi egentlig at vi har de samme vennen i fremtiden selv om vi hele tiden er i Norge. eller kanskje drømmemannen er der ute? kanskje vi får oppfylt sider av oss selv som vi ikke får her. Hva med å ta ett år om gangen. eller kanskje et halvt? Så får man kjent litt på tingenes tilstand.

husker ikke hvem som sa det men: " å våge er å miste fotfestet et lite øyeblikk, å ikke våge er å miste seg selv".

lykke til

vennlig hilsen

[Gjest bebba]

det hørtes ikke ut som en god kombinasjon med valium, sovepiller og alkohol.... men så lenge det virker er det okey!!

jeg reiste til canada i 1 mnd på språkskole, og da drakk jeg alkohol på flyet ( det er jo gratis, og jeg er jo for faen NORSK.....), men det hjalp endel. Du får liksom en mer positis oppfatning, så glemmer (undertrykker kanskje?) du svanet etter dine nærmeste..

For all del valium, sovepiller og øl er ikke bra i det hele tatt, men i nødstilfelle engang i livet daså...... Det hjelper når du ikke bruker det til daglig. Det skal i hvert fall ikke bli en vane og er livsfarlig hvis du bruker det to kvelder på rad. Det var nok kanskje ikke ment helt alvorlig da jeg dro, men hadde en alvorlig undertone.

[Gjest born in africa]

For all del valium, sovepiller og øl er ikke bra i det hele tatt, men i nødstilfelle engang i livet daså...... Det hjelper når du ikke bruker det til daglig. Det skal i hvert fall ikke bli en vane og er livsfarlig hvis du bruker det to kvelder på rad. Det var nok kanskje ikke ment helt alvorlig da jeg dro, men hadde en alvorlig undertone.

jeg tok engang sobril 10 mg, og da sovnet jeg..

så jeg tror det er nok med enten piller eller vin, ikke kombinasjonen.

når en tar en benza (sobril, valium etc) så holder det vel med et par glass vin, eller en cocktail. Du merker det ganske snart at du blir full/brisen...

[Gjest bebba]

jeg tok engang sobril 10 mg, og da sovnet jeg..

så jeg tror det er nok med enten piller eller vin, ikke kombinasjonen.

når en tar en benza (sobril, valium etc) så holder det vel med et par glass vin, eller en cocktail. Du merker det ganske snart at du blir full/brisen...

Ja og det er ikke noe som jeg gjør noensinne, men å snakke om det dengangen det hjalp meg. Og det å vite at det jeg gjorde var så uvanlig og sprøtt at det kunne jeg gjøre alt det andre som ikke jeg gjør ellers. Jeg hadde fulle lommer med sovepiller og beroligende, men brukte mest lite av det.

[Gjest bebba]

hvis det er noen trøst i det så tenker jeg også på å studere i utlandet, enten Australia eller USA for å ta en master. jeg er også bekymret for det å miste venner. Noen kjæreste har jeg ikke for tiden så det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Men hva vet i egentlig om fremtiden? Vet vi egentlig at vi har de samme vennen i fremtiden selv om vi hele tiden er i Norge. eller kanskje drømmemannen er der ute? kanskje vi får oppfylt sider av oss selv som vi ikke får her. Hva med å ta ett år om gangen. eller kanskje et halvt? Så får man kjent litt på tingenes tilstand.

husker ikke hvem som sa det men: " å våge er å miste fotfestet et lite øyeblikk, å ikke våge er å miste seg selv".

lykke til

vennlig hilsen

Våg det, du angrer ikke på det du gjør, men det du ikke gjør.

[Lucretia]

hvis det er noen trøst i det så tenker jeg også på å studere i utlandet, enten Australia eller USA for å ta en master. jeg er også bekymret for det å miste venner. Noen kjæreste har jeg ikke for tiden så det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Men hva vet i egentlig om fremtiden? Vet vi egentlig at vi har de samme vennen i fremtiden selv om vi hele tiden er i Norge. eller kanskje drømmemannen er der ute? kanskje vi får oppfylt sider av oss selv som vi ikke får her. Hva med å ta ett år om gangen. eller kanskje et halvt? Så får man kjent litt på tingenes tilstand.

husker ikke hvem som sa det men: " å våge er å miste fotfestet et lite øyeblikk, å ikke våge er å miste seg selv".

lykke til

vennlig hilsen

Det med frykten for å miste venner, det opplevde bestevenninna mi da hun var au pair i USA. Snakket med henne i telefonen noen uker før hun kom hjem, og hun grudde seg. Hun var så redd for at ingenting ville bli det samme. Jeg spurte hvorfor, og det var fordi ei hun hadde møtt i usa (tysk au pair) hadde fått høre av sin bestevenninne at "det er gjerne like greit om du ikke kommer hjem igjen" fordi hun mente hun hadde forandret seg sånn... Jeg betrygget henne med at alle våre felles venner stadig spurte meg om jeg hadde snakket med henne, og hvordan det gikk og at de gledet seg til hun kom hjem. Det hjalp, sa hun, og etter at hun kom hjem, var alt som før. Føltes ikke som om hun hadde vært borte i det hele tatt!

[Lucretia]

Heisan. Jeg har ingen erfaringer med dette selv, og er veldig redd for den store verden, så det er ikke noe for meg, tror jeg, men for de som synes det virker spennende så er det som regel det også. To av mine nærmeste venner har vært utenlands, hun ene i USA for ett år, hun andre i australia i et halvt år. Begge er hjemme i norge nå, men er ivrige etter å dra ut igjen. Nå snakker de om å dra sammen til Australia neste høst. De har fått en opplevelse for livet, og har tydeligvis ikke fått nok. De er henholdsvis 20 og 22 år, og single uten barn begge to.

Poenget mitt er at jeg tror ikke du kommer til å angre. Kjenner også flere som har vært utenlands over lengre tid, og de er alle storfornøyde!

Lykke til med avgjørelsen din

[Gjest tjohooo]

Reis.

[Gjest bebba]

Det med frykten for å miste venner, det opplevde bestevenninna mi da hun var au pair i USA. Snakket med henne i telefonen noen uker før hun kom hjem, og hun grudde seg. Hun var så redd for at ingenting ville bli det samme. Jeg spurte hvorfor, og det var fordi ei hun hadde møtt i usa (tysk au pair) hadde fått høre av sin bestevenninne at "det er gjerne like greit om du ikke kommer hjem igjen" fordi hun mente hun hadde forandret seg sånn... Jeg betrygget henne med at alle våre felles venner stadig spurte meg om jeg hadde snakket med henne, og hvordan det gikk og at de gledet seg til hun kom hjem. Det hjalp, sa hun, og etter at hun kom hjem, var alt som før. Føltes ikke som om hun hadde vært borte i det hele tatt!

Ingen forandrer seg slik at ikke virkelig vennskap holder. Jeg har flyttet mye og bodd i fire land, og har alltid beholdt venner over lang tid. Selvfølgelig hender det at jeg mister kontakten med noen over lengere tid, men ikke et år. Datteren min var au pair i USA og kom hjem til Norge i noen få måneder før hun dro til Island for å studere. Hun bor nå sammen med bestevenninnen fra barneskolen dengangen vi bodde på Island. Hun var 12 år da vi flyttet og er nå 21. De har holdt kontakten og vært gode venninner hele tiden. Samme med vennene her, hun har ikke mistet dem i hvert fall ikke de som var gode, ordentlige venner.

[Gjest malun]

Jeg har studert ett år i Frankrike, og lengtet ikke hjem et sekund.

Skulle jeg endret noe i ettertid, ville jeg tilbragt mer av studietiden min utenlands.