Lei meg

[veslo]

Visste ikkje kva eg skulle kalle innlegget mitt, veit ikkje om dette er rette forumet å legge det ut på heller, men eg treng å få ut tankane mine ein plass..

Eg har det utruleg vanskeleg for tida. Gråter medan eg skriv dette. Eg har utrolig lyst på barn, og har i grunnen sakna ein baby heilt sidan eg tok abort for tre år sidan. Dette saknet har heile tida vore til stades, sjølv om eg ikkje angrar på det eg gjorde. Eg var 17 år, og sammen med ein person eg ikkje hadde noko framtid med (han gjorde det slutt rett etter aborten).

Etter eit uttal timar med samtale hos helsesøster, trudde eg at eg hadde komt meg vidare, men eg har det frykteleg no. Svigerinna mi er gravid. Eg gledar meg til å bli tante, men trur eg er litt sjalu også.

Det verste midt oppi alt dette er at eg ikkje har nokon å snakke med. Eg har verdens beste mann, som eg snakkar om alt med, berre ikkje dette. Han syns det er vanskeleg å takle tanken på at eg har vore gravid med ein annan. Eg forstår han, og det er derfor eg ikkje tar dette opp med han heller. Han ser eg har det vanskeleg, han veit kva det er, og han trøstar meg så godt han kan, men eg greier liksom ikkje å opne meg heilt for han.

Æsj, veit ikkje kva eg ville med dette innlegget, måtte berre få ut tankane mine litt... Er det nokon som har vore i liknande situasjonar? Håpar de kan seie at alt vil bli bra, for no har eg det berre vondt.

Eg føler meg fæl som er sjalu på svigerinna mi. Skulle berre ønske eg greidde å la vere å tenke på dette... Eg er så redd for at eg ikkje skal kunne bli gravid igjen..

[Spirello]

Skjønner deg godt... : ) hadde det selv sånn for litt siden.. Svigerinna mi er også gravid. jeg var ganske missunnerlig, men nå er jeg bare lykkelig på hennes vegne.

har selv hatt en abort for 5 år siden... Og savnet etter baby har vært der etter det... Jeg angrer fortsatt ikke på avgjørelsen min i dag, jeg var ikke klar den gangen. Men nå er jeg det.

Samboern og jeg prøver nå.. Jeg forklarte han at jeg følte meg klar, og at jeg ikke ville vente altfor lenge, men at jeg selvfølgelig ville vente på han.. men ikke for evig.

Han var enig, og ca. et år etter den samtalen så har vi begynt å prøve. Så nå får vi bare vente å se...

Tror du først og fremt må slutte å tenke på baby hele tiden. Du må legge aborten bak deg.. Snakk med samboern din og si du ønsker deg barn snart, men ikke mas på han. han må også være klar. Når det er snakk om å få barn er det ikke deg det dreier seg om, eller hva DU ønsker... vet det er lett å bli litt ego og synes synd på seg selv, er missunnerlige på andre gravide osv.. var sånn selv. Men det er først og fremst de tankene dine du må bli kvitt. Greit å ønske å bli mor, men ikke bli besatt av tanken..

Jeg kan love deg at det blir kjempeslitsomt psykisk når dere først begynner å prøve.

Prøv å gled deg over svigerinnas graviditet, og tenk at det blir din tur og, kanskje snart? ; ) Håper det går bra med deg, og at du får ønsket ditt oppfylt snart.. : )

[fuji1365380447]

Det å ta en abort er en alvorlig ting, og setter spor i deg.

Jeg tok også en abort da jeg var 18 år, og selv om jeg ikke angrer på den avgjørelsen, så gjør det litt vondt ennå. Jeg tror at kroppen husker opplevensen og er med på å skape et ekstra savn og sug etter en baby. Jeg har i allefall alltid vært veldig babysugen etter dette.

Jeg tror ikke at du skal være redd for at du ikke kan bli gravid igjen - de har så gode og skånsomme metoder for aborter nå. Jeg ville heller sett på det som en garanti for at du faktiks KAN bli gravid.

Det er klar at du er litt misunnelig på svigerinna di. Men jeg ville prøve å snu tankene til glede og kjærlighet til din lille nevø eller niese som kommer - det kommer til å bli så fint.

Jeg ville forsøkt å fortelle mannen din hvorfor dette påvirker deg. han blir sikkert usikker og urolig når han ser at du har det vondt. Og det faktum at du ikke åpner deg for ham, kan være ennå mer sårende for ham. Fortell ham at dette er en sorg som ikke handler om den mannen du ble gravid med, men at det handler om deg og dine følelser for barn.

Lykke til