Ekkel magefølelse om død

[Gjest Konstant ekkel magefølelse]

Mormoren min er 80 år. Hun er min beste venninne, jeg er der ca en gang i uka eller hun hos meg. Hun har begynt å bli litt småsurrete, men er ellers ung til sinns, har masse humor og vi kan prate om alt fra kjente, klær, dilodoer, kjærester, mine venner, hennes venner osv.

Har sett at hun skranter litt de siste månedene. Hun kan virke nedfor til tider, hun sier det også at hun føler seg alene og ensom selv om hun har ofte besøk og er ute en del selv. Bestefar døde for noen år siden. Hun kan også surre veldig og gjenta seg selv noen ganger når ejg er der, andre dager er hun seg selv. Hun kan også se sliten/dratt ut noen dager.

jeg er så redd for å miste henne, får vondt i magen bare ved tanken. men jeg vet hun ikke blir her for alltid, desverre. Hvordan kan jeg forberede meg mentalt på at hun enten dør eller svinner hen mentalt?

I går sa samboeren min at han gruer seg til at hun blir borte, for han vet at jeg kommer til å knekke fullstendig da. jeg er livredd for min egen reaksjon. Jeg trenger henne.

I det siste har jeg drømt om henne hver natt. Drømmer at hun ikke kjenner meg igjen, at hun dør eller at hun sitter alene i et rom og gråter fordi hun er ensom. jeg går konstant med dårlig samvittighet fordi jeg føler hun trenger meg og at jeg ikke stiller opp nok, selv om ejg gjør det jeg kan. Vi har vært på mange turer sammen, ferie og vært masse ute på revyer og ute og spist. Jeg er den eneste i familien som tar henne med på slike ting.

Denne uka har jeg ikke hatt tid til å besøke henne, hun ringte meg i går og da ejg sa at jeg ikke har hatt tid men kommer en tur neste uke hørtes hun litt skuffa ut, mulig bare noe jeg føler. Nå vurderer jeg å be henne i morgen, selv om samboeren og jeg skal kose oss med god mat og vin.

men jeg vil ikke oppleve at jeg IKKE ber henne, så kanskje er hun ikke mer neste uke? Da vil jeg dø av dårlig samvittighet. Samboeren min er veldig forståelsesfull og skjønner at jeg bruker mye tid på henne. Men jeg får også dårlig samvittighet ovennfor han siden han på en måte blir bortprioritert.

Jeg har en ekkel magefølelse om at hun ikke lever lenge. tenker på dette hver kveld og flere ganger i løpet av dagen. Får stikk i brystet av og til og føler at hun blir borte. vi har alltid hatt "tankeoverføring" og leser hverandres følelser selv om vi ikke ser hverandre. jeg kan på en måte føle at hun trenger å prate så ringer jeg henne. Vi har veldig lik personlighet og alderen lager ingen skille. Vi har derfor et veldig sterkt bånd.

Men nå er jeg livredd hele tiden, går konstant med dårlig samvittighet. Er det fordi jeg innser at det nærmer seg slutten? Hva hadde du gjort hadde du vært meg?

[skorpionfisken]

Jeg ville sendt henne til lege for å få sjekket om det er noe hun mangler. Min ble surrete og glemsk og smådeprimert i perioder. Det viste seg at hun manglet jern, og måtte ha tilførsel av B12 i sprøyteform hver 6 uke. Da ble hun helt seg selv igjen.

Jeg ville sørget for at hun fikk i seg det hun trengte av vitaminer og mineraler og tran, og sjekket ut at kostholdet er ok.

Om hun er sprek ellers ville jeg dratt henne med ut på en halvtime til en times gåtur hver gang vi var sammen. Man får pratet mye koselig på slike turer.

Det skulle gjøre underverker både på husken og humøret dersom hun ellers er frisk.

En legesjekk vil jo også avsløre om det er andre ting hun plages med, som kan rettes på og lette plager og gjøre livet lysere.

Hun kan ennå ha mange år foran seg. Min som rota mye i 70-årene er nå som en sprek ungfole, 88 år gammel bare hun får sin dose B12 vitaminer i sprøyte hver 6 uke. Hun merker selv om hun går "over tida" før hun får tatt sprøyta, da blir hun slapp, deppa og rørete igjen.

[Gjest Forgudet bestemoren min]

Hei.

Jeg hadde også et slikt forhold til bestemoren min. Vel, snakket ikke om dildoer da, men det meste utenom.

Min bestemor ble en god del eldre enn hva din bestemor er nå,men likevel så skjønner jeg nokså godt hvordan du har det.

Jeg hadde stor respekt for henne og hun var den viktigeste personen i mitt liv. Det er nå snart 3 år siden hun døde og jeg tenker fremdeles ganske ofte på henne. Som regel hver dag faktisk.

Du spør hva du kan gjøre for å forberede deg på at hun en dag er borte. Det er desverre ikke noe jeg kan si. Men en ting jeg gjorde som jeg er sjeleglad for i dag, er at jeg filma mye video. Jeg har opptak der vi synger sammen, opptak der hun går rundt juletreet (hun var rimelig sprek til hun var over 90 år!!), jeg har opptak på kassett av ting hun forteller om, jeg har masse bilder, hun har skrevet i minnebøkene mine som jeg hadde i barndomsårene mine, og ikke minst; jeg har en rekke håndarbeid hun har laget til meg som jeg ser hver eneste dag!

I min familie har det (skremmende) vært slik at når det kommer nye verdensborgere til verden, så dør noen av de eldre i familien vår. Så da jeg ble gravid første gangen, tenkte jeg: "Nå dør vel farmoren min". Jeg ble veldig lei meg ved tanken, og hun døde faktisk 2 uker etter sønnen min ble født. Jeg taklet dødsfallet veldig dårlig. Jeg bor langt unna og med et nyfødt barn var svært urolig fikk jeg ikke kommet meg i begravelsen hennes. Det plaget meg veldig både da og i ettertid. Men jeg fikk presten til å lese opp minneord fra meg og jeg fikk gått på graven hennes med blomster senere.Det var trist å miste farmoren sin.

Jeg valgtel likevel å se på det som om hun trakk seg tilbake for å ønske mitt barn velkommen. Høres kanskje litt klisjè og banalt ut, men det er nå min oppfatning likevel. Så i dag er jeg glad for at hun "ga plassen" sin til min sønn. Min kjærlighet for farmoren min lever videre i sønnen min på en måte. Litt vanskelig å forklare.

Jeg husker at farmoren min sa en gang at hun synes livet var så kort. Da hun var ung synes hun at det livet var uendelig, men på slutten så synes hun at livet var så kort. Jeg tror likevel ikke hun var redd for å dø, for hun visste jo at hun ville leve videre i minnene våre og at hun aldri vil bli glemt.

Sønnen min på snart 3 år hadde tatt på seg noen strikka sokker her en dag og han sa "disse har oldemor laga", og da har han ikke opplevd henne en gang! Det var ganske rørende. Selv om oldemor bare er et bilde på veggen for ham, så vet han hvem hun er og hva hun har laget, så det er i grunnen min måte å holde henne levende; å fortelle om henne til mine barn og beholde alle gode minner både i tankene mine og hjertet mitt.

For du skjønner jeg også

[mariaflyfly]

Jeg mista min mormor for et par uke sida. Det siste halvåret var hun mye syk. Jeg blei flink til å gjøre små ting med og for henne. Hun kunne bli så snnsykt glad hvis jeg stakk innom uventa med wienerbrød og lagde kaffe. Jeg er glad jeg prioriterte henne høyt det siste året hun levde (da hun blei aleine). Jeg snakka med henne hver dag på telefonen, og var innom henne minst tre ganger i uka. Hun slapp å være for mye aleine, og hun opplevde at vi satte stor pris på henne. Vi fulgte henne helt til siste stund, og jeg veit at hun var glad for det.

Hvis magefølelsen din sier at du skal invitere henne på iddag i morra, så gjør det! Du vil angre så innmari dersom det plutselig er for seint!

[Gjest Konstant ekkel magefølelse]

Jeg ville sendt henne til lege for å få sjekket om det er noe hun mangler. Min ble surrete og glemsk og smådeprimert i perioder. Det viste seg at hun manglet jern, og måtte ha tilførsel av B12 i sprøyteform hver 6 uke. Da ble hun helt seg selv igjen.

Jeg ville sørget for at hun fikk i seg det hun trengte av vitaminer og mineraler og tran, og sjekket ut at kostholdet er ok.

Om hun er sprek ellers ville jeg dratt henne med ut på en halvtime til en times gåtur hver gang vi var sammen. Man får pratet mye koselig på slike turer.

Det skulle gjøre underverker både på husken og humøret dersom hun ellers er frisk.

En legesjekk vil jo også avsløre om det er andre ting hun plages med, som kan rettes på og lette plager og gjøre livet lysere.

Hun kan ennå ha mange år foran seg. Min som rota mye i 70-årene er nå som en sprek ungfole, 88 år gammel bare hun får sin dose B12 vitaminer i sprøyte hver 6 uke. Hun merker selv om hun går "over tida" før hun får tatt sprøyta, da blir hun slapp, deppa og rørete igjen.

Jeg vet hun spiser dårlig. Spiser kun middag når ejg er der. Så spiser hun en skive eller to til frokost med masse kjøttpålegg og litt grønt. Hun tar kaffe med en kake eller wienerbrød om kvelden. Spiser når hun drar bort, men spiser lite. Det har hun gjort hele livet. hun er litt smårund. Hun tar tran og vitaminer. Hun skal til hukommelsestap avd. på Ullevål til legesjekk. hun har fortalt legen at hun surrer og begynner å glemme. Hun har også stikkinger/intense smerter i hodet av og til som blir borte like fort som de kom. For under et år siden scannet hun hjernen, sjekket lunger og hjerte fordi hun hadde hatt hjerteklapp, men legene sier hun er frisk. Er redd hun begynner å bli dement.

[fresja]

Jeg vet hun spiser dårlig. Spiser kun middag når ejg er der. Så spiser hun en skive eller to til frokost med masse kjøttpålegg og litt grønt. Hun tar kaffe med en kake eller wienerbrød om kvelden. Spiser når hun drar bort, men spiser lite. Det har hun gjort hele livet. hun er litt smårund. Hun tar tran og vitaminer. Hun skal til hukommelsestap avd. på Ullevål til legesjekk. hun har fortalt legen at hun surrer og begynner å glemme. Hun har også stikkinger/intense smerter i hodet av og til som blir borte like fort som de kom. For under et år siden scannet hun hjernen, sjekket lunger og hjerte fordi hun hadde hatt hjerteklapp, men legene sier hun er frisk. Er redd hun begynner å bli dement.

Hun bør be om å få B-vitaminsprøyte. Mangel på dette kan gi symptomer på demens og vrangforestillinger. Vet ikke om de sjekker eller gir dette sånn uten videre. Det var kona til en "åreforkalket" som maste om det i det tilfelle jeg kjenner til. Mannen ble som ny, og har nå hatt rundt 10 gode år hvor han er fullt åndsfrisk. Et ektepar jeg kjenner, som bare er vel 60, tar også sånne sprøyter. Mamma (i slutten av 70-årene) fikk beskjed om at hun behøvde ikke...

[Gjest malun]

Hei.

Jeg hadde også et slikt forhold til bestemoren min. Vel, snakket ikke om dildoer da, men det meste utenom.

Min bestemor ble en god del eldre enn hva din bestemor er nå,men likevel så skjønner jeg nokså godt hvordan du har det.

Jeg hadde stor respekt for henne og hun var den viktigeste personen i mitt liv. Det er nå snart 3 år siden hun døde og jeg tenker fremdeles ganske ofte på henne. Som regel hver dag faktisk.

Du spør hva du kan gjøre for å forberede deg på at hun en dag er borte. Det er desverre ikke noe jeg kan si. Men en ting jeg gjorde som jeg er sjeleglad for i dag, er at jeg filma mye video. Jeg har opptak der vi synger sammen, opptak der hun går rundt juletreet (hun var rimelig sprek til hun var over 90 år!!), jeg har opptak på kassett av ting hun forteller om, jeg har masse bilder, hun har skrevet i minnebøkene mine som jeg hadde i barndomsårene mine, og ikke minst; jeg har en rekke håndarbeid hun har laget til meg som jeg ser hver eneste dag!

I min familie har det (skremmende) vært slik at når det kommer nye verdensborgere til verden, så dør noen av de eldre i familien vår. Så da jeg ble gravid første gangen, tenkte jeg: "Nå dør vel farmoren min". Jeg ble veldig lei meg ved tanken, og hun døde faktisk 2 uker etter sønnen min ble født. Jeg taklet dødsfallet veldig dårlig. Jeg bor langt unna og med et nyfødt barn var svært urolig fikk jeg ikke kommet meg i begravelsen hennes. Det plaget meg veldig både da og i ettertid. Men jeg fikk presten til å lese opp minneord fra meg og jeg fikk gått på graven hennes med blomster senere.Det var trist å miste farmoren sin.

Jeg valgtel likevel å se på det som om hun trakk seg tilbake for å ønske mitt barn velkommen. Høres kanskje litt klisjè og banalt ut, men det er nå min oppfatning likevel. Så i dag er jeg glad for at hun "ga plassen" sin til min sønn. Min kjærlighet for farmoren min lever videre i sønnen min på en måte. Litt vanskelig å forklare.

Jeg husker at farmoren min sa en gang at hun synes livet var så kort. Da hun var ung synes hun at det livet var uendelig, men på slutten så synes hun at livet var så kort. Jeg tror likevel ikke hun var redd for å dø, for hun visste jo at hun ville leve videre i minnene våre og at hun aldri vil bli glemt.

Sønnen min på snart 3 år hadde tatt på seg noen strikka sokker her en dag og han sa "disse har oldemor laga", og da har han ikke opplevd henne en gang! Det var ganske rørende. Selv om oldemor bare er et bilde på veggen for ham, så vet han hvem hun er og hva hun har laget, så det er i grunnen min måte å holde henne levende; å fortelle om henne til mine barn og beholde alle gode minner både i tankene mine og hjertet mitt.

For du skjønner jeg også

"Selv om oldemor bare er et bilde på veggen for ham, så vet han hvem hun er og hva hun har laget, så det er i grunnen min måte å holde henne levende; å fortelle om henne til mine barn og beholde alle gode minner både i tankene mine og hjertet mitt."

Det der er så riktig. Min mormor døde lenge før jeg ble født. Men mamma har fortalt så mye om mormor at jeg har vokst opp med å synes at jeg kjenner henne veldig godt.

Det samme gjør vi nå med sønnen min - han får høre mye om sin avdøde farfar, og har et veldig tydelig bilde av ham, selv om han er død (eller "bor i månen", som guttungen har konkludert med).

[dolianer]

I tillegg til de rådene du har fått nedenfor, vil jeg komme med et forslag til. Er det mulig for deg å snakke med henne om din generelle frykt for å miste henne en gang, og spørre henne om råd? Hun har jo helt sikkert også opplevd å miste noen hun var knyttet til.

Kan dere snakke sammen om døden? I tilfelle tror jeg det kan løfte litte grann av byrden av deg.