Sutreinnlegg om å være kvinne

[Gjest sutrehøna med håp om trøst og råd]

Visste ikke helt hvor jeg skulle legge dette innlegget, det passer vel både på allmennmedisin, alternativ medisin, gynekologi, psykiatri, legemidler osv. Da er åpen grei å ha.

Men altså - jeg skulle sutre over det å være kvinne.

Først så har vi mensplager fra tidlig ungdom.

Så har vi alle plagene med svangerskap og fødsel. Bryst og mage blir full av strekkmerker og gjerne hengende og dinglende. Inkontinent kan vi bli.

Så kommer overgangsalderen med hetetokter og diverse plager. Hormoner sier legene! Hormoner dreper sier avisene!

Nei, jeg skulle ikke ta hormoner - en og annen hetetokt skulle jeg nok klare. Naturen må få gå sin gang. Så forteller legen meg at uten hormoner og blødninger risikerer jeg livmorkreft. Elle-melle-hva skal jeg velge- livmorkreft eller brystkreft og hjerteinfarkt? Etter å ha snakket med en annen lege (min venninne) som selv har brukt hormoner bestemmer jeg meg for å begynne.

Hun kan nemlig fortelle at hormoner også bremser på aldringsprosessen, altså vil jeg ikke få rynker og gammel hud så tidlig.

Pest eller kolera - rynker eller brystkreft? Jeg velger brystkreft, man er da forfengelig.

Månedene går, vekten øker. Uansett hva jeg gjor og hva jeg spiser, vekten går opp!! Brystene er ømme (og store, men det er en positiv bieffekt)

Bestemmer meg for å slutte med hormoner, kutter ut i to dager og støter tilfeldig på denne legen som selv har brukt hormoner. Hun sluttet med hormoner da hun var 64, nå har huden blitt betydelig eldre, alt henger og dingler sier hun, underhudsfettet borte og hun ser gammel ut, slimhinnene i munn og skjede er tørre, hun mister hår, hyppige urinveisinfeksjoner, inkontinensplager.

Pest eller kolera - hva velger jeg - noen ekstra kilo eller rynker i en fart? Jeg velger kiloene og lover meg selv at fra og med i dag er det minst en times kondistrening hver dag samt styrketrening 2-3 ganger i uken.

På mandag har jeg time for å vurdere oppstart av akupunktur eller homeopatmedisin for mine plager. Men tør jeg noensinne å slutte med hormoner? Kan naturmedisineren garantere at jeg ikke får rynker og slapp hud i en fart hvis jeg kutter ut hormonene.

[Gjest Lonkil]

Tenk deg hvor fælt det er å være mann - vi må tross alt leve sammen med dere.

Dere har mensen, og vi må gå forsiktig frem i dagesvis og tåle enorme humørsvigninger og ekstra irrasjonell oppførsel.

Så får vi skylden for svagerskap og fødsel og må være slaver mens vi venter. Vi må tåle at dere mister selvtilitt og synes dere selv er så stygge - men både strekkmerker og annet. Dere syter masse og overfører mye av dette på oss. Blir man misfornøyd med seg selv blir man ofte misfornøyd med sin neste (oss menn).

Så kommer dere i overgangsalderen og humørsvigningene blir mer permanente enn bare en gang i måneden. Hun blir hypokonder og klager over alt hun ikke fikk gjort i livet. Hun føler seg gammel og gir oss skylden for å ha sløst bort ungdommen hennes. Hun blir....vanskeligere. Hun går opp i vekt av hormoner, med desto større misnøye med seg selv og oss. Vi har kommet i en alder hvor vi ofte har impotensplager - og det bare forsterker hennes misnøye med seg selv og oss. Forholdet blir vanskelig og en har for mye tid for hverandre (barna har jo forlengst forlatt redet).

Hun blir bare eldre og bare mer og mer misfornøyd med seg selv. Hun prøver mye forskjellig men alt er like fælt og vanskelig. Hun er deprimert - og det smitter over på oss.

Det mest deprimerende er jo at jeg har alt dette foran meg. Er fortsatt ung og strever foreløpig bare med hennes mens.

Lykke til og husk at du er betydelig vakrere enn du selv tror når hormonene svinger som mest.

[Gjest sutrehøna med håp om trøst og råd]

Tenk deg hvor fælt det er å være mann - vi må tross alt leve sammen med dere.

Dere har mensen, og vi må gå forsiktig frem i dagesvis og tåle enorme humørsvigninger og ekstra irrasjonell oppførsel.

Så får vi skylden for svagerskap og fødsel og må være slaver mens vi venter. Vi må tåle at dere mister selvtilitt og synes dere selv er så stygge - men både strekkmerker og annet. Dere syter masse og overfører mye av dette på oss. Blir man misfornøyd med seg selv blir man ofte misfornøyd med sin neste (oss menn).

Så kommer dere i overgangsalderen og humørsvigningene blir mer permanente enn bare en gang i måneden. Hun blir hypokonder og klager over alt hun ikke fikk gjort i livet. Hun føler seg gammel og gir oss skylden for å ha sløst bort ungdommen hennes. Hun blir....vanskeligere. Hun går opp i vekt av hormoner, med desto større misnøye med seg selv og oss. Vi har kommet i en alder hvor vi ofte har impotensplager - og det bare forsterker hennes misnøye med seg selv og oss. Forholdet blir vanskelig og en har for mye tid for hverandre (barna har jo forlengst forlatt redet).

Hun blir bare eldre og bare mer og mer misfornøyd med seg selv. Hun prøver mye forskjellig men alt er like fælt og vanskelig. Hun er deprimert - og det smitter over på oss.

Det mest deprimerende er jo at jeg har alt dette foran meg. Er fortsatt ung og strever foreløpig bare med hennes mens.

Lykke til og husk at du er betydelig vakrere enn du selv tror når hormonene svinger som mest.

Men det vet vi jo alle - det er ingen som har det så ille som en mann som er skikkelig forkjølt!!

[Gjest Lonkil]

Men det vet vi jo alle - det er ingen som har det så ille som en mann som er skikkelig forkjølt!!

Vi har også behov for å sutre, det tar på å være en buffer for hennes problemer.

Det er da ikke så ille å være dame heller? Greit at vi syter en del over sykdom - men du slipper da å høre at vi klager over vekt, rynker, grå hår, hårete legger, såre bryster, mistanke om urinveisinfeksjoner eller graviditet. At hun tror hun har føflekkkreft eller at han har hodepine når du vil ha sex. At alt du gjør er galt omtrent hele tiden - spesielt i de røde dagene

Huff, nå må jeg barbere meg. Kommer til å ha sår hud i dagesvis. Tar sikkert 4 minutter i dag også. Huff, hardt å være mann

[Gjest sutrehøna med håp om trøst og råd]

Vi har også behov for å sutre, det tar på å være en buffer for hennes problemer.

Det er da ikke så ille å være dame heller? Greit at vi syter en del over sykdom - men du slipper da å høre at vi klager over vekt, rynker, grå hår, hårete legger, såre bryster, mistanke om urinveisinfeksjoner eller graviditet. At hun tror hun har føflekkkreft eller at han har hodepine når du vil ha sex. At alt du gjør er galt omtrent hele tiden - spesielt i de røde dagene

Huff, nå må jeg barbere meg. Kommer til å ha sår hud i dagesvis. Tar sikkert 4 minutter i dag også. Huff, hardt å være mann

Dere kan smelle igjen døra og forlate problemene når dere vil, vi bor faktisk i denne kroppen som finner på så mye sprell.

Merkelig at mannfolk alltid klarer å vri det til at det er dem det er synd på!!

[Gjest Lonkil]

Dere kan smelle igjen døra og forlate problemene når dere vil, vi bor faktisk i denne kroppen som finner på så mye sprell.

Merkelig at mannfolk alltid klarer å vri det til at det er dem det er synd på!!

Gjør vi det vil hun aldri tilgi oss og ha enda en ting å sutre for de neste årene.

Selvsagt har dere det grusomt, men vi som må høre på hvor fælt dere har det har det enda værre

Vi prøver "å være der" - støtte og hjelpe, men det er jo aldri tilstrekkelig.

Grin og hver sur for hver dag som går - så skal du se hvor vondt i kroppen du får.

[Dorthe]

Kan jeg få spørre hvilke hormoner du spiser siden jeg også plutselig har begynt å legge på meg. Litt var greit men 15 kg var er i overkant.

[Gjest sutrehøna med håp om trøst og råd]

Kan jeg få spørre hvilke hormoner du spiser siden jeg også plutselig har begynt å legge på meg. Litt var greit men 15 kg var er i overkant.

Trisekvens

[Gjest sutrehøna med håp om trøst og råd]

Gjør vi det vil hun aldri tilgi oss og ha enda en ting å sutre for de neste årene.

Selvsagt har dere det grusomt, men vi som må høre på hvor fælt dere har det har det enda værre

Vi prøver "å være der" - støtte og hjelpe, men det er jo aldri tilstrekkelig.

Grin og hver sur for hver dag som går - så skal du se hvor vondt i kroppen du får.

Jeg må få presisere at livet mitt stort sett har vært herlig, jeg har taklet mine mensperioder, svangerskap og fødsler med overskudd og godt humør, fordi livet består av så mye mer enn det. Privilegiet med å bære fram barn og føde barn har overskygget det negative. Jeg har nytt livet, jeg har nytt meg selv og min kropp, sexlysten har alltid vært på topp. Så kommer tiden da barna flytter hjemmefra, mannen min og jeg skal nyte årene nå, for bare to-tre år siden var jeg et fyrverkeri i senga, jeg tente og var våt og våget mye mer enn jeg noensinne gjorde i min ungdom.

Så sier det pang, plutselig er skjeden tørr og tanken på sex kommer sjeldnere og sjeldnere. Orgasmene er bare små vindpust i forhold til den stormen de pleide å være.. Jeg savner kvinneligheten min.

Jeg sutrer i dag, men jeg vet at om en stund så har jeg igjen funnet masse positivt å glede meg over igjen.

Jeg håper det gjelder deg også, at du ikke sutrer over kvinnen i ditt liv året rundt!!

[damedame]

Tenk deg hvor fælt det er å være mann - vi må tross alt leve sammen med dere.

Dere har mensen, og vi må gå forsiktig frem i dagesvis og tåle enorme humørsvigninger og ekstra irrasjonell oppførsel.

Så får vi skylden for svagerskap og fødsel og må være slaver mens vi venter. Vi må tåle at dere mister selvtilitt og synes dere selv er så stygge - men både strekkmerker og annet. Dere syter masse og overfører mye av dette på oss. Blir man misfornøyd med seg selv blir man ofte misfornøyd med sin neste (oss menn).

Så kommer dere i overgangsalderen og humørsvigningene blir mer permanente enn bare en gang i måneden. Hun blir hypokonder og klager over alt hun ikke fikk gjort i livet. Hun føler seg gammel og gir oss skylden for å ha sløst bort ungdommen hennes. Hun blir....vanskeligere. Hun går opp i vekt av hormoner, med desto større misnøye med seg selv og oss. Vi har kommet i en alder hvor vi ofte har impotensplager - og det bare forsterker hennes misnøye med seg selv og oss. Forholdet blir vanskelig og en har for mye tid for hverandre (barna har jo forlengst forlatt redet).

Hun blir bare eldre og bare mer og mer misfornøyd med seg selv. Hun prøver mye forskjellig men alt er like fælt og vanskelig. Hun er deprimert - og det smitter over på oss.

Det mest deprimerende er jo at jeg har alt dette foran meg. Er fortsatt ung og strever foreløpig bare med hennes mens.

Lykke til og husk at du er betydelig vakrere enn du selv tror når hormonene svinger som mest.

Tenk bare på hvordan det så er å være dame og bo sammen med en likesinnet. To av samme alen. Ikke å anbefale

Ironisk hilsen fra