Om å berøre de døde

[selle]

Pappa døde for ikke lenge siden,og hele familien var,før begravelsen,samlet for å ta farvel med ham i bårehuset. Dagen før bagravelsen. Min datter strøk ham over kinnet.Men fikk sjokk. iskald og som vokst var han. Noe med samme erfaring? Kanskje burdte man ta et siste farvel med et blikk på avstand?

[snx]

Først og fremst, kondolerer.

Jeg tror at folk har delte meninger rundt dette.

Min mor døde for snart 9 mnd siden, og da vi skulle å se henne i kapellet, var jeg bare innom og snudde igjen. Syntes det var det ekkleste jeg noen gang hadde sett. Med blå negler og blå rundt halsen. Helt grusomt.

Mens min far, mormor og mine eldre søstre var hos henne i ca en halv time. Jeg kan ikke forstå det. De tok på henne som om hun fortsatt var levende, og kysset henne på pannen flere ganger.

Det er første gang jeg har sett en død person, utenom da mor lå død hjemme i senga, like grusomt da.

Jeg ble ikke værende der inne bare for resten av familien ble der. En må lytte til det kroppen sier, og i mitt tilfelle var det, kom deg ut herfra. Jeg angrer ikke!

Så min mening er vel at noen syntes det er greit å berøre dem, andre ikke.

[Angela1365380318]

Jeg fikk ta på en død da jeg var liten. Jeg synest det var helt feil av mine foreldre, og anbefaler alle foreldre til å vente med slikt til at barna er gamle nok til å forstå hva det går med på. (jeg var ca 4 den gang) Nå er jeg 20 og velger selv om jeg vil se eller gå ut når avdøde ikke er dekket til.

Døden skal liksom være så naturlig. Det er den ikke for meg, og det å ta på en død som liten hjalp iallefall ikke for det, tvert om tror jeg at det gjorde alt verre. Jeg tok nok mer skade en lære av det for å si det slik. Når jeg får barn skal de ikke få se et lik (med mindre noen faller død om foran de) før de er minst ti, da skal jeg fortelle hva det går ut på, og la de velge selv. Sier de nei er det egentlig bare bra.

Hvor gammelt var ditt barn? Litt lettere å gi råd da.

[Gjest Dame55]

Dette er så individuelt.

Jeg for min del, liker det ikke.

Var med og stelte døde da jeg jobbet som hjelpepleier og enda det ikke var familie eller i vennekretsen synes jeg det var like vemmelig hver gang.

Da jeg mistet min 3-åring valgte jeg å la være å se han etterat han var død. Mine foreldre gjorde det. Da bestemor døde var hele familien utenom meg inne i kapellet og så henne, jeg ventet utenfor.

Har aldri angret på at jeg ikke så mine nærmeste. Jeg gjorde det som føltes riktig for meg der og da.

[Poppy]

Når noen dør forandrer de seg såpass mye at små barn skal få slippe ved mindre de sterkt ønsker det selv . Jeg hadde ikke latt min 6 åring se noen som er død . Men å ta henne med i begravelse etter at kisten er lukket synes jeg er greit . Da bevarer man jo det gode bildet man har av avdøde.

[muriel]

Det er vel individuelt, tenker jeg.

Da faren min døde, ga 4-åringen KLAR beskjed om at han skulle se bestefar, ellers ville han ikke gå i begravelsen.

Han og søsteren på to og et halvt så bestefar i kisten, og syntes det var greit. Da 4-åringen sa at det så ut som om han sov, ba jeg ham om å kjenne på panna til bestefar. Han kjente da selvsagt at bestefar både var kald og ikke sånn som ellers, så da fikk jeg lettere forklart forskjellen mellom søvn og død. Viktig!!

Jeg tror man må gjøre som man selv mener er best, og se seg selv, barna og den døde litt an. Hvis bestefar hadde sett riktig så utrivelig ut i forhold til slik han var i levende live, hadde jeg sagt nei.

[Gjest dimi]

Det ER sjokkerende å være på likskue, om man ikke er forberedt. Husk at et lik er iskaldt fordi det har ligget på kjølerommet.

Mora mi skvatt da hun tok på panna til min døde morfar - han var jo så kald! Måtte skynde meg å nevne kjølerommet - da roet hun seg...

Hyggelig var det dog ikke...

[Gjest Timari]

jeg valgte å se min farmor da hun døde. da hadde hun ligget på kjølelageret en stund. jeg vet ærlig talt ikke om det var til det beste. Det blir da det siste bildet jeg har dannet meg av henne. å se henne dødssjuk var heller ingen god opplevelse. så her måtte jeg velge mellom to onder. Om man skal la barna se de døde så bør man ha reflektert over det på forhånd og være forberedt på de reaksjoner og spørsmål som eventuelt måtte komme.

[sigga]

Det hadde nok vært okei å snakket med henne på forhånd slik at hun visset litt om hva hun ville se og oppleve. De fleste ser på et slikt siste øyeblikk med den døde som et viktig ledd i det å gå videre og virkelig forstå at vedkommede er død. Men det er selvsagt litt avhengig av alderen?

[Champagne]

Den eneste jeg har mistet, er bestefaren min, som jeg var veldig glad i.

Moren min sa at jeg burde se han i kisten, og det ville bli så fint så.

Jeg syntes det var helt grusomt, og jeg angrer fremdeles. Selv om han ikke så fæl ut, han døde jo naturlig.

Moren min syntes det var helt fantastisk å se han.

Snart dør mormor, hun er 90, og er verdens beste mormor.

Aldri om jeg skal se henne etter at hun ikke er mer.

[Lucretia]

Jeg har aldri sett en død person på nært hold. Bare en gang da jeg spiste frokost på en restaurant i hellas, og det gikk et begravelsestog rett forbi, en eldre mann lå i åpen kiste inni en bil, og vi fikk jo et aldri så lite glimt av ham.

Den eneste som har stått meg nær som har gått bort, er min morfar, da jeg var 10 år. Jeg så ham ikke død, og fikk aldri mulighet til det heller. Ingen som nevnte for meg at det var en mulighet. Lukket kiste i begravelsen.

Men hvis noe skjer igjen, og jeg får mulighet til å se, eventuelt berøre, er det meget mulig jeg gjør det. Vet jo ikke sikkert da jeg aldri har vært i situasjonen selv. Men jeg er så enormt nysjerrig av meg, også når det gjelder død, at jeg ser ikke bort i fra at jeg vil ønske å se og berøre.

[Gjest ChiengMai]

Den eneste jeg har mistet, er bestefaren min, som jeg var veldig glad i.

Moren min sa at jeg burde se han i kisten, og det ville bli så fint så.

Jeg syntes det var helt grusomt, og jeg angrer fremdeles. Selv om han ikke så fæl ut, han døde jo naturlig.

Moren min syntes det var helt fantastisk å se han.

Snart dør mormor, hun er 90, og er verdens beste mormor.

Aldri om jeg skal se henne etter at hun ikke er mer.

Da pappa døde ble det omtrent pådyttet meg av bestemor at jeg måtte se ham, nettopp fordi det liksom skulle være sånn en fin opplevelse ettersom jeg ikke hadde vært der da han døde.

Neste gang hører jeg på min indre stemme! Det var alt annet enn en fin opplevelse! Jeg følte nemlig veldig sterkt at pappa ikke var der, at det bare var et skall som en gang hadde vært ham som lå der i kista. Jeg glemmer aldri den kalde, voksaktige følelsen da jeg strøk ham over kinnet. Jeg hadde mareritt og var mørkredd på månedsvis selv om jeg var 31 da han døde...

[siria. Stupidity in a woman is unfeminine. Nietzsche]

Det er vel individuelt, tenker jeg.

Da faren min døde, ga 4-åringen KLAR beskjed om at han skulle se bestefar, ellers ville han ikke gå i begravelsen.

Han og søsteren på to og et halvt så bestefar i kisten, og syntes det var greit. Da 4-åringen sa at det så ut som om han sov, ba jeg ham om å kjenne på panna til bestefar. Han kjente da selvsagt at bestefar både var kald og ikke sånn som ellers, så da fikk jeg lettere forklart forskjellen mellom søvn og død. Viktig!!

Jeg tror man må gjøre som man selv mener er best, og se seg selv, barna og den døde litt an. Hvis bestefar hadde sett riktig så utrivelig ut i forhold til slik han var i levende live, hadde jeg sagt nei.

Helt enig med deg her. Jeg har mistet en tante av kreft som jeg så på likskue, det var ikke hyggelig.. Men bestefaren min og to venner av meg som døde unge pluss en onkel har jeg også sett. Er veldig glad for at jeg gjorde det. En annen onkel jeg hadde fikk jeg ikke se, da var jeg 12. Det er fortsatt vondt at jeg ikke fikk se ham, hadde problemer i lang tid med å forstå at han var død.

[drizzle]

Jeg var ca 9 år første gangen jeg så og tok på en død person, og har gjort det flere ganger etter det. For min del er det og har ikke vært noe skummelt, fordi jeg vet at en død person er kald og blek. Men jeg vet ikke hvordan det var for min 4 år yngre søster, som har sett det samme som meg. Sålenge et barn vet hva som venter det når kisten er åpen, og gir uttrykk for at de vil se personen, synes jeg det er greit, hvis man vet at den døde ser ok ut.

[Kizza1365380506]

Ga min far en kyss på kinnet. Klemte min svigerfar. Synes det er godt å ta skikkelig farvel med dem jeg. Men så var jeg voksen begge gangene da.

Mvh

[lille, store, redde meg]

Først og fremst, kondolerer.

Jeg tror at folk har delte meninger rundt dette.

Min mor døde for snart 9 mnd siden, og da vi skulle å se henne i kapellet, var jeg bare innom og snudde igjen. Syntes det var det ekkleste jeg noen gang hadde sett. Med blå negler og blå rundt halsen. Helt grusomt.

Mens min far, mormor og mine eldre søstre var hos henne i ca en halv time. Jeg kan ikke forstå det. De tok på henne som om hun fortsatt var levende, og kysset henne på pannen flere ganger.

Det er første gang jeg har sett en død person, utenom da mor lå død hjemme i senga, like grusomt da.

Jeg ble ikke værende der inne bare for resten av familien ble der. En må lytte til det kroppen sier, og i mitt tilfelle var det, kom deg ut herfra. Jeg angrer ikke!

Så min mening er vel at noen syntes det er greit å berøre dem, andre ikke.

Jeg er enig i det som går igjen i mange av innleggene her. Det beste er å følge magefølelsen. Jeg har aldri sett noen som står meg nær etter at de er døde, og kommer ikke til å velge å gjøre det heller. For jeg er veldig sårbar og sliter med angst. Ei vennine av meg døde av overdose 24 år gammel. Jeg drømmer om henne stadig. Jeg ser henne død i drømmene og våkner livredd. Selv om det bare var i drømmen husker jeg ansiktet hver dag resten av livet. Kanskje var dette så ekkelt fordi, når jeg jobbet på sykehjem så en person dø mens jeg trillet henne inn for å legge seg. For meg var dette med på å forsterke dødsangste. Når jeg ser kister og likbiler tenker jeg alltid at det er meg endag. Mamma tror jeg har fått dødsangst fordi det var så mange som døde rundt meg når jeg var liten, men angsten BLE forverret etter å se en død person. Og siden det var jeg som hadde ansvaret for henne da slet jeg med skyldfølelse i lang tid. Jeg ville aldri latt gutten min se en død person. Det måtte han ha ventet med til han var stor nok til å velge selv.