Å bryte med venninner - langt!!!

[Gjest den dårlige venninnen?]

Sett at du hadde en såkalt bestevenninne fra videregående, som ikke kunne noe annet enn å baksnakke andre og som stort sett enten hyklet eller druknet deg i "stakkars meg ingen har det så grusomt som meg" monologer der du er oppfordret til å støtte om henne (såklart) selv om hun for det meste var selforskyldt i det som skjedde henne. At du, i din krets, var den eneste som alltid støttet henne selv om du avogtil visste hun egentlig ikke hadde rett eller rett til å oppføre seg slik hun gjorde.

At du hadde sett på nært hold henne fortelle en annen venninne at hun var sterk som valgte å beholde ungen sin, at hun imponerte og respekterte henne for denne styrken, men med en gang dere var utenfor døren til denne gravide jenta så var det på'n med triader om hvor utrolig dum denne venninnen var som beholdt ungen, at hun nok kom til å droppe skolen pga dette, at henne går det rett til helvete med - alt det motsatte som hun minutter tidligere hadde forltalt denne gravide venninnen f2f - og dette eksempelet ikke var enestående men at det etset seg i minnet ditt.

At når du selv, noen år etter videregående, ble gravid så tenkte du; nå er det nok, nå kutter jeg ut all kontakt, orker ikke å late som mere, å fortsette bruke krefter på å støtte om "verden forstår meg ikke bare du er den eneste som gjør det" klagesangen hennes hver gang vi møttes, spesielt ikke når du vet du vil bli utsatt for det samme som alle de andre, bli baksnakket om etc etc av denne såkalte bestevenninnen.

At du senere får en ny venninne, som bekrefter din mistanke om at en bestevenninne baksnakker ikke, et bestevenninneforhold dreier seg ikke om henne i sentrum og hvor misforstått hun er av alle andre enn akkurat deg, men rett og slett et venninneforhold som er basert på balanse og gjensidig trivsel i hverandres selskap - alt dreier seg ikke om bare henne - eller meg for den saks skyld. en du faktisk har det gøy med uten at det føles påtvungent.

At det nå er flere år siden du kuttet ut kontakten, uten noen konfrontasjon eller direkte forklaringer fordi du var feig og bare ønsket å verne om deg og ditt nye liv. Du har siden aldri møtt henne igjen, til tross for at dere fortsatt har flere felles bekjente. Du har det helt bra i ditt nye liv, med stabilt familieliv og ny på vei. Men så leser du i et gammelt jentemagasin om dårlige venninneforhold og at venninner avogtil faktisk er som forhold som må brytes med, akkurat som kjæresteforhold - og det får deg til å tenke på den venninnen du en gang hadde. Du begynner å lure på om du egentlig burde ha tatt en konfrontasjon med henne, bare for å ha fått saken ut av verden..forklart henne at det var egentlig ikke henne, det var mer deg som var lei av å være vitne til det du oppfattet som hennes hykleri og selvsentrering (feks hun prøvde å gi min mor dårlig samvittighet ved å late som om hun ikke visste om min graviditet - at jeg aldri hadde fortalt henne det og hun hadde ingen anelse før hun tilfeldigvis traff og tok en prat med min mor som "avslørte" nyheten for henne og hvor sjokkert hun var over at jeg ikke delte nyheten med henne istedetfor å bare gratulere henne med å bli mormor - når hun uken før hadde klagd til en annen felles bekjent om hvorfor jeg ikke hadde fortalt henne jeg var gravid). og på grunn av den artiklene så begynner du å tenke masse på henne, til og med drømme om hva som ville ha skjedd om du hadde hatt litt mot til å si ting rett ut til henne istedetfor å bare kutte ut all kontakt tvert.

Hva ville du ha gjort?

For å være ærlig så tror jeg aldri jeg vil ta en konfrontasjon med henne, om vi tilfeldigvis møttes ville jeg nok bare sagt hei og smilt og...vel, vært like overflatisk og sagt et par høflighetsfraser og så bare fortsette å glemme henne. Men jeg vet ikke. Kanskje jeg var like falsk som henne da jeg bare kuttet ut all kontakt uten videre, uten noen forklaring i det hele tatt. Kanskje jeg var like falsk når jeg i flere år før dette holdt ut med henne mens jeg egentlig bare følte meg mer og mer ubekvem i hennes selskap og var for svak til å bryte ut av "forholdet".

Er det andre som har opplevd det samme, og som kan gi råd eller synspunkter?

[ShitDiddelyDo]

Huff, har hatt en lignende kollega. En som skamroste alle når de var der (det er ikke til å fatte hvordan han i direkte ordlag skamroste folk - helt uten hemninger), men når de forlot rommet eller han la på røret etter at han hadde skamrost dem - så kom det gjerne en setning som "fy faen, jeg kan ikke fordra den tullingen der".

Man trengte ikke å være noen Einstein for å forstå at de samme kommentarene haglet om meg når jeg forlot rommet.

Vel, det er verre når det gjelder nære venner. Jeg kunne jo bare snu ryggen til idioten uten at det kostet meg en bønne.

Verre for deg.

Har ingen konkrete råd, men med sånne venner som hun der trenger man ikke fiender.

Og med det sagt er vel egentlig rådet gitt.

[Gjest pasa21]

tror du gjorde det riktige jeg, men hvis du hadde konfrontert henne så hadde hun kanskje forstått at dette "dobbeltspillet" ikke går an og at det faktisk er mennesker rundt henne som merker det og reagerer på det. Jeg har selv en venninne som "smisker" med alle når de er der men så snart de snur ryggen til er det bare "shitkasting" etter dem, og for å være helt ærlig tror jeg ikke jeg er modig nok til å ta det opp med henne.

[Gjest surreal]

Hehe.. det kunne vært meg som skrev innlegget ditt!!

Jeg har en "veninne" som du hadde, som jeg valgte å redusere kontakten sterkt med, fordi alt dreide seg om henne. (Hun slenger ikke dritt om andre, derimot) Hun pleide å ringe 2-4 ganger hver dag, og marmet på det samme _hver_ gang, og ville ha råd, som hun aldri fulgte!

Jeg ble til slutt nesten likegyldig til alle hennes problemer, og hørte ikke engang skikkelig etter, for hun ville egentlig ikke ha min mening likevel.

Jeg så tv, leste avisen el gjorde andre ting, og sa bare "ja" el lign kommentarer inn i røret med jevne mellomrom (når jeg skjønte at jeg burde si noe, for det ble en pause i monologen)..

Jeg ble så DRITT lei av disse telefonene!! Men jeg hadde ikke guts (eller hjerte) til å si fra og ta et skikkelig oppgjør. Hun har dessverre ikke så mange (hatt en vanskelig oppvekst, har en vanskelig familie, osv osv.) - og så LIKER jeg faktisk enkelte av sidene hennes, hun har flere spennende egenskaper.

Men, jeg orket ikke presset ved å være hobbypsykolog opptil 4 ganger daglig. Og orket ikke ta oppgjøret.

Måten jeg reduserte kontakten på var like "feig" som din; jeg bare sluttet å ringe, og tok ikke telefonen når hun ringte meg. -Var alltid "ute", "lyden var av", "mobilen lå ute i bilen", "glemte den på jobb" osv.

Selv ser jeg ikke på dette som en dum måte å gjøre det på, for jeg har oppnådd det jeg ville. I dag har vi sporadisk kontakt. Vi bor slik til at vi bare møtes et par ganger i året, og da er det når jeg vil.

Det er som regel hun som ringer, men hun tok tydeligvis hintet etter en periode der det var lite respons fra meg. Nå ringer hun en gang i blant, og vi snakker også om andre ting enn bare henne. Hun er også interessert i hvordan det går med _meg_.

Jeg tror ikke det vil føre noe godt med seg å ta et oppgjør med denne veninnen din, for det virker ikke som om hun har selvinnsikt nok til å se sin egen rolle. Jeg tror ikke hun vil lære noe annet enn at "du er en megge".

Falske personer som henne, er det ikke så smart å "legge seg ut med", med vilje iallefall.. Da vet man aldri hva man kan få tilbake på "bygda" av hevn, om du skjønner hva jeg mener.

Det vil nok bare bli ubehageligheter for deg og det er ikke nødvendig, så lenge du er fornøyd med livet ditt slik det er nå (uten henne).

hilsen en som har gjort noe tilsvarende..

[yma]

En tid hadde jeg også det slik at jeg var "fanget" i et venninneforhold .

Vi tok samme utdanning og bodde på hybel i samme hus.

Hun kunne være både søt og hyggelig,ikke noe baksnakking og slarv, men var så enormt egosentrisk, at det ødela helt for henne.

På dette viset ble det vanskelig for henne å skaffe seg venner- men jeg stod så laglig til.

Jeg var glad den dagen jeg var ferdig med utdanningen og kunne flytte.

Ja, hun drev og ringte.og ringte og snakket om seg selv. Da det var sjelden jeg ringte tilbake til henne,

har det etterhvert dabbet av.

Og det har ikke passet når hun har foreslått at vi skulle møtes.

Uff, slikt er ekkelt.

Når det gjelder deg og din venninne, er det vel best at du også det liksom renner ut i sanden.

Det er ikke så greit å ta et "oppgjør"

Hva skulle du egentlig si ??

[Gjest 77hh]

Jeg hadde ikke giddet å utsette meg for en slik konfontrasjon. Da ber man om fiender, i stedet for slik du har det nå. Du treffer henne jo ikke likevel.

[Gjest den dårlige venninnen?]

Hehe.. det kunne vært meg som skrev innlegget ditt!!

Jeg har en "veninne" som du hadde, som jeg valgte å redusere kontakten sterkt med, fordi alt dreide seg om henne. (Hun slenger ikke dritt om andre, derimot) Hun pleide å ringe 2-4 ganger hver dag, og marmet på det samme _hver_ gang, og ville ha råd, som hun aldri fulgte!

Jeg ble til slutt nesten likegyldig til alle hennes problemer, og hørte ikke engang skikkelig etter, for hun ville egentlig ikke ha min mening likevel.

Jeg så tv, leste avisen el gjorde andre ting, og sa bare "ja" el lign kommentarer inn i røret med jevne mellomrom (når jeg skjønte at jeg burde si noe, for det ble en pause i monologen)..

Jeg ble så DRITT lei av disse telefonene!! Men jeg hadde ikke guts (eller hjerte) til å si fra og ta et skikkelig oppgjør. Hun har dessverre ikke så mange (hatt en vanskelig oppvekst, har en vanskelig familie, osv osv.) - og så LIKER jeg faktisk enkelte av sidene hennes, hun har flere spennende egenskaper.

Men, jeg orket ikke presset ved å være hobbypsykolog opptil 4 ganger daglig. Og orket ikke ta oppgjøret.

Måten jeg reduserte kontakten på var like "feig" som din; jeg bare sluttet å ringe, og tok ikke telefonen når hun ringte meg. -Var alltid "ute", "lyden var av", "mobilen lå ute i bilen", "glemte den på jobb" osv.

Selv ser jeg ikke på dette som en dum måte å gjøre det på, for jeg har oppnådd det jeg ville. I dag har vi sporadisk kontakt. Vi bor slik til at vi bare møtes et par ganger i året, og da er det når jeg vil.

Det er som regel hun som ringer, men hun tok tydeligvis hintet etter en periode der det var lite respons fra meg. Nå ringer hun en gang i blant, og vi snakker også om andre ting enn bare henne. Hun er også interessert i hvordan det går med _meg_.

Jeg tror ikke det vil føre noe godt med seg å ta et oppgjør med denne veninnen din, for det virker ikke som om hun har selvinnsikt nok til å se sin egen rolle. Jeg tror ikke hun vil lære noe annet enn at "du er en megge".

Falske personer som henne, er det ikke så smart å "legge seg ut med", med vilje iallefall.. Da vet man aldri hva man kan få tilbake på "bygda" av hevn, om du skjønner hva jeg mener.

Det vil nok bare bli ubehageligheter for deg og det er ikke nødvendig, så lenge du er fornøyd med livet ditt slik det er nå (uten henne).

hilsen en som har gjort noe tilsvarende..

Wow, det der kjenner jeg meg igjen i og, at hun stadig havnet i de samme situasjonene (både i kjæreste- og venneforhold) hvor jeg måtte høre på henne og forsøke å gi råd hvorpå hun alltid erklærte dyrt og hellig at dette er siste gangen, nå er jeg sterk, jeg skal aldri havne i dette igjen, jeg hadde aldri kommet til denne selvinnsikten uten deg og så videre og så videre. Og en blir litt lei av å gi de samme rådene, å høre den samme klagesangen gang etter gang og lyst til å skrike slutt å si de tingene der både du og jeg vet det ikke hjelper en drit.

Jeg vet godt innerst inne at et opprør/konfrontasjon aldri i livet vil funke - det er flere år siden, jeg har det bra og ønsker ikke å dras tilbake til alt der der igjen. Men allikevel så har dette lagt seg i underbevisstheten helt siden artikkelen, og det plager meg med jevne mellomrom

[Gjest den dårlige venninnen?]

tror du gjorde det riktige jeg, men hvis du hadde konfrontert henne så hadde hun kanskje forstått at dette "dobbeltspillet" ikke går an og at det faktisk er mennesker rundt henne som merker det og reagerer på det. Jeg har selv en venninne som "smisker" med alle når de er der men så snart de snur ryggen til er det bare "shitkasting" etter dem, og for å være helt ærlig tror jeg ikke jeg er modig nok til å ta det opp med henne.

Sukk nei, jeg gikk rundt og grudde meg til å møte henne i flere måneder, det var vel egentlig det siste året som venninne at jeg virkelig begynte å innse at hun aldri kom til å forandre seg, iallefall ikke slik det var nå, og begynte å bli fysisk kvalm av å være i nærheten av henne...men å bryte med henne turde jeg ikke, kunne aldri si nei når hun først skulle noe og jeg skulle være med, det var ikke før graviditeten min da endelig ga meg mot til å kutte ut tvert..da begynte jeg å tenke på¨hvilke venner jeg egentlig ønsket å omgi meg med.. tanken på at hun skulle holde babyen min med det falske smilet hennes og så deretter snakke drit om meg og ungen etterpå (utrolig hvor mye som var galt med andres unger ifølge henne) gjorde meg kvalm.

Vi kunne egentlig ha det ganske så gøy sammen, men etter en stund ble selvsentreringen hennes litt vel altomskyggende..dessverre Småting som i begynnelsen var en del av henne, tenkte jeg var...jaja, alle har sine sider...men tilslutt...vel, akkurat som i et forhold antar jeg, slik artikkelen beskrev.

[Gjest erfaring gjør klok av skade]

Jeg har veldig dårlig erfaring med å 'ta det opp' med slike mennesker som din gamle venninne. Selv om jeg er tilhenger av å 'få korta på bordet'.

Nå er toget allerede passert, så å snakke om det nå har vel ingen hensikt.

Prøv heller å være modig og direkte i andre forhold, hvis det kan være konstruktivt. Folk er veldig sårbare, så det må gjøres forsiktig, pakkes sakte ut med silkehansker.

[Gjest tjohooo]

Nesten så jeg lurer på om jeg kjenner denne jenta

Det var veldig vanskelig å bryte med min. De gangene jeg konfronterte henne, snudde hun enten om på situasjonen eller nektet plent. Hvis jeg gradvis fjernet meg, bombarderte hun meg med oppmerksomhet for ikke å miste meg. Hun skjønte rett og slett ikke hvordan hun selv holdt på (baksnakket oss "bestevennene" etter tur, falsk som få) Nå har jeg flyttet, så jeg slipper heldigvis det problemet. Det tok henne uansett kun kort tid å få en ny bestevenn, så jeg tror ikke akkurat tapet er så stort for henne heller.