Selvmord

[Orio]

Har behandleren din vanligvis vært avvisende og uforstående?

Psykolgen jeg går til nå pleier ikke være avvisende og uforstående, h*n gir meg tvert i mot god tid til å forklare, og gjentar det jeg har sagt for å sjekke om h*n har forstått meg riktig.

Men har i det siste, dvs i høst, følt det som h*n prøver å trekke seg unna, ikke lenger er interessert i hva jeg har å si.

[thinkerbell]

Denne typen mobbing forutsetter en antydning av selvtilit, så egentlig burde du være glad på mine vegne. :-)

hehe

[cathlin]

Psykolgen jeg går til nå pleier ikke være avvisende og uforstående, h*n gir meg tvert i mot god tid til å forklare, og gjentar det jeg har sagt for å sjekke om h*n har forstått meg riktig.

Men har i det siste, dvs i høst, følt det som h*n prøver å trekke seg unna, ikke lenger er interessert i hva jeg har å si.

Høres vondt ut å gå å kjenne på avvisning. Kanskje ta opp nettopp dette temaet hva du er redd for? -kan være en ide. Rådet mitt er - forsøk å være ærlig og snakk om det du kjenner du har lyst til. Av og til kan det være nyttig å ta en sjanse på behandleren. Vet det er vanskelig.

mvh

[thinkerbell]

Har flere ganger tenkt på å skrive til psykologen, fortelle om ting i et brev i stedet for ansikt til ansikt. Men tror det vil være enda vanskeligere, hadde ikke turt å komme tilbake etter å ha sendt et sånt brev. Og da er jo vitsen borte.

Prøver meg frem med små ting for å sjekke reaksjonen. Har gått bra hittil. Prøver å bygge opp tillit til psykologen, men det er ikke lett å bestemme seg for å stole på noen. Har alltid hatt problemer med å ha tillit til folk, og den situasjonen jeg beskrev har ikke akkurat gjort det lettere å fortelle om det som er vanskelig. Har for ofte oplevd lignende ting.

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor du kvier deg for å ta dette opp med behandler.

Problemet er bare det at du kan risikere å kjøre deg fast i en depressiv tankegang som igjen bare gir næring til selvmordstankene dine.

Det virker på meg som om du står ganske alene om dette allerede, -hva har du å tape på å dele din hemmelighet med noen andre.

Livet er vondt og ofte blodig urettferdig. Du vil garanter bli såret igjen, og igjen og igjen. Men, du vil også oppleve at noen tror på deg og bryr seg om deg. Men da må du ta en sjanse. Det er ensomt å gå slik du gjør nå.. Jeg håper du klarer å finne en vei ut av dette.

Kan jeg gjøre noe for deg så send meg en mail på

[email protected]

PS.Jeg synes mitt forslag om at du skulle sende et brev til ham var et fantastisk godt forslag (så det !), men da MÅ du tvinge deg selv til å gå til timen etterpå. (Det er hele cluet!)

ha en så god kveld som du kan orio

[frosken]

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor du kvier deg for å ta dette opp med behandler.

Problemet er bare det at du kan risikere å kjøre deg fast i en depressiv tankegang som igjen bare gir næring til selvmordstankene dine.

Det virker på meg som om du står ganske alene om dette allerede, -hva har du å tape på å dele din hemmelighet med noen andre.

Livet er vondt og ofte blodig urettferdig. Du vil garanter bli såret igjen, og igjen og igjen. Men, du vil også oppleve at noen tror på deg og bryr seg om deg. Men da må du ta en sjanse. Det er ensomt å gå slik du gjør nå.. Jeg håper du klarer å finne en vei ut av dette.

Kan jeg gjøre noe for deg så send meg en mail på

[email protected]

PS.Jeg synes mitt forslag om at du skulle sende et brev til ham var et fantastisk godt forslag (så det !), men da MÅ du tvinge deg selv til å gå til timen etterpå. (Det er hele cluet!)

ha en så god kveld som du kan orio

Jeg synes også at forslaget ditt var godt :-)

[thinkerbell]

Jeg synes også at forslaget ditt var godt :-)

postmannen er kommet!

[Gjest eenie-leenie-meenie]

postmannen er kommet!

Hva skal du med han?

[Orio]

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor du kvier deg for å ta dette opp med behandler.

Problemet er bare det at du kan risikere å kjøre deg fast i en depressiv tankegang som igjen bare gir næring til selvmordstankene dine.

Det virker på meg som om du står ganske alene om dette allerede, -hva har du å tape på å dele din hemmelighet med noen andre.

Livet er vondt og ofte blodig urettferdig. Du vil garanter bli såret igjen, og igjen og igjen. Men, du vil også oppleve at noen tror på deg og bryr seg om deg. Men da må du ta en sjanse. Det er ensomt å gå slik du gjør nå.. Jeg håper du klarer å finne en vei ut av dette.

Kan jeg gjøre noe for deg så send meg en mail på

[email protected]

PS.Jeg synes mitt forslag om at du skulle sende et brev til ham var et fantastisk godt forslag (så det !), men da MÅ du tvinge deg selv til å gå til timen etterpå. (Det er hele cluet!)

ha en så god kveld som du kan orio

Har ofte tenkt på det med å sende brev, både til psykologen og fastlegen. Har faktisk også gjort det en gang, til en sykehuslege, men det var en helt annen situasjon.

Ulempen ved å skrive brev (kunne kommet med mange, men disse er i hvert fall litt "fornuftige"), når jeg skriver kan jeg lett fortelle veldig mye, lenge før jeg er klar for det. Har tidligere presset meg/blitt presset til det, og da har det resultert i en ny omgang med depresjon, og jeg har trukket meg helt tilbake i behandlingen, har ikke klart å snakke om noe som helst i lang tid etterpå. Psykologen jeg går til nå er mer opptatt av at jeg bare skal fortelle det jeg er klar for, ikke fortelle for å tilfredsstille inbilte krav. Og det virker som dette er en bedre løsning for meg.

Har også inngått en avtale med psykologen om at jeg ikke skal ta livet av meg uten å fortelle det først. Hadde aldri trodd det var noe hjelp i en sånn avtale, men det er det faktisk. Å bryte et løfte er nærmest umulig for meg. Så paykologen vet at jeg sliter med selvmordstanker, men h*n vet ikke at jeg regner med å ta livet av meg, at jeg for hver gang kommer nærmere et gjennomført selvmord.

Heldigvis virker det som ting er i ferd med å snu seg litt igjen. Jeg krysser i hvert fall fingrene og håper.

Tusen takk for hjelpen.

[Orio]

Høres vondt ut å gå å kjenne på avvisning. Kanskje ta opp nettopp dette temaet hva du er redd for? -kan være en ide. Rådet mitt er - forsøk å være ærlig og snakk om det du kjenner du har lyst til. Av og til kan det være nyttig å ta en sjanse på behandleren. Vet det er vanskelig.

mvh

Takk for gode svar. Som jeg skrev til Bella, tror og håper jeg det verste er over til neste gang.

[thinkerbell]

Har ofte tenkt på det med å sende brev, både til psykologen og fastlegen. Har faktisk også gjort det en gang, til en sykehuslege, men det var en helt annen situasjon.

Ulempen ved å skrive brev (kunne kommet med mange, men disse er i hvert fall litt "fornuftige"), når jeg skriver kan jeg lett fortelle veldig mye, lenge før jeg er klar for det. Har tidligere presset meg/blitt presset til det, og da har det resultert i en ny omgang med depresjon, og jeg har trukket meg helt tilbake i behandlingen, har ikke klart å snakke om noe som helst i lang tid etterpå. Psykologen jeg går til nå er mer opptatt av at jeg bare skal fortelle det jeg er klar for, ikke fortelle for å tilfredsstille inbilte krav. Og det virker som dette er en bedre løsning for meg.

Har også inngått en avtale med psykologen om at jeg ikke skal ta livet av meg uten å fortelle det først. Hadde aldri trodd det var noe hjelp i en sånn avtale, men det er det faktisk. Å bryte et løfte er nærmest umulig for meg. Så paykologen vet at jeg sliter med selvmordstanker, men h*n vet ikke at jeg regner med å ta livet av meg, at jeg for hver gang kommer nærmere et gjennomført selvmord.

Heldigvis virker det som ting er i ferd med å snu seg litt igjen. Jeg krysser i hvert fall fingrene og håper.

Tusen takk for hjelpen.

Jeg har full respekt for at du ikke ønsker å skrive til din behandler. Og jeg er til og med enig i de grunnene du oppgir.

Det jeg ikke er enig i,- er at du skal slite med selvmordstankene alene Orio.

Jeg mener ikke du skal vri sjelen ditt på ut på et papir, til det er den altfor verdifull. Men dersom han visste, ikke hvorfor eller hvordan, men _at_ du hadde slke tanker.. kanskje vedkommende da kunne gi deg en hjelpende hånd.

ha en god kveld orio.

-bella

[Orio]

Jeg har full respekt for at du ikke ønsker å skrive til din behandler. Og jeg er til og med enig i de grunnene du oppgir.

Det jeg ikke er enig i,- er at du skal slite med selvmordstankene alene Orio.

Jeg mener ikke du skal vri sjelen ditt på ut på et papir, til det er den altfor verdifull. Men dersom han visste, ikke hvorfor eller hvordan, men _at_ du hadde slke tanker.. kanskje vedkommende da kunne gi deg en hjelpende hånd.

ha en god kveld orio.

-bella

Tror faktisk det er i ferd med å snu, håper i hvert fall det. Blir uansett en stund til jeg ser psykologen igjen, han skal vær borte noen uker. Skal tenke over det su skriver, kanskje jeg bestemmer meg for å ta det opp med ham når hen er tilbake.