Overintelligente barn

[Gjest kjennetegnene]

Kjenner en dyktig lærer som har vært lærer i tredve år. . Hun pleier alltid å ha et urolig barn i klassen og ofte en gutt. Men det som overrasker meg det er at for hver klasse hun har hatt så er den urloige ungen som regel den mest inteligente ungen i klassen. Hva kan det ha seg at slike urolige barn ofte egentlig er så inteligente? Det er jo tragisk at det er dem som da ofte havner som tapere fordi lærere ikke greier å takle dem riktig. De kunne jo blitt en kjemperessurs.

[petter smart]

De er urolige fordi de kjeder seg, det er ikke nok utfordring for dem.

Dette er egentlig er velkjent fenomen i skolene, men det er tydeligvis viktigere at ingen skal kunne ses på som tapere enn at de flinke tas godt vare på.

I de fleste land er det egne skoler/klasser for de som er ekstra flinke. I Norge får de ingenting. Ellers stempler en jo de stakkars barna som ikke er i de spesielle klassene/skolene.

[Gjest nujg]

Det var en artikkel i "Magasinet" for en tid tilbake om temaet intelligente barn som ofte ble mistolket som adhd'ere.

[laban]

Skoleflinkhet, særlig de første årene, handler mye om å gjøre oppgaver på den måten det er bestemt at de skal gjøres. De som er intelligente i betydningen høy problemløsningsevne, liker ofte ikke slike oppgaver. De gjør ting på sin egen måte - for å se hva som skjer da - eller de gjør noe helt annet. Dette virker selvsagt forstyrrende når poenget er å lære alle å gjøre tingene omtrent likt.

Det er ikke lett for den arme læreren heller, å skille "intelligent" kreativitet og forskertrang, fra "vanlig" uro.

[Gjest berlitz]

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

[amber sun]

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

- men hvor mange passer inn i disse punktene, da?

Når jeg leser nedover på linken du la ut, så kjenner jeg igjen 5åringen på alle punkter utenom de som har med eldre barn å gjøre, det var vel 2-3punkter, f eks det med politikk osv

Jeg vet at hun ikke er tapt bak en vogn, men tenker ikke akkurat at hun er overintelligent heller.

Jeg ser jo de punktene hun skiller seg ut på i barnehagen, men hun fungerer også godt der. Det var veldig mange punkter som var veldig henne.

Misforstå meg rett her, jeg er ikke ute etter å stemple henne som veldig intelligent, men hvor mye vekt kan en egentlig legge på disse punktene? Hva om barnet passer inn under nesten alle, er de da i denne kategorien, eller er det andre ting som også er vesentlige?

*grubler*

[mrxx]

Har ikke lest de andre svarene, men jeg vil anta at de som er ekstra glupe blir urolige fordi skolen blir kjedelig. De får for lite stimuli og klarer derfor ikke å sitte stille. Kanskje er løsningen å lesse mer arbeid over på dem så de har noe å bryne seg på. Men slik skolen er så må de glupe hele tiden vente på de som er mindre glupe og det blir selvsagt jævlig kjedelig for de glupe.

[Gjest Ugga Bugga]

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

Sitat:

En 8 års gutt skulle skrive om da han møtte en UFO. Han fikk store problemer, fordi UFO-er finnes ikke og på skolen blir man rettet på hvis man sier noe som er feil. Han endte opp med følgende: "Jeg gikk en tur og da så jeg en UFO. Men UFOer finnes ikke, derfor dro den sin vei."

*LOL*

[Gjest Ugga Bugga]

Har ikke lest de andre svarene, men jeg vil anta at de som er ekstra glupe blir urolige fordi skolen blir kjedelig. De får for lite stimuli og klarer derfor ikke å sitte stille. Kanskje er løsningen å lesse mer arbeid over på dem så de har noe å bryne seg på. Men slik skolen er så må de glupe hele tiden vente på de som er mindre glupe og det blir selvsagt jævlig kjedelig for de glupe.

Ellers blir de satt som "hjelpelarere" for de mindre flinke barna.

[Gjest mor til adhd-gutt]

Det var en artikkel i "Magasinet" for en tid tilbake om temaet intelligente barn som ofte ble mistolket som adhd'ere.

Jeg er slett ikke sikker på om de blir mistolket som adhd-ere. Hvis man går inn på kriteriene for ADHD så stemmer jo mye av dette som også stemmer for de overintelligente barna.

Jeg har selv et barn som passer inn i alle disse kjennetegnene for overintelligente barn og som har diagnosen ADHD. Jeg vet han er langt mer intelligent enn andre på hans alder, men jeg tror også 99% på at han har ADHD. Medisiner for ADHD gjør at han kan bruke sine evner i stedet for å bli klassens bråkmaker og klovn.

[Gjest mora hans]

Det kan slå ut på flere måter. Min sønn er ganske intelligent, men slikt sier man jo ikke høyt, for det passer seg ikke. Han slukte både skolebøker og alt annet, gikk ut av skolen med toppkarakterer, men.. han var ikke flink i gym, og pga. at han var litt rund så ble han mobbet. Mesteparten av skoletiden gikk med til skulk pga. dette. Det var ingen forståelse eller hjelp å få for angsten, mobbingen og gymtvangen.

Han fikk sine eksamener og topp karakterer i alle teoretiske fag. Videregående tok han som privatist på ett år, og nå holder han på med universitetsutdannelse, som han også gjør bra.

Han løper og går lange turer, er glad i naturen, men barndommen og de første 9 års skolegang sitter i ham som et vondt minne.

[Gjest Alle skryter jo]

Det kan slå ut på flere måter. Min sønn er ganske intelligent, men slikt sier man jo ikke høyt, for det passer seg ikke. Han slukte både skolebøker og alt annet, gikk ut av skolen med toppkarakterer, men.. han var ikke flink i gym, og pga. at han var litt rund så ble han mobbet. Mesteparten av skoletiden gikk med til skulk pga. dette. Det var ingen forståelse eller hjelp å få for angsten, mobbingen og gymtvangen.

Han fikk sine eksamener og topp karakterer i alle teoretiske fag. Videregående tok han som privatist på ett år, og nå holder han på med universitetsutdannelse, som han også gjør bra.

Han løper og går lange turer, er glad i naturen, men barndommen og de første 9 års skolegang sitter i ham som et vondt minne.

Hvorfor kan du ikke skryte av det? Jeg vet ikke om noen foreldre jeg kjenner som ikke skryter av hvor flinke og modne barna deres er.

[Gjest nemlig]

Hvorfor kan du ikke skryte av det? Jeg vet ikke om noen foreldre jeg kjenner som ikke skryter av hvor flinke og modne barna deres er.

og gud hvor lei man blir av å høre på når andre skryter av ungene sine

[blitz1365380771]

og gud hvor lei man blir av å høre på når andre skryter av ungene sine

Fullstendig enig.

Og hvor mange av disse små "geniene" som leser og skriver i første klasse har lært det av foreldrene? Sikkert de fleste!!

Og dermed gått glipp av masse lek og fysisk aktivitet som barn er avhengige av for at hjernen skal utvikle seg skikkelig.

Derfor er det ingen grunn til å tro at genistatusen opprettholdes inn i voksenlivet.

Sammenhengen mellom genialitet og hva-man har-lært-seg-til-nå er dessuten ikke-eksisterende.

[Gjest tjohooo]

Fullstendig enig.

Og hvor mange av disse små "geniene" som leser og skriver i første klasse har lært det av foreldrene? Sikkert de fleste!!

Og dermed gått glipp av masse lek og fysisk aktivitet som barn er avhengige av for at hjernen skal utvikle seg skikkelig.

Derfor er det ingen grunn til å tro at genistatusen opprettholdes inn i voksenlivet.

Sammenhengen mellom genialitet og hva-man har-lært-seg-til-nå er dessuten ikke-eksisterende.

Enig i at det er irriterende med folk som skryter av barna.

Men du tar nok litt feil, det trenger ikke være sånn som du sier i de fleste tilfellene. Kjenner flere sklike smarte barn, de har på eget initiativ villet lære, og det har på ingen måte gått på bekostning av frisk luft og lek. Det kan jo hende de bare er tidlig modne, selvfølgelig, og at deres iq som voksne ikke vil være høyere enn gjennomsnittet?

[Gjest tjohooo]

Fullstendig enig.

Og hvor mange av disse små "geniene" som leser og skriver i første klasse har lært det av foreldrene? Sikkert de fleste!!

Og dermed gått glipp av masse lek og fysisk aktivitet som barn er avhengige av for at hjernen skal utvikle seg skikkelig.

Derfor er det ingen grunn til å tro at genistatusen opprettholdes inn i voksenlivet.

Sammenhengen mellom genialitet og hva-man har-lært-seg-til-nå er dessuten ikke-eksisterende.

Ok, etter å ha lest litt bedre hva du skriver er jeg enig i det meste mislas deg litt...

[Gjest Alize]

De er urolige fordi de kjeder seg, det er ikke nok utfordring for dem.

Dette er egentlig er velkjent fenomen i skolene, men det er tydeligvis viktigere at ingen skal kunne ses på som tapere enn at de flinke tas godt vare på.

I de fleste land er det egne skoler/klasser for de som er ekstra flinke. I Norge får de ingenting. Ellers stempler en jo de stakkars barna som ikke er i de spesielle klassene/skolene.

Da jeg gikk på skolen var jeg et slikt barn. En som var store deler av skoletiden på biblioteket og leste bøker, "gikk på do" hele tiden, og hadde liiten lyst til å dra på skolen, fordi jeg synes undervisningen var kjedelig.

Jeg kunne lese da jeg var 4 år, kunne gangetabellen 1-10 da jeg var 6, leste engelske bøker da jeg var 7, og fikk ingen utfordringer på skolen før jeg begynte i 7.klasse og var så gammel at jeg krevde å få andre mattebøker enn de andre hadde. På samtlige lesetester (testing av alfabet, lesehastighet og tekstforståelse) gjennom hele barneskolen trodde klasseforstanderen at jeg jukset, fordi jeg leste fortere enn det han gjorde... Moren min fikk pepper for dette på samtlige foreldremøter/konferansetimer, og hun sa i klartekst at jeg var ute av klasserommet så mye fordi jeg kjedet meg, men ingenting ble gjort.

Dette er et "kjent fenomen" i vår familie, og jeg har nå en nevø på 5 år som leser, skriver, regner, og snakker enkel engelsk. Hvorfor skal han "straffes" når han begynner på skolen for at han har lyst til å lære? Og tro meg, det er ikke tvang inne i bildet her... Han går ikke glipp av hverken fotball, skitur, fotturer i fjellet, eller andre uteaktiviteter.

Foreldrene mine har aldri hatt forventninger til at jeg skulle ha toppkarakterer, eller "bli noe stort", så lenge jeg gjorde mitt beste og jeg var fornøyd. Hvis jeg får barn en dag, og jeg ser at han/hun kjeder seg på skolen, kommer jeg til å kreve tilrettelagt undervisning, såfremst han/hun selv ønsker det.

[Lucretia]

Da jeg gikk på skolen var jeg et slikt barn. En som var store deler av skoletiden på biblioteket og leste bøker, "gikk på do" hele tiden, og hadde liiten lyst til å dra på skolen, fordi jeg synes undervisningen var kjedelig.

Jeg kunne lese da jeg var 4 år, kunne gangetabellen 1-10 da jeg var 6, leste engelske bøker da jeg var 7, og fikk ingen utfordringer på skolen før jeg begynte i 7.klasse og var så gammel at jeg krevde å få andre mattebøker enn de andre hadde. På samtlige lesetester (testing av alfabet, lesehastighet og tekstforståelse) gjennom hele barneskolen trodde klasseforstanderen at jeg jukset, fordi jeg leste fortere enn det han gjorde... Moren min fikk pepper for dette på samtlige foreldremøter/konferansetimer, og hun sa i klartekst at jeg var ute av klasserommet så mye fordi jeg kjedet meg, men ingenting ble gjort.

Dette er et "kjent fenomen" i vår familie, og jeg har nå en nevø på 5 år som leser, skriver, regner, og snakker enkel engelsk. Hvorfor skal han "straffes" når han begynner på skolen for at han har lyst til å lære? Og tro meg, det er ikke tvang inne i bildet her... Han går ikke glipp av hverken fotball, skitur, fotturer i fjellet, eller andre uteaktiviteter.

Foreldrene mine har aldri hatt forventninger til at jeg skulle ha toppkarakterer, eller "bli noe stort", så lenge jeg gjorde mitt beste og jeg var fornøyd. Hvis jeg får barn en dag, og jeg ser at han/hun kjeder seg på skolen, kommer jeg til å kreve tilrettelagt undervisning, såfremst han/hun selv ønsker det.

Kjenner meg igjen. Lærte å lese/skrive som 4-åring. Barneskolen var jeg alltid den som hjalp de andre elevene, og læreren skrøt av det til mora mi.

Sluttet å gjøre lekser allerede på barneskolen en gang. I 6. klasse skulle klassen skrive bok. Alle skrev et første kapittel hver (om hva vi ville), leverte, og lærer plukket ut den beste, kopierte så alle fikk hver sin kopi. Så skulle alle skrive kap. 2 til denne historien. En medelev (en av de tøffe gutta) hadde nevnt noe om at jeg hadde skrevet rett av fra en bok. Læreren trodde på det, og jeg fikk kommentaren: "Å stjele idéer fra andre forfattere er ok, men ren avskrift går ikke" eller noe i den duren. Mor ble flyforbanna og skjelte ham ut, og han beklaget seg foran hele klassen. Jeg fikk ny kommentar "Du skriver som en ekte forfatter" (som forøvrig 2 andre lærere også har skrevet til meg).

På ungdomsskolen havnet jeg i en gruppe som fikk litt mer avansert matte. Fikk gode karakterer selv om jeg bare gjorde lekser ved innlevering, og leste til prøver bare en dag eller to i forveien.

VGS gikk ok, fikk karakterer midt på treet, mye grunnet mangel på lekselesing, og angst som gjorde at jeg aldri rakk opp hånda i timene eller utmerket meg på noen måte.

Nå på universitetet sliter jeg!!! I linken som noen la ut her står det noe om "Problemer senere under utdannelsen".

Er mye annet der også jeg kjenner igjen. Kanskje jeg var et overinteligent barn? Vel, hjelper meg ikke så mye i dag... sukk.

[ott]

Har ikke lest de andre svarene, men jeg vil anta at de som er ekstra glupe blir urolige fordi skolen blir kjedelig. De får for lite stimuli og klarer derfor ikke å sitte stille. Kanskje er løsningen å lesse mer arbeid over på dem så de har noe å bryne seg på. Men slik skolen er så må de glupe hele tiden vente på de som er mindre glupe og det blir selvsagt jævlig kjedelig for de glupe.

Mer arbeid er ikke det de har bruk for. Det er ikke noe interessant i å regne de samme oppgavene om og om igjen, bare med små variasjoner. Som regel er det "mer oppgaver"-prinsippet lærere bruker når de bestemmer seg for å "tilrettelegge" for de som jobber raskere enn resten. Resultat: en stabel ekstrabøker som blir liggende urørt.

Det man trenger er en annen progresjon og oppmuntring til å lære på siden av det som er fastsatt pensum, gjerne på egen hånd. Problemet er å få vedkommende til å beholde interessen for å lære, samtidig som det ikke er bra å løpe langt i forkant i pensum i forhold til resten av klassen.

Jeg hadde én lærer som klarte dette, og jeg skylder ham i grunnen en stor takk.

[ott]

Kjenner meg igjen. Lærte å lese/skrive som 4-åring. Barneskolen var jeg alltid den som hjalp de andre elevene, og læreren skrøt av det til mora mi.

Sluttet å gjøre lekser allerede på barneskolen en gang. I 6. klasse skulle klassen skrive bok. Alle skrev et første kapittel hver (om hva vi ville), leverte, og lærer plukket ut den beste, kopierte så alle fikk hver sin kopi. Så skulle alle skrive kap. 2 til denne historien. En medelev (en av de tøffe gutta) hadde nevnt noe om at jeg hadde skrevet rett av fra en bok. Læreren trodde på det, og jeg fikk kommentaren: "Å stjele idéer fra andre forfattere er ok, men ren avskrift går ikke" eller noe i den duren. Mor ble flyforbanna og skjelte ham ut, og han beklaget seg foran hele klassen. Jeg fikk ny kommentar "Du skriver som en ekte forfatter" (som forøvrig 2 andre lærere også har skrevet til meg).

På ungdomsskolen havnet jeg i en gruppe som fikk litt mer avansert matte. Fikk gode karakterer selv om jeg bare gjorde lekser ved innlevering, og leste til prøver bare en dag eller to i forveien.

VGS gikk ok, fikk karakterer midt på treet, mye grunnet mangel på lekselesing, og angst som gjorde at jeg aldri rakk opp hånda i timene eller utmerket meg på noen måte.

Nå på universitetet sliter jeg!!! I linken som noen la ut her står det noe om "Problemer senere under utdannelsen".

Er mye annet der også jeg kjenner igjen. Kanskje jeg var et overinteligent barn? Vel, hjelper meg ikke så mye i dag... sukk.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg trengte ikke jobbe en døyt for karakterene på ungdomskolen og på videregående, og det betaler jeg igjen for på universitetet med renter. Den "studieteknikken" jeg har innarbeidd, og som gav femmere og seksere på videregående holder så vidt til en D eller E nå. Bare flaks at jeg ikke har strøket i noe hittil. Først nå etter et par år har jeg så vidt klart å reparere litt på skaden. Det som er ekkelt å tenke på er at hvis jeg hadde litt motivasjon, studieteknikk og gadd å kløyve boka så kunne jeg hatt toppkarakterer.

I det siste har jeg begynt å lure på om skolegangen er en del av årsaken til at jeg sliter sosialt også. Jeg har aldri blitt mobbet eller noe, men som deg turte jeg aldri å rekke opp hånden og si noe i timene. Jeg antar jeg var redd for at det jeg sa skulle være feil, siden folk forventet at jeg visste svaret uansett. Det eneste lærerne gadd å gjøre med det var å true med dårlige karakterer, men det brydde jeg meg ikke så mye om. Karakterene ble gode nok likevel.

Kun en lærer tok tak i det og forsøkte å inspirere meg til innsats, men det var bare i et fag på ungdomsskolen.