hmmm....

[Gjest someone out there...]

I hverdagen, på skolen, blandt venner og hjemme har jeg lyst til å være og bli sett på som en livsglad, smilende, våken og opplagt,utadvendt og sosial jente som er sikker på seg selv og som ikke alltid har en tendens til å føle seg underlegen alle andre,og som har mange bekjentskaper og venner som synes jeg er interessant,morsom,kul...

Istedet er jeg det stikk motsatte: Ofte trøtt og tiltaksløs, sjenert og ganske innesluttet,spesielt blandt ukjente folk. Prøver ofte å virke selvsikker, men får det ikke helt til. Føler meg "liten" i mange sosiale situasjoner og får ikke vist hvem jeg egentlig er. Er ekstremt opphengt i min egen væremåte, tenker over alt jeg sier og gjør og er redd for å skille meg ut.

Det er bare de aller nærmeste som får se de mer "sprudlende" sidene ved meg og jeg skulle ønske jeg ikke var så redd for å la andre få se dem også..orker liksom ikke prøve mer..det som plager meg aller mest er det inntrykket folk sikkert har av meg..vet mange ser på meg som en lite snakkesalig,asosial og "alvorlig" person...

Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig å være ung. Hvorfor er noen født med selvtillit mens andre går hele livet og ønsker at de hadde det...blir så oppgitt og så utrolig lei av å være meg.

[Gjest tottlå]

Kjenner meg igjen i din situasjon......! Jeg var en innesluttet og sjenert jente når jeg var yngre. Var kun vennene som såg den egentlige meg!

Tror man "vokser" slikt av seg! Det gjorde jeg.......Nå er jeg utadvent og sprudlende. Synes det er morsomt å bli kjent med nye folk, smiler og koser meg for det meste! Den rolige sjenerte jenta har "flyttet ut"!!

Tror kanskje arbeidet mitt i hjalp meg litt på vei. Jeg arbeider i helsevesenet, og der er jeg nødt til å kommunisere med mennesker, må smile å være glad, trøste, vise empati osv. Jeg elsker jobben min!

Du vokser det nok av deg! Prøv å slipp deg litt løs! Du vil føle deg som et nytt menneske!

Good luck!!

[Gjest Cinderellla]

Jeg skal love deg at du ikke er alene om å føle det akkurat slik!!!

Jeg har jobbet med ungdom før, og veldig mange sliter med det samme. Ikke alle man kan se det på, noen klarer å skjule det litt også, men alle har de samme tankene som deg!

Var egentlig akkurat slik, da jeg var ung jeg også, tror det er noe man vokser fra, når man får mer livserfaring. Fra å være så sjenert at jeg ikke en gang turte å bestille meg en øl selv ute på byen da jeg var 18 år, kan jeg i dag stå på bordet og hyle ut, uten at det gjør meg noe! ;-)

Ønsker deg lykke til, det er nok bare du som ser på deg på den måten du tror andre ser på deg! Andre oppfatter deg garantert anderledes enn du tror, og det pleier å være mer positivt enn man selv tror!!! :-)