Psykiatrisk lidelse komb. med alkoholprob.

[Gjest punkyB]

Dette er et lite hjertesukk - men jeg har også noen spørsmål jeg vil ha svar på - og ellers mottas tips med takk !

Jeg har en søster som har hatt problem med alkohol i mange år. I tillegg har hun psykiske problem - tror hun er bipolar. Har ikke eksakt diagnose da ...

Hun har vært inne på 4 mislykkede behandlinger (2 forskjellige steer) på steder for alkoholproblemer. Alle har endt med at hun blir sparket it fordi hun sprekker.

Hun kan klare seg lenge uten alkohol (dvs. flere uker) - men hun planlegger når hun skal drikke neste gang - dvs. hun klarer å holde seg med det målet i sikte.

Nå er hun på et psykiatrisk sykehus som jo legger mer vekt på den psykiske lidelsen. Hun har i mange år hatt mindreverdighetskomplekser og derfor tydd til alkohol. Men her har hun 'fri' i helgene og da har hun veldig ofte drukket.

Hun har blitt veldig ansvarsløs de siste par årene - jobb har hun ikke lenger - betaler ikke regninger og det ser ut som en grisesti hjemme hos henne.

I alle år ha hun greid seg selv men nå røyner det på. Min mor har stilt veldig opp for henne men hun begynner å bli VELDIG sliten nå.

Så begynner litt av spørsmålene ....

Skal man alltid stille opp for en slik person å tildels sy puter under armene på henne?

Sånn det er nå kommer alltid noen å ordner opp så hun kan ture fram.

Men siden hun er veldig psykisk ustabil , har prøvd å ta sitt eget liv et par ganger - hvor hardt kan man presse henne ?

Hun sier behandlingen hjelper (den psykiatriske) men drikker ved første anledning (frihelgene) - hun vet hun risikerer å bli kastet ut av behandlingen - skal man 'sladre' til sykehuset ? De tror vel at behandlingen hjelper siden hun ikke sier til de at hun drikker - eller skjønner de mer enn de sier ?

Har litt dilemma med det at man blir kastet ut fra behandling hvis man sprekker - man må være motivert for det selv - men man klarer jo ikke å slutte hvis man ikke får behandling.

Hva forventes det av familien ?

Jeg kan ta permisjon fra jobben og 'fotfølge' henne. Men vil det hjelpe henne mer enn på kort sikt ? Dessuten hvor mye forlanges det at jeg skal forsake mitt eget liv ? Til nå har jeg klart å holde det litt på avstand - men nå merker jeg at jeg begynner å bli veldig sliten (mest mentalt). Det samme gjelder resten av familien.

Dette ble litt langt men håper det går an å finne tråden i det :-))

[Balder]

Hei punkyB :-)

Jeg kan bare svare som legmann, men har med min psykiske lidelse litt erfaring.

Jeg tror at man må vise forståelse for folk som har slik lidelse du nevner. Selv makter jeg ikke å ta særlig ansvar, og kan i dårlige perioder bli helt lammet hvis jeg ikke får hjelp. Derfor mener jeg du ikke syr puter under armene hennes, men at du hjelper et menneske som er alvorlig syk. Det kan være vanskelig å se psykiske lidelser, for ofte virker vedkommende svært så oppgegående. Men slik du beskriver det (og jeg kjenner mye igjen) så er hun virkelig syk.

Jeg tror det er viktig å fokusere på den psykiatriske behandlingen og få den rette diagnose og medisin, før man begynner på alhoholproblemene. Hun bør være i balanse for å ha kontroll med drikkingen, og det tror jeg psykiatrien kan hjelpe med (du sier jo selv at det hjelper).

Ta vare på henne som et barn - respekter henne som voksen!

Bare noen tanker fra meg......

[frosken]

Jeg synes innlegget ditt reiser to typer problemstillinger - for det første hva som vil være best for søsteren din - og for det andre noe om hva som forventes av deg og/eller hva som vil være best for deg.

For å ta det siste først: Du spør f.eks. om "Hva forventes det av familien ?" og "hvor mye forlanges det at jeg skal forsake mitt eget liv ?" Å leve tett opp til noen som utagerer sin selvdestruktivitet, kan være utrolig provoserende. Man skal være ganske engleaktig for ikke å bli kjempesint i perioder. I hvilken grad man skal strekke seg for å forsøke å hjelpe til, tror jeg man må kjenne etter selv. Her finnes ingen allmenngyldige normer - ingen kan pålegge hverken deg eller familien å ta ansvar for en voksen søster som til tross for sine problemer jo ser ut til å være tilregnelig - og dermed også ansvarlig for seg selv. Hvis du strekker deg så langt at aggresjonen mot søsteren din vokser, så tror jeg det har liten hensikt for dere begge.

En annen sak er at det heller ikke er gitt at det finnes noe behandlingsapparat som fanger opp folk som har det som henne. En blanding av psykiatri-problematikk og misbruksproblematikk er ofte vanskelig å få god behandling for. Hun risikerer fort å bli kastet ut av begge typer behandlingsopplegg. Så det hele vil til syvende og sist ofte være avhengig av i hvilken grad det er mulig å motivere henne for behandling - eller for å være villig til å avstå fra øyeblikkelig behovstilfredsstillelse for å oppnå resultater på litt lengre sikt. Akkurat nå er det vel viktig å forsøke å motivere henne for å bli i behandling, og dersom hun diagnostiseres som bipolar vil kanskje medisiner kunne hjelpe henne.

Når det gjelder å få mennesker til å ta ansvar for seg selv, så er det et langt lerret å bleke. Tror ikke det nytter å tvinge frem altfor mye ansvarstaging på en gang - men samtidig må man selv føle konsekvensene av sine handlinger for overhodet å bli motivert for forandring. Det er sannsynligvis viktig at dere ikke alltid kommer ilende til for å hjelpe - men også at dere løpende er i dialog med henne om hva som skal til for at hun kan ha et OK liv. Hvis hun skal oppnå en følelse av å mestre sitt liv, er det sannsynligvis viktig at det settes noen overkommelige og ganske raskt oppnåelige mål i første omgang. Etterhvert kan kravene økes - når hun selv klarer å motivere seg for det...

Lykke til!

[Adia]

Flere kommuner har et pårørendesenter, hvor man kan få samtale, råd etc. iforh. familie medlemmer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, undersøk om det finnes noe sånn i din kommune. Det er vanskelig å vite uten å kjenne din søsters sykdom etc. om hva som kan være den riktige måten å hjelpe/støtte henne.

Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så bra å fulge "Balder" sitt råd.

Lykke til!

[Gjest aughii]

Hei.

Dobbeltdiagnoseproblematikk innen psykiatrien er et velkjent fenomen. Rusmidler blir benyttet som en slags selvmedisinering mot psykiske plager.

For det tilfelle du beskriver, er det helt klart at hun må få spesiell behandling av sitt alkoholproblem før hun kan oppnå bedring av psykisk helse.

Det er vanskelig, og krever at hun selv er motivert. Men det finnes jo flere private behandlingsklinikker i landet her, som behandler alkoholskadde. Prøv å motivere henne til innleggelse et slikt sted i første omgang.

Lykke til!

vennlig hilsen

[Gjest rota]

Hei punkyB :-)

Jeg kan bare svare som legmann, men har med min psykiske lidelse litt erfaring.

Jeg tror at man må vise forståelse for folk som har slik lidelse du nevner. Selv makter jeg ikke å ta særlig ansvar, og kan i dårlige perioder bli helt lammet hvis jeg ikke får hjelp. Derfor mener jeg du ikke syr puter under armene hennes, men at du hjelper et menneske som er alvorlig syk. Det kan være vanskelig å se psykiske lidelser, for ofte virker vedkommende svært så oppgegående. Men slik du beskriver det (og jeg kjenner mye igjen) så er hun virkelig syk.

Jeg tror det er viktig å fokusere på den psykiatriske behandlingen og få den rette diagnose og medisin, før man begynner på alhoholproblemene. Hun bør være i balanse for å ha kontroll med drikkingen, og det tror jeg psykiatrien kan hjelpe med (du sier jo selv at det hjelper).

Ta vare på henne som et barn - respekter henne som voksen!

Bare noen tanker fra meg......

Jeg vil bare si at jeg er enig med Balder. Han sier det så fint. Jeg tror nemlig at det er barnet i henne som må behandles først.

Jeg har erfaring med en venn, som jeg nå har fulgt i over 2 år. Jeg har vist at jeg var glad i ham uansett hvor håpløs han var. Helt til barnet i ham fikk ny tro på at noen var virkelig uvilkårlig glad i ham som den han var, uten å kreve noen ting av ham, bare gi. Så begynte han sakte men sikkert og få igjen troen på livet.

Det har kostet, det må jeg innrømme, men idag ser jeg resultater. Idag er han på et av evangeliesenterne her i landet. Han har tidligere vært ut og inn av psykiatriske klinikker og avrusningsklinnikker. Evangeliesenter kan være et forsøk for din søster også. Det er kun tidligere alkoholikere og narkomane som driver sentrene, så hun vil komme til likesinnede, altså ingen psykiatere som hun alltid vil føle seg liten sammen med. Hun vil ikke lenger være pasient, men et medmenneske med rusproblemer. Jeg er ikke kristen i den forstand som de er, men har tro på at slike sentre hjelper folk i en slik situasjon. Lykke til!

[Gjest punkyB]

Hei punkyB :-)

Jeg kan bare svare som legmann, men har med min psykiske lidelse litt erfaring.

Jeg tror at man må vise forståelse for folk som har slik lidelse du nevner. Selv makter jeg ikke å ta særlig ansvar, og kan i dårlige perioder bli helt lammet hvis jeg ikke får hjelp. Derfor mener jeg du ikke syr puter under armene hennes, men at du hjelper et menneske som er alvorlig syk. Det kan være vanskelig å se psykiske lidelser, for ofte virker vedkommende svært så oppgegående. Men slik du beskriver det (og jeg kjenner mye igjen) så er hun virkelig syk.

Jeg tror det er viktig å fokusere på den psykiatriske behandlingen og få den rette diagnose og medisin, før man begynner på alhoholproblemene. Hun bør være i balanse for å ha kontroll med drikkingen, og det tror jeg psykiatrien kan hjelpe med (du sier jo selv at det hjelper).

Ta vare på henne som et barn - respekter henne som voksen!

Bare noen tanker fra meg......

Det er det som er dilemmaet hvor mye en kan kreve av henne. Hun har tidligere vært veldig

ressurssterk derfor må vi venne oss til at hun ikke er den samme gamle lenger.

Men jeg vil jo tro at en må kunne kreve litt av henne også - men ta det i små og riktige doser.

Problemet er vel også hvilket problem som må behandles først. Hun har vært inne til behandling

for alkoholproblemer flere ganger uten hell - så jeg tro en må som du sier ta fatt i det psykiske først.

Hun drikker for å 'flykte' fra problemene.

Så jeg er veldig enig med deg på de fleste punktene - men man skal samtidig kunne kreve lit også for at man skal komme seg ut og videre ut av problemene.

[Gjest punkyB]

Hei.

Dobbeltdiagnoseproblematikk innen psykiatrien er et velkjent fenomen. Rusmidler blir benyttet som en slags selvmedisinering mot psykiske plager.

For det tilfelle du beskriver, er det helt klart at hun må få spesiell behandling av sitt alkoholproblem før hun kan oppnå bedring av psykisk helse.

Det er vanskelig, og krever at hun selv er motivert. Men det finnes jo flere private behandlingsklinikker i landet her, som behandler alkoholskadde. Prøv å motivere henne til innleggelse et slikt sted i første omgang.

Lykke til!

vennlig hilsen

Hun har vært inne til flere behandlinger for alkoholproblemer. Da har hun sprukket hver gang . Men meget mulig hun ikke var helt klar for å ta imot behandlingen da .

Jeg er litt enig med Balder i at hun kanskje trenger behandling for sine psyk. problemer først. Hun drikker fordi hun føler seg håpløs - at hun ikke strekker til.

Men det er ikke godt å si i hvilken enda man skal begynne .... *S*

[Gjest punkyB]

Jeg synes innlegget ditt reiser to typer problemstillinger - for det første hva som vil være best for søsteren din - og for det andre noe om hva som forventes av deg og/eller hva som vil være best for deg.

For å ta det siste først: Du spør f.eks. om "Hva forventes det av familien ?" og "hvor mye forlanges det at jeg skal forsake mitt eget liv ?" Å leve tett opp til noen som utagerer sin selvdestruktivitet, kan være utrolig provoserende. Man skal være ganske engleaktig for ikke å bli kjempesint i perioder. I hvilken grad man skal strekke seg for å forsøke å hjelpe til, tror jeg man må kjenne etter selv. Her finnes ingen allmenngyldige normer - ingen kan pålegge hverken deg eller familien å ta ansvar for en voksen søster som til tross for sine problemer jo ser ut til å være tilregnelig - og dermed også ansvarlig for seg selv. Hvis du strekker deg så langt at aggresjonen mot søsteren din vokser, så tror jeg det har liten hensikt for dere begge.

En annen sak er at det heller ikke er gitt at det finnes noe behandlingsapparat som fanger opp folk som har det som henne. En blanding av psykiatri-problematikk og misbruksproblematikk er ofte vanskelig å få god behandling for. Hun risikerer fort å bli kastet ut av begge typer behandlingsopplegg. Så det hele vil til syvende og sist ofte være avhengig av i hvilken grad det er mulig å motivere henne for behandling - eller for å være villig til å avstå fra øyeblikkelig behovstilfredsstillelse for å oppnå resultater på litt lengre sikt. Akkurat nå er det vel viktig å forsøke å motivere henne for å bli i behandling, og dersom hun diagnostiseres som bipolar vil kanskje medisiner kunne hjelpe henne.

Når det gjelder å få mennesker til å ta ansvar for seg selv, så er det et langt lerret å bleke. Tror ikke det nytter å tvinge frem altfor mye ansvarstaging på en gang - men samtidig må man selv føle konsekvensene av sine handlinger for overhodet å bli motivert for forandring. Det er sannsynligvis viktig at dere ikke alltid kommer ilende til for å hjelpe - men også at dere løpende er i dialog med henne om hva som skal til for at hun kan ha et OK liv. Hvis hun skal oppnå en følelse av å mestre sitt liv, er det sannsynligvis viktig at det settes noen overkommelige og ganske raskt oppnåelige mål i første omgang. Etterhvert kan kravene økes - når hun selv klarer å motivere seg for det...

Lykke til!

Vi har kanskje 'dullet' litt for mye med henne - latt henne kontrollere for mye.

Et ledd i behandlingen hun har nå er at hun får nye oppgaver hun skal utføre - ting hun har kviet seg for før med å ringe til offentlige atater o.l.

Vi bør vel henge oss på noe lignende og stille litt krav til henne - men ikke for mye og mange.

[Gjest punkyB]

Flere kommuner har et pårørendesenter, hvor man kan få samtale, råd etc. iforh. familie medlemmer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, undersøk om det finnes noe sånn i din kommune. Det er vanskelig å vite uten å kjenne din søsters sykdom etc. om hva som kan være den riktige måten å hjelpe/støtte henne.

Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så bra å fulge "Balder" sitt råd.

Lykke til!

Skal man henvende seg til hennes kommune eller min kommune ?? Vi bor i to forskjellige kommuner ser du .

[Gjest punkyB]

Takk for alle gode tips og medfølelse :-))

[Gjest sokrates]

Takk for alle gode tips og medfølelse :-))

Jeg arbeider for tiden på et sosialkontor. Og jett hva slags mennesker vi har der??? Jo mennesker som din søster. Jeg tenker at det vil være feil av deg å ta permisjon for å ta vare på din søster. (NB: Min personlige mening.)

Jeg tenker også at du og din familie må sette GRENSER for din søster. Hun må vite hvor mye dere bryr dere om henne. Det gjør dere ved å sette ned foten og si NEI, slik vil vi ikke ha det. Hun og andre rusmissbrukere har ofte fått ture fram slik de vil og har nok hatt for frie tøyler i måten å leve på.

Din søster må få tilbake ansvaret for eget liv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sier det til klienter på sosialkontoret. Noen klienter kan nesten legge seg ned eller sparke i beina i ren trass.

De har ofte en ufordragelig barnslig oppførsel som aldri noen har korigert, for da ble det bråk.

Jeg kunne godt tenkt meg NHDs perspektiver på denne problematikken.

Jeg er uenig i måten enkelte rusklinikker driver behandling.

Tenk om psykiatrien hadde sagt til sine pasienter at de ble kastet ut når de viste symptomer de er lagt inn for å kurere! Jeg mener ikke dermed at pasientene i rusomsorgen skal få klarsignal for å ruse seg, men det får være grenser...

Det er lett å misslykkes når målet er totalavhold uten sprekker! (min mening)

[Gjest punkyB]

Jeg arbeider for tiden på et sosialkontor. Og jett hva slags mennesker vi har der??? Jo mennesker som din søster. Jeg tenker at det vil være feil av deg å ta permisjon for å ta vare på din søster. (NB: Min personlige mening.)

Jeg tenker også at du og din familie må sette GRENSER for din søster. Hun må vite hvor mye dere bryr dere om henne. Det gjør dere ved å sette ned foten og si NEI, slik vil vi ikke ha det. Hun og andre rusmissbrukere har ofte fått ture fram slik de vil og har nok hatt for frie tøyler i måten å leve på.

Din søster må få tilbake ansvaret for eget liv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sier det til klienter på sosialkontoret. Noen klienter kan nesten legge seg ned eller sparke i beina i ren trass.

De har ofte en ufordragelig barnslig oppførsel som aldri noen har korigert, for da ble det bråk.

Jeg kunne godt tenkt meg NHDs perspektiver på denne problematikken.

Jeg er uenig i måten enkelte rusklinikker driver behandling.

Tenk om psykiatrien hadde sagt til sine pasienter at de ble kastet ut når de viste symptomer de er lagt inn for å kurere! Jeg mener ikke dermed at pasientene i rusomsorgen skal få klarsignal for å ruse seg, men det får være grenser...

Det er lett å misslykkes når målet er totalavhold uten sprekker! (min mening)

Jeg synes vel det kanskje er andre måter jeg kan hjelpe henne på enn å ta permisjon ja - men godt å høre det fra andre også.

Grenser har jeg skjønt vi må sette - litt usikker på hvor de skal gå. Er litt usikker på hvor mye hun tåler. En alkoholiker er vel litt utspekulert og utnytter de som hjelper dem .... Fra å være veldig intelligent og selvstendig (hvertfall på utsiden) har hun blitt veldig annerledes nå.

Som jeg vel nevnte så er det kanskje llitt for lett å fåå støtte til behandling også ? Når hun kommer inn for 3. gang på et behandlingststed uten at det ser t som den hjelper . Men samtidig er det jo feil å ikke gi de hjelp også.

Men som deg har jeg problemer med at de får behandling for å kutte ut alkoholen - dvs. de har problem med å kontrollere inntaket - men egentlig må de jo ha kontroll på det den dagen de skrives inn - for sprekker de blir de kastet ut !!!

Men man sier vel at de må være innstilt på det selv også - dvs. vil de slutte bør de også klare å holde seg den tiden de er der. Klarer de ikke det er de ikke langt nok nede og må 'drikke seg ferdig' .... brutalt men kanskje sant??

Trassig er jo et riktig ord .... må nesten le litt - de blir jo som noen små drittunger innimellom !!

Tror dette er et ganske utbredt problem - og min søster er kanskje 'heldig' som har innsett problemet selv og søkt hjelp.

[Gjest aughii]

Jeg arbeider for tiden på et sosialkontor. Og jett hva slags mennesker vi har der??? Jo mennesker som din søster. Jeg tenker at det vil være feil av deg å ta permisjon for å ta vare på din søster. (NB: Min personlige mening.)

Jeg tenker også at du og din familie må sette GRENSER for din søster. Hun må vite hvor mye dere bryr dere om henne. Det gjør dere ved å sette ned foten og si NEI, slik vil vi ikke ha det. Hun og andre rusmissbrukere har ofte fått ture fram slik de vil og har nok hatt for frie tøyler i måten å leve på.

Din søster må få tilbake ansvaret for eget liv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sier det til klienter på sosialkontoret. Noen klienter kan nesten legge seg ned eller sparke i beina i ren trass.

De har ofte en ufordragelig barnslig oppførsel som aldri noen har korigert, for da ble det bråk.

Jeg kunne godt tenkt meg NHDs perspektiver på denne problematikken.

Jeg er uenig i måten enkelte rusklinikker driver behandling.

Tenk om psykiatrien hadde sagt til sine pasienter at de ble kastet ut når de viste symptomer de er lagt inn for å kurere! Jeg mener ikke dermed at pasientene i rusomsorgen skal få klarsignal for å ruse seg, men det får være grenser...

Det er lett å misslykkes når målet er totalavhold uten sprekker! (min mening)

Hei.

Din mening i denne sammenheng er verdiløs, da du ikke har kompetanse eller grunnlag for å kunne uttale deg om rusklinikkers strategi. Ikke villed!

vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er en klar sammenheng mellom periodisk alkoholmisbruk og bipolar lidelse. Derfor er det viktig at behandlingen ikke fokuserer bare på den ene, men på begge lidelser.

Jeg tor det vil være lurt å ta opp med henne den belastnig hun representerer. Dette kanogså diskuteres i fellesskap av pasient, behandler og pårørende.

Gjør det klart at omsorgen og hjelpen vil bli trappet langsomt og forutsigbart ned. Dette for at hun skal få sjansen til gradvis å ta mer ansvar for seg selv. Hold fast ved planen selv om hun prøver å sabotere den. Dere har også et ansvar for å ta vare på dere selv og på deres evt. barn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er en klar sammenheng mellom periodisk alkoholmisbruk og bipolar lidelse. Derfor er det viktig at behandlingen ikke fokuserer bare på den ene, men på begge lidelser.

Jeg tor det vil være lurt å ta opp med henne den belastnig hun representerer. Dette kanogså diskuteres i fellesskap av pasient, behandler og pårørende.

Gjør det klart at omsorgen og hjelpen vil bli trappet langsomt og forutsigbart ned. Dette for at hun skal få sjansen til gradvis å ta mer ansvar for seg selv. Hold fast ved planen selv om hun prøver å sabotere den. Dere har også et ansvar for å ta vare på dere selv og på deres evt. barn.