Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Ferri]

Jeg er 22, føles ut som jeg er 15.

Har ingen venner og er ikke fornøyd med utseende.

Bor fortsatt hjemme hoss mamma og pappa.

Og jeg har noe jeg tror er sosial angst og fobier + mere...sikkert..

Krangler endel med pappa, og da truer han med og kaste meg ut. Jeg har jo hatt lyst til og flytte ut siden jeg var 13-14, men jeg har ikke penger.

Og de trenger jo litt hjelp her, flytter jeg ut så ,ja jeg vet ikke hva som vil skje.

Ikke at jeg hadde klart selve flytte prosessen, det måtte vel blitt en sovepose, rappe brød og melk fra rimi, og tja, snike på tog hvis jeg tør, 1 stasjon om gangen hadde kansje gått.. . Det høres ganske romantisk ut akuratt nå.

Det starta vel med en spilldilla (nintendo / pc) fra jeg var 5 år og har bare utvikla seg sakte men sikkert til angst og sosiale fobier. etterhvert som jeg har blitt ble mere innelukka og mista kontakt venner..

Nå har jeg ikke fungert 100% normal siden jeg var 12-13, og jeg ligger på det nivået fortsatt når det gjelder skolegang.

det er jo ganske komiskt hele greia, ler godt av meg selv iblandt, mens andre dager hvis jeg kjeder meg skikkelig; kan det hende jeg ber til en gud (som jeg tviler på at jeg tror på) om hun bare kan drepe meg nå med engang.

Jeg tørr ikke ta livet av meg selv, tørr ikke hoppe fra 10'metern engang. Og tror ikke jeg kunne fått noen til og drepe meg gratis...

Noe som hun kansje har svart på allerede, selv om det går jæævlig treigt og er smertefult.

I det siste har kroppen min begynt og gi meg smerter her og der, rare huepiner og ,ja jeg må nesten kalle det hallusinasjoner, ikke at jeg ser at kuer flyr rundt om kring, men jeg kan f.eks merke at hånden min føles merkelig, også mens jeg strirrer på den forsvinner den pluttselig for så og komme sakte tilbake med en dundrene huepine,litt som om hånden min ikke er der, og jeg kan miste følesen i dem, varer i flere timer, blir jo helt utslitt skikkelig rare greier.

Ikke tar jeg dop eller noe medisiner heller. Bare et jævla dårlig nikotinfylt pc/sove-romm jeg sitter/sover i 22timer i døgnet.

så det er vel grunnen til at jeg blir dårlig fysisk dårlig.

1 liter cola om dagen

15 lucky strike hver dag

1 måltid om dagen hvis jeg gidder.

0 trening

oppskriften på slowdeath, tar copywrite på den..

Jeg har ikke no glede av og leve tror jeg, har dere? Jeg kan lissom ikke huske så mye fra barndommen, blir bare glemt..

Største gleden jeg har hatt på enstund nå som jeg virkelig tenker meg om var at jeg klarte og komme meg til tannlegen når jeg måtte rotfylle.

Det var ikke helt lett med tannlege skrekk og venteromms frykt og angst for og møte noen som jeg kansje skulle kjenne, og de skulle kjenne meg igjen,og at alle stirrer på meg fordi jeg er så jævla bleik og støgg + gud jeg gidder ikke skrive alt som feiler meg..

Jeg gikk 2 uker med tannpine før jeg klarte og gå inn døra til tannlegen, og da kasta jeg nesten opp i stolen.

Nå har jeg en kontroll igjen om noen dager, jeg har bare noen hull som ikke gjør så vondt så jeg kommer vel til og avbestille timen..hehe, for en pingle

aja, ble litt langt, kult om non gidder lese det og kan svare meg på hva jeg skal gjøre.

Jeg skulle gjerne hatt litt livslyst, og noe penger.

De sier leger kan hjelpe meg, men jeg får angst bare av og tenke på og måtte gå opp en trapp til et legekontor for så og sette meg ned og vente...vente...fan som jeg hater kø...

[marlenexxx27]

Du har i hvert fall humor og sjølironi, og det er jo nesten det aller, aller viktigste!

Det høres ut som at du har fått en slags forstoppelse i din livsutfoldelse/utvikling.Du har sittet på rommet ditt og spilt spill hele ungdomstida, og det begynner å gå opp for deg at ting egentlig har blitt ganske ille. Det er bra, for du er bare 22, og da går det an å gjøre noe med saken (Hvis du venter noen år til kan det være for sent, for etter hvert som man blir eldre, blir man stadig dårligere til det å endre seg).

Du sier at du kan f.eks. se handa di forsvinne. Jeg kan fortelle deg at man kan bli ganske ko-ko av å sitte alene hele tida... det begynner å skje rare ting med kroppen og i hodet.

Du bør ta kontakt med fastlegen din, fortelle hvordan du har det, og be om å bli henvist til en psykolog. Da kan du få timer med psykologen, og/eller du kan få tilbud om å være med på aktiviteter på dagsenter eller lignende. Du sier du er redd for å gå ut, møte folk, da kan det være greit å begynne med noe relativt trygt (sosiale greier i regi av helsevesnet). Du kan også få hjelp til å få penger på ett eller annet vis (jobb/jobbtrening/sosialpenger/hva vet jeg).

Eller du kan gjøre ting du synes er skummelt, men som du likevel tør gjøre. Går du i butikken? Til frisøren? I postkassa? Finnes det noen rimelige oppegående mennsker i livet ditt du kan prate med? (Bare prate om vanlige, dagligdagse ting, i det minste).

Tingen er den at du bare må starte en plass (Og hvor du skal starte må du jo finne ut selv, hva som passer for deg). Du kommer selvsagt til å få full panikk av å våge deg ut i livet, men sånn må det være i begynnelsen.

Til sist vil jeg anbefale ei bok som heter "trange rom og åpne plasser" av Berge og Repål. Den kan hjelpe deg.

[tuppeliten]

Du har i hvert fall humor og sjølironi, og det er jo nesten det aller, aller viktigste!

Det høres ut som at du har fått en slags forstoppelse i din livsutfoldelse/utvikling.Du har sittet på rommet ditt og spilt spill hele ungdomstida, og det begynner å gå opp for deg at ting egentlig har blitt ganske ille. Det er bra, for du er bare 22, og da går det an å gjøre noe med saken (Hvis du venter noen år til kan det være for sent, for etter hvert som man blir eldre, blir man stadig dårligere til det å endre seg).

Du sier at du kan f.eks. se handa di forsvinne. Jeg kan fortelle deg at man kan bli ganske ko-ko av å sitte alene hele tida... det begynner å skje rare ting med kroppen og i hodet.

Du bør ta kontakt med fastlegen din, fortelle hvordan du har det, og be om å bli henvist til en psykolog. Da kan du få timer med psykologen, og/eller du kan få tilbud om å være med på aktiviteter på dagsenter eller lignende. Du sier du er redd for å gå ut, møte folk, da kan det være greit å begynne med noe relativt trygt (sosiale greier i regi av helsevesnet). Du kan også få hjelp til å få penger på ett eller annet vis (jobb/jobbtrening/sosialpenger/hva vet jeg).

Eller du kan gjøre ting du synes er skummelt, men som du likevel tør gjøre. Går du i butikken? Til frisøren? I postkassa? Finnes det noen rimelige oppegående mennsker i livet ditt du kan prate med? (Bare prate om vanlige, dagligdagse ting, i det minste).

Tingen er den at du bare må starte en plass (Og hvor du skal starte må du jo finne ut selv, hva som passer for deg). Du kommer selvsagt til å få full panikk av å våge deg ut i livet, men sånn må det være i begynnelsen.

Til sist vil jeg anbefale ei bok som heter "trange rom og åpne plasser" av Berge og Repål. Den kan hjelpe deg.

Hei!

Dette høres ikke noe bra ut!

Du er 22 år, og stenger deg inne på ditt eget soverom.

Jeg er selv 22 år, men i en helt annen situasjon enn deg! Jeg har flyttet hjemmefra, og har fått meg både utdannelse og kjæreste.

Jeg tror du trenger noen å snakke med, hva med å bli med i en chattegruppe på nettet?

Du bør også ta en tur til legen din og få hjelp.

Det er ingenting som blir bedre før du gjør noe med det!!!

Begynn i det små, legg vekk røyken, BEGYNN Å SPISE!!! Det er viktig å få i seg fast føde for å klare å holde seg våken en hel dag!

Jeg tror at du vil klare å bli kvitt forbiene dine med mye hjelp over tid! Men bestem deg for å gjøre en ny ting hver dag...

1.dag: Gå ut en tur

2.dag: Ta bussen

3.dag: Ta bussen og si hei til sjåføren

4.dag: Ring til legen din

5.dag: Snakk med foreldrene dine, og si at dere sammen må finne en løsning på hva dere skal gjøre for at du skal føle deg bedre.

Jeg ønsker deg lykke til! Jeg er sikker på at du kan få til alt, men en god dose humor og en del hjelp!!!

:-)

[Orio]

Foreldrene dine er sikkert bekymret. De må ha merket at noe er galt. Har de sagt noe til deg?

Punkt en, ikke avbestill tannlegetimen. Møt opp. Du er allerede godt i gang, og som du selv sier så er det bare noen små ting som gjenstår. Få gjort noe med det før det blir verre og du kanskje trenger en ny rotfylling.

Punkt 2, du trenger profesjonell hjelp. Ta kontakt med fastlegen din. Klarer du ikke ringe alene, ber du en av foreldrene dine hjelpe deg. Du kan også be dem bli med til legen, kan være greit å få litt hjelp til å forklare problemene.

Punkt 3, økonomien. Du jobber ikke. Får du penger av foreldrene dine? Du må da bli lei av å spørre dem om penger hele tiden. Få hjelp til å kontakte sosialkontoret.

[Gjest Ferri]

Tusen takk for alle de fine svarene og at dere tok dere tid!

Jeg ble ganske så sjalu på deg tuppeliten,hehe

Jeg har ingen jeg kan prate med, takler ikke og prate med foreldrene mine.

Jo, jeg får litt penger av dem, det tærer på endel, liker det ikke i det hele tatt.

Jeg har ikke lyst til og ta imot gratis penger, så jeg har aldri oppsøkt no sosial kontor eller fått penger av andre en foreldrene mine.

Men nå føles det ut som at jeg må ut og bo på gata snart, og det føles jo litt trist..Er vel ikke akkuratt det jeg hadde planlagt for 10 år sia at jeg skulle gjøre nå..

Er det noen som vet hvor jeg kan finne en chattegruppe på internet?

Er det et annet forum jeg kan oppsøke?

Mamma og pappa har litt kontakt med en sosionom(tror det var sosionom hun var) på et slags center eller no, på Ryen(tror jeg) i oslo.

De vil at jeg skal gå og prate med henne, men da har det hele tiden vært snakk om og bestille time og møte opp til timen.

Akkurat det med og møte opp til ting som det; sliter jeg fælt med, også er det så flaut og si det til dem. Så jeg har bare nektet og gå.

Jeg kan ikke huske sist jeg var hos legen. År før fastlege systemet kom i bruk.

Selv om jeg hadde fått en time hoss lege, eller hun på ryen så hadde jeg nok ikke klart og møte opp. Blir nærvøs bare av og tenke på det nå.

Jeg har hele livet mitt blitt bilsjuk, og når angsten/fobiene setter inn; enten jeg er hjemme eller ute så føles det som og bli bilsjuk. Jeg er så veeeldig lei av det at jeg kan gå veldig langt for og unngå det.

Jeg kan hente posten, ikke at jeg får noe post

Jeg kan gå i butikken, men hvis jeg må oppholde meg i butikken mere en 3-5 min så blir beina helt gele, og varmen/svetten setter inn.

Og det er vel de 2 tingene jeg føler at jeg klarer, ALT annet vil jeg helst ikke tenke på, bare og klippe plenen er ikke alltid lett

Lettere for meg og være ute om vinteren..

Noen dager er bedre en andre, så på enkelte dager føler jeg meg sterk til og gå steder.

Jeg surfet litt rundt på internet og fant noe som heter angstringen.

http://www.angstringen.no/

De ser ut til og ha noen åpne møter på grefsen. Det er circa 2 timers gange fra der jeg bor.

Jeg kunne kansje klart og gå til no sånt no, vet ikke helt. Det var temmlig langt unna dog.. når jeg ikke kan kjøre bil/ta t-bane..

Noen som vet et sted jeg bare kan dukke opp i nærheten av tveita eller oppsall og omheng?

Jap, ser det komiske i livsituasjonen min, har heldigvis aldri brutt helt sammen, sånn at jeg ikke klarer og komme meg opp av senga i løpet av dagen. Men det har vel vært fordi selv om PC'en har vært med og gjøre meg til den slappingen jeg er idag, så har den også vært min eneste kontakt med omverden, og har noen "internet spill-sammfunn" jeg ikke klarer og bryte meg ut av. Musikk og filmer gir meg også veldig mye for og komme meg gjennom dagen.

Jeg skal prøve og ta meg en turn på t-banen engang snart, får håpe det går bra.. Sorry at jeg skriver så mye...Føler meg litt bedre av og lese det dere skriver

[Gjest Ferri]

Hei!

Dette høres ikke noe bra ut!

Du er 22 år, og stenger deg inne på ditt eget soverom.

Jeg er selv 22 år, men i en helt annen situasjon enn deg! Jeg har flyttet hjemmefra, og har fått meg både utdannelse og kjæreste.

Jeg tror du trenger noen å snakke med, hva med å bli med i en chattegruppe på nettet?

Du bør også ta en tur til legen din og få hjelp.

Det er ingenting som blir bedre før du gjør noe med det!!!

Begynn i det små, legg vekk røyken, BEGYNN Å SPISE!!! Det er viktig å få i seg fast føde for å klare å holde seg våken en hel dag!

Jeg tror at du vil klare å bli kvitt forbiene dine med mye hjelp over tid! Men bestem deg for å gjøre en ny ting hver dag...

1.dag: Gå ut en tur

2.dag: Ta bussen

3.dag: Ta bussen og si hei til sjåføren

4.dag: Ring til legen din

5.dag: Snakk med foreldrene dine, og si at dere sammen må finne en løsning på hva dere skal gjøre for at du skal føle deg bedre.

Jeg ønsker deg lykke til! Jeg er sikker på at du kan få til alt, men en god dose humor og en del hjelp!!!

:-)

Tusen takk for alle de fine svarene og at dere tok dere tid!

Jeg ble ganske så sjalu på deg tuppeliten,hehe

Jeg har ingen jeg kan prate med, takler ikke og prate med foreldrene mine. Jo, jeg får litt penger av dem, det tærer på endel, liker det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke lyst til og ta imot gratis penger, så jeg har aldri oppsøkt no sosial kontor eller fått penger av andre en foreldrene mine.

Men nå føles det ut som at jeg må ut og bo på gata snart, og det føles jo litt trist..Er vel ikke akkuratt det jeg hadde planlagt for 10 år sia at jeg skulle gjøre nå..

Er det noen som vet hvor jeg kan finne en chattegruppe på internet? Er det et annet forum jeg kan oppsøke? Mamma og pappa har litt kontakt med en sosionom(tror det var sosionom hun var) på et slags center eller no, på Ryen(tror jeg) i oslo.

De vil at jeg skal gå og prate med henne, men da har det hele tiden vært snakk om og bestille time og møte opp til timen.

Akkurat det med og møte opp til ting som det; sliter jeg fælt med, også er det så flaut og si det til dem. Så jeg har bare nektet og gå.

Jeg kan ikke huske sist jeg var hos legen. År før fastlege systemet kom i bruk.

Selv om jeg hadde fått en time hoss lege, eller hun på ryen så hadde jeg nok ikke klart og møte opp. Blir nærvøs bare av og tenke på det nå.

Jeg har hele livet mitt blitt bilsjuk, og når angsten/fobiene setter inn; enten jeg er hjemme eller ute så føles det som og bli bilsjuk. Jeg er så veeeldig lei av det at jeg kan gå veldig langt for og unngå det.

Jeg kan hente posten, ikke at jeg får noe post Jeg kan gå i butikken, men hvis jeg må oppholde meg i butikken mere en 3-5 min så blir beina helt gele, og varmen/svetten setter inn.

Og det er vel de 2 tingene jeg føler at jeg klarer, ALT annet vil jeg helst ikke tenke på, bare og klippe plenen er ikke alltid lett

Lettere for meg og være ute om vinteren..

Noen dager er bedre en andre, så på enkelte dager føler jeg meg sterk til og gå steder.

Jeg surfet litt rundt på internet og fant noe som heter angstringen.

http://www.angstringen.no/

De ser ut til og ha noen åpne møter på grefsen. Det er circa 2 timers gange fra der jeg bor. Jeg kunne kansje klart og gå til no sånt no, vet ikke helt. Det var temmlig langt unna dog.. når jeg ikke kan kjøre bil/ta t-bane..

Noen som vet et sted jeg bare kan dukke opp i nærheten av tveita eller oppsall og omheng?

Jap, ser det komiske i livsituasjonen min, har heldigvis aldri brutt helt sammen, sånn at jeg ikke klarer og komme meg opp av senga i løpet av dagen. Men det har vel vært fordi selv om PC'en har vært med og gjøre meg til den slappingen jeg er idag, så har den også vært min eneste kontakt med omverden, og har noen "internet spill-sammfunn" jeg ikke klarer og bryte meg ut av. Musikk og filmer gir meg også veldig mye for og komme meg gjennom dagen.

Jeg skal prøve og ta meg en turn på t-banen engang snart, får håpe det går bra.. Sorry at jeg skriver så mye...Føler meg litt bedre av og lese det dere skriver

[Gjest Ferri]

Tusen takk for alle de fine svarene og at dere tok dere tid!

Jeg ble ganske så sjalu på deg tuppeliten,hehe

Jeg har ingen jeg kan prate med, takler ikke og prate med foreldrene mine. Jo, jeg får litt penger av dem, det tærer på endel, liker det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke lyst til og ta imot gratis penger, så jeg har aldri oppsøkt no sosial kontor eller fått penger av andre en foreldrene mine.

Men nå føles det ut som at jeg må ut og bo på gata snart, og det føles jo litt trist..Er vel ikke akkuratt det jeg hadde planlagt for 10 år sia at jeg skulle gjøre nå..

Er det noen som vet hvor jeg kan finne en chattegruppe på internet? Er det et annet forum jeg kan oppsøke? Mamma og pappa har litt kontakt med en sosionom(tror det var sosionom hun var) på et slags center eller no, på Ryen(tror jeg) i oslo.

De vil at jeg skal gå og prate med henne, men da har det hele tiden vært snakk om og bestille time og møte opp til timen.

Akkurat det med og møte opp til ting som det; sliter jeg fælt med, også er det så flaut og si det til dem. Så jeg har bare nektet og gå.

Jeg kan ikke huske sist jeg var hos legen. År før fastlege systemet kom i bruk.

Selv om jeg hadde fått en time hoss lege, eller hun på ryen så hadde jeg nok ikke klart og møte opp. Blir nærvøs bare av og tenke på det nå.

Jeg har hele livet mitt blitt bilsjuk, og når angsten/fobiene setter inn; enten jeg er hjemme eller ute så føles det som og bli bilsjuk. Jeg er så veeeldig lei av det at jeg kan gå veldig langt for og unngå det.

Jeg kan hente posten, ikke at jeg får noe post Jeg kan gå i butikken, men hvis jeg må oppholde meg i butikken mere en 3-5 min så blir beina helt gele, og varmen/svetten setter inn.

Og det er vel de 2 tingene jeg føler at jeg klarer, ALT annet vil jeg helst ikke tenke på, bare og klippe plenen er ikke alltid lett

Lettere for meg og være ute om vinteren..

Noen dager er bedre en andre, så på enkelte dager føler jeg meg sterk til og gå steder.

Jeg surfet litt rundt på internet og fant noe som heter angstringen.

http://www.angstringen.no/

De ser ut til og ha noen åpne møter på grefsen. Det er circa 2 timers gange fra der jeg bor. Jeg kunne kansje klart og gå til no sånt no, vet ikke helt. Det var temmlig langt unna dog.. når jeg ikke kan kjøre bil/ta t-bane..

Noen som vet et sted jeg bare kan dukke opp i nærheten av tveita eller oppsall og omheng?

Jap, ser det komiske i livsituasjonen min, har heldigvis aldri brutt helt sammen, sånn at jeg ikke klarer og komme meg opp av senga i løpet av dagen. Men det har vel vært fordi selv om PC'en har vært med og gjøre meg til den slappingen jeg er idag, så har den også vært min eneste kontakt med omverden, og har noen "internet spill-sammfunn" jeg ikke klarer og bryte meg ut av. Musikk og filmer gir meg også veldig mye for og komme meg gjennom dagen.

Jeg skal prøve og ta meg en turn på t-banen engang snart, får håpe det går bra.. Sorry at jeg skriver så mye...Føler meg litt bedre av og lese det dere skriver

Må si at jeg også er temmelig bekymra for og bli "frisk" også. Hva i allverden skal jeg gjøre hvis jeg blir kvitt dissa fobiene...

Kan jo ikke akkuratt komme inn på no universitet med utdannelsen min.

Måtte ha fått nytt vitnemål fra ungdoms-skolen(noe som det var like før jeg ikke fikk) jeg var vel bare på skolen rundt 30 dager det siste året på ungdomsskolen.

Måtte ha tatt slutten av barneskolen og hele ungdommskolen på nytt? hehe, minner meg om den adam sandler filmen hvor han går tilbake til barneskolen.

Så mye jeg måtte ha lært, blir jo deppa bare av og tenke på det.. store hull som må fylles.

Kansje jeg ikke klarer og gå gjennom no sånt,eller ikke fungerer i sammfunnet i det heletatt.. da blir jeg sittende aleine på et rom et sted eller no. da kommer tanken om at det ikke er no vits og prøve i det heletatt..

jaja.. t-bane tur først..

[Gjest svaksterk]

Må si at jeg også er temmelig bekymra for og bli "frisk" også. Hva i allverden skal jeg gjøre hvis jeg blir kvitt dissa fobiene...

Kan jo ikke akkuratt komme inn på no universitet med utdannelsen min.

Måtte ha fått nytt vitnemål fra ungdoms-skolen(noe som det var like før jeg ikke fikk) jeg var vel bare på skolen rundt 30 dager det siste året på ungdomsskolen.

Måtte ha tatt slutten av barneskolen og hele ungdommskolen på nytt? hehe, minner meg om den adam sandler filmen hvor han går tilbake til barneskolen.

Så mye jeg måtte ha lært, blir jo deppa bare av og tenke på det.. store hull som må fylles.

Kansje jeg ikke klarer og gå gjennom no sånt,eller ikke fungerer i sammfunnet i det heletatt.. da blir jeg sittende aleine på et rom et sted eller no. da kommer tanken om at det ikke er no vits og prøve i det heletatt..

jaja.. t-bane tur først..

Leser en viss vilje her også! gå den turen til angstringen, Vet ikke hva det er, men du skriver som om jeg tror du vil kunne klare det ganske så bra jeg! ta imot en utstrakt hånd samtidig: gå på det møtet. FLOTT

[marlenexxx27]

Må si at jeg også er temmelig bekymra for og bli "frisk" også. Hva i allverden skal jeg gjøre hvis jeg blir kvitt dissa fobiene...

Kan jo ikke akkuratt komme inn på no universitet med utdannelsen min.

Måtte ha fått nytt vitnemål fra ungdoms-skolen(noe som det var like før jeg ikke fikk) jeg var vel bare på skolen rundt 30 dager det siste året på ungdomsskolen.

Måtte ha tatt slutten av barneskolen og hele ungdommskolen på nytt? hehe, minner meg om den adam sandler filmen hvor han går tilbake til barneskolen.

Så mye jeg måtte ha lært, blir jo deppa bare av og tenke på det.. store hull som må fylles.

Kansje jeg ikke klarer og gå gjennom no sånt,eller ikke fungerer i sammfunnet i det heletatt.. da blir jeg sittende aleine på et rom et sted eller no. da kommer tanken om at det ikke er no vits og prøve i det heletatt..

jaja.. t-bane tur først..

Jeg skjønner godt at du bekymrer deg for alle krav som kan bli stilt til deg hvis du "blir kvitt" fobiene dine. Det er ikke så rart at det virker skummelt. Men du trenger ikke være redd for at fobiene plutselig skal forsvinne, det vil ta lang tid og mye arbeid.

Du har ikke vitnemål fra ungdomsskolen, og bekymrer deg for at du ikke kommer inn på universitetet?! Det høres ut som at du stiller forferdelige høye krav til deg selv. Hva med å fokusere på det første først? Du er dømt til å mislykkes dersom du mener at du er nødt til å gjøre store, kjempeskumle ting med en gang. Du trenger ikke bli så jævla vellykka.

Du sier til foreldrene dine at du ikke gidder møte hun sosionomen/folk generelt. At du ikke tør si at du egentlig har angst for folk. Vel, foreldrene dine skjønner vel at det er noe som virkelig plager deg, så det ville vel ikke bli noe sjokk for dem hvis du sa det? Kanskje de ville forstå deg litt bedre da? Det er veldig vanskelig å skulle forstå eller hjelpe noen som bare virker helt utkobla, som om de bare gir faen...

[Gjest Ferri]

Du har i hvert fall humor og sjølironi, og det er jo nesten det aller, aller viktigste!

Det høres ut som at du har fått en slags forstoppelse i din livsutfoldelse/utvikling.Du har sittet på rommet ditt og spilt spill hele ungdomstida, og det begynner å gå opp for deg at ting egentlig har blitt ganske ille. Det er bra, for du er bare 22, og da går det an å gjøre noe med saken (Hvis du venter noen år til kan det være for sent, for etter hvert som man blir eldre, blir man stadig dårligere til det å endre seg).

Du sier at du kan f.eks. se handa di forsvinne. Jeg kan fortelle deg at man kan bli ganske ko-ko av å sitte alene hele tida... det begynner å skje rare ting med kroppen og i hodet.

Du bør ta kontakt med fastlegen din, fortelle hvordan du har det, og be om å bli henvist til en psykolog. Da kan du få timer med psykologen, og/eller du kan få tilbud om å være med på aktiviteter på dagsenter eller lignende. Du sier du er redd for å gå ut, møte folk, da kan det være greit å begynne med noe relativt trygt (sosiale greier i regi av helsevesnet). Du kan også få hjelp til å få penger på ett eller annet vis (jobb/jobbtrening/sosialpenger/hva vet jeg).

Eller du kan gjøre ting du synes er skummelt, men som du likevel tør gjøre. Går du i butikken? Til frisøren? I postkassa? Finnes det noen rimelige oppegående mennsker i livet ditt du kan prate med? (Bare prate om vanlige, dagligdagse ting, i det minste).

Tingen er den at du bare må starte en plass (Og hvor du skal starte må du jo finne ut selv, hva som passer for deg). Du kommer selvsagt til å få full panikk av å våge deg ut i livet, men sånn må det være i begynnelsen.

Til sist vil jeg anbefale ei bok som heter "trange rom og åpne plasser" av Berge og Repål. Den kan hjelpe deg.

Hei, tenkte jeg skulle svippe innom og se om noen hadde skrevet noe, er jo leenge siden de over her ble skrevet ;p

Men, æsj... jeg er her fortsatt.. jeg har ikke gjort noe...gidder ikke telle åra lenger... stort hyl og sukk,BRØØØL, så lei så lei, hihi

20' blir jeg 23...eller 22...gidd sjekke det!

Men seriøst, nå skal jeg ut og bo på gata, hater denne pc'en og dette livet. Det får være så jævelig som det vil.

Håper foreldra mine ikke selger huset, det ville vært kjipt synes jeg, men men.. det er jo deres hus..

Før jeg blir 23(el 22) så skal jeg ikke være akkuratt HER!

[Gjest Ferri]

Leser en viss vilje her også! gå den turen til angstringen, Vet ikke hva det er, men du skriver som om jeg tror du vil kunne klare det ganske så bra jeg! ta imot en utstrakt hånd samtidig: gå på det møtet. FLOTT

Re: Hva skal jeg gjøre?

Hei, tenkte jeg skulle svippe innom og se om noen hadde skrevet noe, er jo leenge siden de over her ble skrevet ;p

Men, æsj... jeg er her fortsatt.. jeg har ikke gjort noe...gidder ikke telle åra lenger... stort hyl og sukk,BRØØØL, så lei så lei, hihi

20' blir jeg 23...eller 22...gidd sjekke det!

Men seriøst, nå skal jeg ut og bo på gata, hater denne pc'en og dette livet. Det får være så jævelig som det vil.

Håper foreldra mine ikke selger huset, det ville vært kjipt synes jeg, men men.. det er jo deres hus..

Før jeg blir 23(el 22) så skal jeg ikke være akkuratt HER!