supersize me

[Gjest feit_bulimi_gris]

Uff..har det helt jævlig nå. Nettopp ferdig med en skikkelig matorgie hvor jeg har levd på¨junkfood , pizza ,potetgull , cola og godteri. HAr ikke spist et sunt måltid med brød... Vært helt ute av kontroll.... OGså har jeg kastet opp masse..ikke ordentlig..men fordi jeg har overspist og blitt fysisk syk.. hele kroppen min kjennes ut som et vrak..føler meg syk.. utrolig trøtt og slapp og svimmel..og smerter i brystet..

kanskje jeg ramler om å dør snart.hørt om en bulimiker som døde av hjertestans.. men jeg er overvektig..og ikke undervektig..så vet ikke..

største problemet er at jeg ikke klarer å stoppe...

føler meg som fanget av mat. bor alene ¨så spiser i skjul og sånt..

klarer ikke det her mer...er seriøst redd for helsen min..pluss at det ikke er noe liv å leve sånn som jeg gjør...

og kroppen min har jeg kjempeproblem med...depresjon og borderlinediagnosen har liksom blitt begravd i mat føler jeg..

noen som har noen råd til meg.. kan jeg kanskje være et sted hvorj eg kan greie å komme ut av mønsteret.. kan jeg bli innlagt pga det?

fikk brev fra siste legekontroll at jeg hadde fått for høyt kolesterol og elektrolyttforstyrrelser. , så er litt bekymret..

er bare 25 år og vil leve lenge..og bulimien er et problem.. men overvekten også.. kan ikke være sånn som jeg er ..da vil jeg ha risiko for masse andre sykdommer....

så noe må gjøres liksom..

har time i morra..men skammer meg sånt over det jeg driver med..

*gråter litt*

[Gjest koma]

Heia...

Off, kjenner meg så igjen i det du skriver. Du skal vite at du ikke er alene om å ha det sånn, iallfall. Ellers har jeg ikke så mye annet å si til deg enn at du ikke må gi opp. Flere har klart å bli friske av bulimi før. Men få hjelp, det er ingen skam.

klem,

[bugge -jenta]

Jeg vet ikke om du har prøvd fontex, men det er det antidepressive middelet man prøver ut først ved bulimi. Jeg kjenner ikke nicket ditt, og det er jo et veldig trist nick som forteller mye om hvordan du har det. Har du ikke prøvd dette medikamentet, ville jeg tatt opp det med legen min.

Venlig hilsen bugge.

[Gjest koma]

Jeg vet ikke om du har prøvd fontex, men det er det antidepressive middelet man prøver ut først ved bulimi. Jeg kjenner ikke nicket ditt, og det er jo et veldig trist nick som forteller mye om hvordan du har det. Har du ikke prøvd dette medikamentet, ville jeg tatt opp det med legen min.

Venlig hilsen bugge.

Hei igjen kloke bugge:)

Ser du foreslår fontex, og har hørt det brukes mot bulimi.Vet du hvordan medisinen virker?Lurer på om det kunne vært noe å prøve..

Kan vanlige leger skrive ut det, eller bare psykiatere? Og er det bare å be om det, så får du, eller er de restriktive med sånt? Tenkte kanskje du vet, du vet så mye! Hvis ikke får jeg prøve å poste et sp.mål til NHD, med kreativ overskrift, heheh

Har det blitt noe låtproduksjon på deg i dag da=)

[Dory]

Heisan!

Jeg vet ikke så mye om bulimi. Men jeg leste det bugge jenta skrev, og er enig med henne!! At du burde prøve fontex...

Dette står det om fontex i felleskatalogen:

Indikasjoner: Depressiv episode. Tvangslidelser. Bulimia nervosa: Fluoksetin er indisert som supplement ved samtidig psykoterapi for reduksjon av overspising og fremkalling av brekninger.

Og dette vil sikkert hjelpe deg, så du ikke blir så lei deg/deppa.

Lykke til!! La oss få høre åssen det går hos legen:) (Dersom du vil da...)

Klem fra,

[Dory]

Det jeg mente at med at "dette vil hjelpe deg med at du ikke blir så lei deg og deppa" var at fontex har en antideppresiv effekt, som vil hjelpe deg, så du ikke blir deppa:)

Klem,

[bugge -jenta]

Hei igjen kloke bugge:)

Ser du foreslår fontex, og har hørt det brukes mot bulimi.Vet du hvordan medisinen virker?Lurer på om det kunne vært noe å prøve..

Kan vanlige leger skrive ut det, eller bare psykiatere? Og er det bare å be om det, så får du, eller er de restriktive med sånt? Tenkte kanskje du vet, du vet så mye! Hvis ikke får jeg prøve å poste et sp.mål til NHD, med kreativ overskrift, heheh

Har det blitt noe låtproduksjon på deg i dag da=)

Hei!

Jeg har ikke brukt fontex selv, men det er et helt vanlig SSRI, i samme gruppe som cipralex,cipramil,zoloft, seroxat. Det har vist seg å være spesielt bra for mange som har bulimi og depresjon. Det betyr ikke at dette midlet er et bedre slankemiddel enn andre SSRI og nødvendigvis virker bedre på overvektsproblematikk.

Vi snakker om bulimi, og virkningen er som vanlig individuell.

Vanlige leger kan skrive det ut på lik linje med de andre medisinene, og det er ikke større restriksjoner for å få dette midlet enn de andre SSRIene. Hadde jeg hatt bulimi, ville jeg prøvd middelet selv.

Ellers har jeg hatt migrene igjen,og det er slitsomt, så jeg har ikke gjort stort i dag.

Vh bugge.

[Gjest trassasa]

Kjære deg.

Du har det slitsomt nå. Prøv å tenke tilbake på en gang du har hatt det virkelig bra. Et flott øyeblikk. Kanskje et sted. Noe bra noen har gjort for deg. Prøv å tenke på det neste gang "trangen" melder seg. De hjalp meg en del i alle fall. Selv om jeg måtte grave litt i fortiden.

Vet det føles verre å spise godteri og usunn mat enn brød før man kaster opp, men bulimien er like skadelig og vond uansett hva man spiser. tross alt. Elektrolyttforstyrrelser er alvorlig! Man trenger ikke være undervektig for å få hjertestans.

Og skift nick, vær så snill.

Håper du har det bedre i morgen.

[Gjest prøve_å_bli_frisk]

var hos legen i dag og snakket om problemet mitt... hun mente jeg burde bli lagt inn..og sa at kroppen min var veldig sliten av det jeg utsatte den for..og at jeg måtte ha behandling for å greie det. tror jeg må takke ja til det..selv om det blir sinnsykt flaut..

tusen takk for alle svar

[Gjest trassasa]

var hos legen i dag og snakket om problemet mitt... hun mente jeg burde bli lagt inn..og sa at kroppen min var veldig sliten av det jeg utsatte den for..og at jeg måtte ha behandling for å greie det. tror jeg må takke ja til det..selv om det blir sinnsykt flaut..

tusen takk for alle svar

Se, det var bedre!

Kjempetøft av deg å satse! Etter min mening er det forresten mye mer flaut å dø av bulimi, enn å kjempe seg ut av det og bli frisk! Det siste er vel egentlig ikke flaut i det hele tatt når jeg tenker meg om. :-)

Lykke til!

[Gjest koma]

Hei!

Jeg har ikke brukt fontex selv, men det er et helt vanlig SSRI, i samme gruppe som cipralex,cipramil,zoloft, seroxat. Det har vist seg å være spesielt bra for mange som har bulimi og depresjon. Det betyr ikke at dette midlet er et bedre slankemiddel enn andre SSRI og nødvendigvis virker bedre på overvektsproblematikk.

Vi snakker om bulimi, og virkningen er som vanlig individuell.

Vanlige leger kan skrive det ut på lik linje med de andre medisinene, og det er ikke større restriksjoner for å få dette midlet enn de andre SSRIene. Hadde jeg hatt bulimi, ville jeg prøvd middelet selv.

Ellers har jeg hatt migrene igjen,og det er slitsomt, så jeg har ikke gjort stort i dag.

Vh bugge.

Takk for svaret!

Når det gjelder fontex er jeg ikke ute etter slankemiddel, men noe som kan hjelpe mot bulimi ja. Men jeg er livende redd for å legge på meg da:( En annen ting jeg er redd for er om personligheten forandres av disse medisinene...?

[bugge -jenta]

Takk for svaret!

Når det gjelder fontex er jeg ikke ute etter slankemiddel, men noe som kan hjelpe mot bulimi ja. Men jeg er livende redd for å legge på meg da:( En annen ting jeg er redd for er om personligheten forandres av disse medisinene...?

Vet du, jeg hadde en stor kamp med meg selv om jeg skulle begynne med antidepressiva. Fikk tilbud om det i 18- årsalderen, men jeg nærmet meg 30 før jeg tok skrittet. Selv hadde jeg en formening om at jeg skulle "klare meg" uten tabletter. Og det gjorde jeg, men jammen var jeg deprimert. Spørsmålet for meg ble om jeg skulle ligge på dødsleiet som gammal og grå, og slå meg stolt på brystet og si; Ja, jammen har jeg levd et miserabelt og ulykkelig liv, men ikke en tablett har kommet innenfor disse leppene!

Men hvem er jeg egentlig?

Er det personligheten min å være deprimert? Og er det da meningen at den ikke skal forandres?

Når jeg går i terapi, er det jo nettopp fordi jeg ønsker en forandring. Jeg er ikke helt fornøyd med å leve med blant annet angst, dårlig selvtillit og å være deprimert. Når jeg tar AD skjer det jo egentlig ikke noe annet enn at det blir en bedre balanse i signalstoffer i hjernen, og jeg nærmer meg det stadiet som vanlige ikkedeprimerte mennesker har. Ingen stusser på at en diabetiker regulerer ting slik at vedkommende fungerer bedre. Jeg var modig i det øyeblikket jeg bestemte meg for å begynne med medisiner, på samme måte som jeg var modig når jeg begynte i terapi. Det vet jeg selv, for det var på mange måter enklere å ikke ta opp kampen for et bedre liv. Jeg ble mindre deprimert, og det er jo et godt tegn på at det faktisk var en ubalanse i hjernen. Folk er redd for å klusse med hjernen. Den er en hellig ku. Men man klusser med hjernen når man går i terapi også. Undersøkelser med "bildediagnostikk" har vist(ifølge min psykiater) at etter langvarig terapi kunne man se at deler av hjernen var blitt mer aktive i forhold til andre. Til glede for pasienten vil jeg tro.

Personligheten vår er i evig forandring, slik jeg tenker det.Ellers hadde det vært enda mer trist å få en personlighetsforstyrrele. da hadde det jo ikke vært håp. Og medisiner er blant de tingene som kan hjelpe oss på den rette veien. Vi må bare passe på at vi får rett medisin, god oppfølging og dessverre ta noen bivirkninger på kjøpet.

Sjeldent truffet noen hvor det ikke har vært rom for forbedringer:) Litt om mine tanker.

vennlig hilsen bugge.

[Gjest koma]

Vet du, jeg hadde en stor kamp med meg selv om jeg skulle begynne med antidepressiva. Fikk tilbud om det i 18- årsalderen, men jeg nærmet meg 30 før jeg tok skrittet. Selv hadde jeg en formening om at jeg skulle "klare meg" uten tabletter. Og det gjorde jeg, men jammen var jeg deprimert. Spørsmålet for meg ble om jeg skulle ligge på dødsleiet som gammal og grå, og slå meg stolt på brystet og si; Ja, jammen har jeg levd et miserabelt og ulykkelig liv, men ikke en tablett har kommet innenfor disse leppene!

Men hvem er jeg egentlig?

Er det personligheten min å være deprimert? Og er det da meningen at den ikke skal forandres?

Når jeg går i terapi, er det jo nettopp fordi jeg ønsker en forandring. Jeg er ikke helt fornøyd med å leve med blant annet angst, dårlig selvtillit og å være deprimert. Når jeg tar AD skjer det jo egentlig ikke noe annet enn at det blir en bedre balanse i signalstoffer i hjernen, og jeg nærmer meg det stadiet som vanlige ikkedeprimerte mennesker har. Ingen stusser på at en diabetiker regulerer ting slik at vedkommende fungerer bedre. Jeg var modig i det øyeblikket jeg bestemte meg for å begynne med medisiner, på samme måte som jeg var modig når jeg begynte i terapi. Det vet jeg selv, for det var på mange måter enklere å ikke ta opp kampen for et bedre liv. Jeg ble mindre deprimert, og det er jo et godt tegn på at det faktisk var en ubalanse i hjernen. Folk er redd for å klusse med hjernen. Den er en hellig ku. Men man klusser med hjernen når man går i terapi også. Undersøkelser med "bildediagnostikk" har vist(ifølge min psykiater) at etter langvarig terapi kunne man se at deler av hjernen var blitt mer aktive i forhold til andre. Til glede for pasienten vil jeg tro.

Personligheten vår er i evig forandring, slik jeg tenker det.Ellers hadde det vært enda mer trist å få en personlighetsforstyrrele. da hadde det jo ikke vært håp. Og medisiner er blant de tingene som kan hjelpe oss på den rette veien. Vi må bare passe på at vi får rett medisin, god oppfølging og dessverre ta noen bivirkninger på kjøpet.

Sjeldent truffet noen hvor det ikke har vært rom for forbedringer:) Litt om mine tanker.

vennlig hilsen bugge.

Hei, bugge-jenta.

Takk for godt og fyldig svar. Ser du har rett i det du skriver.

Jeg er bare så i tvil om hva jeg skal gjøre. Det er veldig vanskelig for meg å innrømme at jeg behøver hjelp, og ikke minst å oppsøke hjelpen. Den ene dagen er jeg på nære nippet til å bestille legetime, den neste tenker jeg at "næh, dette kan jeg klare","Jeg tør ikke" eller "Jeg er ikke syk nok".

Jeg har legeskrekk(bl.a. fordi min mor truet meg med lege da jeg var yngre og ikke spiste. Det har liksom hengt igjen, det at leger er skumle og farlige,hehe.)Men går og bekymrer meg veldig for at jeg har påført kroppen fysike skader, i tillegg til at jeg sliter mye psykisk for tida. Så fornuften sier at jeg burde ta en tur til legen, og si det som det er. Diskutere om evt. fontex kan være noe å prøve.

Så er det også det at jeg tar på meg "maska" mi hver gang jeg går ut døra omtrent.Jeg klistrer på meg et smil og later som om alt er ok. Så jeg lurer på om jeg i det hele tatt vil klare å formidle til legen hvordan jeg egentlig har det?? Om h*n vil forstå??

Hmmm.Jeg grubler visst altfor mye jeg.Og særlig på nettene. På tide å legge seg snart tror jeg:)

Håper du får ei god natt!

Vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Hei, bugge-jenta.

Takk for godt og fyldig svar. Ser du har rett i det du skriver.

Jeg er bare så i tvil om hva jeg skal gjøre. Det er veldig vanskelig for meg å innrømme at jeg behøver hjelp, og ikke minst å oppsøke hjelpen. Den ene dagen er jeg på nære nippet til å bestille legetime, den neste tenker jeg at "næh, dette kan jeg klare","Jeg tør ikke" eller "Jeg er ikke syk nok".

Jeg har legeskrekk(bl.a. fordi min mor truet meg med lege da jeg var yngre og ikke spiste. Det har liksom hengt igjen, det at leger er skumle og farlige,hehe.)Men går og bekymrer meg veldig for at jeg har påført kroppen fysike skader, i tillegg til at jeg sliter mye psykisk for tida. Så fornuften sier at jeg burde ta en tur til legen, og si det som det er. Diskutere om evt. fontex kan være noe å prøve.

Så er det også det at jeg tar på meg "maska" mi hver gang jeg går ut døra omtrent.Jeg klistrer på meg et smil og later som om alt er ok. Så jeg lurer på om jeg i det hele tatt vil klare å formidle til legen hvordan jeg egentlig har det?? Om h*n vil forstå??

Hmmm.Jeg grubler visst altfor mye jeg.Og særlig på nettene. På tide å legge seg snart tror jeg:)

Håper du får ei god natt!

Vennlig hilsen

Ja, vi må begynne å sove mer. Skjønner det er et vanskelig valg å ta, og legeskrekk vet jeg alt om. Trist å høre at moren din skremte deg med leger fordi du ikke spiste.

Nei, legeromaner har aldri vært tingen for meg. Ikke "primærlege romaner" eller "hastige, opptatte sykehusleger - romaner, i hvertfall. Skriv opp på forhånd hva du vil si. Så glemmer du det ikke, og leger liker effektive pasienter.

Er det bulimi som er det du føler sliter mest på kroppen din? Du behøver ikke svare på slike direkte spørsmål.

bugge

[bugge -jenta]

Hei, bugge-jenta.

Takk for godt og fyldig svar. Ser du har rett i det du skriver.

Jeg er bare så i tvil om hva jeg skal gjøre. Det er veldig vanskelig for meg å innrømme at jeg behøver hjelp, og ikke minst å oppsøke hjelpen. Den ene dagen er jeg på nære nippet til å bestille legetime, den neste tenker jeg at "næh, dette kan jeg klare","Jeg tør ikke" eller "Jeg er ikke syk nok".

Jeg har legeskrekk(bl.a. fordi min mor truet meg med lege da jeg var yngre og ikke spiste. Det har liksom hengt igjen, det at leger er skumle og farlige,hehe.)Men går og bekymrer meg veldig for at jeg har påført kroppen fysike skader, i tillegg til at jeg sliter mye psykisk for tida. Så fornuften sier at jeg burde ta en tur til legen, og si det som det er. Diskutere om evt. fontex kan være noe å prøve.

Så er det også det at jeg tar på meg "maska" mi hver gang jeg går ut døra omtrent.Jeg klistrer på meg et smil og later som om alt er ok. Så jeg lurer på om jeg i det hele tatt vil klare å formidle til legen hvordan jeg egentlig har det?? Om h*n vil forstå??

Hmmm.Jeg grubler visst altfor mye jeg.Og særlig på nettene. På tide å legge seg snart tror jeg:)

Håper du får ei god natt!

Vennlig hilsen

Ps! Du kaller deg for koma, men du virker absolutt oppegående på meg Ha en god natt og en enda bedre morgendag.

[Gjest koma]

Ja, vi må begynne å sove mer. Skjønner det er et vanskelig valg å ta, og legeskrekk vet jeg alt om. Trist å høre at moren din skremte deg med leger fordi du ikke spiste.

Nei, legeromaner har aldri vært tingen for meg. Ikke "primærlege romaner" eller "hastige, opptatte sykehusleger - romaner, i hvertfall. Skriv opp på forhånd hva du vil si. Så glemmer du det ikke, og leger liker effektive pasienter.

Er det bulimi som er det du føler sliter mest på kroppen din? Du behøver ikke svare på slike direkte spørsmål.

bugge

Hehe, du har nå humor:) Nei legeromaner holder vi oss langt unna:)

Synes moren min var ganske dum da, som ikke heller oppmuntret meg til å gå til lege for å få HJELP den gangen, i stedet for bare å skremme med at "hvis jeg ikke spiste skulle hun sende meg til doktor for å ta masse fæle prøver". Men,men. Mamma er jo veldig snill da, egentlig.Er bare det at verken hun eller resten av familien min skjønner seg på sf.Bestemoren min har faktisk prestert å si at datteren til en hun kjenner må være mindre intelligent, fordi hun har bulimi! Og det var moren min enig i. Jeg følte meg ikke høy i hatten der og da:-/

Til spørsmålet ditt: Ja, det er bulimien/spiseforstyrrelsene jeg er redd kan ha gjort skade på kroppen. Jeg har hatt forskjellige spiseproblem siden jeg var 14-15 år(8 år siden), og pga det har jeg mistet mensen over lange perioder(år). Er redd det har gått utover skjelettet:( Det ville vært ganske kjedelig.Jeg har hørt mange skrekkhistorier om det.Men det er vel bedre å få greie på det nå i såfall, for da kan kanskje noe gjøres.

Klem fra

[Gjest koma]

Ps! Du kaller deg for koma, men du virker absolutt oppegående på meg Ha en god natt og en enda bedre morgendag.

Takk for det:) Jeg er iallfall et nattdyr, er ikke like oppegående på dagen!

Ønsker deg også en fin morgendag!!

[Gjest koma]

Ja, vi må begynne å sove mer. Skjønner det er et vanskelig valg å ta, og legeskrekk vet jeg alt om. Trist å høre at moren din skremte deg med leger fordi du ikke spiste.

Nei, legeromaner har aldri vært tingen for meg. Ikke "primærlege romaner" eller "hastige, opptatte sykehusleger - romaner, i hvertfall. Skriv opp på forhånd hva du vil si. Så glemmer du det ikke, og leger liker effektive pasienter.

Er det bulimi som er det du føler sliter mest på kroppen din? Du behøver ikke svare på slike direkte spørsmål.

bugge

Ps: det å skrive en liste over hva jeg vil si, var lurt!Skal huske på det!

Oi, nei nå må jeg få litt søvn...

[bugge -jenta]

Hehe, du har nå humor:) Nei legeromaner holder vi oss langt unna:)

Synes moren min var ganske dum da, som ikke heller oppmuntret meg til å gå til lege for å få HJELP den gangen, i stedet for bare å skremme med at "hvis jeg ikke spiste skulle hun sende meg til doktor for å ta masse fæle prøver". Men,men. Mamma er jo veldig snill da, egentlig.Er bare det at verken hun eller resten av familien min skjønner seg på sf.Bestemoren min har faktisk prestert å si at datteren til en hun kjenner må være mindre intelligent, fordi hun har bulimi! Og det var moren min enig i. Jeg følte meg ikke høy i hatten der og da:-/

Til spørsmålet ditt: Ja, det er bulimien/spiseforstyrrelsene jeg er redd kan ha gjort skade på kroppen. Jeg har hatt forskjellige spiseproblem siden jeg var 14-15 år(8 år siden), og pga det har jeg mistet mensen over lange perioder(år). Er redd det har gått utover skjelettet:( Det ville vært ganske kjedelig.Jeg har hørt mange skrekkhistorier om det.Men det er vel bedre å få greie på det nå i såfall, for da kan kanskje noe gjøres.

Klem fra

Hei du!

Jeg tror det er mange foreldre som er veldig glade i barna sine, men som likevel gjør ting som kan være til skade for barnet. Manglende kunnskap, deres egen barndom og tidligere samspill med barnet og hvordan de opplever det, er blant de tingene som gjør at man kan føle seg lite tatt vare på i forhold til i hvertfall visse situasjoner. Mine foreldre er også verdens snilleste og er veldig glade i meg, men de har gått en lang vei for å forstå enkelte ting, og noen ting vil de nok ikke forstå. Selv om det ikke er manglende vilje det står på. Det er ikke så lenge siden både former for overgrep og spiseforstyrrelser var ganske fremmed for mange i generasjonen over vår.

Dessuten tror jeg mange i vår generasjon (selv om jeg er 10 år eldre enn deg:) tar et annet oppgjør med ting fra sin barndom og sin personlighet og ønsker å ha et mer bevisst forhold til hva en vil formidle videre, hva slags familie en vil være og hva som er egenskaper en god forelder bør ha.

Jeg har også hatt min form for spiseforstyrrelse. Den har ikke vært så alvorlig, og jeg tror ikke jeg har skadet kroppen min, men det har vært slitsomt nok å leve med. Uspesifisert spiseforstyrrelse kaller jeg det selv. Jeg har aldri kastet opp, men jeg prøvde å få det til i slutten av tenåra, og heldigvis får en vel si så fikk jeg det ikke til. Da er jeg stygt redd for at jeg hadde utviklet bulimi. Jeg har gått opp og ned utallige ganger en 10- 15 kg over flere år, og ofte på svært kort tid. Det jeg vet noe om er denne opplevelsen av at reguleringen av sult og metthetsfølelse forsvinner. Og det er et mysterium for meg hvor mye mat jeg kan spise i løpet av meget kort tid, uten å kaste opp. Jeg slutter når jeg ikke lenger greier å puste, og da gjør det vondt i huden. (mengdene jeg har spist vet bare andre som har hatt et bulimikick.)Det kom gjerne om kvelden, og de siste to årene har jeg vært mye bedre. Det er lenge siden jeg har vært plaget av kick nå. Mye av dette var for meg en angst som ble tatt ut på denne måten, og xanor har hjulpet meg. Og psykiateren min hjelper meg. Jeg føler meg på rett vei, men vet jeg kommer til å få ulike typer for tilbakefall. Av og til tenker jeg at jeg har vært mest lykkelig når jeg har gått ned, for da har jeg hatt full kontroll. Så kom rastløsheten og smerten ved å kjenne konturer av egen kropp, og da ville en del av meg flyte ut igjen.

Jeg ville tatt meg en tur til legen. Usikkerhet er en forferdelig ting som vil ligge å gnage på deg. Kanskje trenger du hjelp ennå, og kanskje kan du bli beroliget med hensyn til hva dette har gjort med kroppen din. Du kan få vite hva du bør gjøre nå. Finn Skårderud har jeg tydd til fordi jeg føler han vet mye om denne problematikken. Både Sterk- Svak, og en annen bok som er en mer fagbok om spiseforstyrrelser har gitt meg mye ny forståelse. Kanskje har du vært borte i dem.

Klem fra bugge.

[Gjest koma]

Hei du!

Jeg tror det er mange foreldre som er veldig glade i barna sine, men som likevel gjør ting som kan være til skade for barnet. Manglende kunnskap, deres egen barndom og tidligere samspill med barnet og hvordan de opplever det, er blant de tingene som gjør at man kan føle seg lite tatt vare på i forhold til i hvertfall visse situasjoner. Mine foreldre er også verdens snilleste og er veldig glade i meg, men de har gått en lang vei for å forstå enkelte ting, og noen ting vil de nok ikke forstå. Selv om det ikke er manglende vilje det står på. Det er ikke så lenge siden både former for overgrep og spiseforstyrrelser var ganske fremmed for mange i generasjonen over vår.

Dessuten tror jeg mange i vår generasjon (selv om jeg er 10 år eldre enn deg:) tar et annet oppgjør med ting fra sin barndom og sin personlighet og ønsker å ha et mer bevisst forhold til hva en vil formidle videre, hva slags familie en vil være og hva som er egenskaper en god forelder bør ha.

Jeg har også hatt min form for spiseforstyrrelse. Den har ikke vært så alvorlig, og jeg tror ikke jeg har skadet kroppen min, men det har vært slitsomt nok å leve med. Uspesifisert spiseforstyrrelse kaller jeg det selv. Jeg har aldri kastet opp, men jeg prøvde å få det til i slutten av tenåra, og heldigvis får en vel si så fikk jeg det ikke til. Da er jeg stygt redd for at jeg hadde utviklet bulimi. Jeg har gått opp og ned utallige ganger en 10- 15 kg over flere år, og ofte på svært kort tid. Det jeg vet noe om er denne opplevelsen av at reguleringen av sult og metthetsfølelse forsvinner. Og det er et mysterium for meg hvor mye mat jeg kan spise i løpet av meget kort tid, uten å kaste opp. Jeg slutter når jeg ikke lenger greier å puste, og da gjør det vondt i huden. (mengdene jeg har spist vet bare andre som har hatt et bulimikick.)Det kom gjerne om kvelden, og de siste to årene har jeg vært mye bedre. Det er lenge siden jeg har vært plaget av kick nå. Mye av dette var for meg en angst som ble tatt ut på denne måten, og xanor har hjulpet meg. Og psykiateren min hjelper meg. Jeg føler meg på rett vei, men vet jeg kommer til å få ulike typer for tilbakefall. Av og til tenker jeg at jeg har vært mest lykkelig når jeg har gått ned, for da har jeg hatt full kontroll. Så kom rastløsheten og smerten ved å kjenne konturer av egen kropp, og da ville en del av meg flyte ut igjen.

Jeg ville tatt meg en tur til legen. Usikkerhet er en forferdelig ting som vil ligge å gnage på deg. Kanskje trenger du hjelp ennå, og kanskje kan du bli beroliget med hensyn til hva dette har gjort med kroppen din. Du kan få vite hva du bør gjøre nå. Finn Skårderud har jeg tydd til fordi jeg føler han vet mye om denne problematikken. Både Sterk- Svak, og en annen bok som er en mer fagbok om spiseforstyrrelser har gitt meg mye ny forståelse. Kanskje har du vært borte i dem.

Klem fra bugge.

Hei Bugge-jenta.

Må få takke deg for nok et langt og meningsfullt svar.Håper jeg en dag blir like reflektert som deg:)

Enig i at Finn Skårderud er veldig bra!Han har virkelig peiling. Har lest et par av bøkene hans; Sterk/Svak og så en som heter Uro, som er en mer generell bok om psykologi.(Du har kanskje lest den og?)

Er så glad på dine vegne at du har kommet på god vei med spiseforstyrrelsene dine! Det kan du være stolt av!! Kjempeoppmuntrende for meg å høre også Gir litt mer håp..!

Jeg må si at jeg kjenner meg skremmende godt igjen i "mønsteret" du beskriver, med overspising på kveldene for å dempe angst/ulike følelser...Og så ambivalensen-at en del av deg vil fortsette med den destruktive atferden, selv om en egentlig vil slutte.

Tror det blir feil å kategorisere noen sf-typer som mer alvorlige enn andre, jeg da(utenom døden-nær-anorektikere).For uansett om du har anorexi, tvangsspising, bulimi eller en uspes. type, så sliter det veldig både psykisk og fysisk(om ikke en får direkte skader, så blir en iallfall slapp og trøtt) i lengden.

Jepp, jeg skal nok komme meg til legen, spørsmålet er egentlig ikke OM men NÅR..hehe. Må kvinne meg nok opp først,men det skal jeg greie. Jeg har jo klart å oppsøke hjelp for sf´en(står på venteliste for gruppe- terapi), selv om det og tok sin tid:9

Stå på, Bugge!

Vennlig hilsen