supersize me

[bugge -jenta]

Hei Bugge-jenta.

Må få takke deg for nok et langt og meningsfullt svar.Håper jeg en dag blir like reflektert som deg:)

Enig i at Finn Skårderud er veldig bra!Han har virkelig peiling. Har lest et par av bøkene hans; Sterk/Svak og så en som heter Uro, som er en mer generell bok om psykologi.(Du har kanskje lest den og?)

Er så glad på dine vegne at du har kommet på god vei med spiseforstyrrelsene dine! Det kan du være stolt av!! Kjempeoppmuntrende for meg å høre også Gir litt mer håp..!

Jeg må si at jeg kjenner meg skremmende godt igjen i "mønsteret" du beskriver, med overspising på kveldene for å dempe angst/ulike følelser...Og så ambivalensen-at en del av deg vil fortsette med den destruktive atferden, selv om en egentlig vil slutte.

Tror det blir feil å kategorisere noen sf-typer som mer alvorlige enn andre, jeg da(utenom døden-nær-anorektikere).For uansett om du har anorexi, tvangsspising, bulimi eller en uspes. type, så sliter det veldig både psykisk og fysisk(om ikke en får direkte skader, så blir en iallfall slapp og trøtt) i lengden.

Jepp, jeg skal nok komme meg til legen, spørsmålet er egentlig ikke OM men NÅR..hehe. Må kvinne meg nok opp først,men det skal jeg greie. Jeg har jo klart å oppsøke hjelp for sf´en(står på venteliste for gruppe- terapi), selv om det og tok sin tid:9

Stå på, Bugge!

Vennlig hilsen

Takk !

Godt med litt oppmuntring akkurat nå. Jeg er nede for telling for tiden i forhold til angstproblematikk, og nå har jeg tre dager i uka med migreneanfall. Er veldig sliten, og gråter i ett sett.

Jeg har lest Uro,deler av den flere ganger, og liker den godt, spesielt de kapitlene om den hvite sorgen og de flinke barna. Og kapitlet Pust på meg, eller hva det het.

Jeg innser at jeg har kommet til en ny fase i terapien. Jeg begynner å kjenne på den opprinnelige angstfølelsen jeg hadde som ung tenåring, og det gjør vannvittig vondt.Sinne, krenkelse, forlatthet, sorg,angst,ensomhet; Alt velter over meg.

Det er så vanskelig når jeg skal prøve å fungere i forhold til studier, og hjernen min ikke henger med. Må ta en sobril for i det hele tatt klare å åpne en bok.

I går måtte jeg bare gå fra forelesning. Det står en foreleser der fremme og han sier ord, men de gir ikke mening.For noen år siden hadde jeg nok fått panikkanfall, men nå er det mer slik at jeg sitter der til jeg ikke kan puste og høre, og på et tidspunkt reiser jeg meg rolig opp, pakker sakene og går. Angsten tar ikke livet av meg eller blir til et anfall, men det kommer til et punkt da du innser at du ikke fungerer.

Men dette er en periode, jeg vet det, og jeg vet ikke hvor lenge den vil vare, men nå har jeg en terapeut ved min side som skal få hjelpe meg med angsten. Men det er lenge siden jeg har hatt det slik, og det er som å bli tenåring igjen. Men nå har jeg en voksen del i meg til å forsvare meg, til å jobbe konstruktivt.

En av grunnene til at jeg ønsker mennesker som er noen år yngre enn meg til å få hjelp er nettopp fordi at man kan greie mye lenge alene. Men det er ikke sikkert en jobber med seg selv på en god måte. Søk hjelp nå, ikke vent til du må reparere og fikse og alt er enda mer komplisert, og du har fått enda flere sår og symptomer. Livet er for kort til det. Det er bare å gå løs med en gang. Så kan en vite med seg selv at en har gjort det beste i forhold til å prøve å få et bedre liv.

I morgen ligger jeg med migrene, men så kommer det en ny dag etter det.

klem fra en litt nedbrutt og muligens litt usammenhengende bugge.

[Gjest koma]

Takk !

Godt med litt oppmuntring akkurat nå. Jeg er nede for telling for tiden i forhold til angstproblematikk, og nå har jeg tre dager i uka med migreneanfall. Er veldig sliten, og gråter i ett sett.

Jeg har lest Uro,deler av den flere ganger, og liker den godt, spesielt de kapitlene om den hvite sorgen og de flinke barna. Og kapitlet Pust på meg, eller hva det het.

Jeg innser at jeg har kommet til en ny fase i terapien. Jeg begynner å kjenne på den opprinnelige angstfølelsen jeg hadde som ung tenåring, og det gjør vannvittig vondt.Sinne, krenkelse, forlatthet, sorg,angst,ensomhet; Alt velter over meg.

Det er så vanskelig når jeg skal prøve å fungere i forhold til studier, og hjernen min ikke henger med. Må ta en sobril for i det hele tatt klare å åpne en bok.

I går måtte jeg bare gå fra forelesning. Det står en foreleser der fremme og han sier ord, men de gir ikke mening.For noen år siden hadde jeg nok fått panikkanfall, men nå er det mer slik at jeg sitter der til jeg ikke kan puste og høre, og på et tidspunkt reiser jeg meg rolig opp, pakker sakene og går. Angsten tar ikke livet av meg eller blir til et anfall, men det kommer til et punkt da du innser at du ikke fungerer.

Men dette er en periode, jeg vet det, og jeg vet ikke hvor lenge den vil vare, men nå har jeg en terapeut ved min side som skal få hjelpe meg med angsten. Men det er lenge siden jeg har hatt det slik, og det er som å bli tenåring igjen. Men nå har jeg en voksen del i meg til å forsvare meg, til å jobbe konstruktivt.

En av grunnene til at jeg ønsker mennesker som er noen år yngre enn meg til å få hjelp er nettopp fordi at man kan greie mye lenge alene. Men det er ikke sikkert en jobber med seg selv på en god måte. Søk hjelp nå, ikke vent til du må reparere og fikse og alt er enda mer komplisert, og du har fått enda flere sår og symptomer. Livet er for kort til det. Det er bare å gå løs med en gang. Så kan en vite med seg selv at en har gjort det beste i forhold til å prøve å få et bedre liv.

I morgen ligger jeg med migrene, men så kommer det en ny dag etter det.

klem fra en litt nedbrutt og muligens litt usammenhengende bugge.

Huff, føler med deg! Vet litt hva migrene går ut på, for mamma har det, og det virker IKKE særlig kjekt, nei...

Er ikke så mye jeg kan si for å gjøre det bedre for deg, selv om jeg skulle ønske jeg kunne.

Men du skal iallfall vite at jeg setter stor pris på deg. Du er virkelig en inspirasjon!

Trist å høre at du går gjennom en tung angstperiode for tida. Men med den styrken og innsikten du har, er jeg helt sikker på at du klarer dette.

Mange varme tanker,