Reaksjoner

[stillheten]

Hei

Jeg er mor til tre som har slitt nå i flere år. Hatt en frivillig innleggelse som jeg har lært mye av, men oppfølging etterpå har sviktet. Nå er jeg inne i en ny runde. Veldig deprimert og kommer ikke opp igjen. Går på høy dose med Efexor, Zeldox, Sobril og Zoplicone og føler meg både utilfreds og ustabil. Tenker veldig mye på dette med selvmord og til mer medisiner jeg tar til oftere kommer tankene. Er det noen som har det slik, og dette kan vel ikke være riktig. Kom ikke med at jeg må tenke på mine for der er jeg ikke nå.

Kan forøvrig nevne at jeg går hver 14 dag til psykiatrisk sykepleier men vil ikke nevne noe for jeg er redd hun skal spolere mine planer. Ellers går jeg hver 14 dag i gruppe som fungerer veldig dårlig.

Kan noen gi meg noen gode råd.

[Gjest pilletriller]

Spolere planer om selvmord? Synes du skal nemne det for henne likevel, eller ta kontakt med fastlegen din og fortelle hvordan du har det.

For selv om alt kan være tungt nå, så trenger det ikke å forbli slik for alltid. Hvis du forteller hvordan du virkelig har det, har sykepleieren mye bedre forutsetninger for å kunne hjelpe deg. Og med riktig støtte vil det forhåpentligvis ikke gjøre noe om dine planer blir spolert.

Det ligger jo i depresjonen at alt virker håpløst. Når depresjonen letter vil nok hele livet generelt virke noe enklere.

Så for din egen del, fortell!

Lykke til!

[thinkerbell]

Det er vanskelig å gi deg råd fordi du motsier deg selv (noe som igjen er helt vanlig når man har det slik du har det nå).

Du ønsker ikke å snakke med din psk.sykepleier om dette fordi du er redd hun kan spolere evt. planer, på samme tid virker du frustret og lei fordi du er inne i en ny depressiv periode (har jeg forstått det riktig?).

Dersom du ønsker hjelp må du sette døren på gløtt ovenfor _noen_. Jeg sier ikke nødvendigvis at det må være denne sykepleieren, men det ville i så fall vært en god start.

Selvmordstanker gjør deg ensom og skaper et `skille` mellom deg og verden utenfor/rundt deg. Og selv om du av ulike grunner ikke ønsker/orker/føler for -å ta dette opp med henne risikerer du at disse tankene bare vil vokse.

Ps. -Hva i all verden gjør du i gruppeterapi hvis du opplever at det ikke gir deg noe?

Mvh

[splitting]

Du ber oss om råd, og da er det naturlig å se på egne erfaringer. Jeg har hatt god nytte av tett oppfølging av psykolog og psykiater i slike perioder. Uten å undergrave psyk.sykepleiers kompetanse, opplever jeg selv at psykolog/psykiater kan trå til med kraftigere lut når alt har stoppet opp. Jeg tenker at fastlegen din bør knytte deg opp til en psykiater i og med at du går på så mange medisiner, som ikke engang gir den ønskede effekten. Dette er klart en problemstilling som en psykiater vil kunne hjelpe med. Du er tydeligvis i en situasjon der det er helt relevant med bred oppfølging og bistand fra hjelpeapparatet. Som familiemedlem vil mange kunne profitere på at du får den beste hjelpen som er tilgjengelig. Hvis du synes det er vanskelig å ta dette opp med fastlegen, går det an å skrive brev. Det den psyk.sykepleieren kan hjelpe deg med, er å skaffe en oversikt over psykiatere med driftsavtale, evt. sette deg i kontakt med en ved ditt DPS-kontor.

Jeg ønsker deg og de rundt deg alt godt.