hvordan formidle....?

[Gjest skrueløs]

Hei!

Jeg har kommet frem til at jeg trenger hjelp, men er litt usikker på hvilken type hjelp som er best for meg. For det første, så aner jeg ikke hva som eksakt er problemet, for det andre så har jeg ikke så god oversikt over hva som finnes av hjelp og hvor alvorlig syk man må være for å få den hjelpen.

Jeg er veldig redd for at jeg ikke er psyk nok, men har likevel problemer med å si hvordan jeg har det når jeg har det som verst. (skjemmes over hvordan jeg er da...)

Jeg tror jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse (eller flere..hehe), har lest litt om bipolar og borderline, og der er ting jeg kjenner meg igjen i.

Humøret svinger i ekte berg-og-dalbanestil. Jeg er kjemperastløs og har kraftige reaksjoner på hva som helst når jeg er oppe. Oppfører meg som en unge. Er utrolig oppmerksomhetssyk og plager vettet av folk rundt meg. Sjalu som F! Redd for at de/den som står meg nær skal forlate meg. Samtidig som jeg har sos.angst og ikke liker å bli kjent med nye. (dvs jeg ELSKER det egentlig, men klarer ikke. og jeg er redd for at de ikke liker meg, og dermed forsvinner de etterhvert.)

Disse tingene gjør at jeg ikke har klart å fullføre utdanning jeg har begynt på, jobbene sier jeg opp etter en stund fordi jeg føler meg sosialt utenfor, og kjærestene mine kveler jeg med oppmerksomhetsbehovet mitt (og sjalusi..).

Jeg har gått i psykoterapi en kort periode, men syns ikke det kom noe ut av det. Dvs, jeg klarer jo ikke å snakke når jeg ikke får starthjelp. Ergo følte jeg meg kjedelig og "sa opp".

Hva skal til for å f.eks bli innlagt? Jeg skjønner så lite av hva jeg selv holder på med til tider, så jeg blir ganske forvirret av det her...

Finnes det steder der man kan være over lengre tid så man blir trygg og er seg selv, slik at de ser hvordan du er i opp-og ned periodene? Syns det er vanskelig å fortelle, og jeg tar meg sånn sammen når jeg er hos psykiater/psykolog/lege, at jeg tror ikke de skjønner hvor ille jeg har det.

Jeg har gått på medisiner før, men følte bare at jeg ble likegyldig. Jeg fikk ikke noe oppfølging da, så problemet forsvant jo ikke. Er litt redd for at jeg skal bli satt på medisiner og at det døyver symptomene såpass at jeg ikke "finner" problemet da. Altså at jeg tar meg sammen når jeg er til behandleren.

[Gjest tjohooo]

Høres ut som om du har plager nok til å få hjelp. Dersom de ikke gjennom utredningen finner ut at du "bare" er bipolar og du merker en kjempebedring med medisiner, får du rett og slett si det du skriver her til behandleren. For at det ikke skal bli sånn at du tar deg så kraftig sammen i timene at dere ikke kommer frem til kjernen, kan behandleren f.eks. forsøke å provosere deg m.m. Det som er viktig, er at du holder ut, selv om du finner ut en dag at du hater behandleren og bare vil drite i alt.

[ip99]

Det er vel noe av det som er vanskelig med det psykiske helesevernet. Hvordan skal en vite hva slags hjelp en trenger er ikke lett når en ikke har kompetanse på området. En må nesten stole på at de som arbeider med det kan det, så for en så godt det lar seg gjøre gi tilbakemelding på om hva en tenker og føler om det...

Det du kan gjøre er jo at du kan fortelle, skriv det gjerne ned, hva du føler at du sliter med, uten å direkte forelå diagnoser.