Kognitiv terapi, eller annen behanding?

[maire]

Jeg har gått til kognitiv terapi ca hver tredje uke i litt over 3 mndr. Opprinnelig pga angst /depresjon/ utbrenthet. I terapitimene er det stort sett jeg som snakker, kanskje så mye som 95 prosent av tiden, eller enda mer. Snakker på inn- og utpust. Det er så mye som dukker opp i tankene mine, som jeg føler jeg trenger å bearbeide. Blant annet er det stadig minner fra barndommen/tenåra, og ting jeg har fortrengt siden tidlig voksen alder, som popper opp til overflaten nå.

Vi har gått bort fra de tradisjonelle "hendelser-tanker-følelser"-skjemaene, fordi jeg hadde for mye på hjertet. Fikk beskjed om å skrive frihånd, notere tankene og følelsene ned mer fritt. Jeg produserer flere tettskrevne a4-sider, det bare strømmer på.

Samtidig har jeg oftere mareritt, og har av og til problemer med å skille mellom drøm og virkelighet. Naturlig nok blir jeg veldig skremt av det. Jeg har falt tilbake til bulimien, og jeg blir lettere aggresiv av å ha andre innpå meg. Jeg isolerer meg enda mer nå enn tidligere.

Lurer på om jeg kunne hatt bedre utbytte av en annen form for terapi? Psykologen jeg går til holder bare på med kognitiv terapi. Jeg har stor tillit til ham, og vil helst ikke bytte. Men, hvis jeg egentlig har behov for noe annet, er det vel dumt om jeg legger beslag på ham?

[marlenexxx27]

Noen tror at dersom man har mange ord som strømmer på, så er det et tegn på at man har et BEHOV for å prate veldig mye.

Men dersom psykiatriske symptomer øker i omfang når en får prata masse, så er jo det et tegn på at man kanskje prater for mye? Ja, jeg er altså så crazy at jeg mener at det går an å prate FOR mye.

Kanskje du trenger mer struktur i timene? Forklar for terapeuten at du har fått det tyngre etter all pratinga. Kan ikke dere bli enige om å være litt stille i timene også? Eller noe sånt?

Jeg vet jo ikke hva du trenger. Jeg bare tenker høyt...

[maire]

Noen tror at dersom man har mange ord som strømmer på, så er det et tegn på at man har et BEHOV for å prate veldig mye.

Men dersom psykiatriske symptomer øker i omfang når en får prata masse, så er jo det et tegn på at man kanskje prater for mye? Ja, jeg er altså så crazy at jeg mener at det går an å prate FOR mye.

Kanskje du trenger mer struktur i timene? Forklar for terapeuten at du har fått det tyngre etter all pratinga. Kan ikke dere bli enige om å være litt stille i timene også? Eller noe sånt?

Jeg vet jo ikke hva du trenger. Jeg bare tenker høyt...

Jeg tror ikke de psykiatriske symptomene blir sterkere fordi jeg snakker om dem. Tankene er der jo uansett om de er uttalt eller ikke?

[Gjest en annen]

Jeg er uenig meg svaret du får under her. Det virker som dere har kommet inn på viktige konflikter fra fortida i terapien som det er lurt å jobbe gjennom. Jeg syns du skal to opp dette med psykologen og diskutere om det er hensiktsmessig med en henvisning til en mer psykodynamisk orientert behandler.

[maire]

Jeg er uenig meg svaret du får under her. Det virker som dere har kommet inn på viktige konflikter fra fortida i terapien som det er lurt å jobbe gjennom. Jeg syns du skal to opp dette med psykologen og diskutere om det er hensiktsmessig med en henvisning til en mer psykodynamisk orientert behandler.

Har fått time hos psykologen min i morgen, og skal høre med ham hva han mener. Håper vel egentlig han skal si vi kan jobbe oss igjennom dette sammen, og heller komme tilbake til det opplegget vi begynte på senere. Men jeg får høre hva han mener i morgen.

[marlenexxx27]

Jeg tror ikke de psykiatriske symptomene blir sterkere fordi jeg snakker om dem. Tankene er der jo uansett om de er uttalt eller ikke?

OK, da er det sånn for deg.

Jeg bare tenker at hvis man driver og dveler ved egne tanker og følelser, så kan man forsterke dem på en måte som bare blir for mye. Dette er vel noe som gjelder for noen, og ikke alle.

[thinkerbell]

Ja, jeg tror faktisk at du kunne hatt langt mer utbytte av å skifte behandlingsform (men det er altså kun hva -jeg- tror). Dere har jo igrunn nesten beveget dere helt bort fra den kognitivebiten allerede(?).

Men denne behandleren din må da for svingende fortsatt kunnne ta i mot deg om du ønsker å skifte `form`? Uannsett må du snakke med vedkommende, forklar hva du synes og lytt til hva vedkommende synes ..h*n kjenner deg jo tross alt bedre enn hva vi gjør og vil sikkert forsøke å komme frem til en god løsning.

lykke til!

[maire]

Ja, jeg tror faktisk at du kunne hatt langt mer utbytte av å skifte behandlingsform (men det er altså kun hva -jeg- tror). Dere har jo igrunn nesten beveget dere helt bort fra den kognitivebiten allerede(?).

Men denne behandleren din må da for svingende fortsatt kunnne ta i mot deg om du ønsker å skifte `form`? Uannsett må du snakke med vedkommende, forklar hva du synes og lytt til hva vedkommende synes ..h*n kjenner deg jo tross alt bedre enn hva vi gjør og vil sikkert forsøke å komme frem til en god løsning.

lykke til!

Hei thinkerbell, Jeg var hos psykologen min i dag. Grudde meg noe helt forferdelig. Hadde så angst da jeg gikk inn døra hos ham at jeg var kvalm og skjelven, men så gikk timen SÅ bra!

Han kom meg i forkjøpet! Sa at han mente jeg trengte et bredere tilbud og en tettere oppfølging nå, så han ville gjerne ha fullmakt fra meg til å ta kontakt med DPS her jeg bor. Psykologen min tilhører bedriftshelsetjenesten vi har gjennom jobben, så det blir for dyrt for meg å gå til ham oftere enn hver 14 dag. Han vil jeg skal følges opp minst en gang pr uke.

Jeg skal fortsatt gå til ham også, og det syns jeg er veldig betryggende. Jeg sitter ikke igjen med følelsen av at han avviser meg. Er bare så glad for at jeg får hjelp. Vil så gjerne ha et liv der jeg ikke har så forferdelig med angst. Nå bare gråter jeg. Gråter og gråter, men jeg tror det er fordi jeg håper sånn på å bli bra.

[thinkerbell]

Hei thinkerbell, Jeg var hos psykologen min i dag. Grudde meg noe helt forferdelig. Hadde så angst da jeg gikk inn døra hos ham at jeg var kvalm og skjelven, men så gikk timen SÅ bra!

Han kom meg i forkjøpet! Sa at han mente jeg trengte et bredere tilbud og en tettere oppfølging nå, så han ville gjerne ha fullmakt fra meg til å ta kontakt med DPS her jeg bor. Psykologen min tilhører bedriftshelsetjenesten vi har gjennom jobben, så det blir for dyrt for meg å gå til ham oftere enn hver 14 dag. Han vil jeg skal følges opp minst en gang pr uke.

Jeg skal fortsatt gå til ham også, og det syns jeg er veldig betryggende. Jeg sitter ikke igjen med følelsen av at han avviser meg. Er bare så glad for at jeg får hjelp. Vil så gjerne ha et liv der jeg ikke har så forferdelig med angst. Nå bare gråter jeg. Gråter og gråter, men jeg tror det er fordi jeg håper sånn på å bli bra.

Så godt at han kom frem til denne løsningen! Jeg blir så glad når noen faktisk opplever at de får hjelp! Takk Gud for at det finnes noen gode og vettuge behandlere der ute. Du har åpnebart vært igjennom så mye vondt maire... nå skal du bruke disse terapeutene for alt de er verdt. Jeg har stor tro på deg..og det er litt rart..for jeg kjenner deg overhode ikke.. men gjennom innlegene du har skrevet og de du svarer på -så blir man liksom "ansikstløst-kjent" likevel.

Dette kan være en kjempe god start på veien mot et `godt` liv, maire.

Jeg ønsker deg inderlig lykke til!

[Gjest ja takk begge deler]

Kanskje du kunne prøve billedterapi i tillegg? Det finnes flere privatpraktiserende billedterapeiter eller uttrykksterapeuter.

Det er en annen måte å uttrykke seg på, som kan komme dypere enn ordene dine. (Du trenger ikke være flink til å male/tegne, altså)

Du får ikke dekket slik behandling på trygdekontoret, så du må betale det selv.

Det er ikke noe i veien for at du kan fortsette hos han du går hos nå i tillegg, kanskje metodene kan utfylle hverandre på en god måte.

Lykke til!

[maire]

Så godt at han kom frem til denne løsningen! Jeg blir så glad når noen faktisk opplever at de får hjelp! Takk Gud for at det finnes noen gode og vettuge behandlere der ute. Du har åpnebart vært igjennom så mye vondt maire... nå skal du bruke disse terapeutene for alt de er verdt. Jeg har stor tro på deg..og det er litt rart..for jeg kjenner deg overhode ikke.. men gjennom innlegene du har skrevet og de du svarer på -så blir man liksom "ansikstløst-kjent" likevel.

Dette kan være en kjempe god start på veien mot et `godt` liv, maire.

Jeg ønsker deg inderlig lykke til!

Tusen takk thinkerbell

[maire]

OK, da er det sånn for deg.

Jeg bare tenker at hvis man driver og dveler ved egne tanker og følelser, så kan man forsterke dem på en måte som bare blir for mye. Dette er vel noe som gjelder for noen, og ikke alle.

jo, men det er ikke meningen å dvele _for mye_ ved tanker og følelser. Psykologen min er flink til å gå inn og stoppe meg dersom jeg kverner for mye rundt ting som likevel ikke kan forandres. Han er opptatt av å hjelpe meg med å finne ut hvordan jeg kan leve med følgene av fortiden min: Hva kan jeg gjøre for å få det best i dag? Jeg tror jeg trenger å få et bedre bilde av hvorfor jeg var den jeg var og har blitt den jeg er for å kunne akseptere, slippe det, og kunne konsentere meg om å gå videre.

Så selv om jeg snakker på inn- og utpust i noen av timene sammen med psykologen min, så er det ikke uten at han holder i trådene og hjelper til med å styre samtalen i konstruktiv retning.