Hvordan bør god krisehjelp være?

[Gjest sommerfug]

nå har det vært snakket så mye om at krisehjelp kan gjøre vondt verre. Er det fordi terapeutene ikke gjør det riktig? Eller bør sjokk etter ulike hendelser helst leges av seg selv uten noen faglig innblanding?

Hvordan bør krisebehandler møte en person som nettopp har blitt slått ned på gata?

[Gjest hallo jente]

En trenger ikke krisebehandler om en bare har blitt slått ned på gata. Det er noe de fleste av oss vil oppleve gjennom livet, altså å bli dengt til av syke fulle personer. Man blir ikke psykiatrisk tilfelle av den grunn. Spar nå krisehjelpen til de med virkelige traumer.

Å bli slått ned er vondt og krenkende! Der og da. Men det er nok å snakke ut med venner og bli ferdig med det.

[Gjest Sommerfug]

En trenger ikke krisebehandler om en bare har blitt slått ned på gata. Det er noe de fleste av oss vil oppleve gjennom livet, altså å bli dengt til av syke fulle personer. Man blir ikke psykiatrisk tilfelle av den grunn. Spar nå krisehjelpen til de med virkelige traumer.

Å bli slått ned er vondt og krenkende! Der og da. Men det er nok å snakke ut med venner og bli ferdig med det.

Jeg synes vi skal være forsiktige med å bestemme hva som er virkelige traumer og hva som ikke er det. Noen kan ha blitt utsatt for blind vold og få store traumer pga det, mens andre kan oppleve skipsforlis uten å få traumer. det kommer helt ann på omstendighetene rundt det som skjedde. Mange faktorer spiller inn feks om man var alene når det skjedde, om man ble truet. Noen er kanskje engstelige fra før og derfor vil et overfall bli ekstra belastende. Men jeg er enig i at det å bli slått ned på gata ikke automatisk skal kvalifisere for krisehjelp. Det var heller et eksempel jeg brukte her

[PieLill]

For det første må det være en krise for at man skal ha behov for krisehjelp. Det holder ikke at noen mener at man er i en krise.

HVIS DET VIRKER: IKKE REPARER DET!

For det andre må hjelpen ta utgangspunkt i det den "kriserammede" selv mener er sine behov og ønsker der og da. Har noe blitt gjort mot deg / skjedd deg mot din vilje, er mere tvang / press det siste du trenger. Å kjenne at man får ta tilbake kontrollen over situasjonen kan være veldig viktig.

For det tredie skal ikke "behandleren" fortelle hva den "kriserammede" føler eller bør føle.

For det fjerde gjør man vondt verre av å krisemaksimere.

Kanskje noen kun har et behov for praktisk veiledning, f.eks. ang. anmeldelse / forsikring, og et navn og telefonnummer man kan ringe om man skulle ønske.

For det femte bør "behandleren" være seg bevisst at ikke alle ønsker å snakke med et villt fremmed menneske, proffesjonell eller ikke, når de nettopp har blitt rammet av noe traumatisk. Noen vil rett og slett hjem.

For det sjette kan rolige, trygge omgivelser i kombinasjon med god og respektfull hjelp og håndtering av eventuelle problemer følelsesmessige eller praktiske, ofte virke vel så bra som all verdens snikk-snakk.

Noen ganger kan noe så enkelt som en kopp kakao, ei skive brød og en telefon hjem fra enerom gjøre susen. ;-)

Et hovedproblem er at noen blir så "proffesjonelle" at de blir fastlåste i hva som bør gjøres og slutter og tenke praktsik og individorientert.

Min høyst uvitenskaplige tanker. Men bygd på en del erfaring.

mvh

[Gjest Sommerfug]

For det første må det være en krise for at man skal ha behov for krisehjelp. Det holder ikke at noen mener at man er i en krise.

HVIS DET VIRKER: IKKE REPARER DET!

For det andre må hjelpen ta utgangspunkt i det den "kriserammede" selv mener er sine behov og ønsker der og da. Har noe blitt gjort mot deg / skjedd deg mot din vilje, er mere tvang / press det siste du trenger. Å kjenne at man får ta tilbake kontrollen over situasjonen kan være veldig viktig.

For det tredie skal ikke "behandleren" fortelle hva den "kriserammede" føler eller bør føle.

For det fjerde gjør man vondt verre av å krisemaksimere.

Kanskje noen kun har et behov for praktisk veiledning, f.eks. ang. anmeldelse / forsikring, og et navn og telefonnummer man kan ringe om man skulle ønske.

For det femte bør "behandleren" være seg bevisst at ikke alle ønsker å snakke med et villt fremmed menneske, proffesjonell eller ikke, når de nettopp har blitt rammet av noe traumatisk. Noen vil rett og slett hjem.

For det sjette kan rolige, trygge omgivelser i kombinasjon med god og respektfull hjelp og håndtering av eventuelle problemer følelsesmessige eller praktiske, ofte virke vel så bra som all verdens snikk-snakk.

Noen ganger kan noe så enkelt som en kopp kakao, ei skive brød og en telefon hjem fra enerom gjøre susen. ;-)

Et hovedproblem er at noen blir så "proffesjonelle" at de blir fastlåste i hva som bør gjøres og slutter og tenke praktsik og individorientert.

Min høyst uvitenskaplige tanker. Men bygd på en del erfaring.

mvh

høres iallefall veldig fornuftige ut . Er enig i det du sier.

opplevde selv å bli låst inne hos en bruker når jeg jobbet i hjemmetjenesten. jeg var helt fersk i jobben og hadde null erfaring med psykiatriske pasienter. Fikk hetta når hun låste med tre låser bak meg.Nå hadde hun nok ikke tenkte å skade meg, men det var det jeg tenkte at hun kom til å gjøre. Det var også godt å få andres syn på det som var mine fantasier

Å snakke med erfarne kolleager tror jeg var mye bedre enn om jeg skulle snakke med en krisebehandler som ikke kjente til jobben jeg hadde og bare ville krisemaksimere hele greia

[PieLill]

høres iallefall veldig fornuftige ut . Er enig i det du sier.

opplevde selv å bli låst inne hos en bruker når jeg jobbet i hjemmetjenesten. jeg var helt fersk i jobben og hadde null erfaring med psykiatriske pasienter. Fikk hetta når hun låste med tre låser bak meg.Nå hadde hun nok ikke tenkte å skade meg, men det var det jeg tenkte at hun kom til å gjøre. Det var også godt å få andres syn på det som var mine fantasier

Å snakke med erfarne kolleager tror jeg var mye bedre enn om jeg skulle snakke med en krisebehandler som ikke kjente til jobben jeg hadde og bare ville krisemaksimere hele greia

Jeg hadde noen treffninger i en tilsvarende jobb, der jeg var helt fersk.

De slapp meg ikke hjem før de visste at jeg hadde det greit. Men de overfalt meg heller ikke med "Å stakkars deg!".

Fikk ingen senskader, tror jeg da. ;-)

[PieLill]

høres iallefall veldig fornuftige ut . Er enig i det du sier.

opplevde selv å bli låst inne hos en bruker når jeg jobbet i hjemmetjenesten. jeg var helt fersk i jobben og hadde null erfaring med psykiatriske pasienter. Fikk hetta når hun låste med tre låser bak meg.Nå hadde hun nok ikke tenkte å skade meg, men det var det jeg tenkte at hun kom til å gjøre. Det var også godt å få andres syn på det som var mine fantasier

Å snakke med erfarne kolleager tror jeg var mye bedre enn om jeg skulle snakke med en krisebehandler som ikke kjente til jobben jeg hadde og bare ville krisemaksimere hele greia

En tilføyelse.

Bærer man på vonde følelser / traumer, er riktig tidspunkt essensielt, i tillegg til riktig sted, person og "metode".

Kan hende det er 4 uker til den det gjelder er klar, selv om det er åpenbart for alle andre i hele verden. Da nytter det ikke å presse det fram nå.

Prøvd å skvise kviser for tidlig? (Absurd sammenligning.)

;-)

mvh

[marlenexxx27]

LIVET i seg selv er traumatisk. Man blir utsatt for traumatiserende hendelser hele tiden. Noen er sårbare, og blir traumatisert av ting som andre bare sier pyttsann til. Andre er robuste, og lar seg ikke påvirke av nesten noe som helst. Spørsmålet om krisehjelp blir egentlig absurd, for mennesker er så forskjellige.