Angst/panikk og lammelser.

[Gjest Boogie]

Har i ca. 1 1/2 år vært plaget av angst/panikkangst. Ved angst merker jeg ofte at det prikker i hendene, og det vet jeg er vanlig (fordi man puster feil?). En gang opplevde jeg derimot at jeg så og si ble lam i hendene (fra albuen og ned), og også begynte jeg å merke det i føttene(fra knærne og ned). Jeg klarte så vidt å få av korken på en brusflaske, men klarte ikke å skru den på igjen. Fingrene kjentes stive og følelsesløse.Jeg og mannen min var da ute på en liten tur, og jeg merket at jeg ble mer og mer panisk. Vi snudde og kjørte hjemover igjen, og etter ca. 10 minutt begynte jeg å få følelsen tilbake. Dette var en forferdelig ubehagelig følelse.

Jeg prøvde hele tiden å tenke på å puste rett, men kanskje har jeg ikke klart det? Hva hadde skjedd om panikken bare hadde fortsatt? Hadde denne lammelsen da spredd seg videre til hele kroppen? Hva gjør jeg dersom jeg kommer i en slik situasjon en gang til?

Er det noen andre som har erfaringer med dette? Vil også gjerne høre hva psykiater har å si om dette.

[Katladragen]

Hei Boogie

Har selv hatt angst siden jeg var 14 år. Nå er jeg 27. Vet hva du snakker om. Lammelser og prikking i forskjellige deler av kroppen. Det kan komme uten grunn og slå til når som helst, men vanligvis fordi jeg gruer meg til noe som skal skje, eller fordi jeg er i ferd med å forlate min "sikre sone".

Å forlate min sikre sone kan jeg gjøre enten fysisk (ved å dra et annet sted enn hjemme f.eks. vha buss) eller psyskisk (tanker som bygger seg opp og jeg blir deprimert og lei meg).

Hilsen meg

[Gjest Boogie]

Hei Boogie

Har selv hatt angst siden jeg var 14 år. Nå er jeg 27. Vet hva du snakker om. Lammelser og prikking i forskjellige deler av kroppen. Det kan komme uten grunn og slå til når som helst, men vanligvis fordi jeg gruer meg til noe som skal skje, eller fordi jeg er i ferd med å forlate min "sikre sone".

Å forlate min sikre sone kan jeg gjøre enten fysisk (ved å dra et annet sted enn hjemme f.eks. vha buss) eller psyskisk (tanker som bygger seg opp og jeg blir deprimert og lei meg).

Hilsen meg

Takk Katladragen. Det er godt å høre om andre som har opplevd lignende. Lurer på hva en psykolog / psykiater har å si om dette, og om det er noe man kan gjøre for å forebygge slike lammelser, eller hva man skal gjøre når det skjer.

[Katladragen]

Takk Katladragen. Det er godt å høre om andre som har opplevd lignende. Lurer på hva en psykolog / psykiater har å si om dette, og om det er noe man kan gjøre for å forebygge slike lammelser, eller hva man skal gjøre når det skjer.

Hei Boogie

Fint å lese at du vurderer å dele dette med en psykolog/psykiater.

Du har en sjanse til å få helbred.

Senest i kveld har jeg hatt et skikkelig angstanfall, hvor jeg hadde en innbilning av at tunga mi var for stor til munnhulen. Selvfølgelig er dette helt umulig, men det er en av mine småting. Når dette inntreffer, klarer jeg ikke engang snakke rent. Hjernen min lurer meg trill rundt. Og andre ganger kjenner jeg at alle musklene i bena bare liksom "forsvinner". Det er en stund siden akkurat det skjedde sist, og jeg tror det har mye med at jeg endelig har funnet en medisin som hjelper meg. TAnkemønsteret mitt er ganske endret. Og lammelser er ganske sjeldne nå.

Har du icq? hvis du trenger å snakke med noen så er nummeret mitt

86418678

Håper at du har det så bra som du kan ha det. Og ikke glem at du absolutt ikke er alene om dette.

Stor klem og lykke til

fra meg

[Gjest dulcinea]

Hei Boogie

Fint å lese at du vurderer å dele dette med en psykolog/psykiater.

Du har en sjanse til å få helbred.

Senest i kveld har jeg hatt et skikkelig angstanfall, hvor jeg hadde en innbilning av at tunga mi var for stor til munnhulen. Selvfølgelig er dette helt umulig, men det er en av mine småting. Når dette inntreffer, klarer jeg ikke engang snakke rent. Hjernen min lurer meg trill rundt. Og andre ganger kjenner jeg at alle musklene i bena bare liksom "forsvinner". Det er en stund siden akkurat det skjedde sist, og jeg tror det har mye med at jeg endelig har funnet en medisin som hjelper meg. TAnkemønsteret mitt er ganske endret. Og lammelser er ganske sjeldne nå.

Har du icq? hvis du trenger å snakke med noen så er nummeret mitt

86418678

Håper at du har det så bra som du kan ha det. Og ikke glem at du absolutt ikke er alene om dette.

Stor klem og lykke til

fra meg

Hei,

stoppet litt opp da jeg leste innlegget ditt, for sånn har jeg det også.

Jeg tror derimot alltid at NÅ får jeg en alvorlig sykdom, og klarer ikke å forbinde det med psyken.

Det med tunga har jeg for eksempel hatt mange ganger, det samme med numne og kraftløse bein. Har vært til mange legeundersøkelser uten at de har funnet noenting...

Om det er tid til det, kan du/dere fortelle litt mer om hvilke fysiske symptomer som dere får ved følelsesmessige påkjenninger som angst osv?

hilsen

[Gjest Boogie]

Hei,

stoppet litt opp da jeg leste innlegget ditt, for sånn har jeg det også.

Jeg tror derimot alltid at NÅ får jeg en alvorlig sykdom, og klarer ikke å forbinde det med psyken.

Det med tunga har jeg for eksempel hatt mange ganger, det samme med numne og kraftløse bein. Har vært til mange legeundersøkelser uten at de har funnet noenting...

Om det er tid til det, kan du/dere fortelle litt mer om hvilke fysiske symptomer som dere får ved følelsesmessige påkjenninger som angst osv?

hilsen

Heisann dulcinea!!

På samme måte som du, er også jeg interessert i å høre om andre sine fysiske symptomer ved angstanfall. Tidligere ville jeg høre minst mulig, for jeg trodde at jeg da ville tilegne meg det samme. Nå har jeg funnet ut at det beste er å vite mest mulig, for dermed å ikke bli så redd dersom det skulle skje med meg. Har etterhvert funnet ut at kunnskap stort sett er av det gode, og særlig kunnskapen om at vi er mange som opplever slikt - og at det ikke er farlig.

Når det gjelder meg og mine angstanfall, så kan det arte seg på ulike måter fra gang til gang. Noen ganger blir det tungt å puste, og jeg føler at det svartner for øynene mine. Andre tider kjenner jeg en slags kald følelse som sprer seg fra hodet og nedover ryggen, og oftest ledsaget av hurtig puls. Jeg kan også oppleve at syn og hørsel blir svekket, at det prikker i hender og føter, at jeg føler meg lammet ...

Har opplevt å hyperventilere en gang. Da pustet jeg veldig fort og overfladisk, men jeg fikk kontrollen over det med en gang jeg klarte å "samle meg".Det er mange ulike måter å reagere på. Dette er slik jeg kan ha det. Man blir forferdelig redd, og for min del blir jeg reddest for å miste kontrollen over meg selv. Trøster meg likevel med at det ikke er farlig, og at det kommer en dag (trolig) da jeg har kontrollen over dette. Det er SÅ mange som har vært gjennom dette, men som sier at de kom seg styrket ut av det.

Lykke til alle sammen.

[Katladragen]

Hei,

stoppet litt opp da jeg leste innlegget ditt, for sånn har jeg det også.

Jeg tror derimot alltid at NÅ får jeg en alvorlig sykdom, og klarer ikke å forbinde det med psyken.

Det med tunga har jeg for eksempel hatt mange ganger, det samme med numne og kraftløse bein. Har vært til mange legeundersøkelser uten at de har funnet noenting...

Om det er tid til det, kan du/dere fortelle litt mer om hvilke fysiske symptomer som dere får ved følelsesmessige påkjenninger som angst osv?

hilsen

Hei dulcinea og Boogie

Jeg har så mange fysiske reaksjoner. De varierer med angstanfallets styrke. Men vanligvis har jeg som regel 4 eller 5 av disse fysiske symptomene ved angstanfall. Her er de:

Rastløshet, kaldsvetting, skjelving, hjertebank, hyperventilasjon, biter tennene sammen (nesten så kjeven låser seg), Går frem og tilbake på gulvet og er kjempeforvirra, kvalme, kramper (samboern måtte holde meg fast en gang det skjedde) blir selvdestruktiv (gjøre noe vondt utenpå for å glemme det som gjør vondt inne i meg) Jeg kan se eller høre ting som ikke er sant. Eier ikke matlyst, bare lyst til å sove vekk alt sammen, hysteri eller dommedagsfølelse (katastrofetanker). De to verste er dette med tungen og et annet som jeg kaller kikkehulls-syn. Jeg kan bare se det som er rett foran meg, alt rundt blir bare en tåkete grøt, akkurat som å ha på skylapper. Noen ganger får jeg blackout, og husker ikke noe særlig av anfallet. Det gjelder de sterkeste anfallene, da jeg også har kramper.

Jeg er testet for epilepsi, og det har jeg ikke.

Som regel gråter jeg mye når jeg er redd.

klem fra meg

[Gjest Boogie]

Hei Boogie

Fint å lese at du vurderer å dele dette med en psykolog/psykiater.

Du har en sjanse til å få helbred.

Senest i kveld har jeg hatt et skikkelig angstanfall, hvor jeg hadde en innbilning av at tunga mi var for stor til munnhulen. Selvfølgelig er dette helt umulig, men det er en av mine småting. Når dette inntreffer, klarer jeg ikke engang snakke rent. Hjernen min lurer meg trill rundt. Og andre ganger kjenner jeg at alle musklene i bena bare liksom "forsvinner". Det er en stund siden akkurat det skjedde sist, og jeg tror det har mye med at jeg endelig har funnet en medisin som hjelper meg. TAnkemønsteret mitt er ganske endret. Og lammelser er ganske sjeldne nå.

Har du icq? hvis du trenger å snakke med noen så er nummeret mitt

86418678

Håper at du har det så bra som du kan ha det. Og ikke glem at du absolutt ikke er alene om dette.

Stor klem og lykke til

fra meg

Heisann Katladragen!!

Takk for svar på spørsmålene mine, og takk for oppmuntring. Det er utrolig god hjelp i å lese det du skriver. Det samme gjelder dulcinea.

[Gjest dulcinea]

Heisann dulcinea!!

På samme måte som du, er også jeg interessert i å høre om andre sine fysiske symptomer ved angstanfall. Tidligere ville jeg høre minst mulig, for jeg trodde at jeg da ville tilegne meg det samme. Nå har jeg funnet ut at det beste er å vite mest mulig, for dermed å ikke bli så redd dersom det skulle skje med meg. Har etterhvert funnet ut at kunnskap stort sett er av det gode, og særlig kunnskapen om at vi er mange som opplever slikt - og at det ikke er farlig.

Når det gjelder meg og mine angstanfall, så kan det arte seg på ulike måter fra gang til gang. Noen ganger blir det tungt å puste, og jeg føler at det svartner for øynene mine. Andre tider kjenner jeg en slags kald følelse som sprer seg fra hodet og nedover ryggen, og oftest ledsaget av hurtig puls. Jeg kan også oppleve at syn og hørsel blir svekket, at det prikker i hender og føter, at jeg føler meg lammet ...

Har opplevt å hyperventilere en gang. Da pustet jeg veldig fort og overfladisk, men jeg fikk kontrollen over det med en gang jeg klarte å "samle meg".Det er mange ulike måter å reagere på. Dette er slik jeg kan ha det. Man blir forferdelig redd, og for min del blir jeg reddest for å miste kontrollen over meg selv. Trøster meg likevel med at det ikke er farlig, og at det kommer en dag (trolig) da jeg har kontrollen over dette. Det er SÅ mange som har vært gjennom dette, men som sier at de kom seg styrket ut av det.

Lykke til alle sammen.

Hei Katladragen og Boogie

Stakkars oss! ))

Jeg har det samme som dere når jeg får angst. Jeg får ikke kramper heldigvis, men jeg rister og hakker tenner som om det skulle ha vært 20 kuldegrader!

Som oftest begynner alt sammen med noe som trigger angsten - en fæl tanke, en rar fysisk følelse, et eller annet som jeg er redd for.

I de første minuttene prøver jeg å ta meg sammen og si SLUTT! men det går ikke. Jeg begynner å virre i hodet, blir kjemperastløs, svetter, svimler, føler at musklene forsvinner, jeg blir nummen, REDD! Som regel begynner jeg også å gråte, og da kommer den store skjelven.

Til å begynne med skjønner jeg aldri hva som skjer med meg (treg i huet? men etterhvert forstår jeg at det er min gamle fiende angstanfallet som kommer, og da blir det liksom lettere (relativt...) og det er bare å prøve å ri av den fysiske adrenalin stormen.

Å puste skikkelig - ikke for mye og ikke for lite - hjelper i sånne situasjoner. Så hjelper det om noen er der med meg.

Til slutt hjelper det selvfølgelig å unngå situasjonene som trigger panikken. MEN, det er jo nettopp en slik unngåelsesteknikk som i lengden forverrer livet og angsten, dessverre.

Får dere behandling for angsten deres, vet dere hvor den kommer fra?

hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De lammelsene som du beskriver har sammenheng med pusten slik du skriver. Når du får angst, vil du hyperventilere (puste for raskt og for dypt).

Dersom du ikke greier å roe ned pusten, kan du puste i en pose eller i et rør. Et slikt rør kan f.eks. være kjernen i en tørkerull.

Disse "lammelsene" kan ikke spre seg til resten av kroppen på en måte som er farlig. Det vil begrense seg av seg selv.

Det finnes god behandling for paniklidelse. Legen din vil kunne starte slik behandling eller henvise deg videre til en spesialist.

[Gjest Boogie]

Hei Katladragen og Boogie

Stakkars oss! ))

Jeg har det samme som dere når jeg får angst. Jeg får ikke kramper heldigvis, men jeg rister og hakker tenner som om det skulle ha vært 20 kuldegrader!

Som oftest begynner alt sammen med noe som trigger angsten - en fæl tanke, en rar fysisk følelse, et eller annet som jeg er redd for.

I de første minuttene prøver jeg å ta meg sammen og si SLUTT! men det går ikke. Jeg begynner å virre i hodet, blir kjemperastløs, svetter, svimler, føler at musklene forsvinner, jeg blir nummen, REDD! Som regel begynner jeg også å gråte, og da kommer den store skjelven.

Til å begynne med skjønner jeg aldri hva som skjer med meg (treg i huet? men etterhvert forstår jeg at det er min gamle fiende angstanfallet som kommer, og da blir det liksom lettere (relativt...) og det er bare å prøve å ri av den fysiske adrenalin stormen.

Å puste skikkelig - ikke for mye og ikke for lite - hjelper i sånne situasjoner. Så hjelper det om noen er der med meg.

Til slutt hjelper det selvfølgelig å unngå situasjonene som trigger panikken. MEN, det er jo nettopp en slik unngåelsesteknikk som i lengden forverrer livet og angsten, dessverre.

Får dere behandling for angsten deres, vet dere hvor den kommer fra?

hilsen

Heisann!

Ja, vi er mange i samme båt (heldigvis..). Ja, jeg får hjelp for panikkangsten. Jeg har en veldig grei og hensynsfull lege, og i tillegg har jeg gått en tid til psykolog. Har den siste tiden følt meg noe bedre, og vurderer nå å prøve meg littegrann på jobb igjen.- Men bare littegrann!!! Har funnet ut at det ikke hjelper å presse meg, men å ta små skritt av gangen når jeg føler meg sterk nok til det. Samtidig så blir jeg jo litt utålmodig. (Har vært sykmeldt i ca. 1/2 år.)

Jeg har også gått noen mnd. på Cipramil, men de hjelpte meg ikke. Så om 3 dager er jeg ferdig med nedtrappingen av desse. Tar ellers vival om det skulle vere nødvendig, men prøver å vere forsiktig med det.

[Katladragen]

De lammelsene som du beskriver har sammenheng med pusten slik du skriver. Når du får angst, vil du hyperventilere (puste for raskt og for dypt).

Dersom du ikke greier å roe ned pusten, kan du puste i en pose eller i et rør. Et slikt rør kan f.eks. være kjernen i en tørkerull.

Disse "lammelsene" kan ikke spre seg til resten av kroppen på en måte som er farlig. Det vil begrense seg av seg selv.

Det finnes god behandling for paniklidelse. Legen din vil kunne starte slik behandling eller henvise deg videre til en spesialist.

Jada, jeg vet godt at lammelsene og hallusinasjonene kommer som en følge av panikkfølelsen og den tilhørende hyperventileringen. Har ikke vært psykiatrisk pasient i over tretten år og ikke lært noe.(halve livet mitt mao....)

Selvfølgelig vet vi vel alle at "dette ikke er farlig, og jeg vet jeg ikke kommer til å dø nå..." Men det er så utrolig vanskelig å TRO på det mens det pågår. Krever øvelse det der.

Jeg har funnet ut at det hjelper MER om jeg skriver det ned på papir. Det blir liksom "sannere og mer håndfast og trøstende" når det står der sort på hvitt. Selv om det er en plage å føre pennen når alt går i sakte film og alt rundt meg bare er grøt. Vi mennesker er gjerne sånn. Det som står skrevet er liksom lettere å ta inn, fordi det virker mer "tungtveiende" - hvis det går an å si det sånn.

Resultatet av mine mange angstanfall oppigjennom årene er en tykk diktsamling som jeg (uten hell) har forsøkt å få utgitt. Det er synd at disse emnene skal være så tabu eller "hysj-hysj" pga fordommer og uvitenhet. Eller hva?

Håper det jeg skriver har noe å si for noen der ute. Og jeg er her hvis noen trenger støtte. Uansett alder eller følelser.

husk: Ingen følelser er feil!!!! Du har rett til å føle alle følelser på skalaen - uten å tro at du er et dårlig menneske! Det at du føler er jo nettopp beviset på at du ER et menneske, i ordets rette forstand. Vi har jo fått en hjerne for å bruke den. Og alle bruker sin på forskjellig måte.

Stor klem fra meg