Jeg har det vondt men ender opp med å fnise hos psykologen?

[Gjest Anne-Pia]

vet ikke hva som går av meg. Jeg kan ha flere gråtetokter om gangen. Så skal jeg inn til psykologen og så ender jeg ofte med å bli fjollete. Selv om jeg griner inni meg. Har bare lyst til å prate tull, klarer ikke å komme til saken.

Skal jeg bare la det være da? Eller skal jeg presse meg til å prate om det som er vanskelig selv om jeg bare fjoller?

Er det normalt å ha det sånn? Er redd for at psykologen ikke skal forstå at jeg har det vondt. Men jeg klarer ikke å grine på kommando heller. Noen ganger har jeg behov for å bare le og fnise

[marlenexxx27]

Det er vel ikke så unormalt... Det er vel tungt å "vrenge sjela si" til en psykolog? En psykolog er jo også et menneske, ikke en nøytral maskin. Man har vel en del stengsler inni seg som man må komme over før man føler seg komfortabel med å vise den man er og de mørke sidene i en selv?

[maire]

Kanskje du føler behov for å le og fnise fordi du rett og slett blir nervøs?

Skriv i stedet da vel? Jeg sender det jeg har skrevet på mail noen dager i forveien slik at psykologen får forberedt seg til timen. Men er ikke mail tilgjengelig, så kan du kanskje få det du har skrevet ut på papir og sende det i posten?

[Gjest rutangis netu]

Er sikkert samme reaksjonsmekanismen som gjør at enkelte begynner å fnise og le i veldig alvorlige følelsesladde situasjoner, feks i begravelser.

Fortell behandleren hvordan du har det kanskje? Si at du gråter mye ellers, og er forundret over dine reaksjoner hos h*n. Han har nok opplevd det her før!

[Gjest NyttLiv]

Dette har han nok opplevd før. I jornalen min sto det oppskrevet som 'mye nervøs latter' så en terapeut er nok flink nok til å se det.

[Gjest NyttLiv]

Kanskje du føler behov for å le og fnise fordi du rett og slett blir nervøs?

Skriv i stedet da vel? Jeg sender det jeg har skrevet på mail noen dager i forveien slik at psykologen får forberedt seg til timen. Men er ikke mail tilgjengelig, så kan du kanskje få det du har skrevet ut på papir og sende det i posten?

Jeg bare kom på en ting til ettersom du skrev om unvikende pf lenger ned her et sted. Jeg var også en slik som alltid skrev brev. Jeg unnvek å snakke - fikk det ikke til. Men der skulle det terapi inn, ja. Brev var forbudt. Skulle jeg si noe, så fikk jeg si det! Og si det måtte jeg. Terapeuten gav seg ikke. "Huff, nei, det er så teit" sa jeg alltid bare, men så fikk hun lirket det ut av meg til slutt likevel. Men samtidig følte jeg ikke noe press om å snakke merkelig nok. For terapeuten snakket i grunn ganske mye. Det er i grunn vanskelig å forklare, men dama var i alle fall genial Og jeg er lykkelig for at jeg pratet og ikke skrev, for det var jo prate jeg ville. Å skrive var jeg ikke noe redd for (med unntak av å skrive under timen og slikt, da. Derfor det var så 'greit' med brev. For da tenke jeg at vedkommende hadde lest alt og fordøyd det før jeg kom)