mening om dette NHD?

[huufsa]

Jeg sitter med et dilemma her...

Har i alle år holdt skjult for min mor at jeg ble misbrukt som liten. Vil skåne henne for dette.

Men nå har jeg trolig en mulighet til å komme til en psykolog som har spesialisert seg på dette emnet. Tidligere har behandling dreiet seg om angst, depresjon og SF. Aldri om det 'egentlige' problemet.

Får beskjed nå at jeg vil komme til å trenge støtte fra mine nærmeste, og at egentlig bør de få vite hvorfor jeg 'er som jeg er'.

Er så i tvil om jeg i dag, -så lenge etter skal fortelle min mor hva som skjedde. Jeg tror hun vil ta det hardt, og slite med samvittighet.

Det skal være sagt at det ikke er min far som har forgrepet seg på meg, men en i nabolaget.

Min mor vet at han forgrep seg på sin stedatter (min venninne) men ikke på meg... -det turte jeg aldri å si...

Er det for sent å si noe?

Grubler fælt nå...

[Gjest 90to]

Hun vil sannsynligvis få en del skyldfølelse, men kanskje hun setter pris på at du deler dette med henne? Det kommer vel litt an på hva slags forhold du har til moren din. Så lenge du ikke bebreider henne for det, men deler det med henne for å sette ting mer i perspektiv. Det kan faktisk hende at forholdet dere i mellom blir nærmere ved å dele en slik "hemmelighet".

[frosken]

Dette tror jeg ikke du skal være redd for å fortelle din mor. Hun vil selvfølgelig bli lei seg på dine vegne og kanskje også slite med skyldfølelse for at hun ikke oppdaget det, men uansett så tror jeg hun vil støtte deg.

[grublejenta]

-Er enig med frosken og 90to.

Hun blir nok selvsagt trist når hun får høre om misbruket, men det kan, som du skriver, "forklare" en del ting.

Jeg tror din mamma kommer til å sette pris på din åpenhet dersom du velger å fortelle henne om hva som har skjedd.

-Du kan jo ev i tillegg fortelle at hun ikke kunne forhindret det som skjedde, kanskje det kan hjelpe? Vet ikke om du har barn, men om du tenker deg at du hadde det; ville ikke du hatt et ønske om å vite, vondt eller ei?

Det er aldri for sent å åpne seg...

[gunter]

Hei!

Har du ei mor som er psykisk frisk og sterk tror jeg helt sikkert hun vil sette pris på å høre dette. Det ville ihvertfall jeg gjøre hvis det var min datter som opplevde noe sånt. Eneste ulempen er vel at jeg ville føle stor trang til å drepe vedkommende.

Selv om vi tror vi skjuler overgrep så vil nok en mor normalt se forandringer på barnet sitt når det opplever noe sånt. Hun har sikkert lurt på hvorfor.....

Men jeg tror også det er viktig å vurdere fordeler og ulemper.

Hva oppnår du ved å fortelle dette? Vil det være til hjelp og støtte for deg?

Alder på foreldrene må jo også ha en betydning og som sagt: Hvor sterke de er.

Stå på videre. Klem!

[bugge -jenta]

Hei!

At tiden er inne til å begynne med å snakke om overgrep er helt sikkert, og dele det med din mor ville jeg også gjort hvis du har et godt forhold til henne.

Men; Jeg har etterhvert hørt mange historier om ulike reaksjoner og måter foreldre takler dette på. Mange får seg en overraskelse og strebver med å takle situasjonen. Vær åpen for de reaksjonene som kommer fra din mor, og snakk med terapeuten din om dem, så dere kan prøve å forstå, hvis det skulle være nødvendig.

Mange foreldre kan føle at de har sviktet,de burde sett og forstått, trekke seg bort, ikke ville snakke om det. Andre blir en god støtte fra første øyeblikk. Det høres ut som om du har et godt forhold til moren din. Av og til kan det kanskje være greit å fortelle litt i gangen, så de får fordøyd litt. Det har jeg gjort til mine foreldre. Og noen ting forteller jeg ikke, fordi det kjennes ut som om enkelte ting i mitt tilfelle hører hjemme i terapirommet. Det kan være lurt å tenke litt igjennom hvor dine grenser går. Samtidig sørge for at foreldre ikke sitter med enda verre skrekkbilder enn nødvendig. Jeg har for eksempel sagt til mine foreldre at jeg ike kommer til å fortelle så mye om hva som skjedde, men hvis de lurer på om "det og det skjedde" så gjorde det ikke det. Så slipper de å gå å lure.Og de kan spørre meg om ting hvis de vil.

Lykke til da du. Jeg selv også gikk gjennom(i terapien) depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, sykdommer og endelig overgrep. Bildet blir ikke fullendt, før alt er tatt opp og jobbet med. Godt at du er i gang. Det er tøft, men tøffere å ikke gå den.

VH bugge