Føler meg ikke tatt på alvor

[Gjest Meridian]

.....eller egentlig gjør jeg det - til en viss grad...jeg følte meg

tatt sånn på alvor i starten. Legen sykemeldte meg med en gang..jeg

var totalt krasja og var hjemme i 5 uker. Jeg startet hos psykolog og

i DIXI gruppe og ting har gradvis blitt bedre.

Jeg har kjempa meg igjennom ørten panikkanfall og nå kan jeg gå i

butikken igjen uten å få full panikk, gå på kino, ja rett og slett

fungere...men det tar på.

Jeg er så sliten etter endt dag at jeg vil helst grine hele tiden.

Jeg er rett og slett så deppa at jeg kjenner ikke igjen meg selv. Jeg

er irritabel og fyker opp for det minste..men kun hjemme..min

stakkars forlovede får gjennomgå.

På jobben & ute blandt venner smiler jeg og biter i meg alt. På den

måten er det ingen som ser MEG....legen syns jeg gjør det sååå bra

siden jeg ikke får panikkanfall mer...har virkelig trent på å greie

ting, men det har kosta. Når jeg først fikk dette jobba jeg meg

igjennom det og ble kvitt det..før det dukka opp igjen 2 år senere.

Nå er jeg i 80% jobb....det vil si at jeg får gå hjem noen timer

før...men hjelp så utslitt jeg er.

Angsten har og grepet meg..tenker død og sykdom og katastrofe hver

dag. Har mareritt om nettene og sover som regel ikke mer enn 4

timer..og det er lite kjenner jeg.

Hos legen prøver jeg å fortelle han at jeg ikke har det så greit..men

får inntrykk av at han syns at nå er det greit..det har jo tross alt

gått en tid.

Jeg kan ikke være hjemme med egenmelding - og i dag hadde jeg

virkelig trengt å sove ut...komme meg..ikke sitte på badegulvet med

tårer i øynene for jeg ikke klarer mer.....

Hvor lenge er det meningen at livet skal være dritt før det snur? Er

det meningen at jeg skal være frisk nå....?

Jeg ønsker bare å sove ut..komme meg..slappe av..ikke gå på akkord

med meg selv for at alle andre mener jeg skal vær frisk nå.

[søkende]

Hei Meridian.

Har ikke noe spesielt å komme med, ville bare si at det er BARE du som vet hvor ille du har det, og syns du ikke du klarer mer, så sett ned beinet og si det!

Folk rundt deg prøver nok bare å bakke deg opp. Det er ikke lett for dem å vite hvordan de best kan hjelpe deg. Men du bør nok slippe å jobbe mer enn 50 %?????

Krysser fingrene for deg. Håper det går bedre snart!

[amazone]

Syns det er fælt å høre åssen du strever... Men - det er bare DU som kan ta dine følelser og deg selv alvorlig - og som vet hva som er bra for deg! Selv om det kan jo ta tid å finne ut av hva en trenger, da..

Ting Tar Tid. Og særlig å leve videre etter overgrep. Lykke til på veien.

[neitakk]

Jeg må si at jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon i forhold til de to forrige legene mine. De har ikke tatt meg på alvor. De har alltids sykemeldt meg - motvillig. Så har jeg blitt tilbudt noen antidep.-piller og "alt skulle være så meget bedre". Jeg holdt i et par uker før jeg igjen var borte fra jobb - utslitt med dårlig samvittighet.

Nå har jeg byttet lege (jeg brøt sammen etter siste legebesøk hos den andre legen - han sukket oppgitt "det er alltid noe feil med deg"). Og han hørte på meg i 5 minutter før han avgjorde at han skulle søke meg inn på psyk pol for mer hjelp. Ah! Dette har jeg mast om i 4 år - 4 tunge år! Denne nye legen er virkelig hyggelig, selv om vi bare har tid til å skrape på overflaten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er et klassisk problem som lett blir større enn det trenger å være fordi lege og pasient ikke alltid har god nok kommunikasjon.

Pasienten ser på sykemeldingen som et bevis på at legen anekjenner sykdommen eller belastningens alvorlighet.

Legen vet at (100%) sykemelding ofte gjør mer skade enn nytte. Særlig gjelder dette ved de fleste psykiske lidelser. Jo oftere og lengre en er sykmeldt, jo større er sjansen for å falle ut av arbeidslivet og ende med uføretrygd - uavhengig av lidelsens alvorlighetsgrad.

Legen er tilbakeholdende med sykemelding, ikke fordi han ikke mener du er syk nok eller synes du "fortjener" det, men fordi han vet hvor ofte det skader.

Dersom en ikke "snakker ut om" dette, kan en lett få unødvendige konflikter og misforståelser.

[Gjest Meridian]

Dette er et klassisk problem som lett blir større enn det trenger å være fordi lege og pasient ikke alltid har god nok kommunikasjon.

Pasienten ser på sykemeldingen som et bevis på at legen anekjenner sykdommen eller belastningens alvorlighet.

Legen vet at (100%) sykemelding ofte gjør mer skade enn nytte. Særlig gjelder dette ved de fleste psykiske lidelser. Jo oftere og lengre en er sykmeldt, jo større er sjansen for å falle ut av arbeidslivet og ende med uføretrygd - uavhengig av lidelsens alvorlighetsgrad.

Legen er tilbakeholdende med sykemelding, ikke fordi han ikke mener du er syk nok eller synes du "fortjener" det, men fordi han vet hvor ofte det skader.

Dersom en ikke "snakker ut om" dette, kan en lett få unødvendige konflikter og misforståelser.

Heisann

Jeg har ofte sett at du ikke liker at folk er sykemeldte og jeg kan være enig til ev niss grad. Men er det bedre at en person sliter seg så til de grader ut at en ender opp med sykemelding likevell og trenger bare enda lengre tid til å komme seg på beina igjen? Noen ganger skal det ikke mer til enn en uke for å komme seg...samle krefter.

tror du skal prise deg lykkelig at du ikke går rundt med en gnagende panikk inni deg 27 timer i døgnet...da først hadde du visst hvor slitsom det er...men - det er jo bare å ta seg sammen, hva?