Er det mange av dere som er:

[Adena]

100% uføretrygdet? Det er jeg i en alder av 21, utrolig trist

[Gjest ikke jeg]

Hvorfor er du det da?

[jenna1234]

Er selv 100% ufør, dog noen år eldre enn deg. Ja, det er trist og kjedelig å ikke ha noe å ta seg til, men det er bare det at en ikke fikser det til enhver tid. Etter at du har vært trygdet 1 år kan du, om du ønsker å jobbe LITT, faktisk tjene opptil 1G i året uten at det berører trygden din.. Tror det er nesten 60 000,-. Det finner du svar på hvis du går inn på www.trygdeetaten.no

[Adena]

  ikke jeg skrev (På 19.4.2005 den 14.21):

Hvorfor er du det da?

Diverse psykiske ting som gjør at jeg ikke er i stand til å klare slike ting.. MEN jeg begynner å bli lysten på å ut å prøve meg på livet, det trenger jo ikke være en skremmende jobb som f.eks butikk medadarbeider.. men f.eks vaskehjelp, eller noe hvor jeg slipper særlig kontakt med andre..

[Gjest ikke jeg]

  Adena skrev (På 19.4.2005 den 14.42):

Diverse psykiske ting som gjør at jeg ikke er i stand til å klare slike ting.. MEN jeg begynner å bli lysten på å ut å prøve meg på livet, det trenger jo ikke være en skremmende jobb som f.eks butikk medadarbeider.. men f.eks vaskehjelp, eller noe hvor jeg slipper særlig kontakt med andre..

Unnskyld at jeg er uvitende men jeg skjønner nesten ikke hvordan man kan være ufør pga psykiske ting. SÅ dum er jeg

mange jobber mankan gjemme seg bort i ja:)

[Adena]

  ikke jeg skrev (På 19.4.2005 den 14.45):

Unnskyld at jeg er uvitende men jeg skjønner nesten ikke hvordan man kan være ufør pga psykiske ting. SÅ dum er jeg

mange jobber mankan gjemme seg bort i ja:)

jeg har store deler av mitt liv gjemt meg inne, ikke turt å bevege meg utendørs.. så psykiske lidelser kan gjøre så mangt med deg.. mest av alt gjøre at du mister all selvtillit, å DA er det ikke lett å treffe andre mennesker

[Gjest ikke jeg]

  Adena skrev (På 19.4.2005 den 14.54):

jeg har store deler av mitt liv gjemt meg inne, ikke turt å bevege meg utendørs.. så psykiske lidelser kan gjøre så mangt med deg.. mest av alt gjøre at du mister all selvtillit, å DA er det ikke lett å treffe andre mennesker

Nei, skjønner det. Men du får ta det litt og litt, jeg er sikker på at du greier det!

Det er egentlig ikke så skummelt der ute, men det vet du vel innerst inne;)

Lykke til!

[Adena]

  ikke jeg skrev (På 19.4.2005 den 14.55):

Nei, skjønner det. Men du får ta det litt og litt, jeg er sikker på at du greier det!

Det er egentlig ikke så skummelt der ute, men det vet du vel innerst inne;)

Lykke til!

Tusen takk Nei, det kan ikke være så skummelt som man alltid innbilder seg! Å første gangen er sikkert småskummelt, men kan tenke man får enorm selvtillit av å klare å jobbe

[Bitis Gabonica]

Jeg fyller 24 om en drøy måned, og har hatt 100% uføretrygd siden nyttår. Dette å ha forsøkt seg både med forskjellig skolegang, jobb og en periode med rehabiliteringspenger. For meg var det veldig bittert å til slutt bli uføretrygdet, men sånn er det nå en gang bare. Når man sliter med tyngre psykiske problemer er det like vanskelig å jobbe som det er med fysiske skavanker. Kanskje til og med vanskeligere, fordi psykiske problemer ikke er så synlige bestandig.

Men å gå på uføretrygd er ikke noe man har valgt for resten av livet. Det er alltid mulig å snu!

[Gjest ufør men likevel]

Ja, da jeg ble 26 og har vært det i 17 år.

[Gjest vioola]

  Adena skrev (På 19.4.2005 den 14.59):

Tusen takk Nei, det kan ikke være så skummelt som man alltid innbilder seg! Å første gangen er sikkert småskummelt, men kan tenke man får enorm selvtillit av å klare å jobbe

litt sånn føler jeg og.

Psykiske lidelelser og attføringsforsøk tar fra deg all selvtillit. Man føler seg så råtten fordi man ikke klarer og sånt. OG når folk sier ta deg sammen. skjerpe seg etc . Hvordan skal man forsvare seg mot det?

Har lyst til å gjøre et forsøk på skole . Går ikke det orker jeg ikke prøve mer. Av og til forbanner jeg at jeg kom inn i trygdesystemet så tidlig. Var friskere da jeg kom inn enn da jeg begynte for og si det sånt. vet ikke hvorfor det har blitt sånn.

Men så ble jeg mye verre av den jobben jeg hadde og. Gråt om morgenen og følte at både psyke og kropp sa nei. Uten at man helt vet hvorfor. Og når jeg kom hjem la jeg meg til og sove og og sov til neste morgen

skal vel ikke være sånn?

Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og press og ytre påkjenner gjør meg verre. Jeg blir deprimert , får angst , frustrert ,sinne i meg..mine nye hobby er å sparke av meg skoene mine hver gang jeg kommer inn. Vanskelig å klare å forklare noen det. For som sagt er det jo bare å ta seg sammen

[Soria]

Ja, jeg ble det da jeg var 25. Nå er jeg 38, og forhåpentligvis på vei tilbake til arbeidslivet.