Mild personlighetsforstyrrelse?? /nhd

[Gjest jente20~]

Jeg har nå lett overalt for å finne en passende "diagnose". Har vært innom Borderline-sidene jeg ser du har anbefalt for andre, men synes det virker for ekstremt i forhold til min situasjon. "Sjekklista" stemmer imidlertid ganske bra på en god del punkter, selv om det ikke er ekstremt eller særlig utagerende for lenge av gangen.

Jeg har slitt med en depresjon det siste året, men det går opp for meg at den er ikke skyld i at jeg tenker som jeg gjør; jeg har alltid hatt de samme grunnleggende "avvikende" følelsene.

Jeg er redd for å bli forlatt - dritredd. Det går i perioder ut over kjæresten og de vennene jeg har igjen. Selv om jeg får denne følelsen og begynner disse "hektiske bestrebelsene" (sjekklista)i forhold til kjæresten, sier jo fornuften min at jeg ihvertfall ikke får "beholde" han hvis jeg er klengete og masete og "eiesyk". At han vil ha en kveld sammen med kompisene kan ødelegge dagen for meg hvis jeg er i det unormale hjørnet, selv om jeg VET, forstår og er enig i at vi må ha tid hver for oss og pleie egne vennskap. Usikker og redd for å bli forlatt, men samtidig er fornuften der og sier at "sånn kan jeg ikke tenke, sånn kan jeg ikke oppføre meg".

I forhold til venner har jeg alltid vært artig å være sammen med, og full av liv og sprell. Men etter depresjonen kom, er jeg blitt "umulig". Jeg skjønner jo godt at de trekker seg unna; jeg blir så utrolig bekreftelsessyk! Ikke med ting jeg sier, men jeg kan komme med ekle snurte kommentarer om at vi ikke treffes så ofte som vi gjorde da jeg var artig å være venn med. Redd for å sitte igjen alene; må tviholde på "artig-maska" selv om jeg er deppa for ikke å miste dem, føler jeg... hører nesten ikke fra dem lenger.

Vil bare bli en liten baby igjen, så jeg kan ligge der og "bli passet på" -få kos og mat og varme, og masse oppmerksomhet.

I forhold til "overfladiske bekjentskape", så oppfører jeg meg nok forskjellig for hver gang jeg møter dem. Jeg "synes jeg ser at de tenker nedlatende om meg", liksom "ser at jeg er unormal". Det er vel ikke akkurat paranoid tenkning, det er følelsen jeg får når jeg treffer dem, selv om fornuften igjen ber meg om å slappe av og prøve å være munter og positiv. Blir virkende nervøs, vet ikke hva jeg skal snakke om, forteller ikke noe om meg selv og hva jeg har gjort i gårkveld. Andre dager derimot, kan jeg ha masse selvtillit og være kjempesosial - og sosialt intelligent dilux -og får dermed enda flere "overfladiske bekjentskaper".

-Selvbildet er veldig ustabilt.

-Annenhver dag gir jeg faen i meg selv (spiser ikke---), neste dag igjen er jeg helt som normalt. Prøver å karre meg igjennom livet.

-Sløser masse penger når jeg er "rar", ellers er jeg meget fornuftig økonomisk.

-Hadde alkoholproblemer da jeg var tenåring, i den forstand at jeg ikke greide å stoppe å drikke. Derfor sluttet jeg helt, fordi jeg forstod at jeg ikke hadde kontrollen.

-Jepp, jeg har truet den stakkars kjæresten min med selvskading når han ikke har sett min frustrasjon, og vært skikkelig barnslig og umoden mot meg når jeg var for sliten til å takle umodenhetene hans.

-Følelse av tomhet har jeg hatt med jevne mellomrom så lenge jeg kan huske. Det varierer i perioder på hvor hyppig tomhetsfølelsen inntreffer.

-Da jeg var barn hadde jeg intense sinnereaksjoner, jeg merker at den siste uken har det kommet tilbake. Folk jeg normalt har bært over med (Småutidige medstudenter), har fått høre det så det synger etter... hjelp. Er det et tegn på at jeg beveger meg ut av depresjonen eller hva?

Vil leve som normalt, men vil fremdeles ha den tryggheten jeg alltid har lengtet etter. Hva som er grunnen vet jeg ikke, følte meg utafor og ensom og lite satt pris på som barn, uten at jeg hadde noen særlig grunn til det. Før tenårene ble jeg sviktet av mange venninner jeg hadde betrodd meg til, og kunne ikke stole på noen.

Det er sikkert vanskelig å stille en "diagnose" på nettet, men prøv å gi meg et hint om hva det kan være da?

[Gjest jente20~]

Kan nevne at jeg i tillegg kan være veldig paranoid angående hva kjæresten min foretar seg, jeg kan i perioder være SIKKER på at han holder meg for narr og er utro. Her sier fornuften "Det er mulig, men jeg må selvfølgelig stole på han". Han lider ikke under dette, jeg holder det for meg selv. Det er heller jeg som lider under at HAN er paranoid. Og fiendtlig, og overfølsom, og usikker og til tider indirekte kontrollerende.

Jeg er ellers meget følsom, og får meg av og til (før eller etter depressive perioder (timer eller dager)) skikkelig kreativitets-fauk. Er kunstnerisk og musikalsk, men i sånne perioder skal jeg liksom gjøre ALT som har med kunst å gjøre.. akvarellmaling, oljemaling, kjeramikk, komponere egen musikk og gi ut på cd--- alt.. skikkelig iderik, og skjønner der og da ikke hvordan jeg skal få tid til å fullføre alle prosjektene mine...

Leste at borderline var en mild form for psykopati, men det kan vel ikke stemme - jeg er ikke iskald og manipulerende eller noe sånnt. Unnskylder/bortforklarer aldri min oppførsel, bare prøver å forklare i håp om forståelse. (Da tenker jeg spesielt i forhold til kjæresten).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For å bruke ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)som eksempel:

For å få diagnosen, må en ha minst 5 av 9 kriterier oppfylt etter DSM-IV. Minst 5 av 9 kan du få ved 512 forskjellige kombinasjoner. Dessuten har du da gjort en vurdering har/har ikke på hvert punkt. Som du skjønner er det ikke bare har/har ikke som er relevant, men også grqden av hvert enkelt symptom.

Dessuten sier diagnosekriteriene ingenting om en rekke andre personlighetsfaktorer.

Håper du nå skjønner at en diagnose som denne ikke beskriver en homogen gruppe mennesker, men tvert i mot veldig mange forskjellige kombinasjoner av symptomer som kun har det til felles at de kan gi denne diagnosen.

I tillegg til de 512 kombinasjonene, vil det være mange som har "borderline - trekk" uten at diagnosekriteriene er oppfylt.

Hvor du ligger i dette landskapet, kan jeg ikke svare sikkert på. Har du minst 5 av 9? Eller har du færre, men likevel så mange trekk at det skaper vansker for deg og de rundt deg?

Til slutt det med psykopati.

Psykopati brukes i dag (i fagspråket) enten relativt synonymt med antisosial/dysssosial p.f. Mer korrekt vil det nok kunne beskrives som unioen av antisosial og narsissistisk p.f.

Tidligere ble psykopati brukt om alle alvorlige personlighetsforstyrrelser (dengang: karakteravvik). Det er nok fra denne tiden du har beskrivelsen av borderline som en form for psykopati. Psykopati betyr egentlig sykt sinn.