NHD el andre - psykisk sjokk etter operasjon(som gikk galt)

[firebird1365380441]

For over 2 uker siden skulle jeg ha en kikkhullsoperasjon til livmora(for å fjerne denne).Jeg skulle være maks 2-3 dager på sykehus etter operasjonen.Komplikasjoner skjedde så og si ALDRI ved denne typen operasjoner, men det var jo likevel alltid en liten risiko.

Vel - under opeasjonen, som var under full narkose, kom kirurgene borti arterien som går ned til bekkenet, og denne revna.Jeg blødde3 liter før de fikk tak i kar kirurgen som hadde vakt.Jeg le skjært opp fra like under brystbeinet og ned til symfysen for at de skulle få komme til.Arterien ble sydd sammen og defikk etter en del om og men' lukket meg.

Jeg ble vekket på oppvåkninga og kirurgen som hadde operert meg kom og fortalte at "noe hade gått galt".Da han fortaltehva som hadde skjedd, trodde jeg det ikke.Trodde helt fram til dagen etterpå at det var en drøm framklat av narkosen og smertestillende mildler.Kirurgen sa at det hadde vært "kritisk" og fare for livet mitt under operasjonen.

Jeg fikk smertepumpe epiduralt og mye morfin sammen med smertepumpa.Da jeg var kommet noen lunde til meg selv dagen etterpå, svak og elendig pga blodtapet, snakket jeg med kirurgn en gang til og fikk bekreftet det han hadde sagt dagen før....Så hadde jeg altså ikke drømt likevel...

I dagene etterpå var jeg i en slags "sjokktilstand" - kunne ikke tro at det var meg som lå der, full av slanger, blodoverføringer og dren.

Etter oerasjonen fikk jeg betennelse i en blodansamling som ikke hadde blitt sugd opp av kroppen og jeg måtte opereres på nytt.

Legene, sykepleierne og alle rundt meg sa at jeg hadde tatt dette på en alle tiders måte...at jeg hadde vært, flink,"tapper"(hater det ordet!), samarbeidsvillig, modig osv...

Men selv føler meg meg nesten ødelagt psykisk.Ikke det at jeg ikke er glad fr at jeg lever, det er jeg jo.Men jeg opplever alt så uvirkelig.Det er ikke MEG det har skjedd noe med, ikke min kropp.Selv om smertene og arret(25 cm)er der...Jeg kan ikke forstå, vil ikke forstå.Selv om jeg ikke døde, har jeg en slags sorg inni meg, en enorm trishet.Ikke hele tiden så framtredene, men hele tiden underliggende...og plutselig kommer den fram, da gråter jeg som en foss, uten selvå være klar over HVA jeg gråter for.Har fått en enorm dødsangst, klarer ikke at noen snakker om operasjoner, blir kvalm når jeg tenker på at jeg skal på kontroll om bare en uke.

Hva har skjedd med meg?Hvor lenge skal dette vare?Jeg er redd, men aner ikke for hva...og er redd det skal klikke for meg fordi jeg ikke vet hva dette er, hvorfor det kommer.Har jo snakket flere ganger med legene om hva som skjedde.

Er innlagt å psykiatrisk nå får å komme meg psykisk, men er redd det ikke skal hjelpe.Er hjemme en stund nå, men må tilbake senere i dag.

Er redd for hvordan det skal bli når jeg kommer hjem.Ikke redd for det fysiske, men for det psykiske...

Er dette en slags form for post traumatisk sjokk?

Håper du kan svare meg, NHD, for dette sliter faktisk på meg....

Men det har gitt meg et ganske annet syn på livet.Livet er for skjørt og kostbart til at jeg noen ganger mer vil leke med det.

Syt og ynk fra en skremt

[frosken]

For meg virker det som om du har en ganske normal reaksjon på en traumatisk opplevelse; dersom det bare er 2-3 uker siden du ble operert 2 ganger så er det vel lite rimelig å forvente at du ikke fortsatt skal være ganske redusert som følge av dette.

Kanskje ville du hatt det bedre hjemme nå med ditt vanlige opplegg og støtte rundt deg, fremfor at dine reaksjoner "sykeliggjøres" og det nærmest forventes av deg at du ikke skal klare å håndtere det som har skjedd.

Historien er forøvrig en vekker mht til at operasjoner kan medføre komplikasjoner, og at for den komplikasjonene rammer hjelper det lite at det skjer svært sjelden...

God bedring :-)

[dette er mitt nick]

Jeg vil tro du har en ganske normal reaksjon etter og ha opplevd noe så skremmende.

Enig med frosken at det kanskje er litt synd hvis miljøet rundt det sykliggjør reaksjonen din.

Jeg skal kanskje ha en lignende operasjon snart, og må si jeg ble gansjke skremt av og lese dette. Jeg er redd for narkose og operasjoner fra før av.

Håper du kommer deg snart:)

[firebird1365380441]

For meg virker det som om du har en ganske normal reaksjon på en traumatisk opplevelse; dersom det bare er 2-3 uker siden du ble operert 2 ganger så er det vel lite rimelig å forvente at du ikke fortsatt skal være ganske redusert som følge av dette.

Kanskje ville du hatt det bedre hjemme nå med ditt vanlige opplegg og støtte rundt deg, fremfor at dine reaksjoner "sykeliggjøres" og det nærmest forventes av deg at du ikke skal klare å håndtere det som har skjedd.

Historien er forøvrig en vekker mht til at operasjoner kan medføre komplikasjoner, og at for den komplikasjonene rammer hjelper det lite at det skjer svært sjelden...

God bedring :-)

Tusen takk til dere to som svarte på innlegget mitt, jeg ble både rørt og glad over at noen brydde seg om å svare.

Ja,jeg har virkelig blitt skremt og redd i etterkant....og mitt syn på hvor verdifullt livet virkelig er....

Egentlig ikke så verst til å være meg, det, da....

[Gjest Timari]

hei Firebird. jeg har opplevd noe av det samme som deg. Ble operert for noe som ikke er helt vanlig, og noe gikk galt under operasjonen. Var livredd når jeg våknet etterpå og forstod at at jeg hadde hatt et allergisk sjokk i forhold til narkosen, noe som de ikke hadde helt kontroll over.

Etter det opplevde jeg en stor dødsangst, og når jeg skulle opereres på nytt fordi operasjonen viste seg å være mislykket så var jeg overbevist om at jeg kom til å dø, at kroppen min ikke tålte det. Etter andre operasjon var jeg så nedkjørt psykisk at jeg var først på et rehabiliteringssenter en måneed og etterpå på psykiatrisk avdeling. Da turde jeg ikke å bo for meg selv lenger og flyttet hjem.

Så ble jeg operert enda en gang nå i Januar, da de igjen hadde bommet.Men denne gangen var jeg ikke redd for å dø, siden jeg ikke hadde noen komplikasjoner forrige gang. Så selv om jeg fikk ujevn hjerterytme, feber og andre rare reaksjoner så var jeg mer rolig. Jeg visste at jeg ikke skulle dø.

Men hvis det viser seg at det har gått galt i gjen så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg gjør. Har truet med å aldri komme tilbake, og heller dra til utlandet eller noe sånt.

Var ikke helt meningen å bare øse i vei med mine egne plager men kjenner meg så veldig godt igjen i det du skriver. Trodde ikke selv at jeg skulle få en slik dødsangst av å bli operert, og å være syk og måtte vente lenge i køen for å bli operert.

Du har nok fått deg et støkk, men er nok ganske sikker på at hvis det skulle bli til at du skulle bli operert igjen så tar de absolutt alle forholdsregler de kan for at du skal slippe å oppleve dette igjen.

Det er en klisje; men "Det går nok bra".

mange klemmer fra

[Gjest Timari]

Jeg vil tro du har en ganske normal reaksjon etter og ha opplevd noe så skremmende.

Enig med frosken at det kanskje er litt synd hvis miljøet rundt det sykliggjør reaksjonen din.

Jeg skal kanskje ha en lignende operasjon snart, og må si jeg ble gansjke skremt av og lese dette. Jeg er redd for narkose og operasjoner fra før av.

Håper du kommer deg snart:)

hei du:)

Det er svært sjeldent at noe går galt under operasjoner. Og selv om noe skulle gå galt, så er det ytterst sjeldent at man dør på operasjonsbordet. Og de som skulle være blant den promillen er ofte svært syke på forhånd, og flesteparten er eldre mennesker. sykepleieren jeg snakket med sa at de hadde damer på nitti år som gjennomgikk mageoperasjoner, og ingen av dem døde med mindre de var svært syke og svaklige fra før. Om du skal ha full narkose så vil det være en anestesilege som vil overvåke deg konstant hele tiden.

Om du ønsker så kan du også snakke med anestesilegen på forhånd så du vet hva som skal skje. det er imidlertid viktig at du oppgir de medisinene du går på (enten det er skolemedisin eller helsekost) så du ikke får en reaksjon på narkosen.Det er også ønskelig om du informerer om medisiner du ikke tror du er alelrgisk mot, eller om du tidlgiere har tatt overdoser.Om du skulle få en reaksjon på narkosen så får du motgift og du dør ikke, men det er ikke så veldig behagelig heller å ligge der med feber og et hjerte som hamrer.

Ønsker deg lykke til. Er det noe du lurer på så bare spør meg, jeg er "gjenganger" på kirurgisk sengepost

mvh