Diagnose

[stillheten]

Fikk sykmelding av legen min tilsendt for noen dager siden og der står det at jeg har personlighetsforsryrelse. Hvorfor har jeg plutselig fåtdt det uten og bli konffrondert med dette? Kan en lege bare sette på den diagnosen han selv syntes. Andre ganger har det vært dypt demprimert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden du ber om sykemelding, må dere jo ha hatt kontakt.

Legen kan sette det han mener er riktig dose. Selvsagt må den kunne begrunnes overfor pasienten.

Plutselig selvpåført skade uten at en riktig vet hvorfor, tyder på at diagnostiseringen er brukbar.

[Orio]

Siden du ber om sykemelding, må dere jo ha hatt kontakt.

Legen kan sette det han mener er riktig dose. Selvsagt må den kunne begrunnes overfor pasienten.

Plutselig selvpåført skade uten at en riktig vet hvorfor, tyder på at diagnostiseringen er brukbar.

"Plutselig selvpåført skade uten at en riktig vet hvorfor" kan, hvis jeg forstår deg riktig, tyde på at det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. Omfatter det selvskading av forskjellig slag, f.eks. som middel for å takle vanskelige følelser/situasjoner?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Plutselig selvpåført skade uten at en riktig vet hvorfor" kan, hvis jeg forstår deg riktig, tyde på at det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. Omfatter det selvskading av forskjellig slag, f.eks. som middel for å takle vanskelige følelser/situasjoner?

Ja, absolutt.

F.eks er av erfaring underarmskutting hos voksne emosjonelt ustabil pf inntil det motsatte er bevist.

[Gjest en annen]

Ja, absolutt.

F.eks er av erfaring underarmskutting hos voksne emosjonelt ustabil pf inntil det motsatte er bevist.

Er det ikke på tide å revurdere dette, tatt i betraktning at kutting har blitt såpass utbredt? Eller mener man BPD-forekomsten har økt tilsvarende?

Kutting er etter hvert et kulturelt fenomen så vel som et psykiatrisk (bør antagelig ses i sammenheng med ulike former for "kroppsmanipulering" (eks. piercing) og ekstrematferd (jackass)). -- selv om kuttingens rene skade/smerte/blod-fokus nok kan være mer patologisk. Kutting har spredt seg som et "adekvat" smerteuttrykk i ungdomskulturen. Ingen av de jeg vet om som kutter seg tilfredsstiller en BPD-diagnose.

[Bitis Gabonica]

Ja, absolutt.

F.eks er av erfaring underarmskutting hos voksne emosjonelt ustabil pf inntil det motsatte er bevist.

Takk for det stempelet.

[marlenexxx27]

Ja, absolutt.

F.eks er av erfaring underarmskutting hos voksne emosjonelt ustabil pf inntil det motsatte er bevist.

Kan du si noe om GRUNNEN til at akkurat denne atferden anses for å være særlig symptomatisk for borderline?

Jeg lurer også på om dette anses for å være mulig tegn på PF: Når dagligdagse ting som f.eks. avslag på jobbsøknad eller krangel med en venn gjør at man med en gang tenker på å ta livet av seg? Altså når selvmord nærmest automatisk popper opp i hodet som eneste løsningsalternativ til alle slags problemer?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du si noe om GRUNNEN til at akkurat denne atferden anses for å være særlig symptomatisk for borderline?

Jeg lurer også på om dette anses for å være mulig tegn på PF: Når dagligdagse ting som f.eks. avslag på jobbsøknad eller krangel med en venn gjør at man med en gang tenker på å ta livet av seg? Altså når selvmord nærmest automatisk popper opp i hodet som eneste løsningsalternativ til alle slags problemer?

Jeg tenker i samme retning som nevnt ovenfor.

Det betyr ikke at en har en pf, men det er et trekk.

Dette er vel "manglende frustrasjonstoleranse" - et tegn på pf cluster B.

Så om "grunnen":

Underarmskutterne har ofte nådd dette stadiet av psyke i løpet av svært kort tid. Dermed emosjonelt ustabil (kriterium 6). De har "selvskadende adferd" (kriterium 5). De har vanskelig for å utsette behovstilfredsstillelse, de finner lite konstruktive måter å uttrykke frustrasjon på, og de frustreres sterkt av selv objektivt sett små problemer.

[Bitis Gabonica]

Er det ikke på tide å revurdere dette, tatt i betraktning at kutting har blitt såpass utbredt? Eller mener man BPD-forekomsten har økt tilsvarende?

Kutting er etter hvert et kulturelt fenomen så vel som et psykiatrisk (bør antagelig ses i sammenheng med ulike former for "kroppsmanipulering" (eks. piercing) og ekstrematferd (jackass)). -- selv om kuttingens rene skade/smerte/blod-fokus nok kan være mer patologisk. Kutting har spredt seg som et "adekvat" smerteuttrykk i ungdomskulturen. Ingen av de jeg vet om som kutter seg tilfredsstiller en BPD-diagnose.

Jeg er enig med en annen i at det virker foreldet å med en gang assosiere selvskading til BPD. Dog er det vel kanskje å gå litt langt å side stille det å skade seg selv fordi man har det vanskelig med å ta en piercing f.eks. i øyebrynet. Scarification er arrbilder i huden som lages på forskjellige måter, men dette er etter min mening noe folk gjør (og betaler dyrt for) fordi de synes det er kult - ikke fordi de vil erstatte vonde følelser med smerte.

Jeg tror det er uhensiktsmessig å være forutinntatt med tanke på BPD og andre personlighetsforstyrrelser. Slikt bør man utredes spesifikt for før diagnosen stilles, i og med at det er snakk om en ganske alvorlig diagnose!

Selv har jeg hatt problemer med selvskading i en del år. Personlighetsforstyrrelser har jeg aldri blitt konkret utredet for, og tester jeg har tatt på nettet har konsekvent avkreftet BPD for meg. Dessuten føler jeg ikke symptomene på denne diagnosen stemmer på meg. Jeg har ikke "pingpong" følelser, og jeg finnes ikke oppfarende. Folk pleier faktisk å si at jeg burde ha langt lavere terskel for å bli forbanna. Opplever også at andre ser på meg omtenksom og en de kan ha tillit til. Dette sier jeg ikke fordi jeg har spesielt god selvtillit, men fordi folk har sagt disse tingene til meg. Jeg har elendig selvtillit, og problemer med å stole på at disse tingene stemmer.

Diagnosemessig har jeg fått helt motstridende merkelapper. Alt fra personlighetsforstyrrelse INA til generalisert angst, depresjon og PTSD.

Dette ble mye snakk, men i korthet mener jeg bare at man ikke skal sette personlighetsforstyrrelsediagnoser i øst og vest uten god grunn til det. I følge litteratur jeg har lest er dette diagnoser behandlere anbefales å ta opp med pasienten. Det skjedde aldri med meg, og jeg kjenner mange andre med same opplevelse.

Til slutt må jeg også si det virker som om BPD skulle være overrepresentert i dette landet om alle de statistikkførte 1 av ti selvskaderne skulle ha denne lidelsen. Særlig hvis man legger til de store mørketallene jeg er sikker på at finnes.

[Gjest en annen]

Jeg er enig med en annen i at det virker foreldet å med en gang assosiere selvskading til BPD. Dog er det vel kanskje å gå litt langt å side stille det å skade seg selv fordi man har det vanskelig med å ta en piercing f.eks. i øyebrynet. Scarification er arrbilder i huden som lages på forskjellige måter, men dette er etter min mening noe folk gjør (og betaler dyrt for) fordi de synes det er kult - ikke fordi de vil erstatte vonde følelser med smerte.

Jeg tror det er uhensiktsmessig å være forutinntatt med tanke på BPD og andre personlighetsforstyrrelser. Slikt bør man utredes spesifikt for før diagnosen stilles, i og med at det er snakk om en ganske alvorlig diagnose!

Selv har jeg hatt problemer med selvskading i en del år. Personlighetsforstyrrelser har jeg aldri blitt konkret utredet for, og tester jeg har tatt på nettet har konsekvent avkreftet BPD for meg. Dessuten føler jeg ikke symptomene på denne diagnosen stemmer på meg. Jeg har ikke "pingpong" følelser, og jeg finnes ikke oppfarende. Folk pleier faktisk å si at jeg burde ha langt lavere terskel for å bli forbanna. Opplever også at andre ser på meg omtenksom og en de kan ha tillit til. Dette sier jeg ikke fordi jeg har spesielt god selvtillit, men fordi folk har sagt disse tingene til meg. Jeg har elendig selvtillit, og problemer med å stole på at disse tingene stemmer.

Diagnosemessig har jeg fått helt motstridende merkelapper. Alt fra personlighetsforstyrrelse INA til generalisert angst, depresjon og PTSD.

Dette ble mye snakk, men i korthet mener jeg bare at man ikke skal sette personlighetsforstyrrelsediagnoser i øst og vest uten god grunn til det. I følge litteratur jeg har lest er dette diagnoser behandlere anbefales å ta opp med pasienten. Det skjedde aldri med meg, og jeg kjenner mange andre med same opplevelse.

Til slutt må jeg også si det virker som om BPD skulle være overrepresentert i dette landet om alle de statistikkførte 1 av ti selvskaderne skulle ha denne lidelsen. Særlig hvis man legger til de store mørketallene jeg er sikker på at finnes.

Enig i alt det du sier her.

[Motiva]

Jeg er enig med en annen i at det virker foreldet å med en gang assosiere selvskading til BPD. Dog er det vel kanskje å gå litt langt å side stille det å skade seg selv fordi man har det vanskelig med å ta en piercing f.eks. i øyebrynet. Scarification er arrbilder i huden som lages på forskjellige måter, men dette er etter min mening noe folk gjør (og betaler dyrt for) fordi de synes det er kult - ikke fordi de vil erstatte vonde følelser med smerte.

Jeg tror det er uhensiktsmessig å være forutinntatt med tanke på BPD og andre personlighetsforstyrrelser. Slikt bør man utredes spesifikt for før diagnosen stilles, i og med at det er snakk om en ganske alvorlig diagnose!

Selv har jeg hatt problemer med selvskading i en del år. Personlighetsforstyrrelser har jeg aldri blitt konkret utredet for, og tester jeg har tatt på nettet har konsekvent avkreftet BPD for meg. Dessuten føler jeg ikke symptomene på denne diagnosen stemmer på meg. Jeg har ikke "pingpong" følelser, og jeg finnes ikke oppfarende. Folk pleier faktisk å si at jeg burde ha langt lavere terskel for å bli forbanna. Opplever også at andre ser på meg omtenksom og en de kan ha tillit til. Dette sier jeg ikke fordi jeg har spesielt god selvtillit, men fordi folk har sagt disse tingene til meg. Jeg har elendig selvtillit, og problemer med å stole på at disse tingene stemmer.

Diagnosemessig har jeg fått helt motstridende merkelapper. Alt fra personlighetsforstyrrelse INA til generalisert angst, depresjon og PTSD.

Dette ble mye snakk, men i korthet mener jeg bare at man ikke skal sette personlighetsforstyrrelsediagnoser i øst og vest uten god grunn til det. I følge litteratur jeg har lest er dette diagnoser behandlere anbefales å ta opp med pasienten. Det skjedde aldri med meg, og jeg kjenner mange andre med same opplevelse.

Til slutt må jeg også si det virker som om BPD skulle være overrepresentert i dette landet om alle de statistikkførte 1 av ti selvskaderne skulle ha denne lidelsen. Særlig hvis man legger til de store mørketallene jeg er sikker på at finnes.

Helt enig i at det er uhensiktsmessig å stille pf-diagnose kun på grunnlag av selvskading.

Jeg fikk selv denne diagnosen på første vurderingssamtale hos psykiater, uten spesiell test, bare fordi jeg var dum nok til å fortelle at jeg av og til skadet meg. Må legge til at jeg var dypt deprimert på det tidspunktet, og da skal man vel ikke bli diagnostisert med personlighetsforstyrrelser? 2 måneder senere ble jeg testet for personlighetsforstyrrelse av en psykolog og fikk da beskjed om at jeg overhodet ikke hadde noen form for pf.

[Gjest petrusa]

Jeg er enig med en annen i at det virker foreldet å med en gang assosiere selvskading til BPD. Dog er det vel kanskje å gå litt langt å side stille det å skade seg selv fordi man har det vanskelig med å ta en piercing f.eks. i øyebrynet. Scarification er arrbilder i huden som lages på forskjellige måter, men dette er etter min mening noe folk gjør (og betaler dyrt for) fordi de synes det er kult - ikke fordi de vil erstatte vonde følelser med smerte.

Jeg tror det er uhensiktsmessig å være forutinntatt med tanke på BPD og andre personlighetsforstyrrelser. Slikt bør man utredes spesifikt for før diagnosen stilles, i og med at det er snakk om en ganske alvorlig diagnose!

Selv har jeg hatt problemer med selvskading i en del år. Personlighetsforstyrrelser har jeg aldri blitt konkret utredet for, og tester jeg har tatt på nettet har konsekvent avkreftet BPD for meg. Dessuten føler jeg ikke symptomene på denne diagnosen stemmer på meg. Jeg har ikke "pingpong" følelser, og jeg finnes ikke oppfarende. Folk pleier faktisk å si at jeg burde ha langt lavere terskel for å bli forbanna. Opplever også at andre ser på meg omtenksom og en de kan ha tillit til. Dette sier jeg ikke fordi jeg har spesielt god selvtillit, men fordi folk har sagt disse tingene til meg. Jeg har elendig selvtillit, og problemer med å stole på at disse tingene stemmer.

Diagnosemessig har jeg fått helt motstridende merkelapper. Alt fra personlighetsforstyrrelse INA til generalisert angst, depresjon og PTSD.

Dette ble mye snakk, men i korthet mener jeg bare at man ikke skal sette personlighetsforstyrrelsediagnoser i øst og vest uten god grunn til det. I følge litteratur jeg har lest er dette diagnoser behandlere anbefales å ta opp med pasienten. Det skjedde aldri med meg, og jeg kjenner mange andre med same opplevelse.

Til slutt må jeg også si det virker som om BPD skulle være overrepresentert i dette landet om alle de statistikkførte 1 av ti selvskaderne skulle ha denne lidelsen. Særlig hvis man legger til de store mørketallene jeg er sikker på at finnes.

Vil bare si en liten ting: en kan godt være omtenksom og en person andre kan stole på, selv om en har BPD! Det vet jeg selv GODT, gjennom to venner som har den diagnosen.

Og det er selvfølgelig de en ikke kan det og, med den diagnosen.

Veldig kjipt for folk å få BPDdiagnose når det er slike holdninger ute å går...

Ikke alle med pf lager et helvete for de rundt seg eller har veldig store vansker med andre mennesker som også går ut over andre. Men noen gjør det ja.

[Bitis Gabonica]

Enig i alt det du sier her.

Jeg beklager hvis jeg er fordomsfull, for det var ikke meningen. De trekkene jeg assosierer med BPD er basert på en person med den diagnosen, som faktisk oppførte seg mindre hyggelig.

Jeg må også presisere at jeg konkret tenkte på borderline, ikke alle typer personlighetsforstyrrelser.

Men jeg synes det var litt søkt å gi meg en såpass "ull og tåkepreget" diagnose som personlighetsforstyrrelse INA (INA = ikke nærmere angitt). Dette var diagnosen som fulgte epikrisen fra (p)sykehuset etter en tre måneders innleggelse for et par år siden. Legen som la meg inn anga dyp depresjon som diagnose i innleggelsesnotatet - noe som stemte. Jeg var dypt deprimert og scoret 40 på MADRS. Siden jeg har hørt og lest at pf-diagnoser ikke skal settes når en har en pågående depresjon stiller jeg meg skeptisk til denne diagnosen. Det gjør også min nåværende psykolog. Men selvfølgelig har jeg trekk som er representative for pf-diagnoser. Uten slike trekk hadde jeg vel ikke hatt noen personlighet ;-).

Jeg får av og til en viss følelse av at en del diagnoser springer ut fra en dårlig kjemi og derav dårlig kommunikasjon med behandler.

[Gjest persona]

Er det ikke egentlig det samme om det står pf eller depresjon eller noe annet?