Selvmordstanker etter psykologtime.

[Gjest selvmordstanker]

Sist jeg var hos psykologen var skikkelig tøft. Har alltid følt at h*n har vært på min side, at jeg skal få tid og ro til å komme meg videre, og ikke trenger å få til alt med en gang. Sist gang spurte psykologen hvordan det ville være for meg å gjøre forskjellige ting jeg har problemer med, som å gå i butikken (noe jeg aldri gjør alene). Litt forskjellige hverdagsting som det hadde vært veldig praktisk å klare uten hjelp. (Må legge til at jeg driver med angsttrening, men har plukket ut noen få områder jeg vil konsentrere meg om.)

Jeg kjente panikken komme bare ved å tenke på å gå i butikken alene.

Etter den siste timen har jeg tenkt veldig mye på å ta livet av meg. Føler at jeg ikke lever opp til psykologens forventninger, at jeg ikke er noe verdt, at når selv psykologen "svikter" er det ikke håp for meg. Jeg kan like godt ta livet av meg med en gang.

Klarte ikke å si noe om dette til psykologen, det burde jeg kanskje gjort. I stedet gikk jeg hjem og begynte å tenke. Den tanken som har bitt seg fast enda en gang er at jeg må ta livet av meg.

Det er vel ikke meningen jeg skal sitte igjen med det etter å ha vært hos psykologen? Hva kan jeg gjøre? Vet ikke om jeg orker å dra tilbake neste time.

[Gjest terapikanværetøffesaker]

Håper du orker å gå tilbake neste time og at du da kan fortelle om din reaksjon. Kanskje det var ment som trening også å snakke om å gå i butikken aleine? Først holde ut tanken på det og seinere blir det kanskje litt mindre uoverkommelig å faktisk gjøre det?

[marlenexxx27]

Så når psykologen spør "hvordan ville det være å gå i butikken?", så tolker du det som "jeg forventer at du går i butikken, og jeg blir skuffet hvis du ikke bare gjør det"?

Vel, det var jo en overraskende tolkning! Kan det hende at det har mer med din selvkritikk å gjøre, enn med hva psykologen egentlig mente?

Eller hvis du virkelig tror at din tolkning er rett, så er jo den psykologen en uforstående idiot som burde blitt fratatt lisensen! Og h*n er i hvert fall ikke verd å ta livet av seg for!

Du er modig som tør forsøke å gjøre noe med dine angstproblemer, ikke gi opp muligheten for å bli bedre på grunn av denne hendelsen...

[PieLill]

Kanskje jeg er helt på jordet. Men dømmer du deg selv nord og ned for dette. Forakter du deg selv? Tror du "hele verden" forakter dette?

Du skriver at du selv har satt som mål å f.eks. klare å gå på butikken alene. Er det ikke da naturlig at behandleren spør deg om dette.

Spurte h*n ikke hva d_u tenkte. Sa h*n virkelig at nå må du dæven døtre meg se til å ta deg sammen din slappfiks! Virker nesten som det var det siste du hørte.

Slik du refererer det virker det som et spørsmål fra behandleren stilt av genuin interesse for d_i_n_e mål. Jeg oppfattet det ikke som mas, press eller nå-slår-jeg-hånden-av-deg-snart. (Men jeg var ikke til stedet. Det var du.)

Synes ikke det er det minste rart at du reagerer slik du gjør. Det viser hvor dypt og vondt denne angsten stikker.

Hva med å skrive ut innlegget ditt her og ta det med til neste behandling. Et glimrende utgangspunkt for å jobbe videre med det.

Det blir tøft, beinhardt iblant. Skulle ønske det var annerledes.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg viser til andre utmerkede svar du har fått og legger til dette:

Å usette seg for det en er redd for, eksponering, er kanskje den mest effektive av alle behandlingsformer.

Når angsten er svært stor, må eksponeringen begynne på tankeplanet lenge før den begynner i handling.

Psykologen har så vidt begynt eksponering gjennom tanker. Det er å ta deg, sykdommen din og målene dine på alvor.

Du må være forberedt på flere måneder med arbeid på tankeplanet før det overhode er aktuelt å la deg prøve det ut i praksis.

[dog1365380703]

Jeg viser til andre utmerkede svar du har fått og legger til dette:

Å usette seg for det en er redd for, eksponering, er kanskje den mest effektive av alle behandlingsformer.

Når angsten er svært stor, må eksponeringen begynne på tankeplanet lenge før den begynner i handling.

Psykologen har så vidt begynt eksponering gjennom tanker. Det er å ta deg, sykdommen din og målene dine på alvor.

Du må være forberedt på flere måneder med arbeid på tankeplanet før det overhode er aktuelt å la deg prøve det ut i praksis.

Han er jo heldig da hvis han får flere måneder på seg...

Jeg går i terapi for lingnende angst men jeg har bare en måned på meg p.g.a. liten kapasitet.

Jeg må også være motivert hvis ikke er det bortkastet tid fikk jeg bedskjed om.

Men hvis ikke jeg er "motivert", vil jo den økonomiske støtten forsvinne...Press? Ja...

[Jeg er en annen]

Han er jo heldig da hvis han får flere måneder på seg...

Jeg går i terapi for lingnende angst men jeg har bare en måned på meg p.g.a. liten kapasitet.

Jeg må også være motivert hvis ikke er det bortkastet tid fikk jeg bedskjed om.

Men hvis ikke jeg er "motivert", vil jo den økonomiske støtten forsvinne...Press? Ja...

Jeg tror det blir mer og mer av dette i Norge. På den ene siden kan det være bra at man søker å gjøre behandlingen så effektiv som mulig, men ofte blir behandlingen utilstrekkelig. De langvarige, dyptgående terapiene er så å si borte fra noffentlig helsevesen.

Slik jeg ser det er dette i stor grad en følge av managed care-ordningen i USA, der forsikringsselskapene presser på for å slippe å betale. Veldig mye av den psykiatriske forkningen kommer fra USA.

[PieLill]

Han er jo heldig da hvis han får flere måneder på seg...

Jeg går i terapi for lingnende angst men jeg har bare en måned på meg p.g.a. liten kapasitet.

Jeg må også være motivert hvis ikke er det bortkastet tid fikk jeg bedskjed om.

Men hvis ikke jeg er "motivert", vil jo den økonomiske støtten forsvinne...Press? Ja...

Hvis du mener behandlingen er feil, enten av fremgangsmåte, tidsperspektiv eller noe annet kan du be om å få en uttalelse fra et annen behandler / annet behandlingssted.

Psykiatrikse pasienter både de med lettere og tyngre plager har også rett til å velge sykehus / behandler selv.

Det virker som du ikke har fnugg av tillit til din behandler eller behandlingsopplegget.

Hvilke muligheter har du til å bytte?

mvh

[Orio]

Kanskje jeg er helt på jordet. Men dømmer du deg selv nord og ned for dette. Forakter du deg selv? Tror du "hele verden" forakter dette?

Du skriver at du selv har satt som mål å f.eks. klare å gå på butikken alene. Er det ikke da naturlig at behandleren spør deg om dette.

Spurte h*n ikke hva d_u tenkte. Sa h*n virkelig at nå må du dæven døtre meg se til å ta deg sammen din slappfiks! Virker nesten som det var det siste du hørte.

Slik du refererer det virker det som et spørsmål fra behandleren stilt av genuin interesse for d_i_n_e mål. Jeg oppfattet det ikke som mas, press eller nå-slår-jeg-hånden-av-deg-snart. (Men jeg var ikke til stedet. Det var du.)

Synes ikke det er det minste rart at du reagerer slik du gjør. Det viser hvor dypt og vondt denne angsten stikker.

Hva med å skrive ut innlegget ditt her og ta det med til neste behandling. Et glimrende utgangspunkt for å jobbe videre med det.

Det blir tøft, beinhardt iblant. Skulle ønske det var annerledes.

mvh

Jeg hørte "Nå far du jammen ta deg sammen, din slappfisk". Har veldig lett for å høre sånne ting, skjønne at det er det folk egentlig mener. Vet at jeg ofte tar feil (men klarer ikke tro på det. Helt ulogisk. Fornuften forteller meg at ting er feil, men jeg er fortsatt like overbevist.)

Det dere sier her passer egentlig bedre med det inntrykket jeg har fått av psykologen før, har jo gått der en stund. Får vel møte opp til neste time, og se hva som skjer. Er jeg virkelig modig tar jeg opp det jeg har skrevet om her. :-)

[Orio]

Jeg hørte "Nå far du jammen ta deg sammen, din slappfisk". Har veldig lett for å høre sånne ting, skjønne at det er det folk egentlig mener. Vet at jeg ofte tar feil (men klarer ikke tro på det. Helt ulogisk. Fornuften forteller meg at ting er feil, men jeg er fortsatt like overbevist.)

Det dere sier her passer egentlig bedre med det inntrykket jeg har fått av psykologen før, har jo gått der en stund. Får vel møte opp til neste time, og se hva som skjer. Er jeg virkelig modig tar jeg opp det jeg har skrevet om her. :-)

Søren og, glemte at jeg hadde brukt et annet nikk. Vel, vel, nå er jeg avslørt.

[Orio]

Så når psykologen spør "hvordan ville det være å gå i butikken?", så tolker du det som "jeg forventer at du går i butikken, og jeg blir skuffet hvis du ikke bare gjør det"?

Vel, det var jo en overraskende tolkning! Kan det hende at det har mer med din selvkritikk å gjøre, enn med hva psykologen egentlig mente?

Eller hvis du virkelig tror at din tolkning er rett, så er jo den psykologen en uforstående idiot som burde blitt fratatt lisensen! Og h*n er i hvert fall ikke verd å ta livet av seg for!

Du er modig som tør forsøke å gjøre noe med dine angstproblemer, ikke gi opp muligheten for å bli bedre på grunn av denne hendelsen...

Jeg er nok ganske flink til å finne "alternative" tolkninger. Det meste som sies og gjøres er i en eller annen form kritikk av meg.

Men takk for oppmuntrende ord. Ser litt lysere på det nå, kommer nok til å møte opp til neste time.

[Orio]

Håper du orker å gå tilbake neste time og at du da kan fortelle om din reaksjon. Kanskje det var ment som trening også å snakke om å gå i butikken aleine? Først holde ut tanken på det og seinere blir det kanskje litt mindre uoverkommelig å faktisk gjøre det?

Har fått mange oppmuntrende svar, så jeg tror nok jeg kommer tilbake til neste time. Takk for oppmuntringen, forresten.

[Orio]

Jeg viser til andre utmerkede svar du har fått og legger til dette:

Å usette seg for det en er redd for, eksponering, er kanskje den mest effektive av alle behandlingsformer.

Når angsten er svært stor, må eksponeringen begynne på tankeplanet lenge før den begynner i handling.

Psykologen har så vidt begynt eksponering gjennom tanker. Det er å ta deg, sykdommen din og målene dine på alvor.

Du må være forberedt på flere måneder med arbeid på tankeplanet før det overhode er aktuelt å la deg prøve det ut i praksis.

Vet at eksponering er effektiv behandling. Hvis ikke ville jeg neppe utsette meg for det:-)

Godt å høre at du ikke tror jeg må løpe inn i nærmeste butikk med en gang. At jeg heller kan sitte her og svette og få hjertebank bare ved tanken. Riktig festlig det også. Men det er vel det som er trening på tankeplan. :-)

[Gjest nicksteler]

Har fått mange oppmuntrende svar, så jeg tror nok jeg kommer tilbake til neste time. Takk for oppmuntringen, forresten.

Hvordan gikk det?

[Orio]

Hvordan gikk det?

Takk for omtanken.

Det gikk bedre enn jeg hadde ventet. Fikk også sagt litt om hvor fortvilet jeg er for tiden, og hvorfor. Men fikk ikke sagt at det var timen hos psykologen som hadde utløst mye av det.