Sorg over tap av terapeut

[pasient i terapi]

Jeg har gått til psykolog i fem år for tilbakevendende depresjon. Jeg er på vei ut i attføring etter to år ute av arbeidslivet. Det siste halvåret har terapien dreid seg mer og mer om terapeut/pasientrelasjonen og jeg har vært ganske opptatt av å tenke på ham, terapeuten og timene våre. Det har vært slitsomt og intenst, jeg har bla.drømt mye om ham. For to måneder siden sa han at han kunne holde noen timer åpne for meg så kunne jeg selv velge å komme eller ikke. Jeg ble forferdelig trist og følte at han ville trappe ned mot en avslutning av terapien. Han svarte at han mente vi kunne komme et stykke videre i terapien og det beroliget meg.Jeg har følt meg avhengig av ham svært lenge og vi har hatt mye forkus på min frykt for avvisning. Han har fastholdt at jeg selv skal initiativ til å avslutte terapien når jeg føler at tiden er moden. Samtidig har han sagt, på mitt direkte spørsmål. at nok vil gripe inn dersom det er nødvendig. Sist time etter at jeg hadde vært på en svært vellykket ferie sammen med familien min og hadde det veldig bra, ville han la det gå tre mot vanligvis en uke mellom timene våre. Jeg sa meg enig. Han holdt en høytidelig avslutningslignende tale og sa samtidig at vi kunne trappe opp dersom det likevel ikke gikk så bra å trappe ned og avslutte. Han begrunnet dette med at han ville unngå at jeg fortsatte i samme intense spor. Han trakk samtidig tilbake det han hadde sagt om at vi kunne nå lenger: han hadde sagt det for å gardere seg. Jeg er fortvilet og sørger veldig. Jeg orker ikke avslutte, føler meg utestengt. men vet samtidig at det er lite konstruktivt å være så opptatt av terapeuten. Det er slitsomt og vondt . Bør jeg/kan jeg si at jeg vil fortsette?