Hvordan ta hensyn til seg selv uten å få konstant dårlig samvittighet ?

[Gjest Timari]

Jeg har fått streng beskjed om å ta bedre vare på meg selv og sette grenser,spesielt da jeg er i en spesielt sårbar situasjon.

I går gikk jeg på trynet, bokstavelig talt. Jeg hadde vært på skolen grytidlig for å jobbe med en gruppeoppgave, følte meg fryktelig stresset. når jeg kom hjem klarte jeg ikke å slappe av , bare gikk rundt og rundt før jeg knakk sammen i krampegråt og gråt og gråt.

I dag har jeg tatt meg fri fra skolen, sagt at jeg er syk. Men jeg får fremdeles dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke bidrar så mye som jeg kunne ha gjort. Særlig når det er andre på gruppa som har meldt frafall så føler jeg det enda verre at jeg også skal bli borte.

Det er jo egentlig tåpelig. hvorfor skal jeg alltid være limet som binder alt sammen?

Men tar jeg endelig hensyn til meg selv og tar meg en pause før jeg blir sykemeldt så får jeg så dårlig samvittighet at jeg ikke vet om det er noe bedre enn å gå på skolen heller.

Jeg får bare følelsen av å være lat, at jeg bare er hjemme og koser meg liksom. Hvordan skal jeg kunne ta vare på meg selv uten å nærmest bli ødelagt av dårlig samvittighet?

[frosken]

Forsøk å la fornuften styre avgjørelsene mht når du skal være hjemme og når du skal gå på studiet. Dersom du vet at det er en rasjonell avgjørelse, så kan jo bare samvittigheten få holde på på egenhånd uten at du trenger å ta hensyn til den...

Dette er en treningssak som du må finne ut av mer eller mindre på egenhånd. Det er du som må gi deg selv tillatelse til å ta hensyn til deg selv, og det er du som må ta deg selv i nakken når det trengs.

[Kizza1365380506]

Du må nesten spørre deg selv hva som er best. At du er i gruppa og ikke bidrar med så mye eller at du er hjemme og har dårlig samvittighet. Hva sliter mest på deg? Gruble ikke for mye bare kjenn på følelsene dine. Tenk hva de andre i gruppa synes og ta en avgjørelse ut fra det så skal du se at det ordner seg.

Lykke til!

[Gjest this is a signature]

Det er en treningssak. Har slitt med akkurat samme problem selv.

Det handler om å sette grenser overfor seg selv og andre.

Du må lære deg å lytte til signalene som kroppen din gir deg. Et slikt signal kan være å bryte sammen. Men du må ikke la det gå så langt neste gang.

Du skal kunne ta hensyn til deg selv uten at verden går under for det. Du er ikke noe supermenneske. Ingen er det. Noen ganger sier det bare stopp, om man lar det gå for langt.

[Dorthe]

Den dagen du finner ut det, kan du fortelle det til meg )

Jeg klarer aldri å finne mellomtingen. Vanskelig å finne den gyldne middelvei.

[Gjest Timari]

Du må nesten spørre deg selv hva som er best. At du er i gruppa og ikke bidrar med så mye eller at du er hjemme og har dårlig samvittighet. Hva sliter mest på deg? Gruble ikke for mye bare kjenn på følelsene dine. Tenk hva de andre i gruppa synes og ta en avgjørelse ut fra det så skal du se at det ordner seg.

Lykke til!

jeg vet faktisk ikke hva som er best. Ingen av delene er noe bra. Var hjemme i dag og var konstant deppa og hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke var på skolen.

Alle vil ha en bit av meg. jeg har hatt fullt kjør på dagtid pluss et teater som er avhengig av meg på kveldstid. Man nå nesten nedprioritere det ene hvis man skal vie seg fullt og helt til det andre. Men helt bra føles det ikke likevel. Vil gjerne føle at jeg strekker til begge steder

men takk for svar

[marlenexxx27]

Du sier DRA TIL HELVETE MED DEG DIN JÆVLA FØKKINGS DÅRLIGE SAMVITTIGHET, OG IKKE PLAG MEG MED DE JÆVLA ANALE TVANGSPREGA KRAVENE SOM IKKE FØRER TIL NOE GODT VERKEN FOR MEG ELLER NOEN ANDRE!!! JEG ER DRITTLEI DEG!!

Ok?

[Kizza1365380506]

jeg vet faktisk ikke hva som er best. Ingen av delene er noe bra. Var hjemme i dag og var konstant deppa og hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke var på skolen.

Alle vil ha en bit av meg. jeg har hatt fullt kjør på dagtid pluss et teater som er avhengig av meg på kveldstid. Man nå nesten nedprioritere det ene hvis man skal vie seg fullt og helt til det andre. Men helt bra føles det ikke likevel. Vil gjerne føle at jeg strekker til begge steder

men takk for svar

Du sliter deg ut på slikt. Lær deg til å si nei før du ender opp med å ikke klare å følge opp noe. La de bli sur, det sier da mer om dem enn deg. Vet det er vanskelig men det er nødvendig.

[Gjest Timari]

Du sliter deg ut på slikt. Lær deg til å si nei før du ender opp med å ikke klare å følge opp noe. La de bli sur, det sier da mer om dem enn deg. Vet det er vanskelig men det er nødvendig.

ja fikk noen sure kommentarer på at jeg ikke var der i går og gikk tidlig sist gang. Må jeg utlevere meg helt og fortelle om alle mine plager for at det skal være akseptabelt at jeg ikke kan være tilstede 100%?. Synes det er så sårende

[frosken]

ja fikk noen sure kommentarer på at jeg ikke var der i går og gikk tidlig sist gang. Må jeg utlevere meg helt og fortelle om alle mine plager for at det skal være akseptabelt at jeg ikke kan være tilstede 100%?. Synes det er så sårende

Nei, du må ikke utlevere deg selv for å rettferdiggjøre ditt fravær. Du må derimot tåle at ikke alle "elsker deg til enhver tid". Dine behov er ikke nødvendigvis sammenfallende med andres behov, og akkurat som det må være greit at du tar deg fri når du mener det er nødvendig så må du også kunne tåle en og annen halvsur kommentar.

[Gjest Timari]

Nei, du må ikke utlevere deg selv for å rettferdiggjøre ditt fravær. Du må derimot tåle at ikke alle "elsker deg til enhver tid". Dine behov er ikke nødvendigvis sammenfallende med andres behov, og akkurat som det må være greit at du tar deg fri når du mener det er nødvendig så må du også kunne tåle en og annen halvsur kommentar.

du rører nok ved et ømt punkt hos meg. Det er nok ekstra vanskelig å akseptere at folk ikke akkurat elsker meg når jeg opplever så mye vondt i livet mitt nå. Det er som om jeg trenger ekstra bekreftelse fra andre nå for å oppveie alt det vonde jeg opplever.Når jeg opplever at de ikke gir meg det og til og med kan bli sure så er det nok til å velte begeret mitt for tiden.

[frosken]

du rører nok ved et ømt punkt hos meg. Det er nok ekstra vanskelig å akseptere at folk ikke akkurat elsker meg når jeg opplever så mye vondt i livet mitt nå. Det er som om jeg trenger ekstra bekreftelse fra andre nå for å oppveie alt det vonde jeg opplever.Når jeg opplever at de ikke gir meg det og til og med kan bli sure så er det nok til å velte begeret mitt for tiden.

Jeg mener man kan utvikle en form for avhengighet av positiv bekreftelse, og at dette kan virke utrolig begrensende på en livsutfoldelse.

Psykiatrien kan i verste fall forsterke slik avhengighet og gi falske forestillinger om virkeligheten. Slik sett er det kanskje greit at du møter virkeligheten selv om det oppleves kjipt i perioder.