Krise i heimen

[Gjest dejlssirg]

Vi har prøvd i ett års tid nå. Jeg har forsøkt å ikke mase på han mtp eggløsning osv, men synes det er veldig vanskelig å ikke si noe.

Han har et stort ønske om barn, men det er bare det at han ikke helt skjønner at det kan være lurt med timing ift eggløsning osv. Jeg prøver å be om litt støtte til å sette i gang sex rundt el-tider, men han blir bare sur av det.

Jeg har gjort en del utredning allerede hos gyneologen min. Han sier alt ser bra ut hos meg(blodprøver, stabil syklus osv), og neste skritt er en diagnostiserende laparaskopi. Men - da vil jeg at mannen min skal ta en sædprøve først. Jeg vil ikke gå igjennom en liten operasjon fordi han ikke "vil" ta en slik prøve.

I helgen har jeg hatt eggløsning. Jeg har tryglet om sex, men han er avvisende og sint og sur. Jeg skjønner at jeg maser mye, det er ikke det, men det hadde jo vært hyggelig om dette kunne være et felles prosjekt.

Hvordan gjør dere det?

Samtidig er det liksom selvfølgelig for han at det er meg det er noe galt med. Det er jeg som ikke blir gravid.

Det er jeg som må teste meg, måle tempen, passe på. Og for hver eggløsning som går, så blir skuffelsen større.

Jeg prøver å få i gang samtaler om han virkelig ønsker barn. Anstrenger meg virkelig for å ikke virke anklagende. Men siden han er så negativ/boikottende til dette, så er det jo vanskelig. Samtidig snakker han ofte og mye om "når vi får barn". Har selvfølgelig spurt om det er noe annet galt osv.

Han freser bare at det ikke er noe galt, og at jeg må slutte å mase.

Blir dritnervøs av dette. Og jeg savner god, intim sex - fri for dårlig samvittighet fordi jeg kanskje presser han til det, og uro fordi jeg er redd han ikke vil ha meg.

Uff. Hva ska vi gjøre?

[Gjest sammen hos legen]

Jeg ville ikke snakket noe mer om det, før dere hadde hatt en felles time hos legen. Du kan gjerne snakke med legen på forhånd, si at du antar han er skeptisk til en undersøkelse, og at du ønsker at legen forklarer hva som er planen fremover.

(hva dere må ha prøvd og hvor lenge, hvilke undersøklelser du har hatt / skal ha, og hvilke han må ta).

Det kan være lurt at du (eller aller helst legen) forklarer når du har eggløsning, i forhold til symbol du setter på kalenderen ved mens. (At han like lett som deg kan regne seg frem). Slik at du ikke behøver å si noenting om når i syklusen du er, da dette for noen kan virke veldig ødeleggende for spontanitet og sexlyst.

Hvis du oppfatter at du maser når du må forklare slike ting, oppfatter han det ganske sikkert slik også. Da er det mye bedre at du overlater slike samtaler til legen, slik at dere heller har en oppfølgende samtale etterpå.

[Gjest Coolys]

Kjære deg!

Dette høre vennskelig ut for deg.Jeg forstår din frustrasjon og utålmodighet.

Men prøv å sett deg i din mann's situasjon.... Det er skremmende å se sin kjære så oppslukt av noe at hver måned når mensen kommer blir hun fortvilet.

Jeg vil tro at han rett og slett ikke vet hvordan han skal takle hele 'suppa'. Sett dere ned en dag han er i godt humør og snakk ROLIG om alt i sammen. Spør han hva HAN føler,mener osv. Mannen har lett for å bli redusert til en sæddonnor i denne situasjonen. Det er viktig at han fåt ta del i deg og dine følelser...men på en rolig og fredelig måte.

Håper dette kan være til noe hjelp. Lykke til videre.

Klem fra

[vannmann721365380861]

Vil bare si at det går nok bra skal du se. Etter så mange år har jeg funnet ut at kvinner og menn takler dette ganske så ulikt til tider. Har inntrykk av at vi bruker mye mer tid på dette, prøver å finne ut av "problemet", mens være menn "bare er med". Vi har hatt en stor krise for to år siden. Ja, det endte nesten med at vi gikk hver vår vei. Men, kjærligheten vant tilslutt... og selv om ventetida på ønskebarnet ikke er over enda, så vet jeg at jeg har mannen min der... selv om vi kanskje kommer til å reagere ganske så ulikt på det som måtte komme fremover...

[morsan]

MÅ du gjøre mannen oppmerksom på at du vil ha sex pga eggløsningen, da?

Følg med din egen sykuls uten å fortelle noe til ham om dette, og legg planer for å "forføre" ham. Har inntrykk av at de færreste menn, uansett vhor lyst de har på barn, er noe spesielt begeistret over å føle seg som en avlshingst! ;-)

[Gjest dejlssirg]

MÅ du gjøre mannen oppmerksom på at du vil ha sex pga eggløsningen, da?

Følg med din egen sykuls uten å fortelle noe til ham om dette, og legg planer for å "forføre" ham. Har inntrykk av at de færreste menn, uansett vhor lyst de har på barn, er noe spesielt begeistret over å føle seg som en avlshingst! ;-)

Tror du ikke jeg har forsøkt det?

Men jo lenger tid det går, jo viktigere føler en at det er å "treffe". Han vil nok ganske fort ane ugler i mosen dersom jeg skulle gjøre uvanlige forsøk på "forføre" han.

Ser du har signert på foreldre-småbarn på at det var klaff på første gangen hos dere, og det er vel det rådet en gir, om en ikke har vært i situasjonen selv: "ikke tenk på det og ikke si noe".

Haddet det bare vært så lett! :o/

Det er jo nettopp det jeg er lei, å ha ansvaret for dette helt aleine. For når han ikke deltar i timingen, så blir det jo jeg som evt har timet feil hver jævla måned. Da er det altfor lett å fordele skyld!

[Gjest dejlssirg]

Vil bare si at det går nok bra skal du se. Etter så mange år har jeg funnet ut at kvinner og menn takler dette ganske så ulikt til tider. Har inntrykk av at vi bruker mye mer tid på dette, prøver å finne ut av "problemet", mens være menn "bare er med". Vi har hatt en stor krise for to år siden. Ja, det endte nesten med at vi gikk hver vår vei. Men, kjærligheten vant tilslutt... og selv om ventetida på ønskebarnet ikke er over enda, så vet jeg at jeg har mannen min der... selv om vi kanskje kommer til å reagere ganske så ulikt på det som måtte komme fremover...

Takk for trøstende svar! Jeg tenker jo innerst inne at det _må_ jo ordne seg dette her, men det er så vondt når det står på (om PMS'en herjer). Kan du si noe om hvordan dere har løst opp i slike konflikter? Eller har dere latt "tiden lege alle sår"?

Lykke til videre på vegen til ønskebarnet! :-)

[Gjest dejlssirg]

Kjære deg!

Dette høre vennskelig ut for deg.Jeg forstår din frustrasjon og utålmodighet.

Men prøv å sett deg i din mann's situasjon.... Det er skremmende å se sin kjære så oppslukt av noe at hver måned når mensen kommer blir hun fortvilet.

Jeg vil tro at han rett og slett ikke vet hvordan han skal takle hele 'suppa'. Sett dere ned en dag han er i godt humør og snakk ROLIG om alt i sammen. Spør han hva HAN føler,mener osv. Mannen har lett for å bli redusert til en sæddonnor i denne situasjonen. Det er viktig at han fåt ta del i deg og dine følelser...men på en rolig og fredelig måte.

Håper dette kan være til noe hjelp. Lykke til videre.

Klem fra

Ja, hehe, uff, han er jo nesten "degradert" til en sæddonor. og jeg bør nok tenke mer på at det kan være trist og vanskelig for han å oppleve at jeg blir så forskrudd. Sant det. Når jeg tenker meg litt om etter å ha lest svaret ditt, så hjelper det i alle fall å bare si litt om gangen. Og i enkle ordelag. Det blir litt "overkill" hvis jeg snakker om at det gjør noe med min følelse av verdi som kvinne osv. Men sier jeg at jeg er lei meg fordi jeg ikke blir gravid, og da hulker jeg jo gjerne en skvett, så tåler han jo det.

Vi er jo ganske ulike som personer. Han er mer ubekymret og flink til å begrense grublerier. Jeg tenker lengre frem og er redd for en alderdom uten familie.

Har ikke følelsen av at å snakke _rolig_ gjør det så mye bedre, han blir _fort_ irritert, men jeg er jo ganske breddfull av irritasjon etter dette året, så han føler seg nok angrepet, selv om jeg prøver å snakke med silkestemme. Han kjenner meg bedre enn som så liksom. Men, får holde fast ved at han må akseptere at jeg blir skuffet.

Synes du det er for mye forlangt at han også deltar i syklusen, særlig siden vi har forsøkt såpass lenge, slik at ikke all timer-byrden ligger på meg?

Takk for fint svar :-)

[Gjest dejlssirg]

Jeg ville ikke snakket noe mer om det, før dere hadde hatt en felles time hos legen. Du kan gjerne snakke med legen på forhånd, si at du antar han er skeptisk til en undersøkelse, og at du ønsker at legen forklarer hva som er planen fremover.

(hva dere må ha prøvd og hvor lenge, hvilke undersøklelser du har hatt / skal ha, og hvilke han må ta).

Det kan være lurt at du (eller aller helst legen) forklarer når du har eggløsning, i forhold til symbol du setter på kalenderen ved mens. (At han like lett som deg kan regne seg frem). Slik at du ikke behøver å si noenting om når i syklusen du er, da dette for noen kan virke veldig ødeleggende for spontanitet og sexlyst.

Hvis du oppfatter at du maser når du må forklare slike ting, oppfatter han det ganske sikkert slik også. Da er det mye bedre at du overlater slike samtaler til legen, slik at dere heller har en oppfølgende samtale etterpå.

Ja, det var lurt. Har bestilt legetime, hvor jeg har tenkt å ta opp disse tingene. Han sysler meg barnløse, så han har sikkert sett slike konflikter før! Så kan vi heller ha en felles time etterpå. Kanskje han føler litt mer på alvoret da også, i positiv forstand?

Har tenkt på å merke av i kalendern som det ultimate mas, men det er kanskje ikke det, når jeg tenker meg om. Kanskje jeg kan be legen om å foreslå det, slik at han får en sjans til uoppfordret (hehe, nesten i alle fall) kan følge med på syklusen. Det hadde lettet så mye for meg hvis jeg ikke hadde følt meg mutters aleine om ansvaret for timinga!

Takk for godt forslag!

[morsan]

Tror du ikke jeg har forsøkt det?

Men jo lenger tid det går, jo viktigere føler en at det er å "treffe". Han vil nok ganske fort ane ugler i mosen dersom jeg skulle gjøre uvanlige forsøk på "forføre" han.

Ser du har signert på foreldre-småbarn på at det var klaff på første gangen hos dere, og det er vel det rådet en gir, om en ikke har vært i situasjonen selv: "ikke tenk på det og ikke si noe".

Haddet det bare vært så lett! :o/

Det er jo nettopp det jeg er lei, å ha ansvaret for dette helt aleine. For når han ikke deltar i timingen, så blir det jo jeg som evt har timet feil hver jævla måned. Da er det altfor lett å fordele skyld!

Selv om vi klaffet til på første forsøk, så var jeg gjennom lange tider hvor jeg lurte på om mannen min noensinne ville _være med_ og forsøke, så jeg har ikke noe problemer med å forstå fortvilelsen og lengselen etter barn!

Du må gjerne mene at det jeg sier er lettvintløsninger som man bare lirer av seg fordi man ikke har erfart hvordan det er å være i dine sko, men det du gjør med din erfaring fra dine sko har jo ikke akkurat hjulpet deg, eller hur? *S*

Men jeg absolutt ingen problemer med å forstå at dette er vanskelig for dere, og dere har min største sympati, og det jeg sier er sagt ut vfra et oppriktig ønske om å gi deg gode råd!

Ut fra det jeg opp igjennom mange år har hørt fra venninner, og det jeg har hørt min mann fortelle om det diverse kompiser har fortalt, så er dette tydeligvis et problem for mange menn, og jeg har nærmest inntrykk av at mannen kan bli nesten impotent av konas "mas"/"forventninger", og at det er denne prestasjonsangsten som får han til å skyve henne fra seg og ikke engang forsøke å ha sex med henne.

Og ved å skyve henne fra seg så blir dette med å oppnå befruktning hennes ansvar, akkurat slik som du beskriver at det har blitt hos dere.

Men fra hans ståsted så kan det lett bli slik at dersom han føler at han MÅ "stille opp" selv om han føler prestasjonsangsten, og at det så viser seg at han ikke klarer å gjennomføre samleie, så overføres ansvaret for manglende befrukting helt og holdent på ham.

Jeg sier ikke at det er verre enn at ansvaret ligger på deg - jeg bare påpeker et problem.

Du nevner i et annet innlegg din følelse som kvinne. Hvordan tror du din mann ville ha følt å komme til kort seksuelt sett over lengre tid?

"Men jo lenger tid det går, jo viktigere føler en at det er å "treffe". Han vil nok ganske fort ane ugler i mosen dersom jeg skulle gjøre uvanlige forsøk på "forføre" han."

Ja, jeg skjønner at dette er et problem, og at det er vanskelig å være god skuespiller. Du får kanskje prøve å "lade opp" til eggløsningsdagen ved å ta initiativ til sex 3 ganger i uka. Da blir det ikke så "uvanlig" at du tar initiativ på det magiske tidspunkt.

Det kan også være en løsning å snakke ut om dette og bli enige om en "pause" på 3-4 mnd.

Jeg skjønner at det er ikke er lett, men husk jeg fortvilte over manglene ønske om å ville forsøke engang fra min mann, og når barnet endelig kom, så betød ikke et år eller tre så mye fra eller til.

Lykke til!

[bravura]

Jeg hører egentlig ikke til på dette forumet og har ikke lest de andre svarene, men noe sto ut som en naturlig konklusjon etter å ha lest innlegget ditt. Mannen din er veldig redd for at sæden hans ikke har god nok kvalitet. Derfor vil han at du skal undersøke deg først og derfor vil han ikke ha sex når du har eggløsning.

Du har sikkert tenkt dette selv og jeg vet ikke hva løsningen på problemet eventuelt er, men kanskje du kan be om råd angående hans frykt i stedet?

[Gjest dejlssirg]

Selv om vi klaffet til på første forsøk, så var jeg gjennom lange tider hvor jeg lurte på om mannen min noensinne ville _være med_ og forsøke, så jeg har ikke noe problemer med å forstå fortvilelsen og lengselen etter barn!

Du må gjerne mene at det jeg sier er lettvintløsninger som man bare lirer av seg fordi man ikke har erfart hvordan det er å være i dine sko, men det du gjør med din erfaring fra dine sko har jo ikke akkurat hjulpet deg, eller hur? *S*

Men jeg absolutt ingen problemer med å forstå at dette er vanskelig for dere, og dere har min største sympati, og det jeg sier er sagt ut vfra et oppriktig ønske om å gi deg gode råd!

Ut fra det jeg opp igjennom mange år har hørt fra venninner, og det jeg har hørt min mann fortelle om det diverse kompiser har fortalt, så er dette tydeligvis et problem for mange menn, og jeg har nærmest inntrykk av at mannen kan bli nesten impotent av konas "mas"/"forventninger", og at det er denne prestasjonsangsten som får han til å skyve henne fra seg og ikke engang forsøke å ha sex med henne.

Og ved å skyve henne fra seg så blir dette med å oppnå befruktning hennes ansvar, akkurat slik som du beskriver at det har blitt hos dere.

Men fra hans ståsted så kan det lett bli slik at dersom han føler at han MÅ "stille opp" selv om han føler prestasjonsangsten, og at det så viser seg at han ikke klarer å gjennomføre samleie, så overføres ansvaret for manglende befrukting helt og holdent på ham.

Jeg sier ikke at det er verre enn at ansvaret ligger på deg - jeg bare påpeker et problem.

Du nevner i et annet innlegg din følelse som kvinne. Hvordan tror du din mann ville ha følt å komme til kort seksuelt sett over lengre tid?

"Men jo lenger tid det går, jo viktigere føler en at det er å "treffe". Han vil nok ganske fort ane ugler i mosen dersom jeg skulle gjøre uvanlige forsøk på "forføre" han."

Ja, jeg skjønner at dette er et problem, og at det er vanskelig å være god skuespiller. Du får kanskje prøve å "lade opp" til eggløsningsdagen ved å ta initiativ til sex 3 ganger i uka. Da blir det ikke så "uvanlig" at du tar initiativ på det magiske tidspunkt.

Det kan også være en løsning å snakke ut om dette og bli enige om en "pause" på 3-4 mnd.

Jeg skjønner at det er ikke er lett, men husk jeg fortvilte over manglene ønske om å ville forsøke engang fra min mann, og når barnet endelig kom, så betød ikke et år eller tre så mye fra eller til.

Lykke til!

Hei, og takk for langt svar!

"men det du gjør med din erfaring fra dine sko har jo ikke akkurat hjulpet deg, eller hur? *S*"

Nei, det er vel sånn folk tenker, at den som ikke blir gravid gjør noe _feil_. Dessuten har mange måneder vært sånn - ikke noe snakk om el og sykluss, sex regelmessig gjennom hele syklussen, med "litt ekstra" når jeg vet el er. Jeg synes liksom jeg har prøvd det. Uten at han har trengt å gjøre noe annet enn å ha seg. Vi er liksom forbi der jeg synes det er en fin ordning, siden alt da faller på meg.

" og det jeg sier er sagt ut vfra et oppriktig ønske om å gi deg gode råd!"

Fint :-) Var litt i tvil en stund!

"mannen kan bli nesten impotent av konas "mas"/"forventninger", og at det er denne prestasjonsangsten som får han til å skyve henne fra seg og ikke engang forsøke å ha sex med henne. Og ved å skyve henne fra seg så blir dette med å oppnå befruktning hennes ansvar, akkurat slik som du beskriver at det har blitt hos dere."

Ja, selvfølgelig er det sånn. Men jeg er lite lysten på å gå med på flere måneder med en "lek" der jeg ignorerer mannens ansvar og innsikt. Det er jo ikke bare han som mister lyst på sex! Men det oppfattes vel som mye verre at en mann gjør det.

"Du får kanskje prøve å "lade opp" til eggløsningsdagen ved å ta initiativ til sex 3 ganger i uka. Da blir det ikke så "uvanlig" at du tar initiativ på det magiske tidspunkt."

Ja, ideelt sett burde jeg fortsette å klare det. Men har jo gjort det sånn det siste året ( i alle fall i de 8-9 første av de siste månedene). Vi har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke orker dette ansvaret aleine.

"bli enige om en "pause" på 3-4 mnd."

Mulig det er en løsningfor noen, men vi er ikke 20 år lenger, og for meg ville en slik "pause" være svært falsk, og jeg ville sitte med en følelse av å "lure" mannen min til å tro at jeg ikke tenker på det.

Og det blir jo ekstra stress når han også er så opptatt av unger - på sitt vis. Jeg blir trist og oppgitt, og fryktelig redd for at dette aldri kommer til å ordne seg.

"så betød ikke et år eller tre så mye fra eller til."

Nei, det er vel så.

"Lykke til!"

Takk :-)

[Gjest dejlssirg]

Jeg hører egentlig ikke til på dette forumet og har ikke lest de andre svarene, men noe sto ut som en naturlig konklusjon etter å ha lest innlegget ditt. Mannen din er veldig redd for at sæden hans ikke har god nok kvalitet. Derfor vil han at du skal undersøke deg først og derfor vil han ikke ha sex når du har eggløsning.

Du har sikkert tenkt dette selv og jeg vet ikke hva løsningen på problemet eventuelt er, men kanskje du kan be om råd angående hans frykt i stedet?

"Mannen din er veldig redd for at sæden hans ikke har god nok kvalitet. Derfor vil han at du skal undersøke deg først og derfor vil han ikke ha sex når du har eggløsning."

Vel, mye mulig,har absolutt tenkt tanken. Og det er kanskje litt av grunnen til at jeg blir så sint og lei. Det hadde liksom vært så mye mer beleilig om det er meg det hadde vært noe galt med. Jeg vil nekte å ta fler undersøkelser(med narkose osv) uten at han også sjekker seg.

Jeg blir så irritert (generelt, ikke på deg) - for det virker som om alle synes dette er så mye mer vondt for mannen!?! Det er liksom han det er så jævlig synd på hele tiden. Han som er redd, han som kan miste potensen. Samtidig så er det liksom en selvfølge at jeg tar tak i tingene og "orner opp". Det er det jeg er så sliten av! Jeg blir liksom degradert til en sytende hurpe fordi jeg etter ett år med prøving og timing begynner å bli redd for at det er noe galt.

"men kanskje du kan be om råd angående hans frykt i stedet? "

Ja. Hvis noen har noen seriøse, gode råd, så kom igjen!

[bravura]

"Mannen din er veldig redd for at sæden hans ikke har god nok kvalitet. Derfor vil han at du skal undersøke deg først og derfor vil han ikke ha sex når du har eggløsning."

Vel, mye mulig,har absolutt tenkt tanken. Og det er kanskje litt av grunnen til at jeg blir så sint og lei. Det hadde liksom vært så mye mer beleilig om det er meg det hadde vært noe galt med. Jeg vil nekte å ta fler undersøkelser(med narkose osv) uten at han også sjekker seg.

Jeg blir så irritert (generelt, ikke på deg) - for det virker som om alle synes dette er så mye mer vondt for mannen!?! Det er liksom han det er så jævlig synd på hele tiden. Han som er redd, han som kan miste potensen. Samtidig så er det liksom en selvfølge at jeg tar tak i tingene og "orner opp". Det er det jeg er så sliten av! Jeg blir liksom degradert til en sytende hurpe fordi jeg etter ett år med prøving og timing begynner å bli redd for at det er noe galt.

"men kanskje du kan be om råd angående hans frykt i stedet? "

Ja. Hvis noen har noen seriøse, gode råd, så kom igjen!

Ja, jeg skjønner at du er sliten. Det virker som om mannen din takler dette umodent (uansett hva grunnen hans er) og at han er lite hensynsløs i forhold til deg og deres felles ønske om barn. Dette samtidig som at tiden går og du blir mer og mer stresset.

Jeg synes ikke dette er ditt problem å løse, det burde være noe dere taklet sammen. Men når det ikke er slik, så må du finne en måte å få det bedre på. Best hadde det vært om du kunne si: "Nå overlater jeg dette til deg for en stund" til mannen din og han faktisk gjorde noe med saken. Men det virker usannsynlig. Derfor er det slik, dessverre, at om du ønsker en løsning, så må du jobbe mot den selv. Forhåpentligvis vil løsningen innebære at du får han engasjert på et eller annet vis og at dere kommer videre med utredningen, denne gangen med støtte fra hverandre.

Lykke til *klem*

[Gjest dejlssirg]

Ja, jeg skjønner at du er sliten. Det virker som om mannen din takler dette umodent (uansett hva grunnen hans er) og at han er lite hensynsløs i forhold til deg og deres felles ønske om barn. Dette samtidig som at tiden går og du blir mer og mer stresset.

Jeg synes ikke dette er ditt problem å løse, det burde være noe dere taklet sammen. Men når det ikke er slik, så må du finne en måte å få det bedre på. Best hadde det vært om du kunne si: "Nå overlater jeg dette til deg for en stund" til mannen din og han faktisk gjorde noe med saken. Men det virker usannsynlig. Derfor er det slik, dessverre, at om du ønsker en løsning, så må du jobbe mot den selv. Forhåpentligvis vil løsningen innebære at du får han engasjert på et eller annet vis og at dere kommer videre med utredningen, denne gangen med støtte fra hverandre.

Lykke til *klem*

Uff, jeg er visst ikke helt meg selv om dagen *leser nedover i tråden*

Tusen takk for nytt svar, og for at du orker å diskutere :-) Er godt å lufte tankene på bortebane (og anonymt!)

Ja, har tenkt tanken å si "ok- nå er det din tur". Men hvis han er redd fra før, så blir det vel enda verre da.Det mest forvirrende er jo at han nesten daglig gir uttrykk for at han så gjerne vil bli far!

Det er jo andre situasjoner han er sterk og jeg er svak, så kanskje dette er mitt "lodd"?

Håper pms-mensskuffelse-hormonene-roer seg litt til helgen!

Takk så mye igjen for svar :-)

[bravura]

Uff, jeg er visst ikke helt meg selv om dagen *leser nedover i tråden*

Tusen takk for nytt svar, og for at du orker å diskutere :-) Er godt å lufte tankene på bortebane (og anonymt!)

Ja, har tenkt tanken å si "ok- nå er det din tur". Men hvis han er redd fra før, så blir det vel enda verre da.Det mest forvirrende er jo at han nesten daglig gir uttrykk for at han så gjerne vil bli far!

Det er jo andre situasjoner han er sterk og jeg er svak, så kanskje dette er mitt "lodd"?

Håper pms-mensskuffelse-hormonene-roer seg litt til helgen!

Takk så mye igjen for svar :-)

Det er greit, du trengte å få ut litt frustrasjon

Om du kan se på det som noe du styrer, fordi han tar ansvar på andre områder, så vil det kanskje hjelpe. Men du må på en eller annen måte få han til å forstå at sex rundt eggløsning er viktig (om ikke for enhver pris) og det samme er utredning. Kanskje du rett og slett skal si: "Jeg skjønner at du er redd for at det er noe som ikke fungerer hos deg og at vi derfor vil slite med å få barn. Jeg er like redd for at det er noe galt hos meg. Men jo fortere vi får det enten bekreftet eller utelukket, jo bedre vil det være". Det er mulig han bare trenger at noen setter ord på frykten for han?

[Gjest dejlssirg]

Det er greit, du trengte å få ut litt frustrasjon

Om du kan se på det som noe du styrer, fordi han tar ansvar på andre områder, så vil det kanskje hjelpe. Men du må på en eller annen måte få han til å forstå at sex rundt eggløsning er viktig (om ikke for enhver pris) og det samme er utredning. Kanskje du rett og slett skal si: "Jeg skjønner at du er redd for at det er noe som ikke fungerer hos deg og at vi derfor vil slite med å få barn. Jeg er like redd for at det er noe galt hos meg. Men jo fortere vi får det enten bekreftet eller utelukket, jo bedre vil det være". Det er mulig han bare trenger at noen setter ord på frykten for han?

Ja, det kan jeg jo gjøre. DET kan jo ikke skade! Skal bare vente noen dager/et par uker. Tror vi trenger litt "time-out" på baby begge to nå!

Har ikke snakket SÅ mye om det som det ser ut nedenfor, sikkert derfor jeg var/er så full av frustrasjon også!

Får prøve å "fremelske" det som gjør at vi føler oss sammen om dette. For _noe_ er det jo!

Takk igjen! Føles litt lettere nå!

[bravura]

Ja, det kan jeg jo gjøre. DET kan jo ikke skade! Skal bare vente noen dager/et par uker. Tror vi trenger litt "time-out" på baby begge to nå!

Har ikke snakket SÅ mye om det som det ser ut nedenfor, sikkert derfor jeg var/er så full av frustrasjon også!

Får prøve å "fremelske" det som gjør at vi føler oss sammen om dette. For _noe_ er det jo!

Takk igjen! Føles litt lettere nå!

Lykke til med mann og graviditet. Jeg skal krysse fingrene for deg

[thuva1365380402]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du opplever.

Vi har selv holdt på med flere måneder med pergotime-tabletter og målt tempen hver eneste dag. Dette var utrolig slitsomt, og man følte at man bare måtte ha sex på de riktige tider. Utrolig slitsomt. Min mann følte også prestasjonsangst. Men hos oss visste vi at det var meg feilen lå hos. Jeg har PCOS. Jeg ble gravid en gang med pergotime, men det var utenfor livmora. Vi har også hatt 3 prøverrørsforsøk, 2 med kun inseminasjon pga for lite egg. Og 1 ordentlig IVF-forsøk. Jeg synes dette var utrolig vanskelig tid. Det var mye opp og nedturer. Var også gravid med tvillinger etter et av inseminasjonsforsøkene.

Jeg hadde veldig lyst til å adoptere, men min mann ville ikke diskutere dette i det hele tatt. Og jeg ble fryktelig engstelig for at jeg aldri kom til å få noen barn. Men etter den siste aborten med tvillingene, så begynte han å snakke litt om adopsjon. Men vi ble enige om at vi skulle prøve IVF-forsøk en gang til, før vi bestemte oss for adopsjon. Men det gikk ikke den gangen heller. Men 1 måned etter siste forsøk var vi igang med adopsjonsprosessen, og vi hentet vår sønn i Sør-Korea 23.6.2003. Da var han bare 3,5 mnd gammel.

Ønsker deg lykke til med å bli gravid.

Hilsen en adoptivmamma

[Gjest dejlssirg]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du opplever.

Vi har selv holdt på med flere måneder med pergotime-tabletter og målt tempen hver eneste dag. Dette var utrolig slitsomt, og man følte at man bare måtte ha sex på de riktige tider. Utrolig slitsomt. Min mann følte også prestasjonsangst. Men hos oss visste vi at det var meg feilen lå hos. Jeg har PCOS. Jeg ble gravid en gang med pergotime, men det var utenfor livmora. Vi har også hatt 3 prøverrørsforsøk, 2 med kun inseminasjon pga for lite egg. Og 1 ordentlig IVF-forsøk. Jeg synes dette var utrolig vanskelig tid. Det var mye opp og nedturer. Var også gravid med tvillinger etter et av inseminasjonsforsøkene.

Jeg hadde veldig lyst til å adoptere, men min mann ville ikke diskutere dette i det hele tatt. Og jeg ble fryktelig engstelig for at jeg aldri kom til å få noen barn. Men etter den siste aborten med tvillingene, så begynte han å snakke litt om adopsjon. Men vi ble enige om at vi skulle prøve IVF-forsøk en gang til, før vi bestemte oss for adopsjon. Men det gikk ikke den gangen heller. Men 1 måned etter siste forsøk var vi igang med adopsjonsprosessen, og vi hentet vår sønn i Sør-Korea 23.6.2003. Da var han bare 3,5 mnd gammel.

Ønsker deg lykke til med å bli gravid.

Hilsen en adoptivmamma

Takk for at du ville dele det som ble en solskinnshistorie!

Jeg har også luftet tanken på adopsjon, mannen er vel kanskje ikke aller mest ivrig, men sånt trenger man jo tid på!

God å høre at mennesker kommer gjennom dette!

Takk :-)