Antisosial far, men er han bedre tro?

[maire]

Jeg har en far som har diagnosene borderline og antisosial/dyssosial. Han flyttet fra min mor da jeg var 5 år gammel og jeg har bare hatt sporadisk kontakt med ham etter det.

I perioder har vi hatt kontakt, som jeg har brutt for lenger tid av gangen fordi han har blitt truende igjen, både mot meg og mot barna mine. Men de siste årene har han tatt seg sammen veldig.

I løpet av de siste 5-6 årene har han roet seg, og har oppført seg "normalt" når vi har snakket sammen på telefonen.

Jeg har hatt han på besøk, og feiret jul sammen med ham de to foregående julaftnene. Han har oppført seg ganske bra da.

Nå vil han gjerne ha mer kontakt. Han er i 60-årene og føler seg ensom. Jeg har tre søsken til, men ingen av dem er veldig interessert i å ha kontakt med ham, fordi han stadig lager bråk, eller mangler sosiale antenner, så de orker ikke forholde seg til ham.

Jeg lurer imidlertid på om antisosiale/dyssosiale kan bli tammere med årene, og om det kanskje kan fungere at vi treffes oftere enn en gang i året?

Er det noen som har erfaringer og dele med meg? Jeg er veldig i tvil. Selv har jeg små barn og har ikke lyst til at de skal oppleve pappa på samme måte som jeg har opplevd ham på det verste. Og jeg føler meg ikke sikker på at han klarer å holde seg i skinnet dersom vi treffes oftere.

Men han trygler og ber, og påstår han har endret seg. Det virker også sånn de gangene vi snakkes på telefononen, eller treffes over en rask kopp kaffe på nøytral grunn, i byen.

Jeg er jo voksen nå. Han kan ikke slå meg lenger. Ikke true meg så mye psykisk heller, som han kunne tidligere. Men jeg er usikker med hensyn til barna mine. Har liten lyst til at de skal knytte seg til ham også viser han sine mindre sjarmerende sider, i verste fall at han begynner å manipulere dem på samme måte som jeg og søsknene mine har følt oss styrt av pappa i mange år.

Han har en egen evne til å appelere til følelsene våre, og til å få oss til å føle at det er vi som gjør ham urett, eller at vi til en hver tid bør følge hans råd (som gjerne er helt uten rot i virkeligheten). Jeg er så usikker.

Vil så gjerne tro at han er "ufarlig" nå. Og jeg har så lite gjenlevende familie. Det hadde vært koselig dersom de minste barna mine kunne ha kontakt med min familie også, men ikke hvis det bare blir traumatiske opplevelser av det, og jeg føler meg ikke sikker.

Er det noen som har erfaring med "psykopat-foreldre", og at de har blitt mer menneskelige med årene?

Vil så gjerne, men tviler så mye..

[Gjest svaksterk]

Jeg tenker at du må være forsiktig, og være klar over hva du begir deg ut på. Du kan bli veldig såret igjen dersom du ikke har et nokså kynisk utgangspunkt før dere oppretter kontakt igjen.

Kanskje har han lært mer hvordan han skal tekkes andre og at det hele er et spill for galleriet. Det er jo nettopp manipulering og bedrag de er gode på. Men kanskje, kanskje er han bedre også... selv om jeg tviler på det.

Så lenge han ikke har noen makt over deg kan han jo være hyggelig. Han MÅ tilogmed være det for å kunne få innpass hos deg igjen. Men vær forsiktig... De er flinke til å sjarmere hvis de vil. Så lenge alt går sånn som det passer dem er de jo faktisk være morsomme å være sammen med. Det er når det ikke går deres vei at den andre siden slår ut i full blomst.

Du kan jo prøve, men ikke skru forventningene opp, da er det lett å bli såret igjen.. og igjen...

Ikke la barna være alene med ham er du snill. Jeg tror heller ikke du vil gjøre det :-)

Lykke til uansett hva du gjør :-)

Ha en fin 17 mai.

[Gjest tjohooo]

ja, de kan bli tammere med årene (gradvis). Men mange med pf er også flinke til å midlertidig "ta seg sammen" (ikke nødvendigvis bevisst som for å manipulere) for å få det de har behov for/tror de har behov for. Ofte tror de der og da de selv er friske.

Men siden han har en diagnose, har han vel vært inne i systemet. Hvis han har fått masse behandling kan det jo være at han er frisk, men tror sjansen er liten for at han på mystisk vis har blitt "ufarlig" og "normal" på noen annen måte - så fort og drastisk brenner det ikke ut.

[Gjest snakke med legen hans kanskje]

Jeg ville vært helt ærlig, si at du er redd for at barnebarna hans skal oppleve det samme som du gjorde. Be om å få snakke med hans behandlende lege, gjerne med ham tilstede hvis det gjør det mer "lovlig".

Kanskje han har glede av moderne medisiner som hjelper?

Barna dine er viktigst, de vil ikke savne en bestefar de ikke kjenner, ihvertfall ikke så mye at det kan sammenlignes med det negative med å oppleve en ustabil og lite hyggelig bestefar.

Er du usikker, får du treffe ham en gang i blant, hos ham eller på restaurant. Og la barna slippe.

[PieLill]

Har ingen erfaringer å dele med deg, men tror det kan være lurt å legge kontakten til ikke-spesielle anledninger. Skulle noe skjære seg, vil det i det minste ikke være på juleaften 17-mai eller et av barnas fødselsdag.

Ved en mindre høytidelig anledning er det også lettere å pakke sammen å gå umiddelbart om han skulle bli utrivelig. Behovet for å holde maska er minimalt. Dessuten er det ikke en 5-årsdag som er spolert.

Alt slikt er vanskeligere og sårere, ikke minst for barna, ved store begivenheter.

Sørg for all del for små doser av gangen og at han aldri får inntrykk av at han har deg i lomma igjen.

Er kanskje litt kynisk, men han oppfører seg sannsynligvis best så lenge han er bevist på at han har noe å tape.

mvh

[maire]

Har ingen erfaringer å dele med deg, men tror det kan være lurt å legge kontakten til ikke-spesielle anledninger. Skulle noe skjære seg, vil det i det minste ikke være på juleaften 17-mai eller et av barnas fødselsdag.

Ved en mindre høytidelig anledning er det også lettere å pakke sammen å gå umiddelbart om han skulle bli utrivelig. Behovet for å holde maska er minimalt. Dessuten er det ikke en 5-årsdag som er spolert.

Alt slikt er vanskeligere og sårere, ikke minst for barna, ved store begivenheter.

Sørg for all del for små doser av gangen og at han aldri får inntrykk av at han har deg i lomma igjen.

Er kanskje litt kynisk, men han oppfører seg sannsynligvis best så lenge han er bevist på at han har noe å tape.

mvh

Det har du rett i, at det dessverre nok er sånn at han oppfører seg skikkelig fordi han vet han ikke har meg i lomma lenger og at han har noe å tape.

Uff, det er trist. Han begynner å bli en eldre mann og han er ensom. Han kan være så morsom, snill og sjarmerende, men jeg kjenner så altfor godt til de mørke sidene hans også.

Skal treffe han til helgen, men vi møtes på en kafé. Det pleier å gå bra.

[maire]

ja, de kan bli tammere med årene (gradvis). Men mange med pf er også flinke til å midlertidig "ta seg sammen" (ikke nødvendigvis bevisst som for å manipulere) for å få det de har behov for/tror de har behov for. Ofte tror de der og da de selv er friske.

Men siden han har en diagnose, har han vel vært inne i systemet. Hvis han har fått masse behandling kan det jo være at han er frisk, men tror sjansen er liten for at han på mystisk vis har blitt "ufarlig" og "normal" på noen annen måte - så fort og drastisk brenner det ikke ut.

Det virker på meg som om han tror han er frisk selv nå. Har veldig vondt av ham, men har trodd ham tidligere og fått svi skikkelig fordi han har blitt veldig paranoid og truende igjen.

Han har vært innlagt i tilsammen 3 år, men det er mange år siden sist nå, og han går fortsatt til psykiater. En psykiater jeg ikke kjenner, for vi bor i to forskjellige byer nå, pappa og jeg. Jeg kan ikke bare ta kontakt med psykiateren hans og spørre heller.

Det kjennes ut som det brenner inni meg når jeg tenker på pappa. Det gjør så vondt og se hvor alene han er blitt, og hvor iherdig han forsøker å få kontakt med den bittelille familien han har igjen.

Men, jeg får la fornuften styre mer enn følelsene. Det er jeg vel innerst inne klar over at jeg må.

[maire]

Jeg ville vært helt ærlig, si at du er redd for at barnebarna hans skal oppleve det samme som du gjorde. Be om å få snakke med hans behandlende lege, gjerne med ham tilstede hvis det gjør det mer "lovlig".

Kanskje han har glede av moderne medisiner som hjelper?

Barna dine er viktigst, de vil ikke savne en bestefar de ikke kjenner, ihvertfall ikke så mye at det kan sammenlignes med det negative med å oppleve en ustabil og lite hyggelig bestefar.

Er du usikker, får du treffe ham en gang i blant, hos ham eller på restaurant. Og la barna slippe.

Jeg er veldig forsiktig med å ta opp den psykiske tilstanden til pappa med ham. Det er så lett å rippe opp i noe vondt og at han går i forsvarsposisjon, og jeg orker heller ikke å slite med ekstrabelastningen det er å høre f.eks at jeg var så vanskelig som barn at det var min feil at han slo meg, eller truet meg verbalt. Han sier sånne ting når han blir såret selv, gjorde i alle fall før.

Tror jeg fortsetter med å treffe han på nøytral grunn. Da kan jeg ta med barnebarna, det blir bare korte visitter, og vi kan bare gå hvis han blir vanskelig.

[maire]

Jeg tenker at du må være forsiktig, og være klar over hva du begir deg ut på. Du kan bli veldig såret igjen dersom du ikke har et nokså kynisk utgangspunkt før dere oppretter kontakt igjen.

Kanskje har han lært mer hvordan han skal tekkes andre og at det hele er et spill for galleriet. Det er jo nettopp manipulering og bedrag de er gode på. Men kanskje, kanskje er han bedre også... selv om jeg tviler på det.

Så lenge han ikke har noen makt over deg kan han jo være hyggelig. Han MÅ tilogmed være det for å kunne få innpass hos deg igjen. Men vær forsiktig... De er flinke til å sjarmere hvis de vil. Så lenge alt går sånn som det passer dem er de jo faktisk være morsomme å være sammen med. Det er når det ikke går deres vei at den andre siden slår ut i full blomst.

Du kan jo prøve, men ikke skru forventningene opp, da er det lett å bli såret igjen.. og igjen...

Ikke la barna være alene med ham er du snill. Jeg tror heller ikke du vil gjøre det :-)

Lykke til uansett hva du gjør :-)

Ha en fin 17 mai.

Ja, er innerst inne klar over at det henger sammen sånn; at han er sjarmerende og virker helt frisk så lenge han ikke har meg akkurat der han ønsker.

Jeg har blitt skuffet mange, mange ganger tidligere fordi jeg har bitt på agnet og gitt ham inpass i livet mitt igjen, men det er mange år siden sist og slutter man noengang å håpe at noen man er glad i (tross alt) kan bli friske og ufarlige og at man kan ha ordentlig kontakt?

Jeg vil ALDRI la ham være alene med barnebarna. Det tenker jeg ikke på en gang :-/

[PieLill]

Det virker på meg som om han tror han er frisk selv nå. Har veldig vondt av ham, men har trodd ham tidligere og fått svi skikkelig fordi han har blitt veldig paranoid og truende igjen.

Han har vært innlagt i tilsammen 3 år, men det er mange år siden sist nå, og han går fortsatt til psykiater. En psykiater jeg ikke kjenner, for vi bor i to forskjellige byer nå, pappa og jeg. Jeg kan ikke bare ta kontakt med psykiateren hans og spørre heller.

Det kjennes ut som det brenner inni meg når jeg tenker på pappa. Det gjør så vondt og se hvor alene han er blitt, og hvor iherdig han forsøker å få kontakt med den bittelille familien han har igjen.

Men, jeg får la fornuften styre mer enn følelsene. Det er jeg vel innerst inne klar over at jeg må.

Viktig at du greier å huske at din far ikke er offer for noe annet enn sine egne handlinger og upålitelighet.

Han høster faktsik det han selv har sådd.

Fort gjort å la seg rive med av medfølelse. Får han se for mye av den har han noe å spille på.

mvh

[Gjest svaksterk]

Ja, er innerst inne klar over at det henger sammen sånn; at han er sjarmerende og virker helt frisk så lenge han ikke har meg akkurat der han ønsker.

Jeg har blitt skuffet mange, mange ganger tidligere fordi jeg har bitt på agnet og gitt ham inpass i livet mitt igjen, men det er mange år siden sist og slutter man noengang å håpe at noen man er glad i (tross alt) kan bli friske og ufarlige og at man kan ha ordentlig kontakt?

Jeg vil ALDRI la ham være alene med barnebarna. Det tenker jeg ikke på en gang :-/

Det høres jo ut som om du har et resjonellt forhold til det hele:-)

Jeg vet ikke om man kan slutte å håpe... hos meg går det i bølger. Mine foreldre er ikke så syke da. Men min nevø har en mor som har fått diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse og har holdt på å drepe ham og søsteren hans. Det er helt utrolig hvor god hun er på å manipulere barna. De blir jo helt ødelagte. Og nevøen min, ja, han gir opp og mister håpet gang på gang. Så skjer det noe som gjør at han igjen håper på en mamma. Han vil jo så gjerne ha en mamma. Selv om han er 16 så har han (desverre) fått et nokså rasjonellt forhold til det hele. Han nekter å snakke med henne i telefonen og prøver å ikke ha kontakt med henne. Hun har da heller ikke lov til å treffe dem uten at barnevernet har noen tilstede.

Men det gjør vondt å se på. Se hvordan hun manipulerer og ødelegger barna sine. Hvordan vi ser at det er et spill. Hun har gjort ting mot meg og, men ikke så ille som sine egne barn, for de har hun jo makt over. De er hennes eiendom (i hennes øyne) Hun blir nok aldri bedre, fordi det er noe hun har mistet underveis, noe som er uerstattelig: forståelsen av hva det vil si å bry seg om et annet menneske. Forståelsen av at andre kan føle smerte.

Jeg forstår det er vondt, og jeg forstår du håper, fordi du har den evnen, den evnen faren din muligens mangler: Evne til empati. Evne til medfølelse.

Psykologen min sa at den eneste måten å takle sånne mennesker på er å vise at du forstår akkurat hva de holder på med. Vise dem at du ikke lar deg lure. Være helt direkte. Det er det eneste som nytter sa han. Jeg tror det er sant.

Man slutter aldri å håpe, og for min nevø er det en nesten umulig situasjon. Han forstår jo ikke hva hun gjør. Men det er meg først, og så meg. Jeg trenger deg nå, da tar jeg det. Verden er psyk sammen sånne mennesker. Helt upredikerbar, og jeg er takknemlig for at jeg ikke har hatt det sånn som ham.

Uansett hva du gjør, husk at det er ditt velbefinnende som er viktigst, og ta vare på deg selv i møte med ham. Er det noe som skurrer, ikke finn deg i det lenger. Si at du vet hva han gjør, og sett grenser. Det er det eneste som nytter. Så vil de prøve alt for å få deg til å få dårlig samvittighet.

Kanskje er det det han har gjort nå? Gitt deg dårlig samvittighet? Og trenger du ha det? Var han der for deg? Skal du som er barnet hans være der for ham, når han aldri har vært det for deg?

Jeg skjønner det er fryktelig vanskelig.

Lykke til

[maire]

Det høres jo ut som om du har et resjonellt forhold til det hele:-)

Jeg vet ikke om man kan slutte å håpe... hos meg går det i bølger. Mine foreldre er ikke så syke da. Men min nevø har en mor som har fått diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse og har holdt på å drepe ham og søsteren hans. Det er helt utrolig hvor god hun er på å manipulere barna. De blir jo helt ødelagte. Og nevøen min, ja, han gir opp og mister håpet gang på gang. Så skjer det noe som gjør at han igjen håper på en mamma. Han vil jo så gjerne ha en mamma. Selv om han er 16 så har han (desverre) fått et nokså rasjonellt forhold til det hele. Han nekter å snakke med henne i telefonen og prøver å ikke ha kontakt med henne. Hun har da heller ikke lov til å treffe dem uten at barnevernet har noen tilstede.

Men det gjør vondt å se på. Se hvordan hun manipulerer og ødelegger barna sine. Hvordan vi ser at det er et spill. Hun har gjort ting mot meg og, men ikke så ille som sine egne barn, for de har hun jo makt over. De er hennes eiendom (i hennes øyne) Hun blir nok aldri bedre, fordi det er noe hun har mistet underveis, noe som er uerstattelig: forståelsen av hva det vil si å bry seg om et annet menneske. Forståelsen av at andre kan føle smerte.

Jeg forstår det er vondt, og jeg forstår du håper, fordi du har den evnen, den evnen faren din muligens mangler: Evne til empati. Evne til medfølelse.

Psykologen min sa at den eneste måten å takle sånne mennesker på er å vise at du forstår akkurat hva de holder på med. Vise dem at du ikke lar deg lure. Være helt direkte. Det er det eneste som nytter sa han. Jeg tror det er sant.

Man slutter aldri å håpe, og for min nevø er det en nesten umulig situasjon. Han forstår jo ikke hva hun gjør. Men det er meg først, og så meg. Jeg trenger deg nå, da tar jeg det. Verden er psyk sammen sånne mennesker. Helt upredikerbar, og jeg er takknemlig for at jeg ikke har hatt det sånn som ham.

Uansett hva du gjør, husk at det er ditt velbefinnende som er viktigst, og ta vare på deg selv i møte med ham. Er det noe som skurrer, ikke finn deg i det lenger. Si at du vet hva han gjør, og sett grenser. Det er det eneste som nytter. Så vil de prøve alt for å få deg til å få dårlig samvittighet.

Kanskje er det det han har gjort nå? Gitt deg dårlig samvittighet? Og trenger du ha det? Var han der for deg? Skal du som er barnet hans være der for ham, når han aldri har vært det for deg?

Jeg skjønner det er fryktelig vanskelig.

Lykke til

Ja, det er det som har skjedd: Jeg har fått dårlig samvittighet..Jeg ser pappa er ensom og alene nå, at han er eldre og fysisk dårligere også, og så tenker jeg at jeg er egentlig sterk, og at jeg kan takle ham.

Jeg har en solid porsjon med fornuft og kan være rasjonell, men det gjør jo vondt likevel, og tvilen og håpet om at han kanskje er bedre nå og at jeg burde gi ham en sjanse til, plager meg veldig.

Nei. Jeg må ta meg sammen og holde på fornuften. Han har jo fått flere sjanser tidligere, men misbrukt dem og skuffet (og skremt) meg.

Barna mine har det helt fint uten ham. De har familie på farsiden sin, og vi får ha desto bedre kontakt med dem.

Fælt å si det, men pappa er godt over 60 år nå. Håper på en måte at han ikke blir 80. Det må være lettere å forholde seg til noen som er borte for godt, enn noen som er i live, men som man ikke kan ha ordentlig kontakt med.

Er så glad for at jeg kan lufte tanker som plager meg her. Det får meg til å føle meg litt mindre "rar" og umenneskelig

[Gjest tjohooo]

Det virker på meg som om han tror han er frisk selv nå. Har veldig vondt av ham, men har trodd ham tidligere og fått svi skikkelig fordi han har blitt veldig paranoid og truende igjen.

Han har vært innlagt i tilsammen 3 år, men det er mange år siden sist nå, og han går fortsatt til psykiater. En psykiater jeg ikke kjenner, for vi bor i to forskjellige byer nå, pappa og jeg. Jeg kan ikke bare ta kontakt med psykiateren hans og spørre heller.

Det kjennes ut som det brenner inni meg når jeg tenker på pappa. Det gjør så vondt og se hvor alene han er blitt, og hvor iherdig han forsøker å få kontakt med den bittelille familien han har igjen.

Men, jeg får la fornuften styre mer enn følelsene. Det er jeg vel innerst inne klar over at jeg må.

Så du fikk et annet råd om å få tillatelse ti å snakke med psykiateren hans.. det hørtes egentlig lurt ut.

[Gjest svaksterk]

Ja, det er det som har skjedd: Jeg har fått dårlig samvittighet..Jeg ser pappa er ensom og alene nå, at han er eldre og fysisk dårligere også, og så tenker jeg at jeg er egentlig sterk, og at jeg kan takle ham.

Jeg har en solid porsjon med fornuft og kan være rasjonell, men det gjør jo vondt likevel, og tvilen og håpet om at han kanskje er bedre nå og at jeg burde gi ham en sjanse til, plager meg veldig.

Nei. Jeg må ta meg sammen og holde på fornuften. Han har jo fått flere sjanser tidligere, men misbrukt dem og skuffet (og skremt) meg.

Barna mine har det helt fint uten ham. De har familie på farsiden sin, og vi får ha desto bedre kontakt med dem.

Fælt å si det, men pappa er godt over 60 år nå. Håper på en måte at han ikke blir 80. Det må være lettere å forholde seg til noen som er borte for godt, enn noen som er i live, men som man ikke kan ha ordentlig kontakt med.

Er så glad for at jeg kan lufte tanker som plager meg her. Det får meg til å føle meg litt mindre "rar" og umenneskelig

Hei.

Jeg synes du høres fornuftig ut :-) og jeg skjønner du har dårlig samvittighet, men det trenger du ikke ha. Hva har han gjort bra for deg?

Skjønner tankene dine om at du håper han ikke blir 80, det er normalt når man har opplevd det man har. Selv om jeg også tenker at du nok er blandet der? Får dårlig samvittighet av å tenke det?

Bra å være sinna tror jeg.

Lykke til da. Hva enn du velger. Men ikke la ham manipulere deg igjen. :-)

Ha en fin dag.