Nhd- var dette angstanfall??

[I.93]

NHD: var dette et angstanfall eller blodtrykksfall?

Bruker cipralex, på sakte opptrapping.> 10mg.9 uker siden jeg beg.

Her en dag følge jeg meg plutselig helt elendig. Ble først urolig og rar i magen, så en veldig press over i kjevebenene, samtidig veldig titring i kvevene, begge sider, ble så veldig varm og svimmel. Jeg trodde jeg kom til å ende mine dager der og da. Og ba om at et måtte skje fort.

Fikk ikke pustebesvær, og ikke kraftig hjertebank som jeg har lest om ved panikkanfall . Men pulsen steg naturligvis av redselen jeg følte.Var over på noen uendelige minutter.

Reiste innom legekontoret, og hadde blodtrykk på 60/125 til tross for sterk redsel.

BT på meg har variert på meg det siste året fra 65-80/130-145.

Legen som hadde vakt trodde først jeg kunne ha hatt et blodtrykksfall i forbindelse med cipralex, men endret diagnosen til angstanfall da jeg sa jeg var på opptrapping.

Jeg har aldri hatt angstanfall før?

Jeg lider av GAD, og helse angst, og er nå livredd for om det kunne vært noe annet. Legen jeg var hos kjente meg ikke, men så angst som diagnose på skjermen, og jeg er redd for å bli kategorisert ut i fra det.

Tror du det var det? Et klassisk angstanfall?

Virker det slik som beskrevet, og kan det i så fall komme av sakte opptrapping på cipralex?.

Det har skremt vettet av meg. Fastlegen min er sykmeldt,min gamle lege er permitert, og psykiatikeren får jeg ikke tak i, så jeg har ingen andre enn deg å spørre?

Har også blitt veldig kvalm de siste dagene, er veldig deprimert(gråter innvendig, og våkner med angst og dep om morgene) Er vanligvis ikke deperimert.

Men alt dette skjedde etter siste lille dose økning .

Er det tilrådelig å fortsette å øke til 10? Eller er jeg rett og slett allergisk for disse medisinene?

Er nesten der nå på 10. Men har alså fått tiltatte plager.

Er det forresten vanlig med depresjon under opptrapping, leste om angst på pakningsvedlegget,men dep?

Håper du vil svare meg for jeg har det skikkelig vondt, tør ikke ut, og føler jeg er bare eksisterende. Er livredd nytt anfall.

MVH

[Gjest hvorfor har du skifta nick?]

Jeg tror du er så redd for bivirkninger av disse medisinene at du "tenker" dem på deg.

Det var sikkert angstanfall og ikke cipralexen som gjorde det. Du burde hatt noe som tok knekken på denne bivirkningsangsten og hypokonderiet ditt før du får noe som bearbeider depresjonen.

[Gjest skifting av nick? ja, det kan man jo lure på, det gjør jo alle p]

Jeg tror du er så redd for bivirkninger av disse medisinene at du "tenker" dem på deg.

Det var sikkert angstanfall og ikke cipralexen som gjorde det. Du burde hatt noe som tok knekken på denne bivirkningsangsten og hypokonderiet ditt før du får noe som bearbeider depresjonen.

Det var litt av en oppmuntring til en som virkelig er i krise nå.

Trodde vi som var her heller kunne støtte hverandre.

[Gjest hvorfor har du skifta nick?]

Det var litt av en oppmuntring til en som virkelig er i krise nå.

Trodde vi som var her heller kunne støtte hverandre.

Er det falsk trøst du vil ha? Av og til trenger man å høre noen sannhetens ord for å få nytt perspektiv på ting. Ellers kan man lett bli for selvsentrert vet du. Og det er en ond sirkel å havne i.

[Gjest endelig skjønt det med å skifte nick]

Er det falsk trøst du vil ha? Av og til trenger man å høre noen sannhetens ord for å få nytt perspektiv på ting. Ellers kan man lett bli for selvsentrert vet du. Og det er en ond sirkel å havne i.

Burde vel ikke svart.

for du er ikke snill nå, og det vet du, siden du ikke vil stå frem med din identitet.

I-93 har imidlertid vært her lenge. Jeg har brukt det på andre forum. Begynte faktisk på DOL med det nicket. Glemte å skifte her en dag, og tenkte greit, kan like gjerne bruke det her og da, siden jeg har begynt. Det er fra en annen mailadresse.

Har faktisk ikke skjønt at man skifter nick, slik dere gjør hele tiden, ved bare å skrive noe annet nederst før helt nylig jeg:) Har faktisk lurt veldig på det også, før en "hvisket" meg det i øret her en dag. hehe...dumme meg!!

Er forresten ikke tilhenger av den metoden, synes man får stå for det som skriver egentlig. Men slik er det nå engang ikke her på forumet, så nå vil jeg og begynne. :0))

Men skal prøve å ikke bruke det i øyemed å såre noen da. Bare med egne betroelser, som jeg elelrs ville følt litt beklemt under vanlig nick.

Nok om det!

Vel, hadde det vært så enkelt at man bare kunne ha stengt av følelser, og sagt noen sannhetsord til seg selv selv,ved irrasjonell tenkning, ja da hadde det vel ikke vært noe problem da..

Heller ikke noen tvil om at angst er selvsenrert mange ganger.

Det er vel derfor man får angst for angsten og heller ikke klarer å glemme opplevelser. Kroppen glemmer heller ikke. Det hører vel med til selve lidelsen.

Og angst er irrasjonelt,det kan jeg skrive under på, men jeg kan ikke noe for min helseangst. Eller hyponkonder som du kaller det. Like lite som jeg heller ikke kan begripe hvorfor noen ikke tør å gå over en åpen plass!! Det er da ikke farlig.

Ikke kan jeg begripe hvorfor noen er redd heiser og lukkede rom heller??

Og ikke kan jeg skjønne at noen hører stemmer??Gudskjelov!

Men det jeg skjønner at alt dette er forferdelig for den det rammer.

Det har jeg ingen problemer med.

Og hvis det var panikkanstanfall jeg hadde her forleden, så var det mitt første, og tror alle som opplever det første gang blir redde.

Muligens lærer man med erfaring at dette er angst, det går snart over, og slipper den voldsomme redselen. Vet ikke... håper det.

Når det gjelder AD så er det faktisk noen som er veldig ømtålige, og spesielt ssri. En psykiater som jeg snakket med sa også at det ikke var alle som tålte dem, og måtte slutte.

Jeg kjenner flere som bare har begynt og sluttet uten store problemer, men jeg er desverre ikke en av dem.

Faktisk er bivirkningene så store at de skremmer meg. Mulig mitt sentralnervesystem er for oppskrudd av en eller annen grunn, men det kan jeg heller ikke noe for.

Og det jeg spurte NHD om i dette innlegget var, nettopp om det anfallet, som har skremt meg, og jeg har det slett ikke bra om dagen. Jeg er redd, og da har jeg vel og lov å bruke forumet.

For for meg er dette ett svært relevant spørsmål--

Opplevde faktisk litt opptisme etter å ha strevd meg opp på 5 mg, oppgangen til 7,5 var ikke så ille som de 5 første for å si det sånn. Følte at en del ting var bedre etter å ha gått på den dosen i 4 uker.

Men den lille økningen jeg nå tok mot 10, har satt meg helt ut?? Trodde faktisk kroppen var tilvent, og at det ikke ville gi så plagsomme symptomer.

Men det var den altså ikke, så derfor spurte jeg NHD om det også... og om medisinene kunne ha noe med anfallet å gjøre... For meg et relevant spørsmål!!

Og for ordens skyld, den dagen jeg fikk dette anfallet, var jeg faktisk i helt andre tankebaner, så det kom som lyn fra klar himmel, satt faktisk i telefonen.

Vel det ble et langt innlegg dette, og det beklager jeg, har en tendens til å skrive for langt om omstendlig og gjengi meg selv. Men det er vel ikke en forbytelse, men en av mine mange svakheter!!

Ha en fin kveld som som stadig skifte nick:0))

hilsen redd

[bugge -jenta]

Hei på deg!

Jeg har lest beskrivelsen din før av anfallet, og tror det er et angstanfall, som kan være litt krydret muligens av at du akkurat økte til 10 mg.

Jeg synes ikke det er rart at det kom som lyn fra klar himmel mens du tenkte på noe annet. Du har hele tiden med hele deg selv og ditt indre selv om du ikke tenkte på det akkurat da.

Jeg var 13 når jeg fikk mitt første anfall. Nå er det mange år siden de fikk lov til å utarte seg på den måten som de fikk da. Et angstanfall kan arte seg på forskjellige måter, og i ulik styrke og tid. Felles for dem alle er at de ikke er farlige noen av dem, så sant du ikke som NHD skriver er pilot eller liknende.

Det som er med angstanfallet er at mange blir så redd for selve anfallet, og de symptomene de gir, at de selv lar angsten øke og øke. Det gjorde jeg lenge, ung som jeg var.

Jeg skjønte egentlig raskt at dø av det gjør du ikke. Garantert. Kroppen puster når vi gråter eller er besvimt.

Det beste du kan gjøre med et angstanfall er å ta i mot det. La det komme og kjenn på det. Det er ingen ny angst, den bare viser en annen styrke.

Å prøve å unngå det er en helt feil vei å gå. Da begynner en lett å knytte det til steder og episoder, og livet innskrenkes, selv om angsten ikke tilhører disse stedene, men deg.

Så mye angst som du har, er det ikke rart at du får kjenne at den av og til går litt løpsk.

Og var jeg deg, ville jeg begynt å ta på alvor min helseangst, i tillegg til den mer generaliserte angsten.

Disse to formene for angst er ikke spesielt gode å ha sammen, det er lett å forstå.

Og du må tenke over dette faktum at ingen kan vel egentlig berolige deg. Kan de det? Et lite sekund, et minutt? Til noen andre sier eller skriver noe annet? Dette er en del av lidelsen din. Jeg tror du kanskje skal begynne å slutte å prøve å bli beroliget, men heller øse angsten ut. Fortelle hvor fælt det er.

Jeg tror dette er sant; Når du prøver gjennom dine smertefulle innlegg å bli beroliget, øker gradvis angsten din.

Hvis dette er sant, begynn å bruke dette forumet også til andre ting som kanskje kan gjøre noe godt i livet ditt. Det ønsker jeg for deg.

Klem fra bugge.

[Gjest en stadignickskifter]

Burde vel ikke svart.

for du er ikke snill nå, og det vet du, siden du ikke vil stå frem med din identitet.

I-93 har imidlertid vært her lenge. Jeg har brukt det på andre forum. Begynte faktisk på DOL med det nicket. Glemte å skifte her en dag, og tenkte greit, kan like gjerne bruke det her og da, siden jeg har begynt. Det er fra en annen mailadresse.

Har faktisk ikke skjønt at man skifter nick, slik dere gjør hele tiden, ved bare å skrive noe annet nederst før helt nylig jeg:) Har faktisk lurt veldig på det også, før en "hvisket" meg det i øret her en dag. hehe...dumme meg!!

Er forresten ikke tilhenger av den metoden, synes man får stå for det som skriver egentlig. Men slik er det nå engang ikke her på forumet, så nå vil jeg og begynne. :0))

Men skal prøve å ikke bruke det i øyemed å såre noen da. Bare med egne betroelser, som jeg elelrs ville følt litt beklemt under vanlig nick.

Nok om det!

Vel, hadde det vært så enkelt at man bare kunne ha stengt av følelser, og sagt noen sannhetsord til seg selv selv,ved irrasjonell tenkning, ja da hadde det vel ikke vært noe problem da..

Heller ikke noen tvil om at angst er selvsenrert mange ganger.

Det er vel derfor man får angst for angsten og heller ikke klarer å glemme opplevelser. Kroppen glemmer heller ikke. Det hører vel med til selve lidelsen.

Og angst er irrasjonelt,det kan jeg skrive under på, men jeg kan ikke noe for min helseangst. Eller hyponkonder som du kaller det. Like lite som jeg heller ikke kan begripe hvorfor noen ikke tør å gå over en åpen plass!! Det er da ikke farlig.

Ikke kan jeg begripe hvorfor noen er redd heiser og lukkede rom heller??

Og ikke kan jeg skjønne at noen hører stemmer??Gudskjelov!

Men det jeg skjønner at alt dette er forferdelig for den det rammer.

Det har jeg ingen problemer med.

Og hvis det var panikkanstanfall jeg hadde her forleden, så var det mitt første, og tror alle som opplever det første gang blir redde.

Muligens lærer man med erfaring at dette er angst, det går snart over, og slipper den voldsomme redselen. Vet ikke... håper det.

Når det gjelder AD så er det faktisk noen som er veldig ømtålige, og spesielt ssri. En psykiater som jeg snakket med sa også at det ikke var alle som tålte dem, og måtte slutte.

Jeg kjenner flere som bare har begynt og sluttet uten store problemer, men jeg er desverre ikke en av dem.

Faktisk er bivirkningene så store at de skremmer meg. Mulig mitt sentralnervesystem er for oppskrudd av en eller annen grunn, men det kan jeg heller ikke noe for.

Og det jeg spurte NHD om i dette innlegget var, nettopp om det anfallet, som har skremt meg, og jeg har det slett ikke bra om dagen. Jeg er redd, og da har jeg vel og lov å bruke forumet.

For for meg er dette ett svært relevant spørsmål--

Opplevde faktisk litt opptisme etter å ha strevd meg opp på 5 mg, oppgangen til 7,5 var ikke så ille som de 5 første for å si det sånn. Følte at en del ting var bedre etter å ha gått på den dosen i 4 uker.

Men den lille økningen jeg nå tok mot 10, har satt meg helt ut?? Trodde faktisk kroppen var tilvent, og at det ikke ville gi så plagsomme symptomer.

Men det var den altså ikke, så derfor spurte jeg NHD om det også... og om medisinene kunne ha noe med anfallet å gjøre... For meg et relevant spørsmål!!

Og for ordens skyld, den dagen jeg fikk dette anfallet, var jeg faktisk i helt andre tankebaner, så det kom som lyn fra klar himmel, satt faktisk i telefonen.

Vel det ble et langt innlegg dette, og det beklager jeg, har en tendens til å skrive for langt om omstendlig og gjengi meg selv. Men det er vel ikke en forbytelse, men en av mine mange svakheter!!

Ha en fin kveld som som stadig skifte nick:0))

hilsen redd

Vet du: Det her synes jeg var et kjempeflott innlegg av deg. Her forklarte du mye mer om deg selv også, og jeg sitter i alle fall ikke lenger igjen med tanken "å nei, hun som skal mase om de små opptrappingsgreiene igjen" for nå skjønner jeg mye mer.

Det sier nok mer om meg enn om deg, for man burde sikkert forstå mer uten å få alt inn med teskje, men det har jeg altså ikke gjort. Nå skjønner jeg mye mer av hvordan du har det

Og forøvrig var det et glimrende innlegg av bugge-jenta lenger opp her i samme tråd også.

[I.93]

Hei på deg!

Jeg har lest beskrivelsen din før av anfallet, og tror det er et angstanfall, som kan være litt krydret muligens av at du akkurat økte til 10 mg.

Jeg synes ikke det er rart at det kom som lyn fra klar himmel mens du tenkte på noe annet. Du har hele tiden med hele deg selv og ditt indre selv om du ikke tenkte på det akkurat da.

Jeg var 13 når jeg fikk mitt første anfall. Nå er det mange år siden de fikk lov til å utarte seg på den måten som de fikk da. Et angstanfall kan arte seg på forskjellige måter, og i ulik styrke og tid. Felles for dem alle er at de ikke er farlige noen av dem, så sant du ikke som NHD skriver er pilot eller liknende.

Det som er med angstanfallet er at mange blir så redd for selve anfallet, og de symptomene de gir, at de selv lar angsten øke og øke. Det gjorde jeg lenge, ung som jeg var.

Jeg skjønte egentlig raskt at dø av det gjør du ikke. Garantert. Kroppen puster når vi gråter eller er besvimt.

Det beste du kan gjøre med et angstanfall er å ta i mot det. La det komme og kjenn på det. Det er ingen ny angst, den bare viser en annen styrke.

Å prøve å unngå det er en helt feil vei å gå. Da begynner en lett å knytte det til steder og episoder, og livet innskrenkes, selv om angsten ikke tilhører disse stedene, men deg.

Så mye angst som du har, er det ikke rart at du får kjenne at den av og til går litt løpsk.

Og var jeg deg, ville jeg begynt å ta på alvor min helseangst, i tillegg til den mer generaliserte angsten.

Disse to formene for angst er ikke spesielt gode å ha sammen, det er lett å forstå.

Og du må tenke over dette faktum at ingen kan vel egentlig berolige deg. Kan de det? Et lite sekund, et minutt? Til noen andre sier eller skriver noe annet? Dette er en del av lidelsen din. Jeg tror du kanskje skal begynne å slutte å prøve å bli beroliget, men heller øse angsten ut. Fortelle hvor fælt det er.

Jeg tror dette er sant; Når du prøver gjennom dine smertefulle innlegg å bli beroliget, øker gradvis angsten din.

Hvis dette er sant, begynn å bruke dette forumet også til andre ting som kanskje kan gjøre noe godt i livet ditt. Det ønsker jeg for deg.

Klem fra bugge.

Takk for svar Bugge!

Jeg skjuler følelser hele tiden i hverdagen. Har lite sinne, har aldri vært noe agressiv av meg,men har allikevel stor rettferdighets sans, jeg smiler og er blid til tross for angsten som svimler av spenninger, men gråter likevel inni meg, men lar det sjelden komme fram. Har blitt en mester til å ta meg sammen.

Min ventil er moren min, forumet her og en god venninne. Overfor andre prøver jeg å være den jeg ønsker fremstå som selv. Den jeg var før dette begynte. Og som folk kjenner meg som. Så det blir mange følelser jeg lagrer i kroppen.

Og noe av mitt problem er at jeg nok vil ha en forsikring på at ikke noe galt skal

skje med meg og mine, eller skal vi si mine og meg, ---noe jeg vet jeg ikke kan få, og det er blitt et problem for meg. Ting som er helt utenfor min kontroll.

Har lest boka du anbefalte, og funnet den interessant og lærerik, men må nok i terapi for å lære å tenke anderledes. Hvis jeg noen gang greier å mestre det uforutsigbare da... Problemet er at jeg kun har hatt en time hos spykiater siden nyttår... han er overlesset...

Fikk dette etter at broren min døde brått og uventet..25 år gammel. kanskje noe av angsten for det uforutsigbare ligger der.??? for det var etter det det begynte for meg....

Jeg fikk dette anfallet? i bil, og da jeg satte meg inn i bilen med mann og barn i går, fikk jeg hverken svelge eller puste. Vet det er irrelevant. Skulle bare kjøre noen hundre meter, men mestret det ikke.

Sa heller ikke noe til de andre, skjuler dette for ungene og dels for mannen min, så jeg skyldte på at jeg hadde glemt noe inne, og svelget febrilsk en valium før jeg gikk ut igjen til de andre. Hadde liksom hentet en flaske farris, fordi jeg var tørst. Denne måtte jeg egentlig ha for å bli tvunget til å klare å svelge på den lille kjøreturen.

Jeg håper inderlig at medisinene snart vil hjelpe meg, slik at jeg blir sterkere og ikke så redd som jeg er blitt nå denne ettervinteren. Det har virkelig tatt av.

For jeg bor så avsides at å ikke kunne kjøre bil, vil gjøre meg temmelig isolert.

Hadde samme problem i feb/mars, etter et første svimmelhetsanfall i bil, dog på en annen måte, fordi jeg var så stiv og genrellt svimmel hele tiden på den tiden, ----denne siste gangen kom det som sagt som lyn fra klar himmel, denne titringen hadde jeg heller ikke den første gangen, ei heller kvalmen.

Når jeg etter mye strev hadde kommet meg opp på 7,5 mg cipralex , greide jeg faktisk å kjøre igjen. Og var overlykkelig.

Og følte ellers at noe ble bedre sosialt. Lekte med tanken på å så smått begynne i jobbe litt igjen til og med.

Men så fikk jeg altså denne smellen ,som var mye verre enn det jeg opplevde i jan/feb, og er nå lenger nede enn nederst. Og utrolig deprimert.

Helt utrolig at ting kan snu så fort bare på noen dager.

Nå må jeg legge meg...God natt til dere alle.

Klem

[studmuffin]

Jeg tror du er så redd for bivirkninger av disse medisinene at du "tenker" dem på deg.

Det var sikkert angstanfall og ikke cipralexen som gjorde det. Du burde hatt noe som tok knekken på denne bivirkningsangsten og hypokonderiet ditt før du får noe som bearbeider depresjonen.

Det var litt av en oppmuntring får en si ja. Angstanfall trenger ikke ha noe med angst å gjøre i det hele tatt, og det kan ramme hvem som helst, til og med deg. Jeg har så og si aldri vært syk før i hele mitt liv, toler det meste av smerte og legger meg ikke ned for ingenting. Men for en liten stund siden fikk jeg et sånt anfall, midt på stuegulvet. Som lyn fra klar himmel som I.93 beskriver det. Har hatt veldig dårlig allmenntilstand siden, og tenker hele tiden det verste. Og det dukker stadig opp nye symptom. Og en kan vel ikke kalles hypokonder av den grunn??? Er man dårlig så er man dårlig. Punktum. Litt rart å tenke at det går an å bli så dårlig uten at noe skal feile en. Men det er vel litt vanskelig å forestille seg uten å ha opplevd det selv...