Har jeg lov til å hygge meg?

[Orio]

E tidvis veldig plaget av depresjon, den kommer tilbake med jevne mellomrom. Merker at den er på vei igjen nå. Frustrerende. Vet ikke hvordan jeg skal stoppe den.

Har også mye problemer med angst. Angsten hindrer meg i mange ting (det meste) som de fleste tar som en selvfølge. Jeg må hele tiden kjempe med angsten. Hvis jeg en dag ikke har utfordret den, men i stedet holdt meg hjemme og hygget meg med en video, får jeg ekstremt dårlig samvittighet. Jeg synes ikke jeg har rett til å hygge meg før jeg har fått bukt med angsten. Det er min plikt overfor samfunnet. Bli kvitt angsten og depresjonene, komme meg ut i jobb. Og så, hvis det skulle være noen krefter igjen, kan jeg ha kontakt med venner eller gjøre hyggelige ting.

Blir så sliten av angsten og depresjonene. Orker ikke ta kontakt med venner eller treffe dem. Det går ekstremt lang tid mellom hver gang jeg ser dem, har ikke hatt krefter til det i år. Jeg har ikke kunnet prioritere det. Da ville det blitt mindre tid og krefter til angsttrening. Men det tar jo så vanvittig lang tid. Kanskje jeg aldri blir kvitt angsten.

Har jeg lov til å hygge meg, prioritere ting jeg tror vil være hyggelig å oppleve, selv om jeg sliter med angst og depresjoner?

[Gjest Just do it]

Kvitt angsten blir du kanskje aldri, men ofte hjelper det å ta tøye grensene litt av gangen.

Da en kompis av meg klarte å gjøre noe han normalt ikke turte utløste det et skred av selvtillit og han mestret de andre redslene sine som ingenting.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å kose deg. Det å ikke tillate seg selv noe er deprimerende i seg selv, så våg å gi slipp på deg selv i blant.

[Gemini]

Selvsagt har du lov til å hygge deg iblant. Kanskje kan det til og med være med på å gjøre deg friskere! Positive handlinger kan gi mer positive følelser og tanker.

Undersøk også om det på psykiatrisk dagsenter eller annet sted der du bor tilbys såkalt "Kurs i depresjonsmestring - KID". Dette kurset kan være med på å hjelpe deg videre.

[Gjest profile]

Må bare si at jeg føler det litt slik jeg også, at jeg får dårlig samvittighet for å ikke gjøre nok får å trene på ting, men det er jo så vanskelig å få til synes jeg. Klarer du å trene mye på egenhånd?

Til det du skriver om, synes jeg at du skal prioritere å ha det hyggelig av og til. Tid til å lade opp "batteriene", kan gi fornyet styrke og motivasjon, er jo kjempeviktig. Nå vet jeg ikke hva slags angst du sliter med, men tror det å forsøke å ha litt kontakt med andre mennesker.

[stillheten]

Må bare si at jeg føler det litt slik jeg også, at jeg får dårlig samvittighet for å ikke gjøre nok får å trene på ting, men det er jo så vanskelig å få til synes jeg. Klarer du å trene mye på egenhånd?

Til det du skriver om, synes jeg at du skal prioritere å ha det hyggelig av og til. Tid til å lade opp "batteriene", kan gi fornyet styrke og motivasjon, er jo kjempeviktig. Nå vet jeg ikke hva slags angst du sliter med, men tror det å forsøke å ha litt kontakt med andre mennesker.

Føler det slik som deg. Føler jeg ikke har lov til og være glad, jeg har ikke lov ttil og hygge meg. Dette er nok noe vi sliter med mange og som vi sikkert burde jobbe med.

[dog1365380703]

Vi får hygge oss mens vi kan, men ikke si noe til Høybråten for da stopper vel svinet det også ;-)

[Gjest Snoopy83]

Selvsagt har du lov til å hygge deg iblant. Kanskje kan det til og med være med på å gjøre deg friskere! Positive handlinger kan gi mer positive følelser og tanker.

Undersøk også om det på psykiatrisk dagsenter eller annet sted der du bor tilbys såkalt "Kurs i depresjonsmestring - KID". Dette kurset kan være med på å hjelpe deg videre.

Jeg aner at det er en sammenheng med "Kurs i Depresjonsmestring", KID, og "kundeidentifikasjon", KID.

Ved å kreve uttalige kundeidentifikasjoner, kanskje 100 regninger med et 15-sifret tall, pådrar man seg en depresjon, og trenger "kurs i depresjonsmestring".

Ved å GÅ PÅ kurs i depresjonsmestring, blir man jo sikkert frisk etterhvert, men man får nok også en regning i posten.

Som det sølvfølegelig står en KID på.

Og da er vi i gang igjen.

[Gemini]

Jeg aner at det er en sammenheng med "Kurs i Depresjonsmestring", KID, og "kundeidentifikasjon", KID.

Ved å kreve uttalige kundeidentifikasjoner, kanskje 100 regninger med et 15-sifret tall, pådrar man seg en depresjon, og trenger "kurs i depresjonsmestring".

Ved å GÅ PÅ kurs i depresjonsmestring, blir man jo sikkert frisk etterhvert, men man får nok også en regning i posten.

Som det sølvfølegelig står en KID på.

Og da er vi i gang igjen.

Kurset koster mye dersom man må koste det selv, men gjennom kommunen får man det til en slikk og ingenting, noen få hundrelapper (under 400 kr)

[Gjest Snoopy83]

Kurset koster mye dersom man må koste det selv, men gjennom kommunen får man det til en slikk og ingenting, noen få hundrelapper (under 400 kr)

400 må det da være verdt.

[Gemini]

400 må det da være verdt.

Du får sjekke om det er tilgjengelig der du bor!

[Gjest Snoopy83]

Du får sjekke om det er tilgjengelig der du bor!

JEG er da ikke deprimert.

[I.93]

Jeg har trasset mot min angst i 11-år. Facet det daglig de siste 6 årene, i håp om at det skulle bli bedre.

Det har tidvis slitt meg helt ut, har vært så sliten, at jeg omtrent ikke har visst hvordan jeg skulle få på meg klærne om morgenen, jeg har ved å presse meg enda mer greid??? å ta meg inn igjen for en periode, og slik har ballen rullet i alle disse årene.

Så ingen kan iallefall beskylde meg for ikke å ha prøvd. Har stått og behandlet kunder med en svimmelhet som har gjort at det har vært et mareritt å gå gjennom rommet. Øynenene har flimret, men jeg har bitt tennene sammen for er dette angst så skal det over-vinnes.!!!

Sist sommer ble svimmelheten så sterk at jeg falt sammen foran en kunde, karret meg enda engang på beina, denne gang ved hjelp av aurorix, valium og sterk vilje.

Men nå på ettervinteren har det imidlertid sagt stopp, kroppen vil ikke mer. Fighteren i meg har (som jeg kan love har vært sterk), er borte vekk.

Har prøvd å finne den tilbake med cipralex kur, som desverre bare har gjort meg verre. så langt, lever ennå i håpet.

Tror derfor at det går an å presse seg for langt også. Det er rett og slett galskap det jeg har gjort mot min kropp som i tillegg til sosialangst har vært totalt uten energi i 11-år.

Min erfaring.

mvh

[Orio]

Jeg har trasset mot min angst i 11-år. Facet det daglig de siste 6 årene, i håp om at det skulle bli bedre.

Det har tidvis slitt meg helt ut, har vært så sliten, at jeg omtrent ikke har visst hvordan jeg skulle få på meg klærne om morgenen, jeg har ved å presse meg enda mer greid??? å ta meg inn igjen for en periode, og slik har ballen rullet i alle disse årene.

Så ingen kan iallefall beskylde meg for ikke å ha prøvd. Har stått og behandlet kunder med en svimmelhet som har gjort at det har vært et mareritt å gå gjennom rommet. Øynenene har flimret, men jeg har bitt tennene sammen for er dette angst så skal det over-vinnes.!!!

Sist sommer ble svimmelheten så sterk at jeg falt sammen foran en kunde, karret meg enda engang på beina, denne gang ved hjelp av aurorix, valium og sterk vilje.

Men nå på ettervinteren har det imidlertid sagt stopp, kroppen vil ikke mer. Fighteren i meg har (som jeg kan love har vært sterk), er borte vekk.

Har prøvd å finne den tilbake med cipralex kur, som desverre bare har gjort meg verre. så langt, lever ennå i håpet.

Tror derfor at det går an å presse seg for langt også. Det er rett og slett galskap det jeg har gjort mot min kropp som i tillegg til sosialangst har vært totalt uten energi i 11-år.

Min erfaring.

mvh

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Før styrte angsten og depresjonen alt. Nå kan jeg faktisk oppleve å ha det hyggelig innimellom. Men det fører som sagt til ekstremt dårlig samvittighet. Hvilken rett har jeg til å velge bort angsttrening til fordel for et koselig TV-program?

[Orio]

Vi får hygge oss mens vi kan, men ikke si noe til Høybråten for da stopper vel svinet det også ;-)

Lover å ikke si noe til Høybråthen. Vanskelig nok å hygge seg som det er, om ikke han skal gjøre det enda verre. ;-)

[Orio]

Må bare si at jeg føler det litt slik jeg også, at jeg får dårlig samvittighet for å ikke gjøre nok får å trene på ting, men det er jo så vanskelig å få til synes jeg. Klarer du å trene mye på egenhånd?

Til det du skriver om, synes jeg at du skal prioritere å ha det hyggelig av og til. Tid til å lade opp "batteriene", kan gi fornyet styrke og motivasjon, er jo kjempeviktig. Nå vet jeg ikke hva slags angst du sliter med, men tror det å forsøke å ha litt kontakt med andre mennesker.

Går i gruppebehandling som blant annet baserer seg på at vi trener en del på egenhånd. Det pleier jeg å følge opp.

Egentlig er jeg vel redd for det meste, men sliter også veldig med sosial angst. Så bare det å komme meg ut av huset er en viktig trening. Og det gjør jeg stort sett fire-fem dager i uka. Men jeg kunne jo vært lenger ute, gjort enda vanskeligere ting, så jeg er helt utmattet når jeg kommer hjem, og ikke orker annet enn å legge meg ned på sofaen og gråte åg skjelve.

[Orio]

Selvsagt har du lov til å hygge deg iblant. Kanskje kan det til og med være med på å gjøre deg friskere! Positive handlinger kan gi mer positive følelser og tanker.

Undersøk også om det på psykiatrisk dagsenter eller annet sted der du bor tilbys såkalt "Kurs i depresjonsmestring - KID". Dette kurset kan være med på å hjelpe deg videre.

Tror det er sånne kurs som du nevner her i nærheten. Synes egentlig jeg har nok behandling som det er for øyeblikket. Går til psykolog en gang i uka, pluss i en gruppe for angsten, pluss en kommunal kontakt, da.

[I.93]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Før styrte angsten og depresjonen alt. Nå kan jeg faktisk oppleve å ha det hyggelig innimellom. Men det fører som sagt til ekstremt dårlig samvittighet. Hvilken rett har jeg til å velge bort angsttrening til fordel for et koselig TV-program?

Jeg synes det er godt å slappe av med TV, en god film,en god bok-- tankeflukt som jeg kaller det, som igjen bidrar til at jeg ikke bare fokuserer på meg og mitt problem hele tiden.

Og som sagt jeg har facet det i 6 år--det med sosialangst/svimmelhet...i tilegg til GAD. Stått i butikk til det har gått trill rundt for meg, men har bare blitt værre og værre. Så det har ikke hjulpet meg. Vært bedre i perioder, aldri bra, så kraftige tilbakegfall. En evig rund-dans.

Denne, "jeg skal ikke gi meg mentaliteten" som sikket har vært bra på mange måter, har nå knekt meg fullstendig. Så nå sitter jeg her.

Har gitt opp for første gang på 11 år.

Fighteren i meg er borte-- optimismen min og.Og jeg skal love deg at den har vært sterk. Startet min egen butikk faktisk, opp i all elendigheten og tross av alle plagene. Da ville jeg i egen tankegang kunne hvile som det passet meg. Ingen sjefer for å si det sånn. Men kundemengden kunne jeg ikke klare å forutsi, så det har aldri blitt noen slappe av stunder. Men jeg har som sagt holdt ut--til nå- i 6 år.

Nå har jeg hatt angst mer i kroppen, enn i hodet for å si det sånn, somatiseringlidelse. Alt sitter vel i hodet, men det er kroppen som har fått det, så jeg har ikke vært deppa, utover sorgen av å ikke orke alt jeg vil, og jeg har oppi det hele hatt et godt humør, kunnet glede meg i hverdagen, tross begrensingene livet har gitt meg de siste årene.

--cipralex har gjort alt verre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har fått angstanfall i tillegg til alt annet etter at jeg begynte på dem. 11 uker siden nå. Og nå orker jeg ikke mere, er helt i villrede. Grøsser bare jeg ser medisinpakka, men vet at jeg ikke kan bråslutte, da vil jeg få ett h. Er også livredd for at de har ødelagt meg forever... at jeg fra nå av vil få panikkanfall, for jeg er overbevist om at det var medisinene som utløste det. Har aldri hatt det før siste økning. Og er redd det har satt noe i ubalanse, sånn at jeg ikke blir som jeg var igjen før ssri. Jeg lenger tilbake til mitt gamle H. Kronisk kroppslig syk.

Men over til ditt problem, så synes jeg som sagt en god film, en god bok er tankeflukt, ved siden av søvn. Og det tror jeg vi trenger. Og du bør ikke ha dårlig samvittihet for det. Tror kroppen trenger den hvilen. Angst er ikke for pyser, kroppen sliter seg helt ut, og trenger hvile.

beklager dette hjertesukket, men jeg er for første gang helt uten optimisme for fremtiden. Har alltid trodd at tiden skulle hjelpe meg.

Ønsker det en god kveld!

Mvh

[Gemini]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Før styrte angsten og depresjonen alt. Nå kan jeg faktisk oppleve å ha det hyggelig innimellom. Men det fører som sagt til ekstremt dårlig samvittighet. Hvilken rett har jeg til å velge bort angsttrening til fordel for et koselig TV-program?

Uansett hva man driver med (fx krevende studier) så kommer man ingen vei om man bare fokuserer på den ene tingen 24/7. De fleste av oss blir tussete av det. Samme er det om man jobber mye. Man presterer mye bedre, dersom man tar seg pauser innimellom. Da får hjernen pause til å fordøye det nye, eller alt det den er opptatt med når man jobber/studerer/går i behandling. Man trenger rett og slett slike pustehull for å komme videre, ellers kjører man seg fast.

Så du kan kose deg med et godt tv-program, eller andre ting som du trives med, uten den minste dårlige samvittighet.

[Orio]

Jeg synes det er godt å slappe av med TV, en god film,en god bok-- tankeflukt som jeg kaller det, som igjen bidrar til at jeg ikke bare fokuserer på meg og mitt problem hele tiden.

Og som sagt jeg har facet det i 6 år--det med sosialangst/svimmelhet...i tilegg til GAD. Stått i butikk til det har gått trill rundt for meg, men har bare blitt værre og værre. Så det har ikke hjulpet meg. Vært bedre i perioder, aldri bra, så kraftige tilbakegfall. En evig rund-dans.

Denne, "jeg skal ikke gi meg mentaliteten" som sikket har vært bra på mange måter, har nå knekt meg fullstendig. Så nå sitter jeg her.

Har gitt opp for første gang på 11 år.

Fighteren i meg er borte-- optimismen min og.Og jeg skal love deg at den har vært sterk. Startet min egen butikk faktisk, opp i all elendigheten og tross av alle plagene. Da ville jeg i egen tankegang kunne hvile som det passet meg. Ingen sjefer for å si det sånn. Men kundemengden kunne jeg ikke klare å forutsi, så det har aldri blitt noen slappe av stunder. Men jeg har som sagt holdt ut--til nå- i 6 år.

Nå har jeg hatt angst mer i kroppen, enn i hodet for å si det sånn, somatiseringlidelse. Alt sitter vel i hodet, men det er kroppen som har fått det, så jeg har ikke vært deppa, utover sorgen av å ikke orke alt jeg vil, og jeg har oppi det hele hatt et godt humør, kunnet glede meg i hverdagen, tross begrensingene livet har gitt meg de siste årene.

--cipralex har gjort alt verre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har fått angstanfall i tillegg til alt annet etter at jeg begynte på dem. 11 uker siden nå. Og nå orker jeg ikke mere, er helt i villrede. Grøsser bare jeg ser medisinpakka, men vet at jeg ikke kan bråslutte, da vil jeg få ett h. Er også livredd for at de har ødelagt meg forever... at jeg fra nå av vil få panikkanfall, for jeg er overbevist om at det var medisinene som utløste det. Har aldri hatt det før siste økning. Og er redd det har satt noe i ubalanse, sånn at jeg ikke blir som jeg var igjen før ssri. Jeg lenger tilbake til mitt gamle H. Kronisk kroppslig syk.

Men over til ditt problem, så synes jeg som sagt en god film, en god bok er tankeflukt, ved siden av søvn. Og det tror jeg vi trenger. Og du bør ikke ha dårlig samvittihet for det. Tror kroppen trenger den hvilen. Angst er ikke for pyser, kroppen sliter seg helt ut, og trenger hvile.

beklager dette hjertesukket, men jeg er for første gang helt uten optimisme for fremtiden. Har alltid trodd at tiden skulle hjelpe meg.

Ønsker det en god kveld!

Mvh

Angst er ikke for pyser. Den likte jeg. ;-)