En tung hverdag..

[Mr2Sad]

Jeg har så lenge jeg kan huske vært engstelig for store folkemengder og spesielt nå de siste årene har det blitt verre.. Nå drar jeg ikke lenger i butikken eller f.eks en tur i byen eller banken fordi jeg føler et ubehag av å være blant folk. Det har skjedd mye kjipt og rart i løpet av mine 23 år. Har vært igjennom dødsfall til samtlige besteforeldre, onkler, tanter og div familemedlemmer. Har nå bare mamma og pappa igjen. Jeg har også kjørt bil av veien uten belte 2 ganger, og kjørt motorsykkel uten hjelm- og selvfølgelig tryna. Alle gangene har jeg frivillig skrevet meg ut av sykehus samme dag- selv etter gjentatte formodninger fra div leger..Hvorfor? -Jeg har MB Chrons og har operert 3 ganger, så er rimelig lei av sykehus...Har vært sammen med ei helt fantastisk jente i over 10 år, og da det ble slutt for ca 1 mnd siden, raste mitt liv totalt sammen... Vi hadde vært samboere i nesten 6 år- og jeg merker ikke før nå hvor mye av mitt liv hun betydde. Jeg bor midlertidig hos mamma og pappa nå, men vil ikke bo her for lenge.. Er for tiden uten jobb da jeg sa opp min forrige jobb fordi angsten tok overhånd på jobben.. Så nå sitter jeg her da.. 23 år- med en sinnsyk sorg som ikke blir bedre, angst for alt utenfor husets 4 vegger, og ingen å prate med.. Blir jo sikkert ikke bedre av det vil jeg tro.. Har vært hos min fastlege, men han brydde seg ikke om min triste hverdag..

[Gjest vioola]

det du driver med er veldig skummelt

man har en slags likegyldighetsfølelse.

så man setter livet sitt på spill.

Det at sånne ting skjer betyr at du har det utrolig vondt og ikke er glad i deg selv. håper du søker hjelp , eller ihvertfall prøver å bry deg litt mer om deg selv og ditt eget liv

[Mr2Sad]

det du driver med er veldig skummelt

man har en slags likegyldighetsfølelse.

så man setter livet sitt på spill.

Det at sånne ting skjer betyr at du har det utrolig vondt og ikke er glad i deg selv. håper du søker hjelp , eller ihvertfall prøver å bry deg litt mer om deg selv og ditt eget liv

Har forsøkt en rekke ganger å få hjelp,men alltid samme svar.. Skjønner jo at dette ikke er bra, takk for påminnelsen ang likegyldig til livet mitt! Det ga meg noe å tenke på! Synes det er så vanskelig å starte den mølla om å få hjelp opp hele tiden. Vil og Ønsker å få hjelp, men orker ikke gjøre så mye selv for å få det- har fått så mange avslag opp igjennom årene..

[Gjest vioola]

Har forsøkt en rekke ganger å få hjelp,men alltid samme svar.. Skjønner jo at dette ikke er bra, takk for påminnelsen ang likegyldig til livet mitt! Det ga meg noe å tenke på! Synes det er så vanskelig å starte den mølla om å få hjelp opp hele tiden. Vil og Ønsker å få hjelp, men orker ikke gjøre så mye selv for å få det- har fått så mange avslag opp igjennom årene..

hatt det som deg..men jeg fikk moren min til å styre med alt det med å ringe psykologer og ja..

har du ingen som har over skudd nok til å være din advokat=?

[Gjest complicated.]

Tror det er viktig at du får hjelp av fagfolk, men skjønner at det å oppsøke hjelp føles vanskelig..

Undervurderer du plagene dine? Siden du har sagt opp jobben din, må jo plagene prege hverdagen din i større grad? Er det muligens vanskelig å "utbrodere" om de plagene du har?

Når jeg oppsøkte fastlege, forklarte jeg situasjonen uten å "dempe" de plagene jeg hadde, og fikk raskt henvisning til psykolog. (Så kommer derimot den lange ventetiden..)

Kanskje du bør oppsøke en annen lege?

[Orio]

Ta en ny tur til fastlegen. Hvis du trenger hjelp til å fortelle hvordan du har det, be foreldrene dine bli med deg. Eller du kan skrive ned hva som plager deg, sånn som du har gjort her.